Rameron eller Remeron

[Madelenemie]

Hei!

 

Nå skal jeg endelig få dette, om ca 6 uker, 2 uker etter at jeg får oxytocin.

 

Min psykiater mener jeg skal klare meg med oxytocin, at det er det som er "problemet".

 

Det er det ikke, jeg vil ha alt nå, jeg vil ha remeron eller rameron, eller hva det het og sobril og valium, og tolvon og zoloft, og noe på t , tror truksal osv, omtrent alt jeg har lest om, og vært i mot, det vil jeg ha nå.

 

Jeg er sliten og har gitt opp mye, og siden jeg fortsatt ikke kan drepe meg selv, så må jeg få nok midler til å orke å leve.

 

Jeg drømte at jeg ikke klarte å svelge tabelettene, for jeg har problemer med alle tabl, jeg må feks knuse paracet og ibux med gaffel og røre inn i honning, fordi de setter seg fast øverst i halsen. Og i natt drømte jeg at en dame jeg ikke kjenner kom med et glass fult av tabl. Da jeg ikke ville ta dem, sa hun at min psykiater hadde sagt jeg skulle ta dem, også ble de knust og rørt ut i gult syltetøy, noe jeg absolutt ikke liker.

 

Jeg spiste likevel alt, også våknet jeg av vemmelse.

Gult syltetøy er som snerk, akkurat den gulfargen misliker jeg.

 

Jeg har begynt å spise sobril fordi jeg er fortvilt, i går tok jeg to stk, og i dag tok jeg to stk, det gjorde jeg fordi jeg er så lei meg. Nå føler jeg meg bedre, bare sånn for trøtt og lat til å være lei meg. Det stod på pakken, en halv tabl ved behov, det sa en venn er veldig lite også sa at jeg kan ta to, jeg tok to og det gikk fint. Jeg kan ikke dø, fordi jeg er forledre.

 

Forresten er pakken kjemepstor og full av små sobriltabl, det er så mange tabletter inni pakken at jeg lurer på hvordan de i tillegg fikk et pakningsvedlegg inn der. Jeg presset ut en tabl i går og satt lenge og så på den, jeg trodde det var bilde av en blomst på den og satt og tenkte på hvorfor det, i dag så jeg det står bare en S og en B, det er ingen blomst. Jeg satt og ventet helt til mobilen ga lyd, og da fortalte "vennen" meg at jeg kan ta to, når jeg har det så dårlig. Likevel våknet jeg kl 03.00, helt til da, sov jeg bra.

 

I dag kjørte jeg i dyp fortvilelse rundt, jeg husker knapt mange av situasjonene, inni mellom konsentrerte jeg meg, men så var alt borte, da kom jeg på at jeg klarer ikke dette mer, og da ringte jeg vennen og husket jeg sobrilen, nå er det fint, jeg slipper kjøre bil og jeg kan spise sobril og ta fotbad.

 

Jeg klarer ikke fortvilelsen alene mer, se den jeg er så glad i, bare ligge, høre at de sier han er normal, men han er ikke normal hjemme og på skolen, han er vist bare helt normal på sykehuset.:-(

Hva gjør jeg da?

På skolen, smiler han, og hjemme smiler han, og på sykehuset smiler han, og på sykehuset syns de det er bra, fordi det betyr at han har gode sosiale evner, men på skolen holder jo ikke smil og heller ikke hjemme, her gjelder realiteten, og forventes fremskritt og visse fornuftige resultater.

 

Hvorfor er det så stor avstand fra sykehusverdenen og virkeligheten?

 

Man får jo ikke jobb av å smile, heller ikke vitnemål, heller ikke evne til å klare seg selv, og i minefeltet mellom et høflig godt likt barn, sitter jeg fastklemt i min fortvilelse, alt ok, bare han vil klare seg.

 

Det er der sykehuset og virkeligheten har veldig langt mellom seg.

[Katt-ja]

Leit å høre at du har det så dårlig nå

Har ikke noe råd til deg - ikke mye erfaring i så måte.

Men: gutten din som du er bekymret for - du sier det forventes resultater ang skole og fremtid - jeg vet at du ofte har stilt store krav og at dine unger er langt over snittet intelligent og interessert i skolesaker, forskningsting, litt nerdete ville vel mange sagt - er det sikkert at han har så dårlige resultater som du sier her - eller er han bare helt normal, litt lat ungdom (som sikkert mange av oss andre her har lang erfaring med...)?

[Madelenemie]

Leit å høre at du har det så dårlig nå

Har ikke noe råd til deg - ikke mye erfaring i så måte.

Men: gutten din som du er bekymret for - du sier det forventes resultater ang skole og fremtid - jeg vet at du ofte har stilt store krav og at dine unger er langt over snittet intelligent og interessert i skolesaker, forskningsting, litt nerdete ville vel mange sagt - er det sikkert at han har så dårlige resultater som du sier her - eller er han bare helt normal, litt lat ungdom (som sikkert mange av oss andre her har lang erfaring med...)?

Hei!

 

Det vet jeg ikke?

 

Det ville vært fint om det bare var sånn.

 

Men fra han var nyfødt har vi knapt kunnet ta på han, han tåler ikke berøring, knapt av klær, og bruker gjennom hele vinteren T skjorter gjerne uten jakke.

 

Og ved antydning til sol solbriller, også inne.

 

Mange ting ved han er veldig klassisk autistisk, men så må jeg selv erkjenne at han er flinkere sosialt enn meg, mer oppvakt, osv... Men så er det hvor man trekker linjen.

 

Han har krysset av på alt som har ved hvor sosial og utadvendt han er, men vi ser knapt en venn, for tiden er det en, men den er ny.

 

Han sitter inne på sitt rom, og gjør det helt utrolig og uautistisk bra på alle tester.

En dag sa han "he jeg vet da hva jeg skal fylle ut" også forklarte han hva som ville gi han et autiststempel og hva som ikke ville. Jeg sa, men bare vært ærlig, men det er han, likevel hvem han mener han er og vil være, rimer ikke med den ensomme, hjemmegutten han er.

 

På sykehuset sa psykiateren til min man, at siden vår sønn er så aktiv sosialt..... da sa min mann, " Hæææ", og sånn hegnger ikke virkeligheten sammen med hans, men hans blir hørt, og jeg ser det bærer feil avsted, og jeg er hans mamma og vet jo bare at jeg/vi vil hans beste.

 

Vi vet vi må ta oss av han livet ut, at han ikke vil få kjæreste, eller vil klare håndtere sånt som jobb og lønn og ukedager og mat, der i den realiteten står vi, og på utsiden står sykehuset og skjemaene:-(

[Madelenemie]

Leit å høre at du har det så dårlig nå

Har ikke noe råd til deg - ikke mye erfaring i så måte.

Men: gutten din som du er bekymret for - du sier det forventes resultater ang skole og fremtid - jeg vet at du ofte har stilt store krav og at dine unger er langt over snittet intelligent og interessert i skolesaker, forskningsting, litt nerdete ville vel mange sagt - er det sikkert at han har så dårlige resultater som du sier her - eller er han bare helt normal, litt lat ungdom (som sikkert mange av oss andre her har lang erfaring med...)?

Hei!

 

Kan jeg si dette til han:

 

"Hvorfor tåler du ikke nærhet/at noen tar på deg?"Feks 10cm unna, så blir han helt stiv.

 

" Alle gutter på din alder og eldre er interessert i jenter, du tåler ikke snakk om intimitet, og sier du skal leve alene, hvorfor liker du ikke mennesker?".

 

" hvorfor har du bare empati/sympati med dyr?"

 

"Hvem skal forsørge deg, vi? du vil jo ikke klare det helt selv, når du ikke vet eller bryr deg med noen, eks mennesker, datoer, tider, klokkeslett?".

 

Han lever helt i sin egen verden:-(

 

Som en venn sa på telefon, sykehuset ser en gutt i en stressredusert, tilrettelagt verden, de ser ikke helheten.

 

Men jeg /vi kan jo ikke gjøre noe annet, enn å hjelpe han, jeg elsker han jo.

[Solemnity]

Jeg beklager at du har det så vondt akkurat nå. Jeg forstår hvordan det er. Vi har også en gutt som er så snill og flink og gjør som lærerene sier. Han blir utredet for autisme nå, det er litt lettere for han er mye yngre og vet ikke hva som er riktig å svare, han svarer autistisk fremdeles. Men med litt tid, så kan han vel gjemme hele seg bort og være slik de ønsker, men bli fryktelig, fryktelig sliten.

 

Problemet er, sa utrederen, at barn som ikke er til plage for noen får ikke diagnoser. Sønnen min er hverken voldelig eller ubehagelig, han krangler ikke og gjør som han blir fortalt, så det er en kamp for å få andre til å forstå.