Kort tids behandling av alvorlig selvskading

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer på dette med alvorlig selvskading. Nå snakker jeg om selvskading uten suicidal hensikt, men som har alvorlige konsekvenser for den fysiske helsen, f eks stort blod tap og påfølgende lav blodprosent.

 

Sånn som jeg har skjønt det så er den anbefalte behandlingen langtids poliklinnisk behandling, f eks DBT eller MBT. Det synes jeg høres ganske fornuftig ut. Da får man tid til å bli trygg, og utfordre seg selv, man finner nye mestringsstrategier og man har tid og rom til å prøve og feile og reise seg opp.

 

Men problemet blir jo når den fysiske alvorlige selvskadingen setter liv og helse i fare. Her oppfatter jeg det som om behandlingssytemet ikke vet hvordan man skal takle det. Man møter på disse gamle mytene om at "selvskadere blir ikke bedre av å være innlagt" og man blir rett og slett en kasteball mellom legevakt/sykehus for den fysiske skaden, og akutt timer på dps.

 

Men hvor er stabiliten? Hvor er tryggheten som man trenger i en krise for å komme seg? Man kommer på legevakten i ambulanse, man har mistet mye blod, blodprosenten ligger på 8. Man blir sydd sammen, man får høre at "selvskadere har ikke godt av å være innlagt" av en lege som kun har snakket med deg i to minutter og man får en akutt time på dps om 3 dager.

 

Hvordan skal dette hjelpe? Er det virkelig forsvarlig å sende hjem en pasient som er i dårlig form både psykisk og fysisk? Nærmeste familie ender opp å bli sykepleier og man blir sendt hjem i dårligere form enn når man kom.

 

Nå bare synser jeg, men det virker som om helsevesent ikke aner hvordan man skal takle disse pasientene, og man ender opp med å falle mellom to stoler. Jeg synes også det er merkelig at disse legene (som ikke er spesialiserte på psykiatri) ikke tar hensyn til meningen av den polikliniske behandleren.

 

Når jeg er i en krise, har jeg veldig godt av å bli fulgt tett opp av behandlingssytemet (enten ved frivillig innleggelse på dsp en kort stund, eller veldig tett oppfølging av akutt team). Det vet min behandler og det er hun flink til  sette i stand, men hun er ikke tilgjengelig i ferien, eller ved kvelden og natten.

 

Beklager, dette ble mye lengre enn jeg hadde planlagt. Poenget mitt er, at jeg har forståelses for at disse pasientene er veldig vanskelig å behandle. Men jeg synes det er merkelig at vi blir møtt som "selvskadere" og "dere har godt av det og det" og ikke som en person. Jeg har mine behov, og det er kanskje annerledes enn en annen, selv om h*n kanskje også er selvskader. Synes også det er merkelig at legene ikke tar hensyn til behandlerens synspunkter, når h*n har kjent pasienten over lengre tid, mens legen kun har snakket med pasienten i 5 minutter.

 

Hva mener dere? NHD?

Anonymous poster hash: bf483...d94

Anonymous poster hash: f29b5...26e

[frosken]

I tillegg til det at man mener sannsynligheten for redusert selvskading på sikt, er størst ved poliklinisk behandling og at man derfor søker å unngå innleggelser, kommer det faktum at selvskading skaper fryktelig mye uro og spenning på en avdeling, slik at jeg også tror det er av hensyn til andre pasienter den generelle holdingen om å unngå innleggelser er blitt så utbredt.

 

Dersom du i perioder trenger tett oppfølgning, vil det da være mulig for deg å be om dette før du evt. selvskader?

[AnonymBruker]

I tillegg til det at man mener sannsynligheten for redusert selvskading på sikt, er størst ved poliklinisk behandling og at man derfor søker å unngå innleggelser, kommer det faktum at selvskading skaper fryktelig mye uro og spenning på en avdeling, slik at jeg også tror det er av hensyn til andre pasienter den generelle holdingen om å unngå innleggelser er blitt så utbredt.

 

Dersom du i perioder trenger tett oppfølgning, vil det da være mulig for deg å be om dette før du evt. selvskader?

 

Man har jo ikke mulighet til å selvskade på en lukket akutt mottak.

 

Men er det forsvarlig å sende hjem en pasient som såvidt klarer å sitte oppreist? Som trenger hjelp av familien til å gå, og kle av seg, og gå på do? Og som ikke minst er i dårlig psykisk form? Familien blir sykepleier, og det tar på for dem. Er det jo ikke derfor helsevesenet er der? For at familien slipper å måtte pleie sine nærmeste?

 

Ellers, så tar det tid å komme inn på dps (døgnpost). Og man blir ofte møtt med "du er et voksent mennesket, du må ta ansvar for deg selv", eller "vi har ikke noe å tilby deg som selvskader". Dessuten tar det jo tid å komme til det punktet hvor man klarer å be om hjelp før man selvskader, og det er det jeg snakker om nå. Når man er midt i det punktet hvor man har nettopp begynt med langtidsbehandling, men man skader selv alvorlig. Skal man bare bli sendt hjem for å skade seg alvorlig en gang til?

Anonymous poster hash: f29b5...26e

[frosken]

 

Man har jo ikke mulighet til å selvskade på en lukket akutt mottak.

 

Men er det forsvarlig å sende hjem en pasient som såvidt klarer å sitte oppreist? Som trenger hjelp av familien til å gå, og kle av seg, og gå på do? Og som ikke minst er i dårlig psykisk form? Familien blir sykepleier, og det tar på for dem. Er det jo ikke derfor helsevesenet er der? For at familien slipper å måtte pleie sine nærmeste?

 

Ellers, så tar det tid å komme inn på dps (døgnpost). Og man blir ofte møtt med "du er et voksent mennesket, du må ta ansvar for deg selv", eller "vi har ikke noe å tilby deg som selvskader". Dessuten tar det jo tid å komme til det punktet hvor man klarer å be om hjelp før man selvskader, og det er det jeg snakker om nå. Når man er midt i det punktet hvor man har nettopp begynt med langtidsbehandling, men man skader selv alvorlig. Skal man bare bli sendt hjem for å skade seg alvorlig en gang til?

Anonymous poster hash: f29b5...26e

 

Erfarne selvskadere klarer å skade seg selv også på lukkede akuttposter, de klarer det gjerne selv med fotfølge. Dette er en av grunnene til at det fungerer dårlig at helsepersonell overtar ansvaret for at selvskading ikke skal foregå.

 

Når det gjelder hvorvidt det er forsvarlig å sende hjem folk som knapt nok kan sitte oppreist, så skjer jo det overalt ellers i helseNorge i daglig.  Det er sjelden folk får bli på sykehus inntil de er i rimelig ok form, folk sendes hjem ofte umiddelbart etter at det er avklart at det ikke er nødvendig med ytterligere medisinsk behandling på sykehusnivå.

 

Behandling av selvskading er komplisert. I en del tilfeller vil behandlingstiltak kunne føre til økt selvskading og ikke redusert. Jeg har størst tro på betydningen av god og stabil behandlingsallianse med en poliklinisk behandler, og inngåelse av avtale om å avstå fra selvskading.

 

Selvskading er et aktivt valg. Det er krevende å velge å avstå fra å velge denne løsningen, men veien til et bedre liv består nettopp i at man klarer å ta et slikt indre valg om å avstå - slik at man kan få jobbet med de psykiske forholdene som forsøkes lindret gjennom selvskading.

[AnonymBruker]

 

 

 

Men er det forsvarlig å sende hjem en pasient som såvidt klarer å sitte oppreist? Som trenger hjelp av familien til å gå, og kle av seg, og gå på do? Og som ikke minst er i dårlig psykisk form? Familien blir sykepleier, og det tar på for dem. Er det jo ikke derfor helsevesenet er der? For at familien slipper å måtte pleie sine nærmeste?

 

 

Anonymous poster hash: f29b5...26e

 

Selvfølgelig er ikke dette forsvarlig. Det skjer altfor ofte, ikke bare med denne "pasientgruppen". Noen får hjelp av hjemmesykepleie, men det er ikke alltid den er på plass akkurat i det pasienter sendes hjem.  Dessuten er de ikke der hele døgnet. Det er mye som faller på familie av fysisk og psykisk sykdom, Jeg vet ikke om hjemmesykepleien kan være behjelpelig med noe etter slik alvorlig skading? 

Anonymous poster hash: 277d8...dfa

[stjernestøv]

Jeg vet om en som ligger i sengen hele dagen full i smerter, og det er ikke rare hjelpen han får = nada!

 

Dette er fysisk, men det går utover psyken. Dagens helsenorge. Når det gjelder selvskadere forstår jeg ikke helt hva de driver med, delte toalett med ei en gang da jeg var innlagt. Tydelig at hun skrek etter oppmerksomhet, men "eller" har fortalt at ikke alle er ute etter det. Noen av dem liker å vise frem sine rifter og kutt, bror min fikk mange blodige bilder av ei.

[AnonymBruker]

Nå motsier du deg selv. Du skriver at behandling av selvskading er komplisert, noe jeg er enig i. Likevel så skriver du at du kun har tro på en behandlingsmåte.

 

Er det virkelig vanskelig å forstå at folk er forskjellige og trenger forskjellige tiltak/behandling? Skal vi behandle alle kreftsyke på en måte? Nei. Noen trenger cellegift, noen trenger operasjon, noen kan klare seg helt fint hjemme, andre trenger hjelp på intensiv sykehus avdeling. Sånn tenker jeg det er med de fleste sykdommer/tilstander.

 

Dessuten skal man ha respekt for at psykiatri er alltid i endring. Det er ikke så lenge siden homofili var en sinnsykdom. Bare fordi en eller annen forskning har vist at "selvskadere har ikke godt av å være innlagt" betyr ikke at det samme vil gjelde om noen år.

 

Selvfølgelig er det ikke bare selvskadere som ikke får godt nok hjelp. Og det er veldig synd! Og nei, det er ikke sånn at selvskadere skal gå foran alle andre. Selvfølgelig ikke!

 

Til sist, fordi du har hatt to opplevelser med selvskadere som virker oppmerksomhetssyke, betyr ikke at alle er det. De fleste er nok ikke det.

Anonymous poster hash: f29b5...26e

[frosken]

 

Nå motsier du deg selv. Du skriver at behandling av selvskading er komplisert, noe jeg er enig i. Likevel så skriver du at du kun har tro på en behandlingsmåte.

 

Er det virkelig vanskelig å forstå at folk er forskjellige og trenger forskjellige tiltak/behandling? Skal vi behandle alle kreftsyke på en måte? Nei. Noen trenger cellegift, noen trenger operasjon, noen kan klare seg helt fint hjemme, andre trenger hjelp på intensiv sykehus avdeling. Sånn tenker jeg det er med de fleste sykdommer/tilstander.

 

Dessuten skal man ha respekt for at psykiatri er alltid i endring. Det er ikke så lenge siden homofili var en sinnsykdom. Bare fordi en eller annen forskning har vist at "selvskadere har ikke godt av å være innlagt" betyr ikke at det samme vil gjelde om noen år.

 

Selvfølgelig er det ikke bare selvskadere som ikke får godt nok hjelp. Og det er veldig synd! Og nei, det er ikke sånn at selvskadere skal gå foran alle andre. Selvfølgelig ikke!

 

Til sist, fordi du har hatt to opplevelser med selvskadere som virker oppmerksomhetssyke, betyr ikke at alle er det. De fleste er nok ikke det.

Anonymous poster hash: f29b5...26e

 

Jeg har da ikke sagt at jeg kun har tro på _en_ behandlingsmåte; derimot har jeg sagt noe om hva jeg har størst tro på.

 

Jeg har også fremhevet at jeg tror motviljen mot å legge inn folk i etterkant av selvskading, ikke kun handler om hva som vil være best for den enkelte i alle tilfeller, men også om hva man har erfaring for fungerer for psykiatriske avdelinger som helhet.

 

Selvskadere behandles ofte på en avvisende måte i helsevesenet. Det mener jeg er feil. Det bør være mulig å vise forståelse og empati, samt gi forklaringer på hvorfor man ikke tilbyr innleggelse.

[stjernestøv]

Samfunnet er koko!!! Derfor får ikke folk rett hjelp

[frosken]

Samfunnet er koko!!! Derfor får ikke folk rett hjelp

 

Jeg mener at mange får rett hjelp, men dessverre ikke alle. Noen er også vanskeligere enn andre å hjelpe, fordi de ikke klarer å mobilisere sine krefter i en konstruktiv retning.

[stjernestøv]

Jeg mener at mange får rett hjelp, men dessverre ikke alle. Noen er også vanskeligere enn andre å hjelpe, fordi de ikke klarer å mobilisere sine krefter i en konstruktiv retning.

Nå snakket jeg også om fysisk sykdom, virker som de overlater folk til en pinefull død. Selvskadere vet jeg ikke hvordan man kan behandle, må vel finne årsaken til hvorfor de gjør det og illuminere den.

[AnonymBruker]

Jeg har da ikke sagt at jeg kun har tro på _en_ behandlingsmåte; derimot har jeg sagt noe om hva jeg har størst tro på.

 

Jeg har også fremhevet at jeg tror motviljen mot å legge inn folk i etterkant av selvskading, ikke kun handler om hva som vil være best for den enkelte i alle tilfeller, men også om hva man har erfaring for fungerer for psykiatriske avdelinger som helhet.

 

Selvskadere behandles ofte på en avvisende måte i helsevesenet. Det mener jeg er feil. Det bør være mulig å vise forståelse og empati, samt gi forklaringer på hvorfor man ikke tilbyr innleggelse.

 

Takkk for oppklarende svar, er til dels enig med deg

 

Det jeg lurer på er, hvis man ikke får innleggelse, hvilken behandling skal de da få når de er midt i en krise? Jeg har også tro på langvarig poliklinisk behandling, men i en krise er det ofte ikke nok å vente en hel uke på en time. Hvordan skal man da forhindre alvorlig selvskading, eller behandle det om det har allerede skjedd?

 

Merk at nå snakker jeg spesifikt om selvskading som har alvorlig fysiske konsekvenser, ikke bare selvskading generelt. Selv tror jeg kanskje de burde behandles litt annerledes ettersom det er større risiko for permanente skader, eller død, når det gjelder den lille gruppen som sliter med alvorlig selvskading.

Anonymous poster hash: f29b5...26e

[stjernestøv]

 

Takkk for oppklarende svar, er til dels enig med deg

 

Det jeg lurer på er, hvis man ikke får innleggelse, hvilken behandling skal de da få når de er midt i en krise? Jeg har også tro på langvarig poliklinisk behandling, men i en krise er det ofte ikke nok å vente en hel uke på en time. Hvordan skal man da forhindre alvorlig selvskading, eller behandle det om det har allerede skjedd?

 

Merk at nå snakker jeg spesifikt om selvskading som har alvorlig fysiske konsekvenser, ikke bare selvskading generelt. Selv tror jeg kanskje de burde behandles litt annerledes ettersom det er større risiko for permanente skader, eller død, når det gjelder den lille gruppen som sliter med alvorlig selvskading.

Anonymous poster hash: f29b5...26e

 

Jeg mener hvis det er fare for liv bør de innlegges og skjermes fra de andre pasientene, de trenger vel ro med alt kaoset de har i seg. Er jo tanker og følelser som fører til faenskapet!

[frosken]

 

Takkk for oppklarende svar, er til dels enig med deg

 

Det jeg lurer på er, hvis man ikke får innleggelse, hvilken behandling skal de da få når de er midt i en krise? Jeg har også tro på langvarig poliklinisk behandling, men i en krise er det ofte ikke nok å vente en hel uke på en time. Hvordan skal man da forhindre alvorlig selvskading, eller behandle det om det har allerede skjedd?

 

Merk at nå snakker jeg spesifikt om selvskading som har alvorlig fysiske konsekvenser, ikke bare selvskading generelt. Selv tror jeg kanskje de burde behandles litt annerledes ettersom det er større risiko for permanente skader, eller død, når det gjelder den lille gruppen som sliter med alvorlig selvskading.

Anonymous poster hash: f29b5...26e

 

Det å skille tydelig mellom omfattende og mindre omfattende selvskading, vil i seg selv kunne medføre at enkelte tar sterkere virkemidler i bruk (dvs. gjennomfører mer omfattende selvskading).  Pasienter oppfatter fort hva som anses som betydningsfullt av helsepersonell, og enkelte vil også innrette sine handlinger i forhold til det. Jeg vet ikke helt om det lenger er noen liten gruppe som sliter med alvorlig selvskading? Synes ikke man rent sjelden opplever at folk med omfattende selvskading bak seg star frem i mediene, selv om det selvfølgelig er enda flere som selvskader i et mer moderat omfang.

 

Mange steder finnes det nå akutt-team som kan kontaktes utenom ordinær arbeidstid. Jeg kunne ønske at folk som strever med selvskading opplever å bli godt i varetatt av disse teamene om de tar kontakt for å unngå selvskade.

[AnonymBruker]

Problemet med disse akutt teamene er at det ikke finnes alle steder, og de som er, er ofte kun "åpent" til kl 22 eller lignende.

 

Jeg kjenner veldig mange som skader seg mer alvorlig bare for å bli tatt på alvor av helsevesent. Desverre veldig synd at helsevesenet er en stor stor trigger for så veldig mange.

Anonymous poster hash: f29b5...26e

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vår behandling består vanligvis i 2-3 dagers innleggelse i akuttavdeling før pasienten skrives ut til videre poliklinisk behandling.

 

Selv om vi utad er profesjonelle, er det inne i oss mye frustrasjon over de enorme ressurser disse pasientene etter eget valg forbruker i helsetjenesten. Ressurser som kunne vært brukt på pasienter som ikke velger sine plager.

[frosken]

Vår behandling består vanligvis i 2-3 dagers innleggelse i akuttavdeling før pasienten skrives ut til videre poliklinisk behandling.

 

Selv om vi utad er profesjonelle, er det inne i oss mye frustrasjon over de enorme ressurser disse pasientene etter eget valg forbruker i helsetjenesten. Ressurser som kunne vært brukt på pasienter som ikke velger sine plager.

Jeg synes det blir feil å si at disse pasientene velger sine plager. De velger jo ikke den indre smerte/spenning/fortvilelse som ofte preger deres liv; de velger derimot en destruktiv mestringsstrategi som også ofte får følger for omgivelsene (f.eks. helsepersonell).

 

De reaksjonene omfattende selvskading vekker blant annet hos helsepersonell, er en av grunnene til at jeg tror det er best for alle parter i størst mulig grad å unngå innleggelser som følge av selvskading. Selvskaderne har ofte gode antenner og fanger opp den ambivalens de vekker hos de de søker hjelp hos, og dette vil hos noen av dem være nok til å trigge reaksjoner som de igjen forsøker å løse gjennom ytterligere selvskading.

[frosken]

 

Problemet med disse akutt teamene er at det ikke finnes alle steder, og de som er, er ofte kun "åpent" til kl 22 eller lignende.

 

Jeg kjenner veldig mange som skader seg mer alvorlig bare for å bli tatt på alvor av helsevesent. Desverre veldig synd at helsevesenet er en stor stor trigger for så veldig mange.

Anonymous poster hash: f29b5...26e

 

Ja, det er synd at man ikke får til behandlingsallianser som gjør at folk klarer å velge bedre mestringsstrategier enn selvskading. Jeg tror imidlertid det ikke nødvendigvis er nødvendig med døgnåpne tilbud, men derimot at pasientene møtes velvillig når de tar kontakt i "åpningstiden" til akutteamene.

[Gjest]

Vår behandling består vanligvis i 2-3 dagers innleggelse i akuttavdeling før pasienten skrives ut til videre poliklinisk behandling.

 

Selv om vi utad er profesjonelle, er det inne i oss mye frustrasjon over de enorme ressurser disse pasientene etter eget valg forbruker i helsetjenesten. Ressurser som kunne vært brukt på pasienter som ikke velger sine plager.

Er det slik dere ser på de som skader seg. Det blir nesten som om det er noe vi har lyst til å forbruke helsetjenesten. Jeg har ikke brukt helsetjenesten på grunn av selvskading. Trengte bare hjelp til å tape en gang når jeg var hos legen for noe annet. Men selv om jeg ikke har vært forbruker av helsetjenesten, så vet jeg veldig godt at det er mer komplisert enn at vi bare velger det. Jeg har klart meg en stund igjen nå. Men har innsett at jeg aldri kan si noe sikkert.

[AnonymBruker]

Vår behandling består vanligvis i 2-3 dagers innleggelse i akuttavdeling før pasienten skrives ut til videre poliklinisk behandling.

 

Selv om vi utad er profesjonelle, er det inne i oss mye frustrasjon over de enorme ressurser disse pasientene etter eget valg forbruker i helsetjenesten. Ressurser som kunne vært brukt på pasienter som ikke velger sine plager.

 

Anonymous poster hash: f29b5...26e