Nytt "sammenbrudd", hva nå?

[AnonymBruker]

I begynnelsen av august ble alt sammen litt for mye for meg. Jeg hadde en stor avsluttende innleveringsoppgave som skulle leveres i oktober, som jeg forsåvidt var godt på vei med, om enn ikke på normert tid. 

 

Men jeg orket ingenting. Ble liggende i sengen og gråte, hate meg selv og min egen udugelighet, hadde bare lyst til å forsvinne, skade meg selv, egentlig hva som helst som fjernet panikken. 

 

Jeg planla konstruktive ting, men det var jo bare å delegere ting til et forhåpentligvis sterkere fremtids-meg som aldri ble noe av.

 

Jeg planla i detalj hvordan jeg skulle ta livet av meg selv, skaffet nødvendig utstyr etc, og det var det som hjalp meg opp av det dypeste mørket. Denne gangen skulle jeg endelig slippe fri. Men når dagene ble lysere fordi jeg faktisk hadde en utvei, ble det åpenbart at jeg aldri kan gjøre det mot dem jeg er glad i.

 

Jeg vet at hvis de fikk valget mellom å ha meg i live selv om jeg ikke leverer masteroppgaven, og døde meg som de kanskje må lete etter i skogen, så ville de valgt levende meg. Men de vet jo ikke at det er det de må velge mellom. 

 

Og så ble jeg sint på meg selv fordi selvmordsplanene bare er enda en ting jeg aldri kommer til å klare å gjennomføre. Og det er jo på en måte bra, men jeg hater bare meg selv mer fordi jeg har kastet bort all denne tiden på å planlegge et selvmord som aldri blir noe av, og nå er det for sent å fullføre eksamensoppgaven uansett!

 

Jeg slår meg selv hardt i hodet med håndleddene og synes svimmelheten det fører til er deilig. Jeg hadde sikkert kuttet meg selv hvis ikke samboeren min kunne oppdaget det. 

 

Jeg skjønner at det er angst jeg har, og at det er "flight" jeg driver med. Jeg har ikke tatt telefonen, åpnet post eller lest e-post de sisten månedene. Jeg har en rekke verv og forpliktelser som er helt avhengig av at jeg gjør det. Og jeg ORKER ikke!

 

Jeg vil heller dø enn å ta ansvar for disse tingene, jeg vil heller dø enn å ringe den sure helsesekretæren hos fastlegen min. Første ledige ordinære time er om to måneder. 

 

Så da sitter jeg fast. 

 

Hvis jeg bare later som om jeg ikke finnes enda litt til, så kanskje noen skjønner hvor vondt jeg har det?

 

Anonymous poster hash: a321a...5a8

Anonymous poster hash: a321a...5a8

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har det fryktelig tungt, og jeg føler med deg!

 

Da jeg skrev min egen masteroppgave for ikke så lenge siden, var jeg også nær sammenbrudd, og jeg kjenner igjen mange av de tankene du har/hadde. For min del hjalp det for det første å ta mot til meg og fortelle de jeg hadde forpliktelser overfor at jeg rett og slett ikke har kapasitet til å gjennomføre det akkurat da. Det var et voldsomt nederlag, men likevel tok det bort noe av kaoset. Da trenger du heller ikke følge opp mail/telefon og brev på samme måte, hvis du sier du ikke har kapasitet.

 

For det andre håper jeg du har en god kommunikasjon med din veileder, og at du vet hvorvidt du har muligheten til å utsette oppgaven mer. Kanskje det du trenger nå er en pause fra alt? Da er det imidlertid viktig at du vet hvilke rettigheter og muligheter du har, og hva som skjer hvis du utsetter mer. Hvis du har noen (for eksempel en venn) som kan hjelpe deg med å finne ut av dette, så forsøk å spørre. De fleste har forståelse for at man av og til sliter.

 

Jeg har enda mine sår på armen etter den perioden. De er min skam, og jeg synes det er fryktelig at de er der. På den annen side er de et bevis på at ting blir bedre. Jeg kunne aldri forestilt meg å gjøre det i dag, og det er på en måte en tydelig bekreftelse på at jeg har det ganske mye bedre nå.

 

Vær så snill å forsøke å be om hjelp også. Du fortjener å få det bedre, og det er ikke alt man klarer selv.

Anonymous poster hash: b76e2...925

[frosken]

Jeg tror at når man har det så vanskelig, så gjelder det å prioritere det som er viktigst. Det er i alle fall to ting du må ta tak i: For det første må du få bestilt time hos legen, du får si du trenger en akuttime siden ventetiden på ordinære timer er så lang. For det andre så må du avklare med studiestedet hvilke frister som nå gjelder for avslutningen av studiet. Dersom du ikke har vært i kontakt med veileder om at du har gått i stå, så bør du si fra til vedkommende.

 

Noen studiesteder har god psykiatritjeneste for studenter, Hvis de har det på ditt studiested, så kan du evt. henvende deg der i stedet for fastlegen.

 

Prøv å mobilisere nok til at du kommer i gang igjen med prosessen mot et bedre liv:-)

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. 

 

Vær stolt av at du fullførte din masteroppgave og at du ikke kan tenke deg å selvskade mer! 

 

Jeg har hatt fantastisk god støtte fra veilederen min, men det var forrige semester, da jeg ble nødt til å utsette første gang. Dette semesteret har jeg ikke orket å vise ham hvor kort jeg har kommet til tross for at han har brukt mer tid på meg enn jeg har krav på. Jeg sendte en mail hvor jeg sa det var vanskelig helt i begynnelsen av semesteret. Alle trekkfrister har gått ut. Jeg orker ikke å forholde meg til det. 

 

Den eneste vennen jeg kan tenke meg å snakke med har nok med sitt pga kreftsykt barn. Skulle virkelig ønske jeg kunne hjulpet mer der. 

 

Igjen, takk for svar. 

Anonymous poster hash: 248a4...745

[AnonymBruker]

Takk, frosken. Det er fint at du trekker frem to ting som er viktig. 

 

Kanskje jeg klarer å mobilisere til en telefon til den sure sekretæren hos fastlegen på mandag. Det er aldri noen hyggelig opplevelse å ringe dit. Samboeren min har sagt at han skal ringe for meg, men det var to uker siden. Har ikke nevnt det siden. 

 

Jeg tror aldri jeg kommer til å fullføre studiet, og selv om jeg gjør det vil jeg aldri kunne fungere ok i en jobb uansett. Det er et ganske spesialisert studie som krever mye. 

 

Psykiatrihelsetjenesten ved mitt studiested har tidligere avvist meg fordi jeg var for syk for dem. Men jeg var for lite syk for dps. Så da er jeg her da. 

 

Orker virkelig ikke mer. 

 

Er virkelig takknemlig for disse svarene. Det kostet så mye å skrive det første innlegget.

 

Jeg har slitt i mange år, og mange rundt meg har hjulpet meg, men det har jo ikke egentlig virket! Jeg må liksom bare late som det gjør det av takknemlighet. Og så skjuler jeg at det fortatt er helt j*vlig. 

Anonymous poster hash: 248a4...745

[frosken]

Hvis du nesten har fullført en master, så må du ikke finne på å avbryte nå. Selv om du aldri kommer til å jobbe innenfor det området du har tatt din utdannelse, så står du MYE sterkere med fullført master enn uten.  Dersom du derimot er helt i begynnelse av masteren, så stiller dette seg litt annerledes. Pass på at du snakker med studiestedet ditt. Du trenger muligens også en legeerklæring til studiestedet. Hvis legeerklæringen forklarer at det er sykdom som har gjort at du har unnlatt å overholde frister, så kan det hende de forsøker å hjelpe deg.

 

Ikke alle veiledere er opptatt av hvor mange timer veiledning de gir, mange ønsker å hjelpe studentene til å få levert selv om det krever noe ekstra. Jeg synes du skal orientere veileder om at du har gått på en smell, og si at du tar kontakt igjen når du har fått hodet over vannet.

 

Jeg synes du skal oppsøke psykiatritjenesten ved studiestedet ditt igjen, og samtidig bestille time hos fastlegen. Det at du har blitt avvist både av psykiatritjenesten og dps, burde ikke kunne skje:-(

Endret 10. oktober 2014 av frosken

[AnonymBruker]

Takk for fine ord

 

Jeg skjønner at det føles som et ork å forholde seg til, og at du føler at du er blitt en byrde for din veileder. Jeg vil likevel anbefale deg på det sterkeste at du sender en mail til ham. Han har sannsynligvis ikke blitt slem over sommeren, og kan helt sikkert hjelpe deg med hvordan du burde håndtere dette videre. Hvis han har for mye å gjøre, kan han sende deg videre. Jeg hadde også en fantastisk veileder, og forklarte mer enn jeg kanskje burde om hvordan jeg opplevde å ha det så vanskelig. Veilederen min var som din et vidunderlig menneske, som fortalte meg akkurat hva jeg skulle gjøre overfor universitetet når jeg måtte utsette oppgaven min. Han ga også beskjed til studieveileder, som tok kontakt med meg og spurte om jeg trengte noe hjelp med noe. Det kan altså være mulig å få masse hjelp.

 

Du har kommet kjempelangt, og har kun et ørlite stykke igjen. Det er fullt mulig å krabbe seg i mål i sneglefart; det er bedre enn å gi opp! Dessverre må man av og til svelge stoltheten og bite i det sure eplet for å komme videre.

 

Og jeg håper virkelig du ringer til legen, eller får hjelp på annen måte. Dette skal du ikke behøve å klare på egenhånd!

 

Anonymous poster hash: b76e2...925

[AnonymBruker]

Veilederen min har helt sikkert skjønt at det er angst jeg har selv om jeg ikke har sagt det rett ut. Mye av min skrivesperre stammer fra en hjemme-eksamen for mange år siden som vi har snakket mye om. 

 

All den andre angsten og at jeg løser all motgang ved å rømme inn i suicid-tanker, det vil jeg ikke snakke med universitetet om. 

 

Jeg er 10 000 ord unna en mastergrad, men det kunne like gjerne vært 1 000 000 ord. Jeg klarer ikke åpne dokumentmalen med min egen frie vilje. Det gjør bare så vondt. 

 

Rasjonelt sett vet jeg jo akkurat hva jeg burde gjøre. Det gjør jeg alltid føles det som. Det gjør det ikke noe lettere i det hele tatt. 

Anonymous poster hash: 248a4...745

[frosken]

Du kan sykemeldes en periode og så ta tak i oppgaven din igjen etterpå. Du trenger ikke snakke med universitetet konkret om hvordan du har det, men du trenger en legeerklæring som sier at du ikke fungerer pga helsemessige plager.

 

Slike "totalsperrer" varer ikke evig. De kjennes veldig virkelige akkurat mens det er på det verste, men den dagen sperren ikke er der, vil du tenke at det er absurd at det kunne være så vanskelig som det er akkurat nå.

 

Hvis du mottar studielån, kan du også ha rett til sykestipend (som sikkert heter noe annet).

[AnonymBruker]

Du kan sykemeldes en periode og så ta tak i oppgaven din igjen etterpå. Du trenger ikke snakke med universitetet konkret om hvordan du har det, men du trenger en legeerklæring som sier at du ikke fungerer pga helsemessige plager.

 

Slike "totalsperrer" varer ikke evig. De kjennes veldig virkelige akkurat mens det er på det verste, men den dagen sperren ikke er der, vil du tenke at det er absurd at det kunne være så vanskelig som det er akkurat nå.

 

Hvis du mottar studielån, kan du også ha rett til sykestipend (som sikkert heter noe annet).

Dette er svært gode råd til studenter som sliter for første gang. 

 

Men jeg er en tilbakevendende student som har hatt "totalsperrer" både to og tre ganger. Derfor tror jeg det er bortkastede ressurser å forsøke å få meg gjennom studieløpet. Jeg beklager at det ikke kom godt nok frem i det første innlegget. Jeg er godt over tretti år og har finansiert min retur til studiene med oppsparte midler. (Midler fra en "intentsigende" jobb jeg også måtte slutte i pga stress, om enn ikke like ille som nå.) Huff, nå angrer jeg på at jeg skrev noe i det hele tatt. Dere gir meg bedre råd enn jeg fortjener. 

 

mvh TS

Anonymous poster hash: 248a4...745

[frosken]

 

Dette er svært gode råd til studenter som sliter for første gang. 

 

Men jeg er en tilbakevendende student som har hatt "totalsperrer" både to og tre ganger. Derfor tror jeg det er bortkastede ressurser å forsøke å få meg gjennom studieløpet. Jeg beklager at det ikke kom godt nok frem i det første innlegget. Jeg er godt over tretti år og har finansiert min retur til studiene med oppsparte midler. (Midler fra en "intentsigende" jobb jeg også måtte slutte i pga stress, om enn ikke like ille som nå.) Huff, nå angrer jeg på at jeg skrev noe i det hele tatt. Dere gir meg bedre råd enn jeg fortjener. 

 

mvh TS

Anonymous poster hash: 248a4...745

 

Du er ikke den første studenten som har hatt mange sperrer gjennom studieløpet. Og hadde du overhodet ikke avlagt en eneste eksamen, så ville det selvfølgelig være fornuftig å slutte etter flere års studier. Men du er rett ved å fullføre en mastergrad, og da er det ikke lov å være så destruktiv mot deg selv at du ikke fullfører.

 

Send en mail til studiekonsulent eller den personen som på sitt studiet er kontaktperson for masterstudenter. Send samtidig kopi til veileder. I mailen kan du si noe om at du har gått på en smell, at du har utsatt å søke hjelp men at du nå forsøker å få gjort det. Si at du regner med å bli sykemeldt en periode, men at du etter det ønsker å fullføre.

 

Studiestedet ditt vil ha et sterkt ønske om at du fullfører. Det vekker ofte stor glede hos både administrasjon og faglærere når studenter som har slitt med gjennomføring endelig får levert. Det er forskjell på hvor firkantede ulike studieprogrammer er mht frister, men sykemelding pleier å gi rett til forlengelse.

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode råd og optimisme, frosken. 

 

Jeg tror dessverre ikke at studiestedet mitt bryr seg det døyt om jeg fullfører. Det står tusenvis bak meg i køen som garantert sikkert gjør det bedre enn meg. Dette er ganske sikkert det aller mest firkantede studiet det går an å gå på. 

 

Nå setter jeg på Tønes på øretelefoner og tar en halv remeron for å sove. Orker ikke være våken mer. 

 

Men jeg skal få samboeren min til å ringe fastlegen for hastetime på mandag. setter på vekkeklokke. 

Anonymous poster hash: 248a4...745

[frosken]

Fint at du får samboeren din til å ringe mandag morgen.

 

Jeg synes du i tillegg skal sende en mail til studiestedet, sende mail er jo ikke så krevende som å ta direkte kontakt, og da har du i det minste gjort noe. Når du snakker med legen, så må du fortelle når du gikk i stå på studiet. Leger kan jo ikke tilbakeføre ordinære sykemeldinger, men hvis legen vet du har slitt før også, så kan det hende han vil skrive en attest i forhold til studiestedet hvor man viser til langvarige vansker.

[AnonymBruker]

Håper du får en god natts søvn. Ellers håper jeg det er i orden at jeg kommenterer et par av dine innlegg.

 

For det første får du ikke bedre råd enn du fortjener. Du er, etter det du skriver her, i en fryktelig tung og vanskelig situasjon, og fortjener både råd og hjelp. Mest hjelp antar jeg at en lege eller psykolog kan gi, og det er dermed viktig at du eller samboeren din tar kontakt med helsevesenet.

 

Jeg vil også si at jeg gikk også på et studie som var svært firkantet. Fristene på studiet var absolutte, hadde du for eksempel levert en hjemmeeksamen etter fristen (om det så bare var noen timer eller en dag) måtte du ta hele faget på nytt igjen året etterpå. Jeg trodde også derfor som du at de ikke ville være behjelpelige med noe på studiet. Den støtten jeg fikk fra Universitetet da jeg måtte utsette masteroppgaven var likevel veldig bra. Jeg fikk tilbud om forskjellige løsninger, og de forklarte at det var mange som utsatte masteren sin flere ganger. Jeg trodde ikke på dem der og da, men i ettertid ser jeg at det er riktig og at de virkelig ville få alle som hadde startet på en master til å fullføre. Jeg vet ikke hvor eller hva du studerer, jeg vil bare vise at det ikke nødvendigvis er slik at dersom du går på et "firkantet studium" så hjelper de ikke nesten ferdige masterstudenter

 

Jeg vet ikke hvilke løsninger som er det beste for deg, og om du kunne tenke deg å ha samme veileder hvis du utsetter oppgaven din. Da jeg ikke klarte å åpne masteroppgaven min for å jobbe på den, sendte jeg det jeg hadde skrevet på mail til veilederen min (masse stikkord og rot) sammen med en forklaring på at jeg ikke fikk til noe og at jeg ikke opplevde at det var noe håp i det jeg hadde skrevet. Det tror jeg er den tyngste mailen jeg noen gang har sendt, og jeg kan tenke meg at veilederen min synes det var svært irriterende å få det. Men etter at han hadde lest det, og ringte meg om det, klarte jeg faktisk å karre meg til å åpne dokumentet.

Hvis det blir for problematisk, kan du kanskje spørre samboeren din om han vil lese igjennom det du har skrevet? Jeg tror kanskje at det kan være gunstig å få noen andre til å lese igjennom det du har skrevet til nå (selv om de ikke kan noe spesielt om temaet), for det gjør det kanskje litt mindre kvalmende og vanskelig å åpne dokumentet igjen selv?

 

Men jeg vil også si at jeg tror virkelig at det også må finnes muligheter til å utsette oppgaven din igjen, for å ta en pause. Universitetet er tjent med at de som starter en master fullfører den, og i tillegg ønsker de det beste for sine studenter. Jeg krysser fingrene for deg og sender deg gode tanker. Prøv å ikke gi opp fullstendig. Gleden ved å fullføre og bestå etter at du har vært gjennom utrolig vanskelige perioder vil nok bli enorm. Jeg er overbevist om at det vil gi deg en kjempeboost, selv om du ikke nødvendigvis kommer til å jobbe innenfor det feltet etter at du er ferdig.

Anonymous poster hash: b76e2...925