Fosterbarn

[AnonymBruker]

Først av alt: Jeg er voksen. Mine foreldre har to fosterbarn. Barna flyttet til dem da de var syv og ni år. De har alltid kalt mine foreldre ved navn. Men for ca. et halvt år siden begynte de å si mamma og pappa til dem. De er nå tenåringer. De har lite kontakt med de biologiske foreldrene. 

 

De er noen veldig krevende barn. Men de har jo bagasje med seg så det jo naturlig. Foreldrene mine gjør en fantastisk jobb med dem, men man "mister" på en måte litt av sine foreldre når de er oppi en slik krevende jobb 12 timer i døgnet.

 

Nå har mine foreldre av en eller annen grunn begynt å omtale seg med navn når en av de snakker om den andre til meg. De sier ikke mamma og pappa om seg til meg, men til fosterbarna. Mulig fordi de er vant med å kalle seg ved navn til noen og når barna har snudd på det, så blir det slik? Ikke vet jeg. Jeg har sagt fra, men de glemmer seg. Og jeg blir litt såret av det. Noen andre som hadde reagert slik eller er jeg bare utrolig hårsår nå?

Anonymous poster hash: bfc49...5b6

[*Edvarda*]

Mine foreldre har også hatt fosterbarn. Føler også at jeg mistet litt av mine foreldre, da fosterbarna krevde mye. Ikke at det har vært et stort problem altså.

Jeg hadde nok ikke blitt såret hvis foreldrene mine begynte å kalle hverandre med navn, men det ville vært litt unaturlig.

[frosken]

Tenker dere at dette er vesensforskjellig fra det å få biologiske søsken? Jeg synes det som beskrives minner om vanlig søskensjalusi,

[*Edvarda*]

  frosken skrev (På 27.10.2014 den 19.09):

Tenker dere at dette er vesensforskjellig fra det å få biologiske søsken? Jeg synes det som beskrives minner om vanlig søskensjalusi,

Forskjellen er vel at fosterbarna har krevd mye mer tid og energi fra mine foreldre enn mine biologiske søsken.

Men hadde kanskje følt på det samme om jeg hadde hatt ett biologisk søsken med spesielle behov.

Men som sagt ikke en stor sak for meg. Men må si jeg er Overrasket over hvor mye som kreves av fosterforeldre.

[AnonymBruker]

  frosken skrev (På 27.10.2014 den 19.09):

Tenker dere at dette er vesensforskjellig fra det å få biologiske søsken? Jeg synes det som beskrives minner om vanlig søskensjalusi,

Biologiske søsken har/får man gjerne et annen bånd til uansett. Da ER faktisk foreldrene deres foreldre også. Tror det blir annerledes?

Anonymous poster hash: bfc49...5b6

[Lillemus]

  frosken skrev (På 27.10.2014 den 19.09):

Tenker dere at dette er vesensforskjellig fra det å få biologiske søsken? Jeg synes det som beskrives minner om vanlig søskensjalusi,

Mange fosterbarn krever svært mye og jeg tror at det ofte ikke er sammenlignbart med biologiske søsken. Jeg vet om et tilfelle der familien måtte si fra seg å være fosterforeldre (etter mange år) fordi de følte at det gikk for mye ut over deres egne barn.

[frosken]

  AnonymBruker skrev (På 27.10.2014 den 19.45):

 

Biologiske søsken har/får man gjerne et annen bånd til uansett. Da ER faktisk foreldrene deres foreldre også. Tror det blir annerledes?

Anonymous poster hash: bfc49...5b6

 

Det kommer selvfølgelig an på om det fosterbarn som sannsynligvis skal være der i mange år (resten av sin barndom) eller en kortere periode. Jeg tenker at i de tilfellene det er snakk om mer varig plassering, så har dette mange likhetspunkter med å få yngre søsken i familien. Dersom det er snakk for en kortere periode, blir situasjonen annerledes.

[frosken]

  Lillemus skrev (På 27.10.2014 den 20.17):

Mange fosterbarn krever svært mye og jeg tror at det ofte ikke er sammenlignbart med biologiske søsken. Jeg vet om et tilfelle der familien måtte si fra seg å være fosterforeldre (etter mange år) fordi de følte at det gikk for mye ut over deres egne barn.

Dette vil variere veldig. Jeg kjenner en familie som etter å ha hatt fosterbarna i over ti år fikk adoptere dem. Barna var små da de kom til familien, Det har vært nok av utfordringer, men ikke vesentlig mer enn med mange andre barn.