Dagdrømming

[Gjest]

Jeg har hatt problemer med å sovne mange netter på rad, og har tenkt litt på det jeg gjorde før for å sovne.  

 

I oppveksten var jeg nok litt stille og sjenert, men jeg levde meg ofte inn i min egen verden der jeg laget historier hvor jeg selv var midtpunktet.  Jeg trivdes godt i denne verden.

 

Når jeg fikk barn var det ikke lenger så mye tid til dagdrømming lenger, jeg var opptatt med hus, barn og var veldig sosial .  Men på kvelden når jeg skulle sove fortsatte jeg med dagdrømming.  Jeg fortsatte med historien fra kvelden før. Hadde jeg kunnet skrive så kunne det nesten blitt bøker ut av fortellingene jeg diktet. Dette følte jeg var en veldig effektiv måte å sovne på.  Jeg sovnet helst litt for fort, for jeg trivdes i historiene.

 

Når jeg ble syk og begynte med medisiner, så forsvant evnen til å dagdrømme. Jeg savnet det pga at det hjalp meg å sovne, men det fungerte bare ikke lenger. Jeg har hørt at en del bipolare mener de mistet kreativiteten etter at de begynte med medisiner.  Jeg lurer på om det kan være noe av det samme som skjedde med meg når jeg mistet evnen til å dagdrømme?

 

Når jeg først tar opp tema, så har jeg alltid lurt på hvor vanlig slik dagdrømming er.  Hadde vært litt interessant å høre hvis noen kjenner seg litt igjen.  Det er jo noe jeg aldri har snakket med noen om.

 

Nå får jeg gjøre et nytt forsøk på å sovne. Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde evnen til å dagdrømme nå, så hadde det nok gått lettere.  Nå er det for mange andre tanker som surrer i hodet. 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg har hatt problemer med å sovne mange netter på rad, og har tenkt litt på det jeg gjorde før for å sovne.  

 

I oppveksten var jeg nok litt stille og sjenert, men jeg levde meg ofte inn i min egen verden der jeg laget historier hvor jeg selv var midtpunktet.  Jeg trivdes godt i denne verden.

 

Når jeg fikk barn var det ikke lenger så mye tid til dagdrømming lenger, jeg var opptatt med hus, barn og var veldig sosial .  Men på kvelden når jeg skulle sove fortsatte jeg med dagdrømming.  Jeg fortsatte med historien fra kvelden før. Hadde jeg kunnet skrive så kunne det nesten blitt bøker ut av fortellingene jeg diktet. Dette følte jeg var en veldig effektiv måte å sovne på.  Jeg sovnet helst litt for fort, for jeg trivdes i historiene.

 

Når jeg ble syk og begynte med medisiner, så forsvant evnen til å dagdrømme. Jeg savnet det pga at det hjalp meg å sovne, men det fungerte bare ikke lenger. Jeg har hørt at en del bipolare mener de mistet kreativiteten etter at de begynte med medisiner.  Jeg lurer på om det kan være noe av det samme som skjedde med meg når jeg mistet evnen til å dagdrømme?

 

Når jeg først tar opp tema, så har jeg alltid lurt på hvor vanlig slik dagdrømming er.  Hadde vært litt interessant å høre hvis noen kjenner seg litt igjen.  Det er jo noe jeg aldri har snakket med noen om.

 

Nå får jeg gjøre et nytt forsøk på å sovne. Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde evnen til å dagdrømme nå, så hadde det nok gått lettere.  Nå er det for mange andre tanker som surrer i hodet.

Dumt at du har mista den evnen. Men er du avhengig av å dagdrømme for å få sove? Jeg sluttet å dagdrømme da jeg var liten og har siden vært "beinhard" realist

Synd, for jeg tror alle har godt av å ha drømmer, så lenge man ikke mister bakkekontakten. Er selv oppe i natt og får ikke sove. Er nervøs som fy....

Anonymous poster hash: 75496...505

[DoleMari]

Det går jo an å bruke det som en form for mentalisering av et godt sted å være slik at man slapper av og sovner lettere.... nesten som meditasjon. Så lenge man er fornøyd med livet og ikke dagdrømmer seg bort om et annet liv, så er det vel ikke noe galt i det?

[Gjest]

Det går jo an å bruke det som en form for mentalisering av et godt sted å være slik at man slapper av og sovner lettere.... nesten som meditasjon. Så lenge man er fornøyd med livet og ikke dagdrømmer seg bort om et annet liv, så er det vel ikke noe galt i det?

Det var vel mye slik det fungerte når jeg ble voksen.  Men i oppveksten så tror jeg det ble for mye av det.

[*Edvarda*]

Jeg var også en som dagdrømte mye som barn. Evnen forsvant gradvis i løpet av 20-årene, lenge før jeg begynte med medisiner. Savner den gode følelsen jeg hadde når jeg drømte meg bort.

[Gjest]

Dumt at du har mista den evnen. Men er du avhengig av å dagdrømme for å få sove? Jeg sluttet å dagdrømme da jeg var liten og har siden vært "beinhard" realist

Synd, for jeg tror alle har godt av å ha drømmer, så lenge man ikke mister bakkekontakten. Er selv oppe i natt og får ikke sove. Er nervøs som fy....

Anonymous poster hash: 75496...505

Jeg gjorde det straks jeg fikk hodet på puten, men jeg har nå sovnet etterpå også.  Det hadde bare vært en god hjelp når jeg har problemer med å sovne, så jeg savner den muligheten.

 

Det var vel nesten som å lese en roman, bare det at jeg laget historien selv.

[Inner self]

Jeg dagdrømmer støtt. Både på dagtid og i sengen. Det skjer selv om jeg går på både antidepressiva og zyprexa.

[umakenverdt]

Jeg synes også det er god metode å bruke for å få sovne. Har jeg ingen historie, eller dagdrøm når jeg legger meg blir jeg stort sett liggende å tenke på alt jeg skulle ha gjort, alt jeg kunne gjort annerledes osv. Jeg har gjort det helt siden jeg var liten, men det er kanskje mest en avslappingsøvelse nå i voksen alder. Det blir likevel en del koselige historier av det, og jeg sovner med et smil

[Gondor]

Jeg gjorde det straks jeg fikk hodet på puten, men jeg har nå sovnet etterpå også.  Det hadde bare vært en god hjelp når jeg har problemer med å sovne, så jeg savner den muligheten.

 

Det var vel nesten som å lese en roman, bare det at jeg laget historien selv.

 

Jeg har alltid dagdrømt mye. Da jeg var barn levde jeg helt i min egen verden. Jeg husker det var et helt år jeg dagdrømte så mye at det tok over hele livet mitt. Den virkelige verden ble en skyggeverden. Og drømmene mine om natten var helt fantastiske. Jeg gikk hele dagen og gledet meg til det øyeblikket jeg kunne legge hodet på puta.

 

Jeg har fortsatt å dagdrømme, selv etter at jeg begynte med medisiner. Jeg dagdrømmer så mye at jeg må riste i meg selv ganske ofte for å snappe ut av det. Dagdrømmingen er et tveegget sverd. Det kan være fantastisk deilig men også utvikle seg til et mareritt og da får jeg tankekjør.

 

Nå skal jeg legge meg og gleder meg som vanlig til det mørke, svale rommet og den deilige dynen. Det blir gode drømmer i natt. Det kan jeg føle på meg.

 

God natt og sov godt!

[frosken]

Dette synes jeg var en interessant tråd. Virker som det er mer vanlig enn jeg trodde å dagdrømme som voksen. Selv gjør jeg det aldri, men jeg gjorde det knapt nok som barn heller.

[påskelilje]

Hmmmmm - vet ikke helt om jeg forstår hva som menes med dagdrømming. Dikte historier der en selv har en rolle og leve seg inn i den historien? Det tror jeg ikke jeg gjør.

 

Men når jeg slapper av (f.eks. hvis jeg soler meg, går tur eller skal legge meg, så tenker jeg jo på ting, tenker på ting som har skjedd eller skal skje, og jeg kan tenke at "hvis det og det skjer, så gjør jeg det og det, og da vil han si det og hun gjøre det....." - men vet ikke om det kalles dagdrømming?

 

Jeg kan også på en måte "høre" kjente stemmer i hodet, kan liksom mane frem stemmen til barna mine eller min mor eller en venninne. Husker fra da jeg var ungdom og aktiv i idrett, så hørte jeg masse stemmer, rop, klapping osv etter en helg inne i en idrettshall, når jeg la meg om kvelden.

[Gjest]

Hmmmmm - vet ikke helt om jeg forstår hva som menes med dagdrømming. Dikte historier der en selv har en rolle og leve seg inn i den historien? Det tror jeg ikke jeg gjør.

 

Men når jeg slapper av (f.eks. hvis jeg soler meg, går tur eller skal legge meg, så tenker jeg jo på ting, tenker på ting som har skjedd eller skal skje, og jeg kan tenke at "hvis det og det skjer, så gjør jeg det og det, og da vil han si det og hun gjøre det....." - men vet ikke om det kalles dagdrømming?

 

Jeg kan også på en måte "høre" kjente stemmer i hodet, kan liksom mane frem stemmen til barna mine eller min mor eller en venninne. Husker fra da jeg var ungdom og aktiv i idrett, så hørte jeg masse stemmer, rop, klapping osv etter en helg inne i en idrettshall, når jeg la meg om kvelden.

Når jeg tenker dagdrømming så tenker jeg slik du skriver i første avsnitt. Men det er mulig det finnes et annet navn for det.

For meg har det mye vært som å lese en roman, men du lager fortellingen selv og er en del av den.

[Loft]

Jeg dagdrømte og fantaserte masse før, likte å skrive noveller og fortellinger. Nå har jeg ikke fantasi eller evne til å mane fram ett bilde av meg selv liggende på en sandstrand med en cocktail engang... Jeg savner det veldig, da jeg opplevde det som noe udelt positivt i tilværelsen, og jeg synes det gjorde livet mitt rikere. Jeg ønsker veldig å få til å finne frem til det igjen. 

[påskelilje]

Når jeg tenker dagdrømming så tenker jeg slik du skriver i første avsnitt. Men det er mulig det finnes et annet navn for det.

For meg har det mye vært som å lese en roman, men du lager fortellingen selv og er en del av den.

Tror ikke jeg gjør dette i noen særlig grad. Jeg kan nok innimellom  la tankene løpe litt, og tenke over hva som kunne hende dersom det og det skjedde med den og den personen, men det blir i tilfelle bare en kortnovelle og ingen roman :-)

 

Noe annet jeg i perioder har gjort er å tenke/dagdrømme om hvordan jeg vil komme til å reagere dersom noen jeg kjenner/er glad i døde. Eller hvordan jeg vil komme til å reagere dersom jeg kom som førstemann til en ulykke. Eller andre slike dramatiske/tragiske hendelser.

[Solemnity]

Jeg har alltid skrevet, det er mitt kreative uttrykk. Om kveldene, og dette gledet jeg meg til, skrev jeg i hodet. Ikke dagdrømming, altså, men jeg "skrev" bøker. Mine beste ideer kom når jeg skulle sove. Etter at jeg begynte med medisiner har jeg hverken hatt denne flyten når jeg ligger i senga eller skrevet noe kreativt av betydning på dagtid.

 

Nå bruker jeg meditasjon for å sovne i stedet for. Det går greit.

 

Jeg er lei meg for at jeg ikke klarer å skrive på dagtid lenger, men jeg vil heller være velfungerende på alle andre områder.

[cathlin]

Jeg dagdrømte mye som barn og skrev mye, dikt og noveller. Dagbøker som er borte. Jeg leste hauger av bøker. Sluttet å lese da jeg fikk panikkangst for 100 år siden. Jeg har prøvd å nærme meg skjønnlitteratur igjen via lettleste krimbøker på lydbok og barne-og ungdomsbøker. Tror det for meg henger sammen, konsentrasjonen og evnen til å kunne leve seg inn i historier igjen. Eller å orke å forholde seg til historier, følelser, levende liv. Uttrykke noe. Ekspressivitet. Noe sånt.

[Gjest Gargamel]

Jeg dagdrømte mye når jeg var liten, og har ikke sluttet helt. Det er nok mest bruddstykker, og ikke lange historier.

 

Jeg kan gruble over veldig usannsynlige scenarier om hva jeg skulle gjort i krig og katastrofer. Det kan også være spektakulære prosjekt jeg skulle satt i gang, som å lage en film eller skrive en bok. Andre dagdrømmer inneholder damer i forskjellige situasjoner.

 

Jeg tenker også på ting jeg bør si eller gjøre i virkeligheten. Da må man jo spille ut noen scenarier i hodet. Det er dagdrømmer som har en funksjon.