Friskmeldt for å søke dagpenger?

[AnonymBruker]

Må jeg være friskmeldt? Er vel friskmeldt indirekte når de avslo Aap? Ja bør ikke tenke på meg selv men familien!

 

For å få dagpenger må du være arbeidsfør, jfr. folketrygdloven § 4-5 første ledd. Du må altså ha en konstaterbar restarbeidsevne som gir deg mulighet til å ha arbeid. Jeg forstår deg slik at du mener at du har dette (?) Nå vet ikke jeg hvilket grunnlag de avslo aap på, men dette kan kanskje være med i vurderingen av om du er arbeidsfør dersom det er avslått på et slikt grunnlag. Det kan kanskje være lurt å ta kontakt med nav for å høre hvordan de vurderer din arbeidsevne, det er vanskelig for andre her å uttale seg om

 

 

Anonymous poster hash: 37013...086

[Nycora]

Skal jeg dopes ned for å beherske livet tenker du? Ja , får jeg jobb vil jeg be fastlege om haugevis av " nervedempende " , men vet ikke om jeg får.. Han sa @ du blir så trøtt av slike ting".. Jeg sa jeg var så redd det samme som siste arb skulle skje igjen.. Vedkommende sa vi kunne snakke om det når det evt ble aktuelt. Paranoid pf , jeg? Synes ikke jeg oppfyller disse kriteriene til tross for at jeg føler det er meg mot verden:(((( Men jeg er ikke slem, jeg ønsker ikke skylde på noen. Jeg vet at min angst skyldes meg selv og min " hang" til å bli satt ut og tenke at jeg ikke er bra nok og at noen vil henge meg ut for det:((((

Hvor skrev jeg pf? Det er veldig mange mennesker som har trekk av forskjellige pf uten å ha det. Det lyser igjennom når du skriver her at du er mistenksom og litt paranoid. Hvorfor da ikke ta dette som du sliter med opp med psykologen din. Hvordan har du tenkt å få hjelp til noe du hele tiden benekter at finnes?

For å få hjelp må du sette deg ned og finne ut hva du sliter med. Du må innrømme både ovenfor deg selv, og den som skal hjelpe deg, hva det er du sliter med. Legg diagnosene på hylla, søk hjelp for plagsomme symptomer. La psykologen sette den diagnosen han vil. Dette er ikke noe du trenger å henge deg opp i. De rundt deg vet jo ingenting om dette likevel.

Du må også slutte og tro at det er så stor forskjell på mennesker. Det er ikke yrke ditt som gjør deg til et respektert menneske, det er oppførselen og om man er et bra menneske. Før i verden var nok status satt veldig høyt. Nå for tiden tror jeg de fleste blir verdsatt uansett yrke. Jeg har uføretrygd pr idag, skal jeg gjemme meg i skammekroken og aldri mere gå ut?

[Gjest Xtra]

Bare å melde seg hos et vikarbyrå. Ikke nødvendig å gå for fast ansettelse hvis man planlegger å slutte så snart man får jobben man egentlig vil ha, men det er viktig å holde seg i gang i tillegg til å få penger inn på konto. Jeg hadde stusset litt hvis jeg skulle intervjue en jobbsøker som hadde sittet hjemme og tutlet med søknader et helt år etter endt utdanning. Jeg ville lurt på om dette var en tafatt og tiltaksløs person.

Presist samme tenker jeg. Og slik har jeg også tenkt i ansettelsessituasjoner, husker en høyt utdannet fyr som hadde jobbet et par måneder på bensinstasjon etter endt utdannelse, og det syntes jeg vitnet om initiativ og løsningsorientering.

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hva som har skjedd i Norge i forhold til dette de siste seks årene, men her er man for eksempel garantert et intervju i mange jobber om man har en funksjonshemning (forutsatt at man møter kvalifikasjonene som kreves for jobben). Mentale lidelser som varer over lengre tid regnes her som en funksjonshemning. På mange jobbsøknader legger man selv til tilrettelegging man har behov for, også for å delta på et eventuelt jobbintervju.

 

Arbeidsgiver må gjøre tilpasninger for at mennesker skal kunne motta eller beholde en jobb. Dette ettersjekkes og opprettholdes i betydelig større grad enn i Norge, slik jeg erfarer det.

 

Å få personlig støtte til arbeidssøking og utbetalinger mens man får opplæring eller utdannelse skjer langt raskere her enn i Norge. Egne rådgivere spesialiserer seg i forhold til funksjonshemning og jobb, og de vil aktiv hjelpe med kontakt med potensielle arbeidsgivere og lærersteder. Man kan i langt større grad ha en hånd å holde i symbolsk sett enn det jeg har opplevd fra Norge.

 

Funksjonshemmede i arbeidsaktiv alder i jobb i England ligger på mellom 46 og 47 %, i Norge er tallet 43 %. Denne forskjellen er ikke veldig stor, men ha i mente at det er langt vanligere for kvinner å være hjemmeværende med barn i England - funksjonshemmet eller ikke.

 

Virker som det er opplest og vedtatt her i landet at Norge er best på. Nok et eksempel på at slik er det ikke!

Anonymous poster hash: dbd2d...573

[Gjest]

Bra at du søker jobber. Det vil sannsynligvis være best for deg om du kan starte deltid.

I prinsippet har jeg ikke råd til det så tror jeg må søke fullt. Jeg har alltid blitt utrolig sliten av å gå på jobb, må sove på sofaen minst 1-2 timer etter arbeidsdag .Er sååå anspent. Ved forrige arbeidsplass orket jeg intet etter jobb, dagen var over når jeg kom hjem. Jeg gir mye av meg selv på jobb, samtidig som jeg plages av ubehagelige tanker og trekker meg unna- grur meg for å forholde meg til mange folk osb . Fikk høre jeg gjemte meg av kollegaer sist. Går an å håpe det blir bedre nå.. Ser ikke spesielt optimistisk på det. Endret 14. august 2014 av En namnlaus

[AnonymBruker]

I prinsippet har jeg ikke råd til det så tror jeg må søke fullt. Jeg har alltid blitt utrolig sliten av å gå på jobb, må sove på sofaen minst 1-2 timer etter arbeidsdag .Er sååå anspent. Ved forrige arbeidsplass orket jeg intet etter jobb, dagen var over når jeg kom hjem. Jeg gir mye av meg selv på jobb, samtidig som jeg plages av ubehagelige tanker og trekker meg unna- grur meg for å forholde meg til mange folk osb . Fikk høre jeg gjemte meg av kollegaer sist. Går an å håpe det blir bedre nå.. Ser ikke spesielt optimistisk på det.

Alle mennesker har et kompetansenivå, kanskje du har hatt jobber som har oversteget ditt kompetansenivå, ikke på faglig plan, men på det menneskelige iom at du føler deg så "skrøpelig og sliten etter endt arbeidsdag.

Anonymous poster hash: 9ffbe...fe4

[frosken]

I prinsippet har jeg ikke råd til det så tror jeg må søke fullt. Jeg har alltid blitt utrolig sliten av å gå på jobb, må sove på sofaen minst 1-2 timer etter arbeidsdag .Er sååå anspent. Ved forrige arbeidsplass orket jeg intet etter jobb, dagen var over når jeg kom hjem. Jeg gir mye av meg selv på jobb, samtidig som jeg plages av ubehagelige tanker og trekker meg unna- grur meg for å forholde meg til mange folk osb . Fikk høre jeg gjemte meg av kollegaer sist. Går an å håpe det blir bedre nå.. Ser ikke spesielt optimistisk på det.

Du er fryktelig god til å forklare at ting er og vil bli vanskelig, men nekter å se opplagte løsninger.

[Gjest]

Hvor skrev jeg pf? Det er veldig mange mennesker som har trekk av forskjellige pf uten å ha det. Det lyser igjennom når du skriver her at du er mistenksom og litt paranoid. Hvorfor da ikke ta dette som du sliter med opp med psykologen din. Hvordan har du tenkt å få hjelp til noe du hele tiden benekter at finnes?

For å få hjelp må du sette deg ned og finne ut hva du sliter med. Du må innrømme både ovenfor deg selv, og den som skal hjelpe deg, hva det er du sliter med. Legg diagnosene på hylla, søk hjelp for plagsomme symptomer. La psykologen sette den diagnosen han vil. Dette er ikke noe du trenger å henge deg opp i. De rundt deg vet jo ingenting om dette likevel.

Du må også slutte og tro at det er så stor forskjell på mennesker. Det er ikke yrke ditt som gjør deg til et respektert menneske, det er oppførselen og om man er et bra menneske. Før i verden var nok status satt veldig høyt. Nå for tiden tror jeg de fleste blir verdsatt uansett yrke. Jeg har uføretrygd pr idag, skal jeg gjemme meg i skammekroken og aldri mere gå ut?

Bra innlegg!

[Gjest]

Du er fryktelig god til å forklare at ting er og vil bli vanskelig, men nekter å se opplagte løsninger.

For meg er ikke ting opplagt. Jeg vil helst klare meg og ikke mase .

[Gjest]

Alle mennesker har et kompetansenivå, kanskje du har hatt jobber som har oversteget ditt kompetansenivå, ikke på faglig plan, men på det menneskelige iom at du føler deg så "skrøpelig og sliten etter endt arbeidsdag.

Anonymous poster hash: 9ffbe...fe4

usikker på dette. Klart meg bra tidligere ( utenom slitenheten og angstfølelsene som er mer eller mindre til stede. ). Lurer på om jeg er mer angrepet av paranoia enn jeg er villig til å være " bekjent" av:(( Forresten gode skussmål , også utover rent formell kompetanse. Jeg visste min psykolog en glimrende attest. Vedkommende sa funksjonsevne kan forandre seg. Er jeg forandret ? Vet ikke hva som skjer.. Slått bena under meg selv med min angst som tok overhånd. Endret 15. august 2014 av En namnlaus

[frosken]

For meg er ikke ting opplagt. Jeg vil helst klare meg og ikke mase .

Mase på hvem?

[Gjest]

Enig med dere begge to. Jeg kjenner jeg blir oppgitt av mennesker som "ser seg bedre enn" enkelte jobber. Gode grunner til å velge utdannelse og "høyere stilling" er ønske om utfordringer, talent, lederkvaliteter eller spesielle interesser. Det finnes svært mange lykkelige mennesker som jobber for å leve - det er helt normalt og noe man burde være stolt av. Når man hangler psykisk, så sier det seg selv at en stilling uten for mye ansvar og med mye rutine kan være langt mer fornuftig enn noe høyere opp.

Jeg bor i England og opplever en helt annen arbeidskultur her. Arbeidslivet er riktignok mer inkluderende, men jeg ser veldig lite "snobberi" i forhold til jobb (ironisk nok, siden England sees på som et generelt klassesamfunn). Min eks-svigermor ventet på at huset hennes til 4 millioner skulle selges og for å få endene til å møtes inntil da tok hun vaskejobber. Det samme gjorde samboeren min mens han søkte på andre stillinger. Han jobber nå i en godt betalt jobb, men stolthet for han var å forsørge oss - uansett hva det krevde.

Beklager, litt avsporing fra tråden, men jeg hadde det på hjertet

Ønsker å presisere at jeg alldeles ikke ser ned på folk uansett .

[Gjest]

Mase på hvem?

nav & helsevesen

[frosken]

nav & helsevesen

Nå har du jo "mast" mer enn de fleste når det gjelder relasjonen til din psykolog på dps og hennes vurderinger av situasjonen. Hvorfor ikke bruke denne energien på noe mer konstruktivt? Som f.eks. på å ta kontakt med NAV, be om en veiledende samtale hvor du forklarer hvordan situasjonen er og høre hva de vil anbefale. Til en slik samtale på NAV kan du evt. ta med din ektefelle slik at dere i ettertid kan diskutere de alternativer som har blitt nevnt fra NAVs side.

[Gjest]

Nå har du jo "mast" mer enn de fleste når det gjelder relasjonen til din psykolog på dps og hennes vurderinger av situasjonen. Hvorfor ikke bruke denne energien på noe mer konstruktivt? Som f.eks. på å ta kontakt med NAV, be om en veiledende samtale hvor du forklarer hvordan situasjonen er og høre hva de vil anbefale. Til en slik samtale på NAV kan du evt. ta med din ektefelle slik at dere i ettertid kan diskutere de alternativer som har blitt nevnt fra NAVs side.

huff! Som du vet har jeg nav i vrangstrupen , tar aller nødigst i mot dagpenger - men en pine. Ikke fått noen enda.. Har forøvrig utrykt min mistillit til dem i vedlegg( brev) da jeg ble sykemeldt for første gang i mitt liv Følte sånn skyld og skam og st de hadde bidratt til å underbygge mistenkeliggjøring av sykemeldte i samfunnet. Bl a gj diverse avisartikler i mitt lokalsamfunn.Føler dessuten at deres idealer om I a lett setter folk i gapestokken og gjør at de må utlevere seg selv , mens de kanskje befinner seg i krise... Angst og beven..Tror ikke min mann vil være med på nav, tror han er flau av meg.

[AnonymBruker]

huff! Som du vet har jeg nav i vrangstrupen , tar aller nødigst i mot dagpenger - men en pine. Ikke fått noen enda.. Har forøvrig utrykt min mistillit til dem i vedlegg( brev) da jeg ble sykemeldt for første gang i mitt liv Følte sånn skyld og skam og st de hadde bidratt til å underbygge mistenkeliggjøring av sykemeldte i samfunnet. 

 

Det må være visse standarder som skal følges for at folk ikke skal misbruke  systemet.

Anonymous poster hash: 64ee3...34a