besatt

[neella]

Jeg har egentlig aldri snakket med noen om dette og lurer vel egentlig på om det er normalt. Jeg kan til tider, bli spesielt opptatt av en person (alltid en person om gangen), og vil snakke med denne personen hele tiden, blir glad når jeg ser denne personen, eller bare ser at personen er pålogget på fb (ser navnet).

Jeg lar aldri personen få vite at jeg er "besatt", dette er noe jeg skjuler så godt jeg kan. Noen ganger så godt at denne personen tror at jeg misliker vedkommende.

Hva slags oppførsel er dette?

Det er ganske plagsomt, for plutselig er det nesten bare dette mennesket som eksisterer i min verden.

[Tusset]

Hvem er det du blir besatt av? Er det motsatt kjønn, samme kjønn, venner, Bekjente eller en salig blanding?

[neella]

Det er alltid det samme kjønn. Det er oftest bekjente, men det kan også være autoritetspersoner som lærere, leger, politi osv osv

[Tusset]

Forstår at jeg uttrykte meg klønete, siden jeg ikke vet hva kjønn du blir tiltrukket av.
Det jeg mente å spørre om, er om det er som en forelskelse eller bare at personen blir som et idol du beundrer?

[dedalo]

Jeg har det på samme måten. Knytter meg veldig sterkt til en person (av det motsatte kjønn) Den personen blir det viktigste i livet. Dessverre er det aldri gjensidig, skjebnens ironi...

Tror det har å gjøre med "tilknytningsproblemer". ?

[dedalo]

Jeg har det på samme måten. Knytter meg veldig sterkt til en person (av det motsatte kjønn) Den personen blir det viktigste i livet. Dessverre er det aldri gjensidig, skjebnens ironi...

Tror det har å gjøre med "tilknytningsproblemer". ?

Må legge til: Alle andre blir uinteressante, blir helt likegyldig til dem. Blir som en parasitt på vertsdyret..

Har sikkert noe med barndommen å gjøre. TS: følte du deg ivaretatt i barndommen? Var det mye kjærlighet i hjemmet?

ps, bare en teori...

[neella]

Må legge til: Alle andre blir uinteressante, blir helt likegyldig til dem. Blir som en parasitt på vertsdyret..

Har sikkert noe med barndommen å gjøre. TS: følte du deg ivaretatt i barndommen? Var det mye kjærlighet i hjemmet?

ps, bare en teori...

Tusset: Jeg forelsker meg også i samme kjønn. Det er kanskje en slags forelskelse, men det er mest en sterk beundring og idealisering av personen. (Jeg har vært forelsket, og det er ikke det samme)

Jeg vet ikke om det har noe med barndommen å gjøre. Jeg kan ikke huske hva jeg følte når jeg var barn. Det er umulig å si uten at det blir spekulasjoner. Men jeg har jo tenkt tanken flere ganger...

[Tusset]

Tusset: Jeg forelsker meg også i samme kjønn. Det er kanskje en slags forelskelse, men det er mest en sterk beundring og idealisering av personen. (Jeg har vært forelsket, og det er ikke det samme)

Jeg vet ikke om det har noe med barndommen å gjøre. Jeg kan ikke huske hva jeg følte når jeg var barn. Det er umulig å si uten at det blir spekulasjoner. Men jeg har jo tenkt tanken flere ganger...

Det var tilknyttingsforstyrrelse jeg også tenkte på, eller en "hekt". 

 

 

 

HVA ER ET ROMANTISK HEKT?

"En nervøs, romantiserende, tvangsmessig opptatthet av en annen, med sterke innslag av panikk og avhengighet," Sissel Gran, 2010

 

Her finner du info om å være "hekta" opptrer visstnok hos folk med ulike grader tilknyttingsforstyrrelse. http://hektablogg.blogspot.no/

[dedalo]

Tusset: Jeg forelsker meg også i samme kjønn. Det er kanskje en slags forelskelse, men det er mest en sterk beundring og idealisering av personen. (Jeg har vært forelsket, og det er ikke det samme)

Jeg vet ikke om det har noe med barndommen å gjøre. Jeg kan ikke huske hva jeg følte når jeg var barn. Det er umulig å si uten at det blir spekulasjoner. Men jeg har jo tenkt tanken flere ganger...

Kanskje det er lurt å rett og slett ta litt avstand fra den personen du beundrer? Ingen kvalifiserer vel egentlig til å bli beundret, for alle er mer eller mindre uperfekte.

Du har altså et behov for å beundre/se opp til noen. Kan det ha noe med at du ikke er fornøyd med den du er, og at den personen du ser opp til, er sånn du selv gjerne skulle ha vært, hvis du kunne?

Jeg blir "besatt" av det motsatte kjønn, det blir mere som en slags forelskelse, altså ikke det samme som deg. (Men jeg "stalker" ikke noen. Har da manerer..)

Men da jeg var 14 år, var jeg ekstremt opptatt av bestevenninda mi. Ville bare være sammen med henne...Vet ikke om det kan sammenlignes. Du er vel ikke tenåring...

Og dessuten, det er en grunn til at det kalles for "bestevenninde".

Naturlig for mennesker å ha favoritter da.

Behovet for "helter" er også almennmenneskelig.

Endret 21. juni 2014 av barerør

[neella]

Kanskje det er lurt å rett og slett ta litt avstand fra den personen du beundrer? Ingen kvalifiserer vel egentlig til å bli beundret, for alle er mer eller mindre uperfekte.Du har altså et behov for å beundre/se opp til noen. Kan det ha noe med at du ikke er fornøyd med den du er, og at den personen du ser opp til, er sånn du selv gjerne skulle ha vært, hvis du kunne?Jeg blir "besatt" av det motsatte kjønn, det blir mere som en slags forelskelse, altså ikke det samme som deg. (Men jeg "stalker" ikke noen. Har da manerer..)Men da jeg var 14 år, var jeg ekstremt opptatt av bestevenninda mi. Ville bare være sammen med henne...Vet ikke om det kan sammenlignes. Du er vel ikke tenåring...Og dessuten, det er en grunn til at det kalles for "bestevenninde".Naturlig for mennesker å ha favoritter da.Behovet for "helter" er også almennmenneskelig.

Ja, det er ofte lurt å ta litt avstand, som regel går det over da. Men ikke bestandig.

Det er ikke det at jeg synes personen er perfekt, slik jeg gjør når jeg er forelsket, men kanskje en slags "perfekt" uperfekthet.

Tror kanskje det har noe med at jeg har behov for noen nære, som jeg kan stole på, som har mange av de samme problemene som jeg sliter med. Noen som forstår. Noen som kan "passe" på meg.

Men jeg vet ikke helt hva jeg egentlig vil med denne personen... Og det er det som skremmer meg litt.

[dedalo]

Ja, det er ofte lurt å ta litt avstand, som regel går det over da. Men ikke bestandig.

Det er ikke det at jeg synes personen er perfekt, slik jeg gjør når jeg er forelsket, men kanskje en slags "perfekt" uperfekthet.

Tror kanskje det har noe med at jeg har behov for noen nære, som jeg kan stole på, som har mange av de samme problemene som jeg sliter med. Noen som forstår. Noen som kan "passe" på meg.

Men jeg vet ikke helt hva jeg egentlig vil med denne personen... Og det er det som skremmer meg litt.

Det høres egentlig bare ut som en "bestevenninde". Du vet ikke hva du vil med denne personen...hm...mystisk bemerkning. Vanskelig å tolke...:-) Kan du utdype litt, hvis du vil?

[dedalo]

Ja, det er ofte lurt å ta litt avstand, som regel går det over da. Men ikke bestandig.

Det er ikke det at jeg synes personen er perfekt, slik jeg gjør når jeg er forelsket, men kanskje en slags "perfekt" uperfekthet.

Tror kanskje det har noe med at jeg har behov for noen nære, som jeg kan stole på, som har mange av de samme problemene som jeg sliter med. Noen som forstår. Noen som kan "passe" på meg.

Men jeg vet ikke helt hva jeg egentlig vil med denne personen... Og det er det som skremmer meg litt.

Svaret mitt ble ikke skilt fra innlegg..

[dedalo]

Ja, det er ofte lurt å ta litt avstand, som regel går det over da. Men ikke bestandig.

Det er ikke det at jeg synes personen er perfekt, slik jeg gjør når jeg er forelsket, men kanskje en slags "perfekt" uperfekthet.

Tror kanskje det har noe med at jeg har behov for noen nære, som jeg kan stole på, som har mange av de samme problemene som jeg sliter med. Noen som forstår. Noen som kan "passe" på meg.

Men jeg vet ikke helt hva jeg egentlig vil med denne personen... Og det er det som skremmer meg litt.

Måtte oppdatere meg litt, og så at det ikke var en bestevenninde, men en på facebook du hadde i tankene. Kan det hende at det du vil med denne personen er å bli nærmere kjent, bli ordentlige venner i virkeligheten?

[neella]

Vi er vel venner, eller i hvert fall bekjente i virkeligheten.

Men jeg vil nok være ordentlig venn med henne, men jeg vet ikke om jeg vil være venn med henne eller sammen med henne... og det er det jeg helst ikke vil innse siden jeg ser på henne som en slags "morsfigur" om du skjønner..., ikke bokstavelig da!

Det er vel det som er kjernen til problemet, og gjør at jeg føler meg litt syk og ekkel.

Det er vanskelig til og med å skrive det her, føler ikke at det er noen som egentlig forstår.

Og det er vel egentlig ikke så mye jeg kan gjøre med det, ville bare høre om andre opplever lignende, jeg føler meg litt alene om dette.

[Bella Dotte]

Vi er vel venner, eller i hvert fall bekjente i virkeligheten.

Men jeg vil nok være ordentlig venn med henne, men jeg vet ikke om jeg vil være venn med henne eller sammen med henne... og det er det jeg helst ikke vil innse siden jeg ser på henne som en slags "morsfigur" om du skjønner..., ikke bokstavelig da!

Det er vel det som er kjernen til problemet, og gjør at jeg føler meg litt syk og ekkel.

Det er vanskelig til og med å skrive det her, føler ikke at det er noen som egentlig forstår.

Og det er vel egentlig ikke så mye jeg kan gjøre med det, ville bare høre om andre opplever lignende, jeg føler meg litt alene om dette.

 

Åh, jeg forstår, tror jeg. Antar at det er en ubalanse i relasjonen, at du vil "mer" enn hun vil? Vet ikke om det kan avhjelpes på noen måte, om dere kan inngå et kompromiss, om det utvikler seg til noe nærmere, eller om du kan avfinne deg med situasjonen. Uansett er det smertefullt og frustrerende. Har du andre, gode, nære relasjoner? Hobbyer, interesser? Forsøk å fokusere mer på disse. Det er ikke lett, men tenk over hva du har, og hva denne relasjonen egentlig gir deg, av positivt og negativt, og ikke bare hva du ønsker at den skal gi deg.

[dedalo]

Vi er vel venner, eller i hvert fall bekjente i virkeligheten.

Men jeg vil nok være ordentlig venn med henne, men jeg vet ikke om jeg vil være venn med henne eller sammen med henne... og det er det jeg helst ikke vil innse siden jeg ser på henne som en slags "morsfigur" om du skjønner..., ikke bokstavelig da!

Det er vel det som er kjernen til problemet, og gjør at jeg føler meg litt syk og ekkel.

Det er vanskelig til og med å skrive det her, føler ikke at det er noen som egentlig forstår.

Og det er vel egentlig ikke så mye jeg kan gjøre med det, ville bare høre om andre opplever lignende, jeg føler meg litt alene om dette.

Det er ingen grunn til at du skal føle deg syk og ekkel. Om du har bifile tendenser, er ikke det noe å skamme seg over. Jeg har sjøl vært "sykt" tiltrukket av en homofil mann. Av og til blir man tiltrukket at "feil person". Ikke noe galt med det. Bar for å ha slått fast det:-)

[Malivey]

Hei!

Å, jeg kjenner meg så veldig igjen når du skriver "morsfigur" og "samme kjønn". Jeg har alltid hatt sånne følelser. Det gjelder for autoritetspersoner, voksne mennesker, eldre enn meg. Det er ikke kjæreste-følelser. Det er en følelse av tiltrekning, at jeg ønsker omsorg og oppmerksomhet fra personen. Det er veldig viktig for meg og bli sett og hørt av en sånn person. Dessuten blir jeg yngre mentalt hver gang jeg får følelsene.

I juleferier og dager hvor jeg ikke er på jobb(eller skole) kjenner jeg savnet så inderlig. 

I barnehagen fikk jeg følelser for voksne som passet på barna. Men det var en spesiell person, ikke hvem som helst. 

På skolen fikk jeg følelser for lærere, og på jobb nå, har jeg fått følelser for ei leder. Eller, de følelsene fikk jeg forrige desember. De har vart i et år..

 

Men så opplevde jeg og få ha den utvalgte som støttekontakt i en periode. Hun ble involvert i mitt liv. Vi hadde det så moro, endelig fikk jeg være med henne utenom jobb, bare vi to, og jeg fikk masse gode minner. Hun ga meg så mye omsorg og kos, og passet på meg som sitt eget barn. 

 

Men en dag var jeg dum og fortalte om følelsene. Jeg sa at jeg var forelsket, men at det ikke er seksuelt. (Jeg skulle ikke kalt det forelskelse, men har aldri kjent ordentlig forelskelse, så det er ikke lett og vite) hun ble skremt og trakk seg som støttekontakt, og i det øyeblikket skjønte jeg at jeg ikke får ha noe mer med henne og gjøre uten og se henne gå forbi meg på jobb.

 

Jeg fikk panikk, angst, ble kvalm og spiste ikke på et døgn. Jeg fikk så mye følelser i kroppen på en gang. Jeg løp i skogen og viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var så mye vondt, spesielt minnene, som jeg viste ikke skulle skje noe mer. 

 

Jeg sørget over at hun brått ble ute av livet mitt, i flere mnd. Perioden vi var venner var litt over en mnd. Selv om jeg ikke bryr meg om at de har samboere, og at det ikke er kjærestefølelser, fikk jeg en veldig tung "kjærlighetssorg"