En vond erfaring

[DoleMari]

Jeg har et "traume" eller kall det hva man vil, etter jeg så moren min dø med angst og kjempet imot. Jeg skulle vel egentlig ikke sett det for jeg ble stående i døråpningen å være lamslått og kikke på før noen dro meg ut. Hun var helt klar tidligere samme dag. Jeg hvisket noe i øret hennes rett før og jeg har hatt veldig vondt med det i etterkant, fordi hun da kanskje skjønte at hun døde siden hørsel mister man sist.

 

Enda det er mange år siden så kommer det kastet på meg en enorm smerte og kvalme og bilde av henne i hodet. Jeg har prøvd å visualisere bort bilde og gjøre det det "hyggeligere", men jeg greier ikke å forholde meg til det for det er så fælt. Det kommer bare plutselig men jeg klarer å dytte det bort.

Man hvordan kan jeg blir kvitt dette vonde, fæle???

 

Jeg ønsker ikke medlidenhet, men bare bli kvitt det for godt! Det er for vondt. Jeg klarer liksom ikke å leve med at hun hadde det så fælt:((((

[DoleMari]

En annen ting er at jeg får lyst til å gråte, men hvordan kan jeg gjøre det når samboer er der og det er jo så mange år siden? Kan jeg bare gråte å få det ut, eller blir det helt for dumt. Det er jo så lenge siden. Men det er det eneste som hjelper.

[Inner self]

Synes du skal gråte hvis det hjelper. Og nå har hun jo uansett ikke vondt lengre. Døden er skremmende, men heldigvis er det kun 1 gang man dør. Og så er det overstått.

[frosken]

Jeg vet ikke hvordan du kan bli kvitt det direkte, men for meg fungerer det å akseptere at slike minner er vonde og at det er slik det er.

 

For meg hjelper det også å sette erfaringene inn i en ramme. Jeg har mange vonde bilder fra min manns sykdom og lidelse, inklusive hvordan han døde. Jeg snakket en gang med en klok lege om hvordan ting var det siste døgnet min mann levde, og legens kommentar var "Han døde som han levde, nemlig i kamp og smerte". På en eller annen måte gjorde dette perspektivet minnene fra hans siste døgn lettere å forsone seg med for meg.

[*Edvarda*]

Jeg har et "traume" eller kall det hva man vil, etter jeg så moren min dø med angst og kjempet imot. Jeg skulle vel egentlig ikke sett det for jeg ble stående i døråpningen å være lamslått og kikke på før noen dro meg ut. Hun var helt klar tidligere samme dag. Jeg hvisket noe i øret hennes rett før og jeg har hatt veldig vondt med det i etterkant, fordi hun da kanskje skjønte at hun døde siden hørsel mister man sist.

 

Enda det er mange år siden så kommer det kastet på meg en enorm smerte og kvalme og bilde av henne i hodet. Jeg har prøvd å visualisere bort bilde og gjøre det det "hyggeligere", men jeg greier ikke å forholde meg til det for det er så fælt. Det kommer bare plutselig men jeg klarer å dytte det bort.

Man hvordan kan jeg blir kvitt dette vonde, fæle???

 

Jeg ønsker ikke medlidenhet, men bare bli kvitt det for godt! Det er for vondt. Jeg klarer liksom ikke å leve med at hun hadde det så fælt:((((

Tror nok hun skjønte at hun døde uansett hva du sa til henne.

Desverre er det ikke alle som får en fredfull død, vet ikke hvor lenge hun led, men hvis det ikke varte så lenge kan en vel trøste seg med at det bare var for en kort stund.

[Gjest]

Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn det du har opplevd.

Har du fått bearbeidet dette i terapi?