Overbekymret mor trenger sårt noen råd

[Anonyme_meg]

Hei.

 

Har en lang livshistorie bestående av psykisk syke foreldre, mobbing i hele oppveksten, dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser, overgrep og tvang.

 

Da jeg ble ung mor første gang gikk alt på skinner, og jeg var uten bekymringer. Da jeg ble mor for andre gang, etter flere år, har det vært vanskeligere. Graviditeten var en eneste stor bekymring, usikkerhet om hvordan det ville bli å få en "attpåklatt" selv om vi fortsatt er unge osv. Fikk en veldig frykt for å gjøre noe/spise noe feil overfor barnet i magen, og derfra har det eskalert til tvangstanker og bekymring for alle mulige sykdommer som lille kan få.

Redd for dårlig hjerneutvikling på lite næring i magen, at jeg ble syk som gravid osv. Fikk fødselsdepresjon etter fødsel også.

 

Ble spesielt oppmerksom på ting som toksoplasmose osv i forbindelse med graviditet, og så virkelig fram til å kunne senke skuldrene da baby ble født. Men så kommer jeg over forskning osv som viser at dette fortsatt er farlig for mennesker, og at det kobles opp mot hjernen og schizofreni da parasitten kapsler seg i hjernevev...

Jeg er konstant bekymret for at den minste skal bli syk, og føler at jeg må vaske rent hele tiden, bekymrer meg for tokoplasmose i lekekasse, de uvaskede jordbærene som familien spiser, redd for om det skal dryppe fra rått kjøtt på gulvet osv.... Og katter er jo nesten skumle siden de kan være bærere av parasitten. Samtidig tenker jeg på alle andre som har katt og baby.

 

Hadde jeg ikke blitt gravid på ny hadde jeg ikke vært så opptatt av dette, og jeg slet ikke med dette tidligere. Jeg er så redd for at det skal være min skyld om den minste blir syk. Hvordan skal jeg komme ut av dette? Redd for om barna vil arve slik psyke som meg.

 

Jeg har så lyst til å leve livet fullt ut, kose meg med minste i sandkassen, plukke bær rett fra naturen, spise uten å vaske hendene i en evighet.

 

Velgidg glad for at jeg var ung og bekymringsløs mor da jeg fikk første barnet. Skulle bare ønske jeg hadde klart det nå også.

I tillegg til dette sliter jeg med selvbildet, forholdet til slekt osv. Kiloene raser av, jeg føler for å gjemme meg under store klær, blir lei av å miste alle antydninger til former. Flere sier jeg bør snakke med lege om dette, men hva kan legen gjøre? Jeg har ikke lenger spiseforstyrrelse, men likevel forsvinner alt på kroppen, spesielt etter ammingen.

 

Jeg vil så gjerne elske meg selv igjen, elske å være mor til verden beste barn uten å bekymre meg med vasketvang og frykt for sykdom....

Noen tips?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du bør få fastlegen til å henvise deg til psykologisk behandling. Dette ordner seg ikkeav seg selv.