Kriseplan ved sammenbrudd?

[AnonymBruker]

Har et flott forhold, men som dessverre belastes av at jeg får sammenbrudd et par ganger per mnd. Da gråter jeg mye og er utrøstelig, og er like ved å avslutte hele forholdet fordi jeg tenker han burde ha noen som er flinkere, snillere og penere ,og at jeg ikke er verdt noe.

 

Hva er en god måte å håndtere slike sammenbrudd på, både for meg personlig, for han, og for forholdet?

 

Som regel blir jeg helt fin igjen etter en halv dag med dyp depresjon og gråt. Trøst hjelper ikke, så det vil ikke hjelpe å be han om det. Dessverre er det sånn at det ofte ikke letter før jeg enten har fått sagt det negative jeg tror og føler om meg selv (der og da), eller har prøvd å avslutte forholdet, og det vet jeg jo er utrolig destruktivt og urettferdig mot han, men der og da ser jeg helt annerledes på verden.

 

Derfor tenker jeg at jeg trenger en plan.

 

Er det for mye forlangt av en kjæreste at han kanskje en gang annenhver uke må belage seg på å samarbeide rundt disse nedturene mine, sånn at han da kan la meg være i fred (vel vitende om at jeg har det vondt), for å berge forholdet og skjerme han?

 

Hva kan jeg selv gjøre for å håndtere nedturene der og da, for kanskje å få litt bedre kontroll så de kan bli kortere og mer påvirkelige av støtte fra andre? Hva skal jeg si til han, og hvordan skal jeg resten av tiden veie opp for dette ekstra prakket det medfører å være sammen med meg?

Anonymous poster hash: 429e8...115

[Gjest gjesteleser]

Skaff deg en menstruasjonskalender og følg med på når de dagene kommer. Jeg har som regel et par sånne dager ved eggløsning og kan kansje ha en sånn dag under perioden, aldri utenom de tidspunktene. Ca annenhver uke stemmer jo noenlunde, mens kommer to uker etter eggløsning. Isåfall har du en mulig forklaring til deg selv og ham: det er rett og slett hormonelt. Det har hjulpet min samboer iallefall, å vite at det ikke er noe han har gjort. Det hjelper oss også å vite når det kommer. Ta gjerne en tur til fastlegen og diskuter om det er noe dere kan gjør for å dempe symptomene, og få en sjekk av hormonnivåene dine.

 

For din egen del(og hans): minn deg selv på at det går over. Det varer bare en dag eller så, det tåler du fint. Om du kan, trekk deg litt tilbake de dagene. Ikke stress, tenk på det som en sykedag. Hold deg i senga med en god bok, se en fin film, spis god og sunn mat, ta en kopp kakao og unn deg en kremdott i. Unngå å ta opp ting de dagene, ikke gå inn i krangler. Om du henger deg opp i ting, skriv det ned og se over det en annen gang. Da vil det sannsynligvis ikke virke så ille;-)

 

Og viktigst av alt: slutt å tro at du er en belastning for ham! Alle har drittdager, alle har dager de ikke orker å gjøre en innsats. Han har også sider du vil måtte "holde ut med". Sannsynligvis syns han det er frustrerende å se at du har det vondt, men tenker ikke på deg som en plage. For å sitere min samboer: "Du er ikke i nærheten av så ille som du tror skjønner du".

[XbellaX]

Bruker du medisiner (stabiliserende feks)? 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mitt forslag til å minimalisere skadene ved slike emosjonelle utageringer er at du forlater stedet. Dra gjerne ut i naturen eller en park om du bor i byen. Bruk kroppen din aktivt til den emosjonelle stormen legger seg.

 

Når du føler at det hele har roet seg, drar du tilbake til din partner i en blid og fornøyd tilstand.

[AnonymBruker]

Skaff deg en menstruasjonskalender og følg med på når de dagene kommer. Jeg har som regel et par sånne dager ved eggløsning og kan kansje ha en sånn dag under perioden, aldri utenom de tidspunktene. Ca annenhver uke stemmer jo noenlunde, mens kommer to uker etter eggløsning. Isåfall har du en mulig forklaring til deg selv og ham: det er rett og slett hormonelt. Det har hjulpet min samboer iallefall, å vite at det ikke er noe han har gjort. Det hjelper oss også å vite når det kommer. Ta gjerne en tur til fastlegen og diskuter om det er noe dere kan gjør for å dempe symptomene, og få en sjekk av hormonnivåene dine.

 

For din egen del(og hans): minn deg selv på at det går over. Det varer bare en dag eller så, det tåler du fint. Om du kan, trekk deg litt tilbake de dagene. Ikke stress, tenk på det som en sykedag. Hold deg i senga med en god bok, se en fin film, spis god og sunn mat, ta en kopp kakao og unn deg en kremdott i. Unngå å ta opp ting de dagene, ikke gå inn i krangler. Om du henger deg opp i ting, skriv det ned og se over det en annen gang. Da vil det sannsynligvis ikke virke så ille;-)

 

Og viktigst av alt: slutt å tro at du er en belastning for ham! Alle har drittdager, alle har dager de ikke orker å gjøre en innsats. Han har også sider du vil måtte "holde ut med". Sannsynligvis syns han det er frustrerende å se at du har det vondt, men tenker ikke på deg som en plage. For å sitere min samboer: "Du er ikke i nærheten av så ille som du tror skjønner du".

 

Det er bare så utrolig vanskelig der og da, å huske hvordan det vanligvis føles... Det ulmer og føles tvingende nødvendig å ta opp problemer i forholdet, som ikke føles som noe problem til vanlig. Jeg skal begynne å skrive det ned.

 

En av dagene følger kalenderen, men den andre dagen kan like gjerne utløses av dumme tanker som baller på seg.

 

Tror vel dette er over grensa for hva man kan ta på drittdag-kvoten

Anonymous poster hash: 429e8...115

[AnonymBruker]

Bruker du medisiner (stabiliserende feks)? 

 

Tar litt antidepressiva. Legen mener jeg ikke skal ha mer, og 14 15-deler av dagene mine er tross alt ganske ok.

Anonymous poster hash: 429e8...115

[AnonymBruker]

Mitt forslag til å minimalisere skadene ved slike emosjonelle utageringer er at du forlater stedet. Dra gjerne ut i naturen eller en park om du bor i byen. Bruk kroppen din aktivt til den emosjonelle stormen legger seg.

 

Når du føler at det hele har roet seg, drar du tilbake til din partner i en blid og fornøyd tilstand.

 

Løpe langs elven går an, men mens jeg gråter?

 

Hva med telefon? Problemene blir ofte tatt opp på sms, og det er vanskelig å stoppe/huske at det vanligvis ikke føles sånn. Der og da føler jeg at "nå har jeg kommet til bunns i hva som egentlig er problemet". Jeg mister kontrollen.

 

Det finnes vel ingen magisk pille man kan ta på slike dager, for å bli godlynt igjen?

Anonymous poster hash: 429e8...115

[Gjest gjesteleser]

Fysisk aktivitet er alfa og omega for meg når jeg har det sånn. Ut å gå, helst jogge, eller ei skikkelig hard styrkeøkt. Med musikk på ørene, så jeg kan bare forsvinne inn i det jeg gjør. Ta meg helt ut så jeg er god og sliten etterpå, da har jeg ofte også fått ut mye av uroen. Heldigvis har jeg ei løype som går gjennom skog så om det kommer noen tårer underveis er det få som ser det.

[Gjest gjesteleser]

Mobilnekt når du er slik, på lik linje med mobilnekt i fylla ;-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er fint mulig å løpe mens en gråter. Dessuten vil gråten sannsynligvis gå raskere over om du løper.

 

Legg igjen telefonen hjemme.

[AnonymBruker]

Fysisk aktivitet er alfa og omega for meg når jeg har det sånn. Ut å gå, helst jogge, eller ei skikkelig hard styrkeøkt. Med musikk på ørene, så jeg kan bare forsvinne inn i det jeg gjør. Ta meg helt ut så jeg er god og sliten etterpå, da har jeg ofte også fått ut mye av uroen. Heldigvis har jeg ei løype som går gjennom skog så om det kommer noen tårer underveis er det få som ser det.

 

Jeg trener mye ellers, men det er bare så vanskelig å gå ut døra på slike dager. Bryter sammen og hulker, særlig nå jeg prøver å ta meg sammen :-) Så skal jeg passere x antall naboer og bekjente på løpeturen. Sist det skjedde greide jeg å gå en liten tur med musikk på ørene, men jeg skalv og følte meg skjør resten av dagen. Ikke minst hadde jeg utrolig dårlig samvittighet og var redd for at denne gangen hadde jeg sikkert ødelagt forholdet.

Anonymous poster hash: 429e8...115

[AnonymBruker]

Mobilnekt når du er slik, på lik linje med mobilnekt i fylla ;-)

 

Jeg burde hatt en slags multiple choice- kode for å kunne låse opp telefonen, hvor kun svar jeg normalt ville ha svart får den til å fungere, og svaralternativer med dumme tanker gjør at det popper opp strenge instrukser for hva jeg skal gjøre.

 

Kanskje noen kan lage en app ;-)

Anonymous poster hash: 429e8...115

[AnonymBruker]

Det er fint mulig å løpe mens en gråter. Dessuten vil gråten sannsynligvis gå raskere over om du løper.

 

Legg igjen telefonen hjemme.

 

Greit, jeg skal teste det. Har heldigvis allergisesong å skylde på ovenfor nysgjerrige naboer :-)

Anonymous poster hash: 429e8...115

[XbellaX]

 

Greit, jeg skal teste det. Har heldigvis allergisesong å skylde på ovenfor nysgjerrige naboer :-)

Anonymous poster hash: 429e8...115

 

 

Man skal aldri undervurdere effekten av løpe-solbriller, (evt slike med strikk), og evt caps ;-) 

 

(husk musikk på ørene)

[frosken]

 

Jeg mister kontrollen.

 

 

Jeg tror det er viktig at du innser at du ikke _mister_ kontrollen, men at du velger å utagere. Hver gang du utagerer og din samboer godtar dette, så belønnes du for ditt valg og sannsynligheten for at du fortsetter med det samme øker.

 

Støtter forslaget om at du konsekvent forlater huset når du kjenner disse følelsene komme.

[ekte nick]

Hm. Hva med å ta deg en lang skogstur OG legge igjen mobilen i bilen eller hjemme? Slik at du ikke kan sende meldinger? En to timers pause fra mobilen har ingen vondt av.

 

En annen idé er om du skriver ned en liste for deg selv med bestemmelser om hva du skal gjøre neste krise, og kanskje også en liste med setninger du kan si til deg selv? Så har du denne liggende i lommeboken til krisen kommer.

 

Også for meg høres det ut som det kan henge sammen med hormoner, så skriv ned dagene det skjer, og se om du etterhvert finner noe mønster i det.

[Gjest gjesteleser]

Litt interessant igrunn: tro om det er hormoner som utløser depresjonen, eller hormoner som bare forsterker en underliggende depresjon?

[AnonymBruker]

Man skal aldri undervurdere effekten av løpe-solbriller, (evt slike med strikk), og evt caps ;-) 

 

(husk musikk på ørene)

 

Bare litt dumt når det regner :-) (noe det ofte gjør)

Anonymous poster hash: 429e8...115

[AnonymBruker]

Jeg tror det er viktig at du innser at du ikke _mister_ kontrollen, men at du velger å utagere. Hver gang du utagerer og din samboer godtar dette, så belønnes du for ditt valg og sannsynligheten for at du fortsetter med det samme øker.

 

Støtter forslaget om at du konsekvent forlater huset når du kjenner disse følelsene komme.

 

Skjønner hva du mener, men vil ikke påstå jeg velger å bryte sammen. Ofte velger jeg å holde alt jeg tenker inni meg, slik at han ikke belastes, men akkurat gråten har jeg ikke lykkes å kontrollere. Tro meg, jeg skulle mer enn gjerne ha lært det, da det har ført til noen veldig ydmykende situasjoner i offentlighet.

 

Valget går vel ut på det å forlate huset, og å opprettholde det å IKKE si til han hva jeg tenker om forholdet vårt der og da. Tror jeg må tatovere inn en huskelapp på hånden, for å huske å forlate huset heller enn å la seg rive med.... tja.

Anonymous poster hash: 429e8...115

[AnonymBruker]

Hm. Hva med å ta deg en lang skogstur OG legge igjen mobilen i bilen eller hjemme? Slik at du ikke kan sende meldinger? En to timers pause fra mobilen har ingen vondt av.

 

En annen idé er om du skriver ned en liste for deg selv med bestemmelser om hva du skal gjøre neste krise, og kanskje også en liste med setninger du kan si til deg selv? Så har du denne liggende i lommeboken til krisen kommer.

 

Også for meg høres det ut som det kan henge sammen med hormoner, så skriv ned dagene det skjer, og se om du etterhvert finner noe mønster i det.

 

Ja, tror jeg trenger en liste rett og slett! Bare så synd at hjernen blir så kreativ ved slike nedturer, at jeg finner motargumenter mot det meste jeg egentlig vet til vanlig. Sist gang lykkes jeg bittelitt med en mindfulness- øvelse, fordi jeg bestemte meg for å eksperimentere litt heller enn å være destruktiv, og ikke minst fordi jeg plutselig husket at mindfulness eksisterer. Gjenvant faktisk litt av kontrollen da.

Anonymous poster hash: 429e8...115