Mister kontrollen sosialt

[Loft]

I det siste har jeg forholdt meg til en ganske stor gruppe ukjente mennesker. Jeg har tatt fatt på utfordringer og ønsket dem velkommen. Jeg trodde det skulle gå helt fint. Jeg har ikke kjent på noe angst for nye mennesker på lenge, lenge (år). 

 

Men nå altså... 

 

Jeg kjenner at jeg har mistet en del hemninger (det føles sånn) og er blitt blid og pratsom, istedenfor lukket og veldig stille. Jeg skulle ønske jeg klarte å kontrollere det som kom ut av meg i litt større grad. Samtaler, hendelser og situasjoner skjer så fort, og jeg rekker ikke å tenke nok over det jeg sier før jeg sier det, og buser da ut med det første som faller meg inn. (Og nei, jeg drikker ikke, men jeg opplever det nesten som en slags uvirkelig uklar sky, med den påfølgende dagen derpå etterpå). Det er så uvant å være så utadvent. 

 

Så blir jeg grublende, flau og angrende da, men likevel legger jeg tankene fra meg og går gjennom det samme forløpet på nytt dag etter dag, men med en stadig mer merkbar uro i meg. Jeg er blitt mer skeptisk til de andre (jeg kjenner dem jo ikke) og hva de tenker om meg, og jeg har blitt mer skeptisk og usikker i forhold til oppgaven jeg har tatt på meg. Jeg har ikke gått på noen store smeller enda, og jeg har ikke fått annet enn gode tilbakemeldinger, men jeg føler meg bøs, arrogant, skrytete, hoven, og at jeg trenger litt bakkekontakt. Slett ikke likendes. Dette vil jeg gjøre noe med. Jeg har ikke lyst til å være en dum, naiv blondine, jeg ønsker å være voksen, stødig og gjennomtenkt. Så kan jeg gjøre som jeg har gjort før, holde munn, mest mulig, men da vil jeg jo ihvertfall være tilbake på feil spor.

 

Jeg synes det er vanskelig å finne ut hva jeg bør gjøre. Jeg tror jeg har gått veldig gradvis fra det å gjemme meg for besøk av venner til å tåle mennesker og samtaler godt, både tilfeldige og planlagte (men jeg har visst ikke prøvd å få fremmede så tett på meg over så lang tid, før nå).

 

Jeg tror jeg faktisk har blitt mye sterkere og tryggere, og jeg har hatt det veldig fint de siste årene, så nå krisemaksimerer jeg sikkert, og har litt "panikk", for jeg har så lite lyst til å gå den løypa flere ganger. Så, tåler jeg rett og slett ikke utfordringer og bør trekke meg for ikke å stupe, eller vil jeg komme meg gjennom og vokse på det, tror dere? Og hvordan klarer jeg å finne den balansen jeg ønsker. Finner jeg den ved utprøving før jeg har skremt alle?

[Loft]

Ingen? Hva er galt med spørsmålet?

(P.S. Jeg har kommet frem til at jeg ikke kan ta risikoen det er å fortsette, det er for mye rundt meg som er avhengig av at jeg fungerer. Jeg føler meg feig og mislykket, men den kamelen et mindre enn alle potensielle nederlagene jeg ville tatt sjansen på.

[Gjest]

Skulle ønske jeg kunne bidra med noe. Hva med å jobbe for å finne den gyldne middelvei (hvis jeg forstår deg rett)?

[frosken]

I det siste har jeg forholdt meg til en ganske stor gruppe ukjente mennesker. Jeg har tatt fatt på utfordringer og ønsket dem velkommen. Jeg trodde det skulle gå helt fint. Jeg har ikke kjent på noe angst for nye mennesker på lenge, lenge (år).

Men nå altså...

Jeg kjenner at jeg har mistet en del hemninger (det føles sånn) og er blitt blid og pratsom, istedenfor lukket og veldig stille. Jeg skulle ønske jeg klarte å kontrollere det som kom ut av meg i litt større grad. Samtaler, hendelser og situasjoner skjer så fort, og jeg rekker ikke å tenke nok over det jeg sier før jeg sier det, og buser da ut med det første som faller meg inn. (Og nei, jeg drikker ikke, men jeg opplever det nesten som en slags uvirkelig uklar sky, med den påfølgende dagen derpå etterpå). Det er så uvant å være så utadvent.

Så blir jeg grublende, flau og angrende da, men likevel legger jeg tankene fra meg og går gjennom det samme forløpet på nytt dag etter dag, men med en stadig mer merkbar uro i meg. Jeg er blitt mer skeptisk til de andre (jeg kjenner dem jo ikke) og hva de tenker om meg, og jeg har blitt mer skeptisk og usikker i forhold til oppgaven jeg har tatt på meg. Jeg har ikke gått på noen store smeller enda, og jeg har ikke fått annet enn gode tilbakemeldinger, men jeg føler meg bøs, arrogant, skrytete, hoven, og at jeg trenger litt bakkekontakt. Slett ikke likendes. Dette vil jeg gjøre noe med. Jeg har ikke lyst til å være en dum, naiv blondine, jeg ønsker å være voksen, stødig og gjennomtenkt. Så kan jeg gjøre som jeg har gjort før, holde munn, mest mulig, men da vil jeg jo ihvertfall være tilbake på feil spor.

Jeg synes det er vanskelig å finne ut hva jeg bør gjøre. Jeg tror jeg har gått veldig gradvis fra det å gjemme meg for besøk av venner til å tåle mennesker og samtaler godt, både tilfeldige og planlagte (men jeg har visst ikke prøvd å få fremmede så tett på meg over så lang tid, før nå).

Jeg tror jeg faktisk har blitt mye sterkere og tryggere, og jeg har hatt det veldig fint de siste årene, så nå krisemaksimerer jeg sikkert, og har litt "panikk", for jeg har så lite lyst til å gå den løypa flere ganger. Så, tåler jeg rett og slett ikke utfordringer og bør trekke meg for ikke å stupe, eller vil jeg komme meg gjennom og vokse på det, tror dere? Og hvordan klarer jeg å finne den balansen jeg ønsker. Finner jeg den ved utprøving før jeg har skremt alle?

Når jeg leser det du skriver så får jeg en mistanke om at du oppfører deg helt greit , men at dette er så uvant for deg at du stadig forfølges av skamfølelse i etterkant av å ha vært synlig for andre sosialt sett?

Er det noen du kjenner godt nok til å be om noen tilbakemeldinger mht hvordan du oppfattes av andre?

[stiften]

Som frosken, så tror jeg du oppfører deg helt greit

 

La de andre også få ansvar. Om de ikke skjønner hva du mener, så får de spørre deg. Er de uenig, så får de si det. 

 

Når de derimot prater sammen med deg og smiler og/eller ikke sier deg i mot, så tenker jeg alt er OK. 

[Gjest Gargamel]

Det høres ut som du switcher over i et utadvendt-modus, altså at du snakker uten å monitorere fortløpende hva du selv sier.

Ser ikke noe problem. Selv om du snakker uten å tenke så mye har du nok et filter som gjør at ikke hva som helst kan dumpe ut.

[Loft]

Skulle ønske jeg kunne bidra med noe. Hva med å jobbe for å finne den gyldne middelvei (hvis jeg forstår deg rett)?

 

Takk!

 

Ja, jeg vil veldig gjerne finne den middelveien. 

[Loft]

Når jeg leser det du skriver så får jeg en mistanke om at du oppfører deg helt greit , men at dette er så uvant for deg at du stadig forfølges av skamfølelse i etterkant av å ha vært synlig for andre sosialt sett?

Er det noen du kjenner godt nok til å be om noen tilbakemeldinger mht hvordan du oppfattes av andre?

 

Jeg har ikke mulighet til å spørre noen av dem, men mannen har ofte sagt at jeg har en tendens til å henge meg opp i bagateller som ingen bryr seg om, så fornuften sier vel at det du sier kan være rett. Det er dessuten mange ting jeg hang meg opp i før, som jeg ikke bryr meg om lenger nå, så jeg trodde jeg hadde blitt litt mer tykkhudet og balansert. Derfor så har dette kommet ganske kastene på meg. 

 

Men jeg vet også at jeg kan være rimelig sta, påståelig og vanskelig, og jeg føler ofte for å ta styringa og skjære igjennom og bare ta en avgjørelse (på vegne av flere) hvis jeg tror at noe ikke er vits å bruke mye tid på, eller blir litt hipp som happ e.l., uten at jeg egentlig har kunnskap eller forutsetning for å gjøre det. Dette er til dels også forventet av meg, men det gjør jo at tabbekvoten både blir mindre, at jeg kanskje gaper over for mye, og at jeg blir mer synlig og tar mer plass enn jeg egentlig liker (og takler). Jeg liker heller ikke å overkjøre noen, jeg vil at alle skal ha det bra, og blir redd for å skape dårlig miljø. Men jeg synes det er vanskelig å regulere meg selv og vite hva som er akkurat passe.

 

Det høres ut som du switcher over i et utadvendt-modus, altså at du snakker uten å monitorere fortløpende hva du selv sier.

Ser ikke noe problem. Selv om du snakker uten å tenke så mye har du nok et filter som gjør at ikke hva som helst kan dumpe ut.

 

Ja, det du sier stemmer. Men jeg er veldig usikker på om det filteret du snakker om faktisk fungerer godt nok hos meg. Det at jeg ikke klarer å vurderer hvorvidt noe er faktisk er akseptabelt eller ei å si, er absolutt noe som bidrar til at jeg blir redd. 

[Loft]

Som frosken, så tror jeg du oppfører deg helt greit

 

La de andre også få ansvar. Om de ikke skjønner hva du mener, så får de spørre deg. Er de uenig, så får de si det. 

 

Når de derimot prater sammen med deg og smiler og/eller ikke sier deg i mot, så tenker jeg alt er OK. 

 

Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønner hva du mener Jeg har ikke noe ansvar jeg kan delegere bort sånn som jeg tror du tror.

[stiften]

Det jeg mente er at dine samtalepartnere har selv ansvar for å spørre deg om de ikke forstår det du sier. De har selv ansvar for å motsi deg om de er totalt uenig med deg.  

 

Ergo kan du snakke som du gjør nå. Du trenger ikke lure på hva de tenker/tror/lurer på om deg/det du sa. De sier nok i fra om noe er uklart

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som du har tatt skritt i riktig retning. Livet er aldri risikofritt, vi må alle tåle å snuble og reise oss igjen. Jeg tror ikke du snubler, men du tenker for mye. Du tenker konsekvenser av uvante handlinger og det er bortkastet. Du får gode tilbakemeldinger og bør dermed stole på at det du gjør er bra greier. Du tar utfordringer på strak arm, er blid og pratsom. Nyt din nye hverdag - tenk mindre og gjør mer.

Anonymous poster hash: f1d1c...df0

[Loft]

Dere har jo rett begge to. Totalt sett har jeg mest erfaring med å snuble, og jeg er litt lei av det. Jeg hadde det fint før jeg kastet meg ut i dette, og jeg har ikke lyst til å tulle det til igjen (for lengre tid ihvertfall) slik at det blir verre og verre, istedenfor bedre og bedre. Men jeg kan jo ikke spå, og ikke lese tanker osv. og jeg synes det er ett godt poeng at det egentlig ikke er min oppgave å lure på hva andre tenker. 

 

Jeg har fått litt mot til å fortsette, så takk alle sammen. Jeg spør igjen her inne hvis det er noe.

[AnonymBruker]

I det siste har jeg forholdt meg til en ganske stor gruppe ukjente mennesker. Jeg har tatt fatt på utfordringer og ønsket dem velkommen. Jeg trodde det skulle gå helt fint. Jeg har ikke kjent på noe angst for nye mennesker på lenge, lenge (år). 

 

Men nå altså... 

 

Jeg kjenner at jeg har mistet en del hemninger (det føles sånn) og er blitt blid og pratsom, istedenfor lukket og veldig stille. Jeg skulle ønske jeg klarte å kontrollere det som kom ut av meg i litt større grad. Samtaler, hendelser og situasjoner skjer så fort, og jeg rekker ikke å tenke nok over det jeg sier før jeg sier det, og buser da ut med det første som faller meg inn. (Og nei, jeg drikker ikke, men jeg opplever det nesten som en slags uvirkelig uklar sky, med den påfølgende dagen derpå etterpå). Det er så uvant å være så utadvent. 

 

Så blir jeg grublende, flau og angrende da, men likevel legger jeg tankene fra meg og går gjennom det samme forløpet på nytt dag etter dag, men med en stadig mer merkbar uro i meg. Jeg er blitt mer skeptisk til de andre (jeg kjenner dem jo ikke) og hva de tenker om meg, og jeg har blitt mer skeptisk og usikker i forhold til oppgaven jeg har tatt på meg. Jeg har ikke gått på noen store smeller enda, og jeg har ikke fått annet enn gode tilbakemeldinger, men jeg føler meg bøs, arrogant, skrytete, hoven, og at jeg trenger litt bakkekontakt. Slett ikke likendes. Dette vil jeg gjøre noe med. Jeg har ikke lyst til å være en dum, naiv blondine, jeg ønsker å være voksen, stødig og gjennomtenkt. Så kan jeg gjøre som jeg har gjort før, holde munn, mest mulig, men da vil jeg jo ihvertfall være tilbake på feil spor.

 

Jeg synes det er vanskelig å finne ut hva jeg bør gjøre. Jeg tror jeg har gått veldig gradvis fra det å gjemme meg for besøk av venner til å tåle mennesker og samtaler godt, både tilfeldige og planlagte (men jeg har visst ikke prøvd å få fremmede så tett på meg over så lang tid, før nå).

 

Jeg tror jeg faktisk har blitt mye sterkere og tryggere, og jeg har hatt det veldig fint de siste årene, så nå krisemaksimerer jeg sikkert, og har litt "panikk", for jeg har så lite lyst til å gå den løypa flere ganger. Så, tåler jeg rett og slett ikke utfordringer og bør trekke meg for ikke å stupe, eller vil jeg komme meg gjennom og vokse på det, tror dere? Og hvordan klarer jeg å finne den balansen jeg ønsker. Finner jeg den ved utprøving før jeg har skremt alle?

Det virker som du har hatt det litt som meg. Grunnen til dette er nok at en mangler sosial trening fra alle de årene man lot være å delta aktivt i samtaler. Tenk deg de andre, de som er sosiale og så flinke til å prate for seg. De har hatt trening i dette fra de var små gjerne. Jeg var så og si taus som en østers fra jeg var liten til langt ut i tjueårene. Jeg føler meg litt tryggere nå og er ikke så redd for å drite meg ut. Jaja, sier jeg til meg selv. Om de dømmer meg bare pga ting jeg sier så får de ha det så godt.

Anonymous poster hash: 78589...d4f

[AnonymBruker]

Men det var en idiot jeg hadde noe på  gang med en stund. Vi hadde hengt sammen en stund og jeg lurte på når jeg kunne få svar på om han så noe fremtid i forholdet.
Da var svaret jeg fikk svært sårende. Han sa jeg sier så mye dumt!
Det var et slag i trynet. Jeg følte det som ett skritt frem, to tilbake. Jeg som hadde begynt å bli modig og prate md folk jeg ikke kjente så godt. Så det tok litt tid å bygge opp igjen den barrieren.

Jeg tenker litt mer over hva jeg sier nå, men jeg er ikke så redd for å dumme meg ut.
 

Anonymous poster hash: 78589...d4f

[Loft]

 

Det virker som du har hatt det litt som meg. Grunnen til dette er nok at en mangler sosial trening fra alle de årene man lot være å delta aktivt i samtaler. Tenk deg de andre, de som er sosiale og så flinke til å prate for seg. De har hatt trening i dette fra de var små gjerne. Jeg var så og si taus som en østers fra jeg var liten til langt ut i tjueårene. Jeg føler meg litt tryggere nå og er ikke så redd for å drite meg ut. Jaja, sier jeg til meg selv. Om de dømmer meg bare pga ting jeg sier så får de ha det så godt.

Anonymous poster hash: 78589...d4f

 

 

Så fint å lese at du føler deg tryggere. Det er vel det som skal til, trening, trening, trening. Jeg var ganske utadvendt som barn, men det snudde helt når jeg kom i puberteten. Nå har jeg gått en ganske lang vei for å klare å fungere bedre med folk igjen, og har hatt det fint de siste par årene. Jeg tror kanskje det også gjør at jeg er redd nå, fordi jeg gikk fra å være trygg til utrygg den gang, og er redd for at det er det som skjer en gang til.

 

 

Men det var en idiot jeg hadde noe på  gang med en stund. Vi hadde hengt sammen en stund og jeg lurte på når jeg kunne få svar på om han så noe fremtid i forholdet.

Da var svaret jeg fikk svært sårende. Han sa jeg sier så mye dumt!

Det var et slag i trynet. Jeg følte det som ett skritt frem, to tilbake. Jeg som hadde begynt å bli modig og prate md folk jeg ikke kjente så godt. Så det tok litt tid å bygge opp igjen den barrieren.

Jeg tenker litt mer over hva jeg sier nå, men jeg er ikke så redd for å dumme meg ut.

Anonymous poster hash: 78589...d4f

 

 

Så typisk! Dessverre kan vi vel aldri gardere oss mot sånt, og må sørge for å stå støtt på egenhånd. Men vondt er det uansett, og ihvertfall i en slik fase. Jeg er sikker på at jeg sier dumme ting hele tiden, og lurer på om det jeg skriver nå også er dumt, selv om jeg vet at jeg har langt blondere øyeblikk.  

 

Jeg liker den siste setningen din, det må være målet mitt også