sykelig sjalu samboer

[fortvilet.jente]

Hei. Dette er min første gang her inne, og jeg håper på gode og ærlige svar. Jeg er desperat etter å få hjelp. (dersom noen i det hele tatt orker å lese min historie)

Jeg er sammen med min mann på tredje året nå. Vi har nå en datter på ett år sammen, ingen har barn fra før.

Helt siden starten av forholdet, har han vist tegn til sykelig sjalusi, og spør du meg i dag hvorfor jeg ikke gikk fra ham da, har jeg ikke annet svar å gi enn at jeg var veldig ung (jeg var 19 og han 25) og naiv.

Vårt første år var veldig intenst og psykisk krevende, det var da han både toppet mengden og typen sjalusi, men også da han snudde om på alt. For å beskrive litt hvordan det foregikk, kunne han kjøre meg på jobb - og hente meg, men nektet for at jeg hadde vært på jobb. Bestemme om jeg skulle ha håret i strikk eller ikke, og hvilken genser jeg "kunne" ha på meg. Klimaks var selvfølgelig i helgene, når han eller vi hadde vært på fest. Jeg har aldri vært utro, men helt i begynnelsen, før vi var kjærester, følte han sterkere for meg enn jeg for han. Jeg kysset da en annen, kanskje en mnd før vi ble sammen. Riktignok var det jeg som holdt igjen, noe som han mener er fordi jeg ikke fikk vedkommende jeg kysset. Dette stemmer ikke, jeg tok et valg, og det falt på min samboer.

Denne sjalusien avtok litt etter litt, da jeg endelig forsto at nok er nok og satte ned foten. La meg legge til at jeg måtte til psykolog og begynne med antidepressive medikamenter allerede noen mnd ut i forholdet, og da jeg var nesten ferdig med begge deler (nov/des 2012), hadde jeg bestemt meg for å bryte ut av forholdet. Men, jeg var blitt gravid og turde ikke.

I tillegg til sjalusi, fungerte ikke hverdagen hjemme. Jeg hadde jobb bare 50% på dette tidspunktet å hadde anledning til alt (les: ALT) av hussyssel, noe måtte jeg jo bedrive dagene med. Men det kan virkelig være greit å i det minste få et takk, men dette var den største selvfølgelighet at jeg skulle gjøre.

Igjennom graviditeten ble det gradvis bedre, faktisk at det bare var én gang han ikke trodde at han var far til piken i magen. Hun kom til i august 2013, og jeg ser enda større grunner for at jeg skulle forlatt han tidlig i graviditeten - eller selvfølgelig helst før. Han hjalp fremdeles ikke til, med noe. Han var jo på jobb, så når han kom hjem skulle han selvfølgelig slappe av. Ingen innsikt i at jeg hadde en jobb døgnet rundt, som vi egentlig skulle være to om, men som han ga seg en blank i. Første gang han sto opp med henne, i det hele tatt (verken natt eller morgen), var på julaften. Da var hun fire og en halv mnd. Så det jeg var redd for da jeg ble gravid, å være alene om ansvaret for barnet, har skjedd rett foran øynene mine, uten at jeg har vært klar over det selv.

Bare for å toppe dumskapet, kjøpte vi hus sammen i november i fjor.

Fremdeles tar han ikke del i familielivet i den grad jeg trenger han til det, ei heller hva jeg ønsker han til. Ikke handle, rydde, vaske, gå på kafé, trille tur. Alt er et ork. Men ut på fest, det kan han. Kommer hjem så full at han ikke vet opp ned på seg selv, titt og ofte i slik tilstand at vi ikke ser han før langt på ettermiddagen. Og, han husker svært lite av hva som har skjedd. Og en halv tanke slår jo meg fra tid til annen om at det er han som faktisk er utro. For et par år siden opprettet han en online dating profil, og hevder at det bare var for skøy.

Men så, for en drøy mnd siden begynte sjalusien igjen, og så til de grader. En kort bedriftstur til Barcelona, endte opp med mekling hos familievernet. Han hadde spunnet en utrolig historie, bassert på at han ikke hadde hørt en setning som foregikk mellom meg og hans kollega (som for øvrig emnet om maten og vinen).

Vi jobbet oss igjennom dette også, og valgte å forkaste meklingsattesten.

Og så, en lørdag for et par helger siden, var jeg ute sammen med en venninne. Jeg møtte da en mann fra fortiden, som viste smålig interesse i meg. Jeg har ingen intensjoner om å være utro, kanskje spesielt ikke med denne mannen, men vi pratet noen ord på Facebook dagen etter, bl.a. han spurte om hva som ble sagt og gjort, og jeg bekreftet bare at ingenting hadde skjedd oss i mellom, for det hadde det ikke. Jeg hadde dog vært dum og fortalt at jeg har tatt silikon i brystene, noe han selvfølgelig ikke har noe med. På samme tid spurte en annen venninne meg, også på Facebook, om jeg hadde hatt det fint ute, hvor jeg svarte at ja, alt utenom møtet med denne fortiden. For det kunne jeg for min del vært helt foruten, da han ikke betyr noen ting for meg, og selv hvor tungt jeg og sambo kan ha det, er ikke et one night stand noe som er i nærheten av en løsning. Selv om det hadde gitt meg en gratisbillett ut av forholdet, ønsker jeg ikke en slik slutt uansett.

Nå har han hacket min facebook gang på gang, og sett samtalen med både denne mannen og min venninne. Og ingenting jeg sier er godt nok. Så, fordi han lyver til meg ang hackingen, fikk jeg min søster til å komme på besøk, hvor vi sammen spant opp en historie som vi skrev som en samtale på Facebook. Og denne historien er skrevet for å gi han en støkk i magen (fremdeles uten at jeg har vært utro, men jeg forteller at jeg vil ha vedkommende jeg møtte og at jeg finner han sexy). Nå har han sett også dette, og konkluderer med at jeg baaare lyver og at jeg leker med liv. Så nå sitter jeg med skjegget i postkassa, uten å være skyldig i noe annet enn dumskap bare for å "buste" hans hacking og manglende tillitt. I tillegg sitter jeg med angst for hva som faktisk kommer til å skje. De siste ukene har slitt sånn på meg at jeg nok en gang har begynt med antidepressiva og oppfølging hos fastlege, og nå når ingenting av hva jeg sier til han hjelper, begynner jeg å bli veldig destruktiv igjen, til tross for medisinen. Det knyter seg i magen, jeg svetter i hendene og føler ærlig talt heller for å dø enn å fortsette galskapen. Bare gråter. Men denne gangen har jeg en liten datter som holder meg nogenlunde tilbake, og jeg prøver virkelig for å komme meg ut av det som virker for meg en helt umulig situasjon.

Tidligere har tanken om å holde sammen, basert seg på datteren vår. Men nå har tanken snudd seg for min del, om jeg skal gå fra han for å skåne henne.

Jeg er svært ulykkelig slik som ting har unødvendig utviklet seg, for vi hadde begynt å finne ut av hvordan hverdagen skulle være. Litt som et elsk-hat forhold, jeg hater makten han har over meg og mine følelser, og jeg er faktisk redd for meg selv. Ikke fordi han skal slå meg, men for hvordan han klarer å styre meg. Men jeg elsker ham likevel. Elsker tanken på en framtid og flere barn med han. Dette er et slit, uten fasitsvar dessverre. Men kanskje noen har opplevd lignende og kan komme med råd. Jeg er rådvill og redd.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her er det bare et råd som gjelder: Kom deg ut av forholdet med denne meget syke mannen.

[ISW]

Jeg skammer meg på vegne av menn, for at det finnes slike menn som dette.

 

Dessverre har jeg sett denne historien så altfor mange ganger, spesielt i tilfeller hvor man er sammen med eldre menn. Han skal ha noen å "eie" og dominere ovenfor.

 

Problemet er at du har vært i dette forholdet så lenge at du begynner å tvile på hva som er normalt og ikke. At du fortsatt elsker han betrakter jeg nesten som "Stockholm-syndromet" (du kan google det hvis du er interessert).

 

Er 100% enig i det NHD skriver. Det finnes bare en løsning på dette, og det er at du kommer deg ut av forholdet.

[AnonymBruker]

Da kan du velge å være dum,

( som de fleste kvinner er)

Eller komme deg ut av dette forholdet

Ikke sjelden leser man om dumme kvinner på dol, dette er derfor ikke forumet å vise mot eller handlingskraft, dette er lille -Teheran

Kom den bort fra dol, og forholdet.

Anonymous poster hash: 6a386...d63

[ISW]

Da kan du velge å være dum,

( som de fleste kvinner er)

Eller komme deg ut av dette forholdet

Ikke sjelden leser man om dumme kvinner på dol, dette er derfor ikke forumet å vise mot eller handlingskraft, dette er lille -Teheran

Kom den bort fra dol, og forholdet.

Anonymous poster hash: 6a386...d63

 

Hva er det for et rart svar?

[laban]

Men jeg elsker ham likevel. Elsker tanken på en framtid og flere barn med han.

Jaha?  Er du sikker på at det ikke er avhengighet du føler?

 

Du er ung og fortjener bedre.  For all del, ikke få flere barn med ham.  Du bestemmer selv over ditt eget liv, men ta hensyn til at datteren din bør ha en normal oppvekst, ikke en hverdag som er preget av angst for hva pappa kan komme til å finne på.

[mariaflyfly]

For himmelens skyld: Ikke få flere barn med denne mannen, du kommer til å angre på at du noen gang fikk ett med ham.

 

Kom deg unna.

[adhemar]

Du kan avslutte forholdet nå, eller så kan du la det skure og gå i åresvis (år du ikke får igjen) og gå senere.

[fortvilet.jente]

Takk for svar. Om det er avhengighet, ja, det kan det være. Det er jo på sett og vis "trygt og godt", og det å skulle forlate et rede er jo alltid skummelt. Og jeg sloss med meg selv, finner meg i å forsvare han gang på gang. Jeg vet vel egentlig at eneste løsning er å forlate han, men jeg ønsker ikke det nødvendigvis.

[adhemar]

vet vel egentlig at eneste løsning er å forlate han, men jeg ønsker ikke det nødvendigvis.

 

Det er det eneste fornuftige for deg og barnet. Som nevnt, du kan gå nå, eller senere, en av delene blir det garantert. Han kommer aldri til å endre seg.

 

Med mindre du liker å bli fortalt om du skal ha håret i strikk, bli hentet på jobb, bruke helgene til å forsvare deg mot påstått utroskap og hva skjorte du skal ha på deg.

[Kayia]

Takk for svar. Om det er avhengighet, ja, det kan det være. Det er jo på sett og vis "trygt og godt", og det å skulle forlate et rede er jo alltid skummelt. Og jeg sloss med meg selv, finner meg i å forsvare han gang på gang. Jeg vet vel egentlig at eneste løsning er å forlate han, men jeg ønsker ikke det nødvendigvis.

Er du sikker på at du ikke forveksler "trygt og godt" med "ugreit men likevel kjent"?

 

Jeg syns nemlig ikke det høres ut som du har det trygt og godt med denne mannen, snarere tvert om, men dette er hverdagen slik du kjenner den. Å flytte innebærer forandring til noe ukjent, og mange av oss kvier oss for forandring mot det ukjente. Dersom du virkelig ønsker å få det trygt og godt bør du likevel våge det ukjente , for det er svært liten sjanse for at han endrer seg og at du og barnet får det godt under samme tak som denne mannen.

 

Jeg støtter med andre ord de andre i at du børe trygge deg selv og barnet og avslutte forholdet.

Endret 28. oktober 2014 av Kayia

[mrxx]

Snakker om galskap, denne mannen er slettes ikke frisk.

Hva er det med enkelte av dere damer, eier det ikke ett snev av vurderingsevne når det gjelder valg av partner? Du måtte da se hvordan denne mannen var før du gikk for hardt inn i forholdet eller i første del av forholdet?

Jeg fatter ikke at det er mulig å være så totalt blind.

 

Du burde ha kommet deg langt unna for lenge siden, så det er i alle fall det mest fornuftig du kan finne på nå, men jeg tror du kommer til å få ett helvete om du gjør det, han kommer til å plage livet av deg i årevis fremover. Du kommer aldri i verden til å få fred.

 

Det beste er kanskje om du kjenner en i Hells Angeles som kan gi klar beskjed til denne galningen om å forholde seg normalt til deg i årene som kommer. Den hjelpen kommer du virkelig til å trenge.

[Gjest Gargamel]

Jeg skjønner at det er vanskelig, men det er like fullt nødvendig. Mye er gjort når du klarer å si den første setningen. Deretter gjelder det å ikke "feige ut".

[*Edvarda*]

Har opplevd noe lignende ja, og har omsider greid å bryte ut.

Værsåsnill å hør på rådene du har fått ovenfor!

Du kan ikke være i et forhold som gjør deg syk. Det er jo heller ikke bra for datteren din at du er deprimert.

[*Edvarda*]

Da kan du velge å være dum,

( som de fleste kvinner er)

Eller komme deg ut av dette forholdet

Ikke sjelden leser man om dumme kvinner på dol, dette er derfor ikke forumet å vise mot eller handlingskraft, dette er lille -Teheran

Kom den bort fra dol, og forholdet.Anonymous poster hash: 6a386...d63

Takk for den!

Forøvrig synes jeg ikke noe om menn som utnytter dumskap/naivitet.

[fortvilet.jente]

Takk for svar. *edvarda*: hvordan kom du deg ut? Frykter jeg ikke har styrke nok selv, og heller ikke et godt nok støtteapparat rundt meg selv om det meget godt kan være riktig feil tolket av meg. I går sa han for øvrig at jeg ikke måtte være redd for å forlate ham...

[*Edvarda*]

Takk for svar. *edvarda*: hvordan kom du deg ut? Frykter jeg ikke har styrke nok selv, og heller ikke et godt nok støtteapparat rundt meg selv om det meget godt kan være riktig feil tolket av meg. I går sa han for øvrig at jeg ikke måtte være redd for å forlate ham...

Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg fikk "guts" til å bryte ut. Hadde vært mye deprimert, fikk psykologisk og medikamentell behandling. Begynte å se hvor stresset jeg ble av ex's sjalusi og hvor isolert jeg var blitt. Samtidig trodde jeg ikke at jeg kunne greie meg alene og var veldig redd for å bryte ut.

Til slutt Bestemte jeg meg bare for å gjøre det slutt, trøstet meg selv med at det var bedre å bo på en liten hybel enn i et "fengsel" (var veldig redd for å få økonomiske problemer). Satte meg så en dato/deadline for når jeg skulle gjøre det slutt og holdt meg til den. Allierte meg med nabo/familie slik at jeg og barna kunne reise en annen plass hvis det ble for ille hjemme.

Hva er du redd for skal skje hvis du bryter ut? Hva er det du tror du ikke kan greie?

Vet ikke hvordan ditt forhold til familie/venner/kollegaer er, men jeg har fått mye støtte fra mange hold i forbindelse med bruddet. Er overrasket hvor mange som vil hjelpe meg og barna. Kanskje du vil få mer hjelp enn du tror?