Deprimert og følelsesløs

[Gjest anonymdame]

Jeg er en ung, depremert dame som sliter med tilbakevendende depresjoner. Har diagnosene Borderline (BPD) og tvangslidelser (OCD). Jeg har gått på Cipralex i mange år og følt at dette har vært medisinen for meg. Har variert på dosering (avtalt med lege) Har vært helt oppi 60 mg Cipralex om dagen en periode da det skulle ha god effekt på tvangstanker. Det siste halveåret har jeg hatt 30 mg men gikk opp til 40 mg for noen uker siden da jeg følte meg verre psykisk. Da skjedde det plutselig noe med meg. Jeg mistet helt kontakt med meg selv. Legen mente det var en overdosering av Cipralex og at kroppen min sa ifra at nå hadde den fått nok. Jeg har nå trappet ned til 20 mg og begynte for en uke siden på Wellbutrin Retard 150 mg da legen mente denne skulle være bra for meg. Har skrevet ned noen ord om hvordan jeg føler meg. Om det er noen som kjenner seg igjen i dette eller i det hele tatt kan hjelpe meg med å få troen på livet tilbake, setter jeg stor pris på tilbakemeldinger. Er så redd for at jeg ikke får tilbake "meg selv".

 

Hvordan kan man føle så mye uro, angst, panikk og sorg samtidig som man er fullstendig likegyldig og tom for følelser? Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Jeg har mistet fotfeste til denne verdenen. Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer. Jeg lengter desperat etter å få gråte, få ut følelsene mine. Følelser som er der men som jeg ikke klarer å få kontakt med. Dét er faktisk en forferdelig følelse. Det er som om noen andre har tatt over livet mitt og jeg står på utsiden av meg selv. Det er som hele livet er tatt ifra meg. Jeg får ikke kontakt. Jeg er blokkert. Jeg er fanget i mitt eget, selvdestruktive sinn. 

 

Jeg føler ingen glede overhode. Ser ikke frem til noe. Har ingen lyst til å gjøre noe som helst. Ting jeg tidligere likte å gjøre er ikke lenger av interesse. Jeg får ingen pause, pause fra meg selv. Uansett hvor jeg går eller hva jeg foretar meg er jeg fanget. Som et mareritt som aldri tar slutt.

 

Jeg er forlatt. Død. Lever ikke lenger.

 

Jeg har en tvang til å motarbeide meg selv, håne meg selv. Som om jeg  bare må dra meg selv enda lenger ned i den negative spiralen. Her er min plass. Her har jeg vært ført, her kjennes det "trygt" å være. Dette er noe jeg kjenner til. En tilværelse jeg har har erfaring med å komme meg gjennom, takle. Jeg vet at etter en lenger periode i denne tilstanden jeg er i nå, så vil det lysne. Etter regnet kommer sola. Men det føles så annerledes denne gangen. Jeg har aldri følt meg så flat og fanget som jeg gjør nå. Tidligere har jeg i det minste vært meg selv på tross av tunge depresjoner. Jeg har grått og kjent på følelser som mine egne. Nå står jeg helt på utsiden av meg selv. Jeg er en fremmed.

 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å sette pris på noen ting. Ikke familien min, ikke vennene mine. Ingen ting. Jeg trekker meg vekk fra alt og alle fordi det gjør vondt å oppleve at andre er glade. Hva for et menneske er jeg som ikke unner mine nærmeste lykke? Av den enkle grunn er det lettere å ikke tilbringe tid med dem også, jeg skåner dem for meg og jeg skåner meg selv for dem.

 

Det er forferdelig synd at jeg må dra meg selv så langt ned i vente på en opptur. Jeg klarer ikke å tilgi meg selv for det. Det er ingen andre enn meg selv som behandler meg så dårlig. Hvis jeg bare kunne fått en pause fra meg selv, gitt meg selv et pusterom. Men jeg er med meg selv hele tiden. 24/7. Jeg får hele tiden høre: "du må slutte å være så streng mot deg selv". Jeg er selvfølgelig enig, men hvis jeg hadde hatt evnen til slutte med det så hadde jeg gjort det for lengst. Jeg ØNSKER å behandle meg selv bedre, MYE bedre, men jeg klarer ikke. Det stopper helt opp.