If physical ailments were treated like mental illness.

[frosken]

 

Sånn ellers da, dritbra tider i ræ*sl***erbransjen om dagen?

 

 

 

 

"You just need to change your frame of mind. Then you`ll feel better."

 

"Have you tried... you know... not having the flu?"

 

"I don`t think it`s healthy that you have to take medication every day just to feel normal. Don`t you worry it`s changing you from who you really are?"

 

"It`s like you`re not even trying."

 

Javisst ...

 

Si meg, hvor genuin er opphisselsen av all denne paternalismen? Det å heve seg på de svakes ulykke er vel først og fremst et tegn på skrøpelig selvblide? I tilllegg til å være lavmål. 

Anonymous poster hash: de7da...51b

 

Mitt hovedpoeng i denne tråden var bruken av skillet mellom fysisk og psykisk sykdom. Jeg synes det er en gjenganger i diskusjoner her på dol at en del ser ut til å anta at folk med fysisk sykdom blir behandlet bedre enn de med psykisk sykdom, noe jeg i mange tilfeller ikke tror stemmer.

 

Noen av kommentarene i tegneserien fungerer akkurat like bra eller dårlig enten det gjelder fysisk som psykisk sykdom.

 

Den kommentaren som jeg anser som minst passende - og potensielt ødeleggende - er den om medisinering.

[Gjest Gargamel]

"Rådene" som ble nevt i tegneserien du mener?

Anonymous poster hash: 86924...9bb

Ikke nødvendigvis. Tegneserien påstår å vise hvordan det ville vært om somatiske pasienter ble behandlet som psykiatriske pasienter. Jeg vet ikke om rådene i serien er representative.

Dere har rett i at jeg ikke vet hvordan det er å være alvorlig deprimert.

Det ville vært interessant å høre hvilke råd du mener man burde gi.

[*Edvarda*]

  Anonymous poster hash: de7da...51b

Jeg synes jeg har blitt tatt på alvor og fått gode råd fra psykiatrien. Har ikke blitt bedt om å ta meg sammen, men gjøre det jeg er i stand til. Og de har gitt meg håp når alt har virket håpløst.

Tror faktisk jeg har fått mer hjelp enn mange med somatisk sykdom. Har f.eks fått psykologisk behandling x1 per uke. Tror ikke alle, som kanskje trenger det, får f.eks fysioterapi like ofte.

[AnonymBruker]

Mitt hovedpoeng i denne tråden var bruken av skillet mellom fysisk og psykisk sykdom. Jeg synes det er en gjenganger i diskusjoner her på dol at en del ser ut til å anta at folk med fysisk sykdom blir behandlet bedre enn de med psykisk sykdom, noe jeg i mange tilfeller ikke tror stemmer.

 

Noen av kommentarene i tegneserien fungerer akkurat like bra eller dårlig enten det gjelder fysisk som psykisk sykdom.

 

Den kommentaren som jeg anser som minst passende - og potensielt ødeleggende - er den om medisinering.

 

 

Ikke nødvendigvis. Tegneserien påstår å vise hvordan det ville vært om somatiske pasienter ble behandlet som psykiatriske pasienter. Jeg vet ikke om rådene i serien er representative.

Dere har rett i at jeg ikke vet hvordan det er å være alvorlig deprimert.

Det ville vært interessant å høre hvilke råd du mener man burde gi.

 

Ok.

Jeg undres på om vi snakker forbi hverandre. Jeg betraktet "ikke-pasientene" på plakaten som bekjente, kollegaer, slektninger, tilfeldige osv. Ikke arbeidere i psykiatrien. (Antagelig fordi jeg ytterst sjeldent har møtt på "ymse" holdninger i psykiatrien.)

I tillegg til medisinsk behandling, så betyr vel "Treatet" også en handling eller holdning mot?

 

Det beste rådet jeg har fått tror jeg må være rådet om å tørre og gi litt f*en i diverse råd. Ikke så rent lett, men nyttig å utfordre om ikke annet.

 

Jeg skal være forsiktig med å uttale meg for generelt, men til tider oppleves det som om vi psykisk syke må "være på" og gjøre en innsats - hele tiden.

Vi har også våre naturlige behov for å "gå av vakt". Og ikke minst behov for å blåse ut frustrasjon, uten å hele tiden måtte bli rådet til "gjør ditt, gjør datt" har du prøvd sånn og sånn, hvorfor ikke ... osv osv. Noe som (i et slitent sinn) lett kan oppfattes som at en ikke strekker til og gjør nok.

Det finnes for all del sikkert slask i psykiatrien også, men ikke glem at motpolen også finnes. Vi som sliter med å gå av vakt, og kanskje må bruke resten av livet på å lære grensesetting. Og som er primitive nok til å fra tid til annen ende opp med å bli suicidale (satt på spissen kanskje den eneste og ytterste grensen noen av oss har).

Det å være "ute av drift" er forøvrig ikke noe ferieliv, ikke for min del ihvertfall. Det oppleves støtt og stadig som en jobb med ubegrenset overtid - et hode som ikke lar seg bremse.

 

 

Anonymous poster hash: de7da...51b