Er det håp?

[AnonymBruker]

Obs, langt innlegg...

Jeg vet ikke helt hva jeg vil ha svar på, men det ser ut til at det går rett vest med meg. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med livet mitt, men jeg har ikke krefter igjen.

Som liten så slet jeg sosialt og med depresjoner/angst fra barnehagealder. Problemet ble videreført da jeg begynte på barneskolen. Jeg ble mobbet i seks år, uten at noen fanget det opp. Jeg stolte ikke på at foreldrene mine ville gjøre noe, tvert i mot så var jeg sikker på at de ville skamme seg om de visste. Så jeg fortalte det aldri til noen at jeg ble mobbet.

Jeg hadde ikke noe godt og åpent forhold til foreldrene mine. Mora mi har alltid vært ustabil og kommet med ondskapsfulle kommentarer. I ene øyeblikket var jeg prinsessa hennes, i andre øyeblikk ikke verdt skiten under skoene hennes. Og hun viste meg klart og tydelig at det var broren min som hun foretrakk. Faren min kjeftet en del på meg og har alltid vært veldig hissig. Men ellers følelsesmessig distansert.

På ungdomskolen begynte jeg i ny klasse og mobbingen slapp taket. Jeg slet alvorlig med mitt selvbilde, men fikk nye venner, noe som føltes fint og nytt for meg. Min mor kunne være utagerende og manipulerende, og var hun i dårlig humør lot hun det gå utover meg. I tenårene ble jeg utagerende tilbake og raste pga en bunnløs indre smerte. Da endte det ofte med at min far sprang etter meg og tok kvelertak på meg. Jeg var livredd og stengte døra til rommet mitt, som han prøvde å bryte opp.

Det hendte også at de hev meg ut og klærne mine ut på gata. Jeg ble forvist hjemmefra. Jeg gikk gatelangs alene som 14-åring og ventet på å komme hjem igjen. Men først måtte jeg be ærbødigst om unnskyldning.

Som 17-18-åring begynte jeg å kutte meg opp. Jeg følte meg helt alene i verden og forvirra. Når foreldrene mine var ute, kunne jeg ligge på gulvet og hyle av indre smerte. Men ingen så meg.

Som 20-åring begynte jeg å studere en annen plass. Jeg tenkte at nå måtte jeg ta tak i livet mitt, og jeg fikk tildelt en psykolog via studentsamskipnaden. Jeg hadde mye vilje til å jobbe med meg selv og også til å prøve å ta en utdanning. Til tross for mye panikkangst, depresjon og forvirring, så visste jeg at dette måtte være det riktige.

Psykologen var en eldre mann som virket svært sympatisk. Men jeg slet med tillit. Etterhvert følte jeg at han tilnærmet seg meg på en spesiell måte. Da følte jeg en periode mye motstand. Men på et eller annet vis så ble motstanden brutt ned. Og siden jeg hadde ingen andre i hele verden, så knyttet jeg meg til han. Dessverre fikk jeg også varmere følelser for han. Jeg orker knapt tenke tilbake på dette. Men da utviklet det seg til en rekke hendelser som på over 14 år var grenseoverskridende. Jeg hadde et sterkt avhengighetsforhold til han. Det ble seksuelt, samtidig som han anklaget meg til å ha manipulert han til det.

Etter noen år var jeg tilbake i hjembyen min. Han var da ikke lenger min terapeut og jeg slet så mye nå at jeg oppsøket annen hjelp. Jeg kom til en psykiater og det tok lang tid før jeg turte å åpne meg. Men da jeg gjorde det, lærte jeg at det som hadde skjedd ikke var min feil. Likevel klarte jeg ikke helt tro på det, og for å straffe meg selv og døyve smerten tok jeg utallige overdoser og havnet på psyk akuttavdeling utallige ganger. Jeg følte så sterk skyld og ville dø.

Jeg fortsatte hos samme psykiater og etter noen år klaget jeg inn vedkommende til Psykologforeninga. Det var min psykiater som gjorde det og som fikk fullmakt med meg. Vedkommende mistet sin autorisasjon for alltid.

Ennå sliter jeg med skyld og skam, men det ville vært uansvarlig av meg å ikke melde fra.

Min mor er som før og jeg har ikke helt klart å kutte kontakten med henne. Jeg lar henne bryte meg ned fordi jeg ikke har noen selvfølelse eller selvrespekt igjen.

Jeg ble for noen år sammen med en fantastisk mann. Vi er forlovet og er nå samboere. Det har hjulpet meg mye, også det at han ser galskapen til mora mi. Jeg har veldig lett for å føle at alt er min feil, min samboer hjelper meg mye. Men nå har han fått kols...og hver dag er jeg redd og deprimert.

For halvannet år siden begynte jeg i gruppeterapi og trappet da ned kontakten med psykiateren til hver andre uke. Jeg startet med han for over ti år siden nå. Jeg har siden jeg startet med han hatt mye fremgang. Men nå har det stoppet opp og det går andre veien. Jeg blir mer og mer sliten. Orker ikke stelle meg lenger og leiligheten ser helt forferdelig ut. Jeg føler at alt er håpløst. Jeg har alltid tidligere vært flink til å stelle meg og vaske/rydde selv om det har krevd mye av meg. Nå klarer jeg ikke det lenger og jeg føler meg rett og slett utbrent og gammel. Jeg ble nettopp 40 år og sliter enormt over at jeg ennå sliter med såpass mye angst og depresjon hver dag. Såpass mye at jeg ikke ser noe mening lenger.

Jeg har det forferdelig dagene etter gruppeterapi og sover og sover men klarer aldri ta meg inn igjen. Jeg sliter sånn med relasjoner og også ift samboer. Jeg er livredd for å miste han og jeg trenger mange bekreftelser.

Det er vondt å innse at jeg ikke har kommet lenger og kanskje kommer jeg meg aldri ut av de psykiske lidelsene. Begynner å se mørkt på det etter å ha prøvd i mange år. Jeg lurer også på om jeg går i riktig behandling. Da denne sliter så voldsomt på meg. Jeg klarer ikke stole på de i gruppa og forventer kritikk for alt jeg sier. Er redd og sitter i helspenn.

Sliter mye i forholdet også. Er redd og sjalu og det preger hverdagen. Jeg vet ikke hvordan komme meg videre nå. Tror jeg er inne i ei krise og den slipper ikke så lett. Jeg klarer ikke fungere på noe vis. Er også ufør. Er også veldig avhengig av samboer.

Går på masse medisiner. Zoloft, abilify, lamictal, seroquel. Men vet ikke om de hjelper.

Fra gammelt av har jeg diagnosen eupf. Men har en mistanke om at jeg sliter med mye mer.

Jeg håper på svar fra NHD eller andre. Jeg lurer på hvordan komme videre i livet når alt føles håpløst og er dødsliten hele tiden. Går jeg i feil terapi når det går denne veien? Det burde blitt bedre? Er det noen andre medisiner jeg kunne prøvd? Jeg er frustrert og lurer på hvorfor jeg har det så vondt hele tida.....hjelp!

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc