Kan familier med stebarn egentlig fungere?

[AnonymBruker]

Etter å ha lest noen tråder her på forumet lurer jeg ærlig talt på dette.

Kan stebarn være virkelig lykkelige med steforeldre og stesøsken, eller strider det imot natur og fornuft? 

 

Når biologiske foreldre bestemmer og irettesetter er det av foreldrekjærlighet, og det vet barnet, mens når stemor/stefar bestemmer og irettesetter har ikke barnet den samme tryggheten. Jeg ser for meg at stebarn ofte føler seg litt fremmedgjort i sitt eget hjem, selv om steforeldre prøver så godt de kan. Man må tross alt leve tett sammen med noen man ikke har noen egentlig tilknytning til. Kanskje vil man alltid ha en følelse innerst inne av at man er litt i veien?

 

Statistikker viser jo at steforeldre er overrepresentert når det gjelder vold mot barn også. Og selv om de aller fleste steforeldre selvsagt aldri ville skadet stebarnet med vilje, sier det jo allikevel litt om hvor vanskelig relasjonen mellom steforeldre og stebarn er. 

 

Er den lykkelige moderne familie en illusjon? Og er disse kompliserte familiestrukturene ødeleggende både for enkeltindivider og for samfunnet?

Anonymous poster hash: 16959...511

[Nicklusheletida]

 

Etter å ha lest noen tråder her på forumet lurer jeg ærlig talt på dette.

Kan stebarn være virkelig lykkelige med steforeldre og stesøsken, eller strider det imot natur og fornuft? 

 

Når biologiske foreldre bestemmer og irettesetter er det av foreldrekjærlighet, og det vet barnet, mens når stemor/stefar bestemmer og irettesetter har ikke barnet den samme tryggheten. Jeg ser for meg at stebarn ofte føler seg litt fremmedgjort i sitt eget hjem, selv om steforeldre prøver så godt de kan. Man må tross alt leve tett sammen med noen man ikke har noen egentlig tilknytning til. Kanskje vil man alltid ha en følelse innerst inne av at man er litt i veien?

 

Statistikker viser jo at steforeldre er overrepresentert når det gjelder vold mot barn også. Og selv om de aller fleste steforeldre selvsagt aldri ville skadet stebarnet med vilje, sier det jo allikevel litt om hvor vanskelig relasjonen mellom steforeldre og stebarn er. 

 

Er den lykkelige moderne familie en illusjon? Og er disse kompliserte familiestrukturene ødeleggende både for enkeltindivider og for samfunnet?

Anonymous poster hash: 16959...511

 

Dette tror jeg er lettere jo yngre barna er og at de ikke har alt for mange å forholde seg til. 

 

Mine ungdommer og kjærestens ungdom kommer ikke til å oppleve steforeldre. Vi kommer til å forbli kjæresten til pappa og kjæresten til mamma.

[AnonymBruker]

Klart det kan fungere. Det biologiske opphavet er ikke de eneste som kan elskes. Og godt er det.

Anonymous poster hash: 1d475...188

[Lillemus]

Hos oss er det bare ett barnekull, ingen av steforeldrene har barn fra før eller sammen med oss. Hos pappan har ungene bodd sammen med far og stemor siden de var 4 og 6 år gamle (i 10 år altså) og det fungerer helt fint. Jeg bor fremdeles ikke sammen med min kjæreste (vi bor 4,5 mil fra hverandre) så han og ungene er sammen kun i feriene stort sett. For oss fungerer dette helt fint og jeg tror det har reddet forholdet vårt. For jeg tror ikke det ville fungert særlig godt i hverdagen om vi bodde sammen med ungene rett og slett.

[Solemnity]

 

Etter å ha lest noen tråder her på forumet lurer jeg ærlig talt på dette.

Kan stebarn være virkelig lykkelige med steforeldre og stesøsken, eller strider det imot natur og fornuft? 

 

Når biologiske foreldre bestemmer og irettesetter er det av foreldrekjærlighet, og det vet barnet, mens når stemor/stefar bestemmer og irettesetter har ikke barnet den samme tryggheten. Jeg ser for meg at stebarn ofte føler seg litt fremmedgjort i sitt eget hjem, selv om steforeldre prøver så godt de kan. Man må tross alt leve tett sammen med noen man ikke har noen egentlig tilknytning til. Kanskje vil man alltid ha en følelse innerst inne av at man er litt i veien?

 

Statistikker viser jo at steforeldre er overrepresentert når det gjelder vold mot barn også. Og selv om de aller fleste steforeldre selvsagt aldri ville skadet stebarnet med vilje, sier det jo allikevel litt om hvor vanskelig relasjonen mellom steforeldre og stebarn er. 

 

Er den lykkelige moderne familie en illusjon? Og er disse kompliserte familiestrukturene ødeleggende både for enkeltindivider og for samfunnet?

Anonymous poster hash: 16959...511

 

 

Eldstemann var 2 år når stepappaen flyttet inn. Da han var 4,5 år fikk han en halvsøster. Vi er EN familie. Han har pappa (stefaren) og pappa Navn. Når han er sammen med den biologiske faren sier han selvfølgelig bare "pappa" til han også. Selv om han var ung da stefaren flyttet inn tok vi det rolig i forhold til kommandering og grenser. Samboeren min tilbrakte mye tid hvor han bare lekte, tegnet sammen og koste med, mens jeg var den som satte ned foten når det trengtes. Etterhvert falt det naturlig å være på lik linje der også.

 

Nå, syv år senere, er det ingen forskjell på barna i samboers øyne. Om vi skulle flytte hver til vårt er det en selvfølge at han fortsetter å ta ansvar for eldstemann, i tillegg til sitt biologiske barn. Han står på for barna våre, uten spørsmål, og elsker de begge to. Dog er det en privat voksen-spøk mellom oss, når vi er uenige i forhold til hvor mye sikkerhet de skal omringes av, at han kommenterer at det er "lett for meg å være mer løssluppen med sikkerheten, siden jeg har to med mine gener og han har en"

 

Det er klart at jo eldre barna blir, jo mer komplisert blir sammenslåingen. Dog ser jeg mange som gjør helt elementære feil. De venter ikke lenge nok etter skilsmissen, de forbereder ikke barna på innflytting av steforeldre, de forhandler ikke på forhånd om hvordan ting skal bli og de gir ikke barna tid nok i overgangsperioden. Man kan ikke ha to seperate voksne og to sett med barn, det fungerer ikke i lengden og er grobunn for mange problemer. Et felles sett regler er alfa og omega.