Hjelp!

[slabbedask]

Ja er takknemlig for det, men vet jo det er folk som ikke får hjelp og jeg vet ikke hvorfor. Nå var det snakk om at jeg skulle få et nytt tilbud, kort innleggelse som forebyggelse på bare noen dager hvis jeg skulle trenge det.

 

Det kommer nok an på hvor du bor.

[Caylee]

Hvis en suicidal pasient ikke får tilbud om behandling, er det både feil og et brudd på helselover.

Nå handlet ikke denne tråden om behandling generelt, men om TS sin sønn. Det er ingenting i det hun skriver og har skrevet tidligere som verken tyder på at han er kastet ut eller at han har et ønske om behandling. Det er nettopp det som er mors problem. Hun ser hans hjelpebehov, men klarer ikke å få han til å søke hjelp.

Bare lurer sånn sjenerelt. Hva er riktig behandling av en akutt suicidal pasient?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Bare lurer sånn sjenerelt. Hva er riktig behandling av en akutt suicidal pasient?

Det kommer an på grunnlidelsen. Noen trenger dager på akuttavdeling før de overføres på en allmennpsykiatrisk døgnpost/DPS.

Noen overføres til en psykoseavdeling.

Personer med pf skal ha fast og ganske langvarig behandling i poliklinikk.

[Caylee]

Ja er takknemlig for det, men vet jo det er folk som ikke får hjelp og jeg vet ikke hvorfor. Nå var det snakk om at jeg skulle få et nytt tilbud, kort innleggelse som forebyggelse på bare noen dager hvis jeg skulle trenge det.

Sist gang jeg hadde det ganske ille (to måneder siden ca) dro jeg på hastetime, fikk null hjelp. Fikk bare spørsmål om min søster og at det var bare å tenke positivt.

Dagen etter dro jeg på nytt som siste forsøk. Da fikk jeg tilbud om innleggelse på to steder og fikk høre de var bekymret. Det er bra jeg fikk tilbud tilslutt men skal det virkelig være sånn, at den ene dagen bryr de seg ikke? og neste dag jeg tilfeldgvis gir dem en sjanse til så bryr de seg? Når det var akuratt det samme problemet begge dagene?

 

Det er faktisk pasienter som ber om hjelp, får det ikke. Og så er det forsent. Tenk om de hadde fått hjelp "bare" de hadde dratt to ganger? skummelt syns jeg...

 

*Klø seg i hodet*

[stjernestøv]

Det kommer nok an på hvor du bor.

Det kan godt hende. Men min bror bodde på samme plass som meg og fikk ikke hjelp, men meg hjelper de. Og min sønn var så dårlig at han ville innlegges men fikk det ikke, men så gikk han til en teit behandler som ikke skjønte bæret. Hun tok det ikke opp med psykiater en gang.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Sa du det samme begge ganger?

 

Var det du som ga dem en sjanse? Til hva?

[Caylee]

Det kommer an på grunnlidelsen. Noen trenger dager på akuttavdeling før de overføres på en allmennpsykiatrisk døgnpost/DPS.

Noen overføres til en psykoseavdeling.

Personer med pf skal ha fast og ganske langvarig behandling i poliklinikk.

Det er et problem for mange med pf at de aldri får lov til å bli innlagt, selv når de har det ekstremt ille. At en diagnose = ikke innleggelse er veldig lavmål.

[slabbedask]

Det kan godt hende. Men min bror bodde på samme plass som meg og fikk ikke hjelp, men meg hjelper de. Og min sønn var så dårlig at han ville innlegges men fikk det ikke, men så gikk han til en teit behandler som ikke skjønte bæret. Hun tok det ikke opp med psykiater en gang.

 

Og det andre er hvilken behandler du har. Mange inkompetente tullebukker der ute.

[laban]

Leger blir leger fordi de har interesse for å hjelpe syke mennesker. Vil man bare tjene penger blir man sivilingeniør eller siviløkonom.

Jeg skal ikke uttale meg om valg som gjøres av dagens ungdom.  Men jeg er på alder med mange veletablerte leger i høye stillinger.  Jeg skal love deg at mange av dem ble leger av en eneste grunn: De hadde gode nok karakterer til å komme inn på medisinstudiet.

 

Nå tror jeg nok at mange av de som etter hvert fant ut at pasienter er en veldig forstyrrende del av jobben, ikke valgte akkurat psykiatri    Men i min tid var det mange som havnet på medisin av helt andre grunner enn ønske om å hjelpe noen.

[stjernestøv]

Sist gang jeg hadde det ganske ille (to måneder siden ca) dro jeg på hastetime, fikk null hjelp. Fikk bare spørsmål om min søster og at det var bare å tenke positivt.

Dagen etter dro jeg på nytt som siste forsøk. Da fikk jeg tilbud om innleggelse på to steder og fikk høre de var bekymret. Det er bra jeg fikk tilbud tilslutt men skal det virkelig være sånn, at den ene dagen bryr de seg ikke? og neste dag jeg tilfeldgvis gir dem en sjanse til så bryr de seg? Når det var akuratt det samme problemet begge dagene?

 

Det er faktisk pasienter som ber om hjelp, får det ikke. Og så er det forsent. Tenk om de hadde fått hjelp "bare" de hadde dratt to ganger? skummelt syns jeg...

 

*Klø seg i hodet*

Ja det er jo tankevekkende at de bryr seg andre gangen og ikke første gangen, kanskje de andre gangen tenker at dette varer jo over tid? Når jeg gikk til legen i sommer ville han legge meg inn men jeg ville ikke, men jeg ble innlagt til slutt. Alle i hjelpeapparatet burde ta det med roten, det skal ikke gå så langt mener jeg.

[Caylee]

Sa du det samme begge ganger?

 

Var det du som ga dem en sjanse? Til hva?

Ja, var jo samme problem.

 jeg var på kanten til å gi opp, men viste selv jeg ikke ville dø så dro en gang til for ville ikke dø.

 

Den eneste forskjellen jeg kan komme på var at jeg sa dag 2 sa jeg "Jeg vil ikke dø. Jeg vil leve. Men jeg er redd jeg ikke klarer" mens dag 1 var jeg kanskje mer utydelig på hva jeg mente med det. Skal det virkelig ha så mye å si? Så hvis jeg sier "Jeg klarer ikke mer, jeg vil dø" så tar man det mindre seriøst enn "jeg vil ikke dø, jeg klarer bare ikke mer"? Men vil ikke gå i mer detaljer rundt det.

 

Det virker som hvordan jeg ordla meg hadde veldig mye å si, skummelt.

[stjernestøv]

Og det andre er hvilken behandler du har. Mange inkompetente tullebukker der ute.

Ja, har vært ute for noen tullebukker selv så det er sikkert og visst.

[Caylee]

Ja det er jo tankevekkende at de bryr seg andre gangen og ikke første gangen, kanskje de andre gangen tenker at dette varer jo over tid? Når jeg gikk til legen i sommer ville han legge meg inn men jeg ville ikke, men jeg ble innlagt til slutt. Alle i hjelpeapparatet burde ta det med roten, det skal ikke gå så langt mener jeg.

Ja, det kan nok godt hende. Fikk det faktisk bedre i  timene og dagene etter jeg viste at når jeg ville kunne jeg få innleggelse. Det var bare å ringe. Det å bare vite at jeg kunne bli innlagt hvis jeg ville ble en trygghet. Så jeg ringte aldri, jeg klarte meg selv hjemme til det ble bedre.

 

syns flere burde få et åpent tilbud om innleggelse når de har det vanskelig, tror det kan hindre mange innleggelser faktisk. For det er en trygghet å bare vite muligheten er der.

[stjernestøv]

Ja, det kan nok godt hende. Fikk det faktisk bedre i  timene og dagene etter jeg viste at når jeg ville kunne jeg få innleggelse. Det var bare å ringe. Det å bare vite at jeg kunne bli innlagt hvis jeg ville ble en trygghet. Så jeg ringte aldri, jeg klarte meg selv hjemme til det ble bedre.

 

syns flere burde få et åpent tilbud om innleggelse når de har det vanskelig, tror det kan hindre mange innleggelser faktisk. For det er en trygghet å bare vite muligheten er der.

Det er sant, å vite at muligheten er der hjelper på det og gir en trygghet.

[AnonymBruker]

Det er trist men sant det NHD skriver, han må ville det selv. Men syns de slapp han for lett da han forsøkte på selvmord, de burde prøvd å hjelpe. Dessverre fungerer ikke psykiatrien sånn....

Psykiatrien virker sånn at man kan reise hjem når man vil hvis man legger seg inn frivillig. Min sønn fikk et ultimatum. Enten måtte han legge seg inn frivillig, eller bli tvangsinnlagt. Hadde han blitt tvangsinnlagt, kunne de beholdt ham der. Sånn virker systemet

 

Bare en mamma

Anonymous poster hash: 4ef8f...847

[ISW]

Det er et problem for mange med pf at de aldri får lov til å bli innlagt, selv når de har det ekstremt ille. At en diagnose = ikke innleggelse er veldig lavmål.

Jeg tror at kronisk suicidalitet er en av de mest krevende problemstillingene i psykiatrien. Det reiser MANGE problemstillinger, både mht etikk, fag og helseøkonomi.

Jeg tror vi kan trygt si at ingen (verken vedkommende selv eller helsevesenet) ønsker å være innlagt i mange år. Det er ikke et fullverdig liv å være innlagt. Dernest låser man en plass som kunne vært benyttet av mange andre som også trenger hjelp. Prisen for ett års innleggelse er 3 millioner kroner. For denne prisen kan man hjelpe 50 ryggskadde eller 100 akuttinnleggelser. Altså er permanent innleggelse en dårlig løsning for alle parter.

Dernest må jo legen skille mellom tanker og handlinger. Kun et ekstremt mindretall som har selvmordstanker tar livet sitt. Jeg synes faktisk det står enorm respekt av de i psykiatrien som klarer å luke ut "de få" som faktisk er alvorlige på dette. 3,7 prosent (150.000 nordmenn) har selvmordstanker. 500 tar livet sitt. 149.500 gjør det ikke. Man kan ikke legge inn 150.000 personer. Derfor må det gjøres undersøkelser for å finne disse 500. Da kan feil skje. Det samme skjer i annen medisin, pasienter dør pga feil. Det er helt klart for jævlig. Men det er vanskelig å forhindre det.

Til sist er jo spørsmålet om en person som i årevis har ønsket å dø (som følge av en kronisk tilstand, ikke en akutt krise) i bunn og grunn kanskje skal få lov til det, så lenge det er helt klart at vedkommende har rasjonell tankeevne og ikke er preget av en akutt situasjon som kan forbedres.

Bare noen tanker..

[Caylee]

Jeg tror at kronisk suicidalitet er en av de mest krevende problemstillingene i psykiatrien. Det reiser MANGE problemstillinger, både mht etikk, fag og helseøkonomi.

Jeg tror vi kan trygt si at ingen (verken vedkommende selv eller helsevesenet) ønsker å være innlagt i mange år. Det er ikke et fullverdig liv å være innlagt. Dernest låser man en plass som kunne vært benyttet av mange andre som også trenger hjelp. Prisen for ett års innleggelse er 3 millioner kroner. For denne prisen kan man hjelpe 50 ryggskadde eller 100 akuttinnleggelser. Altså er permanent innleggelse en dårlig løsning for alle parter.

Dernest må jo legen skille mellom tanker og handlinger. Kun et ekstremt mindretall som har selvmordstanker tar livet sitt. Jeg synes faktisk det står enorm respekt av de i psykiatrien som klarer å luke ut "de få" som faktisk er alvorlige på dette. 3,7 prosent (150.000 nordmenn) har selvmordstanker. 500 tar livet sitt. 149.500 gjør det ikke. Man kan ikke legge inn 150.000 personer. Derfor må det gjøres undersøkelser for å finne disse 500. Da kan feil skje. Det samme skjer i annen medisin, pasienter dør pga feil. Det er helt klart for jævlig. Men det er vanskelig å forhindre det.

Til sist er jo spørsmålet om en person som i årevis har ønsket å dø (som følge av en kronisk tilstand, ikke en akutt krise) i bunn og grunn kanskje skal få lov til det, så lenge det er helt klart at vedkommende har rasjonell tankeevne og ikke er preget av en akutt situasjon som kan forbedres.

Bare noen tanker..

Du må ikke glemme de 5000 selvmordsforsøkene verdt år. Om man overlever eller ikke handler innimellom om flaks. Noen tåler mer enn andre. Slikt vet man ikke på forhånd. Jeg kutte godt ha dødd av de overdosene og kvelningen (som jeg fikk kvelningskramper av) men kroppen min tåler tydeligvis mye. En annen person er ikke sikkert hadde tålt det. Og hadde dermed klart gjennomføre et selvmord.

I den sammenhengen virker det som du mener 500 personer er lite. Det er det faktisk ikke. Det er faktisk dobbelt så mange som i trafikken, har du lest i nyhetene? jeg syns det ofte blir omtalt dødsulykker der. Og det er så mange fler selvmord? vel da må i teorien nesten en person i Norge dø av selvmord hver dag.

Er det ikke bedre  å tenke det er bra ikke fler tar selvmord?

[stjernestøv]

 

Psykiatrien virker sånn at man kan reise hjem når man vil hvis man legger seg inn frivillig. Min sønn fikk et ultimatum. Enten måtte han legge seg inn frivillig, eller bli tvangsinnlagt. Hadde han blitt tvangsinnlagt, kunne de beholdt ham der. Sånn virker systemet

 

Bare en mamma

Anonymous poster hash: 4ef8f...847

 

Tungt å være mamma i en sånn situasjon :-(

[Kayia]

Det finnes jævlige leger akkurat som det finnes jævlige lærere og sosionomer. Men jeg tror generelt at man blir helsepersonell fordi man ønsker å hjelpe.

Ok. Jeg tror nok det er høyst ulik begrunnelse for at man blir både lege, psykolog, ingeniør, arkitekt eller hva som helst annet. Noen VET hva de vil, noen føler et kall, noen gjør som mamma/ pappa, noen går etter trygg jobb, noen etter inntekt, mens noen mangler fag (ofte realfag) og må velge bort det de kunne tenkt seg. Jeg har selv jobbet lenge med undervisning, og har sett unge slutte, ombestemme seg eller videreutdanne seg hele tiden rett og slett fordi de ikke vet hva de egentlig vil, og så mange ingeniører som jeg kjenner kan jeg definitivt her å og nå avkrefte at det var pengene som motiverte noen av dem til å bli dét. 

[Kayia]

Jo. Men det finnes enklere måter å få det på enn å lide seg gjennom 3 år i sjakklubben på VGS for å få gode karakterer, 6 år harde studier og 5 års spesialisering bare for å få gleden av å legge noen i belter, hvis det var intensjonen.

Men en siv.ing eller siv.øk tar 5 år harde studier og gjerne en påfølgende doktorgrad på 3-4 år bare for å få et høyere tall på lønnsslippen liksom?