solbriller og terapi

[AnonymBruker]

Hei!

 

Sist time holdt jeg armen opp foran ansiktet, jeg var sliten, det skarpe lyset gjorde vondt, jeg ville ikke bli sett på. Når jeg ble sliten i armen, snudde jeg meg vekk fra min psykiater, bare for å unngå lys og øyne og bli sett.

 

Jeg sa jeg burde ha solbriller, men at jeg vet det er uhøflig, jeg beklaget min slitenhet den dagen. Min psykiater sa så, "ovenfor meg er ikke solbriller uhøflig,". 

 

Men jeg hørte hva min psykiater sa, men er dette virkelig tilfelle? kan man bruke solbriller når man snakker med sin psykiater? Vil en psykiater kunne klare snakke med sin pasient med solbriller? Er det så enkelt? eller er det fordi jeg har en psykiater som alltid strekker seg lengre enn langt for å støtte og hjelpe meg?

 

Jeg trodde solbriller var så uhøflig og uforskammet, spesielt ovenfor en autoritet, har jeg tatt så feil?

Anonymous poster hash: eb343...238

[AnonymBruker]

Hei!

 

Min psykiater er snart 70 år og derfor en naturlig autoritet, i fagkunnskap, alder og erfaring.

 

Jeg trodde man alltid som yngre må ta av seg solbriller ovenfor den eldre generasjon.

 

Hvorfor sa min psykiater dette?

 

 

Anonymous poster hash: eb343...238

[FjellOgDalar]

Jeg ser ikke det som uhøflig, men mer et uttrykk for angst for å bli sett i øynene. Når psykiateren din har sagt det er ok, synes jeg du skal slå deg til ro med det. Bruk solbriller, men jeg vil råde deg til gradvis å jobbe uten solbriller. Dette for å komme over den frykten du sitter inne med. Kanskje kan det hjelpe å starte med veldig mørke briller,og gradvis opp til briller med så lyse glass at psykiateren så deg.

 

Men psykiateren er ikke nødvendigvis avhengig av å se deg. Jeg har en blind psykolog i bekjentskapskretsen min. Hun ville neppe plages av solbriller .

[FjellOgDalar]

Kanskje fordi han ikke er så autoritær, og ser at det kan hjelpe deg  på vei.

[Madelenemie]

Jeg ser ikke det som uhøflig, men mer et uttrykk for angst for å bli sett i øynene. Når psykiateren din har sagt det er ok, synes jeg du skal slå deg til ro med det. Bruk solbriller, men jeg vil råde deg til gradvis å jobbe uten solbriller. Dette for å komme over den frykten du sitter inne med. Kanskje kan det hjelpe å starte med veldig mørke briller,og gradvis opp til briller med så lyse glass at psykiateren så deg.

 

Men psykiateren er ikke nødvendigvis avhengig av å se deg. Jeg har en blind psykolog i bekjentskapskretsen min. Hun ville neppe plages av solbriller .

Hei!

 

Min psykiater sier jeg ikke har angst. helt bestemt, sier "Nei du har ikke angst, du har autisme"

 

Er frykt ikke det samme som angst?

 

Jeg forstår ikke hvorfor mennesker ikke kan bruke ørene, hvorfor de MÅ se på hverandre:-( det distraherer meg. Når jeg ser bort og ned, er jeg ikke engstelig, men konsentrert på det jeg skal gjøre rede for.

 

Når jeg ikke ville/orket min psykiaters øyne var det fordi jeg var sliten og nedfor og ikke ville hun skulle se på meg.

 

Enda mer enn øynene til min psykiater var lyset vondt den dagen, og jeg var sliten og lei meg.

 

ok men er det disrespektfult å bruke solbriller ovenfor en autoritet?

Jeg tenker ikke være direspektfull, da jeg har prinsipper

[stjernestøv]

Hei!

 

Min psykiater sier jeg ikke har angst. helt bestemt, sier "Nei du har ikke angst, du har autisme"

 

Er frykt ikke det samme som angst?

 

Jeg forstår ikke hvorfor mennesker ikke kan bruke ørene, hvorfor de MÅ se på hverandre:-( det distraherer meg. Når jeg ser bort og ned, er jeg ikke engstelig, men konsentrert på det jeg skal gjøre rede for.

 

Når jeg ikke ville/orket min psykiaters øyne var det fordi jeg var sliten og nedfor og ikke ville hun skulle se på meg.

 

Enda mer enn øynene til min psykiater var lyset vondt den dagen, og jeg var sliten og lei meg.

 

ok men er det disrespektfult å bruke solbriller ovenfor en autoritet?

Jeg tenker ikke være direspektfull, da jeg har prinsipper

Så lenge psykiateren har sagt det er greit er det det. Og kanskje det er mer behagelig for folk at noen har solbriller på enn at personen ser bort? Jeg syns det er litt vanskelig når folk ikke klarer å se meg i øynene, men det går greit altså. Tenker det er synd for personen sim ikke klarer å se folk i øynene, det må være vanskelig.

[umakenverdt]

Hei!

 

Min psykiater sier jeg ikke har angst. helt bestemt, sier "Nei du har ikke angst, du har autisme"

 

Er frykt ikke det samme som angst?

 

Jeg forstår ikke hvorfor mennesker ikke kan bruke ørene, hvorfor de MÅ se på hverandre:-( det distraherer meg. Når jeg ser bort og ned, er jeg ikke engstelig, men konsentrert på det jeg skal gjøre rede for.

 

Når jeg ikke ville/orket min psykiaters øyne var det fordi jeg var sliten og nedfor og ikke ville hun skulle se på meg.

 

Enda mer enn øynene til min psykiater var lyset vondt den dagen, og jeg var sliten og lei meg.

 

ok men er det disrespektfult å bruke solbriller ovenfor en autoritet?

Jeg tenker ikke være direspektfull, da jeg har prinsipper

 

 

Frykt er nesten samme følelse som angst, men den er berettiget, den gjelder noe konkret som man burde være redd for. Hvis det står en bjørn foran meg føler jeg frykt, hvis jeg går rundt i en by og er svært redd for at det skal komme en bjørn å angripe meg har jeg angst. Slik har i alle fall jeg forstått det.

 

Jeg synes på ingen måte det er respektløst å bruke solbriller, når din psykiater sier det er i orden. Jeg synes heller ikke ellers at det er respektløst overfor andre autoriteter hvis du forklarer hvorfor du bruker dem. Hvis du sier at du påvirkes mye av sterkt lys og at du derfor bruker solbriller, er det i alle fall min mening at du ikke er respektløs.

[Madelenemie]

Så lenge psykiateren har sagt det er greit er det det. Og kanskje det er mer behagelig for folk at noen har solbriller på enn at personen ser bort? Jeg syns det er litt vanskelig når folk ikke klarer å se meg i øynene, men det går greit altså. Tenker det er synd for personen sim ikke klarer å se folk i øynene, det må være vanskelig.

Hei!

 

Nei:-( det er tull , og bortkastet å se noen i øynene:-(

 

Det er informasjon, fra ord, som er viktig, ikke noe annet!

 

Jeg leste om et hyggelig autisttreff i new your, de hadde det hyggelig men journalisten så lite tegn til øyekontakt, selvsagt, kommunikasjon handler om tydelige ord ikke om signaler:

[Madelenemie]

Frykt er nesten samme følelse som angst, men den er berettiget, den gjelder noe konkret som man burde være redd for. Hvis det står en bjørn foran meg føler jeg frykt, hvis jeg går rundt i en by og er svært redd for at det skal komme en bjørn å angripe meg har jeg angst. Slik har i alle fall jeg forstått det.

 

Jeg synes på ingen måte det er respektløst å bruke solbriller, når din psykiater sier det er i orden. Jeg synes heller ikke ellers at det er respektløst overfor andre autoriteter hvis du forklarer hvorfor du bruker dem. Hvis du sier at du påvirkes mye av sterkt lys og at du derfor bruker solbriller, er det i alle fall min mening at du ikke er respektløs.

Hei!

 

Ok

 

da tar jeg med meg solbriller i morgen.:-)

 

mest sannsynlig tar jeg de av etter en tid, jeg er så forelsket i min psykiater:-) jeg ser ikke på, men jeg kjenner det inni meg hver natt.

[Cilien]

Jeg har ikke autisme, men jeg ser ofte ikke inn i øynene på psykologen min når vi snakker sammen. Hun synes det er helt greit. Jeg ser på henne av og til, men ofte ser jeg bort. Jeg ser vanligvis inn i øynene på mennesker da, men av en eller annen grunn er jeg ikke så god på det i behandlingssituasjoner - kanskje det blir for nært for meg?

 

En annen psykolog jeg har gått til hadde faktisk stolene stående slik at vi begge satt og så ut av et vindu når vi snakket. Det likte jeg veldig godt! Det passer sikkert ikke for alle, og hun kunne jo snu stolene om hun ville, men for meg var det veldig bra. Det ligner litt på samtaler i bil, for eksempel, der man sitter foran og snakker og samtidig ser begge ut på veien - det liker jeg også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I utgangspunktet ville det blitt oppfattet som sært om en satt med solbriller i timen.

 

Men i dette tilfellet, når psykiateren sier det er ok for han, så er det ok.

[Madelenemie]

Jeg har ikke autisme, men jeg ser ofte ikke inn i øynene på psykologen min når vi snakker sammen. Hun synes det er helt greit. Jeg ser på henne av og til, men ofte ser jeg bort. Jeg ser vanligvis inn i øynene på mennesker da, men av en eller annen grunn er jeg ikke så god på det i behandlingssituasjoner - kanskje det blir for nært for meg?

 

En annen psykolog jeg har gått til hadde faktisk stolene stående slik at vi begge satt og så ut av et vindu når vi snakket. Det likte jeg veldig godt! Det passer sikkert ikke for alle, og hun kunne jo snu stolene om hun ville, men for meg var det veldig bra. Det ligner litt på samtaler i bil, for eksempel, der man sitter foran og snakker og samtidig ser begge ut på veien - det liker jeg også.

Jeg har ikke autisme, men jeg ser ofte ikke inn i øynene på psykologen min når vi snakker sammen. Hun synes det er helt greit. Jeg ser på henne av og til, men ofte ser jeg bort. Jeg ser vanligvis inn i øynene på mennesker da, men av en eller annen grunn er jeg ikke så god på det i behandlingssituasjoner - kanskje det blir for nært for meg?

 

En annen psykolog jeg har gått til hadde faktisk stolene stående slik at vi begge satt og så ut av et vindu når vi snakket. Det likte jeg veldig godt! Det passer sikkert ikke for alle, og hun kunne jo snu stolene om hun ville, men for meg var det veldig bra. Det ligner litt på samtaler i bil, for eksempel, der man sitter foran og snakker og samtidig ser begge ut på veien - det liker jeg også.

Hei!

Ok

Jeg liker ikke bli snakket til når jeg kjører, klarer ikke gjøre to ting.

Men jeg har lurt på hvorfor man må sitte rett ovenfor hverandre? Fint å vite du også foretrekker det anderledes. Det hender jeg lukker øynene, mer før, nå er jeg mer bevisst på at menneske sitter der likevel, før tenkte jeg faktisk ikke sånn. Jeg visste jo at de gjorde det, men jeg følte ikke at de gjorde det, håper du forstår. Det blir litt som når man er på ferie, kommer hjem og ser huset sitt, da blir man glad og tenker " se huset mitt står der" man vet det hvis man tenker seg om, men følelsen er ikke så lett å bli klok på, lettere når man ser tingene. Min mann pleide før si, " er det overraskende?" Da tenkte jeg" ja faktisk" men jeg smilte og sa ikke det, det ble jo en overraskelsesfølelse som oppstod, til tross for kunnskapen om at huset jo aldri var bortevekk er der parallelt. Vet ikke om du forstår, men min psykiaterforstår dette godt.

[Madelenemie]

I utgangspunktet ville det blitt oppfattet som sært om en satt med solbriller i timen.

Men i dette tilfellet, når psykiateren sier det er ok for han, så er det ok.

Hei!

Da ville du nok tenke jeg enten er sær eller filmstjerne:-D

Håper det siste.

:-D men jeg har jo solbriller på avataren:-) morsomt.

Endret 13. oktober 2014 av Madelenemie

[Cilien]

Hei!

Ok

Jeg liker ikke bli snakket til når jeg kjører, klarer ikke gjøre to ting.

Men jeg har lurt på hvorfor man må sitte rett ovenfor hverandre? Fint å vite du også foretrekker det anderledes. Det hender jeg lukker øynene, mer før, nå er jeg mer bevisst på at menneske sitter der likevel, før tenkte jeg faktisk ikke sånn. Jeg visste jo at de gjorde det, men jeg følte ikke at de gjorde det, håper du forstår. Det blir litt som når man er på ferie, kommer hjem og ser huset sitt, da blir man glad og tenker " se huset mitt står der" man vet det hvis man tenker seg om, men følelsen er ikke så lett å bli klok på, lettere når man ser tingene. Min mann pleide før si, " er det overraskende?" Da tenkte jeg" ja faktisk" men jeg smilte og sa ikke det, det ble jo en overraskelsesfølelse som oppstod, til tross for kunnskapen om at huset jo aldri var bortevekk er der parallelt. Vet ikke om du forstår, men min psykiaterforstår dette godt.

 

Jeg forstår godt det du forklarer, jeg, selv om jeg ikke har hatt de samme tankene. Egentlig synes jeg det er mer pussig at de fleste klarer å tenke at huset selvfølgelig finnes, selv om vi er langt borte fra det. Det er noe noe i hjernen vår som gjør at vi kan tenke slik. Jeg tror små barn ikke alltid har utviklet den evnen for eksempel, jeg kan i alle fall vagt huske at jeg ikke var sikker i det hele tatt på at mine foreldre ville komme tilbake fra kino når de overlot meg til bestemor, selv om jeg aldri så mye ble forsikret om det.

 

Ellers kan jeg kjenne meg igjen når det gjelder bilkjøring. Jeg liker ikke at noen snakker til meg når jeg selv kjører, da har jeg mer enn nok med å kjøre! Jeg kan bli litt irritert inni meg hvis noen maser og maser når jeg kjører, spesielt hvis det er mye trafikk. Men jeg kan snakke hvis jeg sitter ved siden av noen som kjører.

[Madelenemie]

Jeg forstår godt det du forklarer, jeg, selv om jeg ikke har hatt de samme tankene. Egentlig synes jeg det er mer pussig at de fleste klarer å tenke at huset selvfølgelig finnes, selv om vi er langt borte fra det. Det er noe noe i hjernen vår som gjør at vi kan tenke slik. Jeg tror små barn ikke alltid har utviklet den evnen for eksempel, jeg kan i alle fall vagt huske at jeg ikke var sikker i det hele tatt på at mine foreldre ville komme tilbake fra kino når de overlot meg til bestemor, selv om jeg aldri så mye ble forsikret om det.

 

Ellers kan jeg kjenne meg igjen når det gjelder bilkjøring. Jeg liker ikke at noen snakker til meg når jeg selv kjører, da har jeg mer enn nok med å kjøre! Jeg kan bli litt irritert inni meg hvis noen maser og maser når jeg kjører, spesielt hvis det er mye trafikk. Men jeg kan snakke hvis jeg sitter ved siden av noen som kjører.

Hei!

:-)

Fint at du forstår og har det litt som meg med bilkjøring:-)