Manglende tilbud om natten

[larimar]

Savner sårt et tilbud om kvelden/natten... Det er da jeg (og veldig mange andre har jeg skjønt) sliter mest. Det er da uroen og angsten kommer, det er da stemmene og skadetrangen er sterkest, og veien til selvskading blir dessverre veldig kort. Alle ligger og sover (bortsett fra andre i min situasjon), teamet mitt har for lengst gått hjem fra jobb, akutteamet er stengt for natten og jeg sitter alene med kaos i kropp og hodet. 

 

Å hatt noen å snakke med, som kjenner meg over tid, hadde vært til stor hjelp. Jeg kunne ønske akutteamet var åpen om natten også. De kjenner meg, de vet hva jeg sliter med og hva jeg trenger. Bare å vite at man har noen å ringe til hvis man trenger det hadde vært en trøst i seg selv. I stedet sitter jeg alene i kampen min natt etter natt. 

[ISW]

Du kan jo ringe til Mental Helse sin hjelpetelefon, 116 123? Den er døgnåpen.

 

Da har du i alle fall noen du kan snakke med.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Prat som Valium.

Noen bruker samtaler som Valium. De skal bare lindre i øyeblikket uten å ha noen effekt når det gjelder endring/mestring fremover.

Jeg er litt blandet til om dette er et tilbud som bør oppbygges. En kan lett tilvenne seg verbalvalium også, og da forsvinner ofte motivasjonen for å utholde ubehag. Det må dessverre gjentas: Angst er kun ubehag - det er ikke farlig.

[Gjest]

Prat som Valium.Noen bruker samtaler som Valium. De skal bare lindre i øyeblikket uten å ha noen effekt når det gjelder endring/mestring fremover.Jeg er litt blandet til om dette er et tilbud som bør oppbygges. En kan lett tilvenne seg verbalvalium også, og da forsvinner ofte motivasjonen for å utholde ubehag. Det må dessverre gjentas: Angst er kun ubehag - det er ikke farlig.

Angst er ikke farlig i seg selv, men når du ikke orker mer så kan du være en fare for deg selv. Eller bare føles det slik?

[ISW]

Angst er ikke farlig i seg selv, men når du ikke orker mer så kan du være en fare for deg selv. Eller bare føles det slik?

 

Jeg synes at å "tillegge angsten" slike ting som du gjør her, er unødvendig. Det bidrar til å "farliggjøre" angsten.

 

Hvis du blir en fare for deg selv, tror jeg det ligger andre årsaker til grunn enn bare angst.

 

Angst er og blir ubehagelig, men ufarlig.

[slabbedask]

Prat som Valium.

Noen bruker samtaler som Valium. De skal bare lindre i øyeblikket uten å ha noen effekt når det gjelder endring/mestring fremover.

Jeg er litt blandet til om dette er et tilbud som bør oppbygges. En kan lett tilvenne seg verbalvalium også, og da forsvinner ofte motivasjonen for å utholde ubehag. Det må dessverre gjentas: Angst er kun ubehag - det er ikke farlig.

 

Farlig nei, man hva om en blir så fysisk dårlig av angst, får redusert søvn og konsentrasjon, at det totalt ødelegger livskvaliteten?

Endret 9. desember 2014 av slabbedask

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Farlig nei, man hva om en blir så fysisk dårlig av angst, får redusert søvn og konsentrasjon, at det totalt ødelegger livskvaliteten?

 Da søker man kompetent hjelp på dagtid.

[Gjest]

Jeg synes at å "tillegge angsten" slike ting som du gjør her, er unødvendig. Det bidrar til å "farliggjøre" angsten.

 

Hvis du blir en fare for deg selv, tror jeg det ligger andre årsaker til grunn enn bare angst.

 

Angst er og blir ubehagelig, men ufarlig.

Jeg spurte bare ut fra egne erfaringer. Angsten du sliter med har jeg forstått er i forhold til sykdom og død, og da ville jeg tro det var annerledes.

[slabbedask]

 

 Da søker man kompetent hjelp på dagtid.

 

Spørs om man er så heldig å få hjelp da...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Spørs om man er så heldig å få hjelp da...

 Jeg kjenner ingen tilfeller av folk som har gått korrekt frem, og som ikke har fått hjelp.

[Trine]

 

 Jeg kjenner ingen tilfeller av folk som har gått korrekt frem, og som ikke har fått hjelp.

 

Det er ikke så lett å gå korrekt frem når de forskjellige legene har forskjellige oppfatninger av hva noen trenger. Når man er på bunn og får en henvisning fra fastlegen til psykolog, men ingen kan fortelle deg hvem du skal ringe til for å få time, da får man ikke hjelp. Jeg hadde ikke fått hjelp dersom jeg ikke hadde vært heldig å til slutt få en fastlege som ville hjelpe meg. Jeg har tidligere fått 3 henvisninger til psykolog, men har ikke visst hvor jeg skal henvende meg. Fikk beskjed av en venn å sende den til DPS så jeg sendte en dit, men fikk tilbake at de ikke kunne hjelpe meg. Fikk ikke tilbake henvisningen og ingen beskjed om ev andre jeg kunne kontakte. Så maste legen på Ullevål om at jeg måtte til psykolog, men hun kunne ikke si hvem jeg skulle kontakte. Jeg fikk etterhvert "mannet" meg litt opp og prøvde å ringe psykologen i kommunen og en i nabokommunen. Ingen av dem hadde tid. Orket ikke flere avslag så jeg ga opp. Jeg tok det så opp med den nye fastlegen og hun sa det var nesten umulig å få time hos en psykolog så hun sendte meg til et opplegg i kommunen som heter "Rask psykisk helsehjelp". Der prater jeg med en psykiatrisk sykepleier. Føler ikke det er nok, men legen min sier at om hun ikke kan hjelpe meg så har de andre folk der som hun kan sende meg videre til. Det er visst viktig å holde seg i systemet når man først har en fot innenfor. Man skal virkelig stå på for å få hjelp syns jeg.

[slabbedask]

 

 Jeg kjenner ingen tilfeller av folk som har gått korrekt frem, og som ikke har fått hjelp.

 

Nåja, bortsett fra piller er det ikke mye hjelp å få.

[Madelenemie]

Nåja, bortsett fra piller er det ikke mye hjelp å få.

hei!

jeg har fått veeldig mye hjelp!

og ikke en pille.

så mange får jo mye hjelp.

[slabbedask]

hei!

jeg har fått veeldig mye hjelp!

og ikke en pille.

så mange får jo mye hjelp.

 

Kommer nok an på hvor man bor, hvem man møter i systemet og hvor flink en er til å snakke for seg.

[Madelenemie]

Kommer nok an på hvor man bor, hvem man møter i systemet og hvor flink en er til å snakke for seg.

Hei!

 

Ok.

 

Men jeg snakket lite! Jeg hadde faktisk så lite å si, så min mann snakket, både med fastlegen og spesialisthelsetjenesten.

jeg snakket først fritt etter ganske mange år, etter at jeg hadde skrevet spørsmålslister som min psykiater leste opp fra og svarte på, jeg smilte mest.

Da en gang mailen ikke gikk, ble jeg fryktelig urolig, da trodde jeg at jeg måtte gå og jeg trengte svar på spørsmålene mine, men da sa min psykiater at " men vi kan jo være litt spontane", etter det oppdaget jeg at fordi jeg skriver tekster, er det ganske lett å snakke, sånn startet jeg å snakke fritt uten tekst. Men jo mer jeg har skrevet om et emne, jo lettere kommer ordene ut av munnen, hvis jeg ikke har skrevet om noe, klarer jeg ofte ikke si noe om en sak.

 

At det kommer an på hvor man bor tror jeg det kan være noe i, man er jo avhengig av spesifikk kompetanse på det man strever med. Samt at man møter rett person med rett erfaring og kunnskap, men jevnt over tror jeg de fleste psykiatere i vertfall oppdager autisme relativt raskt og uten tvil.

[larimar]

Prat som Valium.

Noen bruker samtaler som Valium. De skal bare lindre i øyeblikket uten å ha noen effekt når det gjelder endring/mestring fremover.

Jeg er litt blandet til om dette er et tilbud som bør oppbygges. En kan lett tilvenne seg verbalvalium også, og da forsvinner ofte motivasjonen for å utholde ubehag. Det må dessverre gjentas: Angst er kun ubehag - det er ikke farlig.

 

Jeg ser absolutt poenget ditt og er enig i det. Jeg mente vel helst et tilbud tilsvarende som et akutteam som kan brukes i perioder, når ting er aller verst men ikke like dårlig som man er når man er innlagt. Som en sa lengre her oppe finnes det jo hjelpetelefoner, men forskjellen på de er jo at de ikke kjenner deg fra før av og må da bruke krefter på å forklare situasjonen til helt fremmede gang på gang.

 

De i akutteamet kjenner meg og vet hvordan de best skal hjelpe meg, det vet de på sengeposten også. Men jeg bruker kun de tilbudene når jeg absolutt må, fordi det er jo tross alt hjemme jeg skal klare meg, alene. Men det hadde vært greit å hatt et tilsvarende tilbud på den tiden av døgnet man har det værst, de gangene jeg trenger det.

[slabbedask]

Men jeg snakket lite! 

 

Men du fikk hjelp til snakkingen av din mann. Hva hadde du gjort uten ham?

 

At det kommer an på hvor man bor tror jeg det kan være noe i, man er jo avhengig av spesifikk kompetanse på det man strever med. Samt at man møter rett person med rett erfaring og kunnskap, men jevnt over tror jeg de fleste psykiatere i vertfall oppdager autisme relativt raskt og uten tvil.

 

 

Så enkelt tror jeg ikke det er. Det er en grunn til at man gjør en gang og grundig utredning.

 

Men men.

Endret 10. desember 2014 av slabbedask

[Madelenemie]

Men du fikk hjelp til snakkingen av din mann. Hva hadde du gjort uten ham?

 

Hei!

 

Sannsynligheten er stor for at jeg hadde blitt deprimert, og jeg hadde ikke fått utdanning, derfor tror jeg man absolutt trenger noen gode pårørende eller at man kommer til en spesialist feks en psykiater.

 

Jeg tror autisme er såpass påfallende at man merker det etter noen samtaler, da mener jeg en psykiater.

Jeg fikk forklart dette av min psykiater, da det viste seg at jeg hadde svart feil, fordi jeg misforstod spørreskjemaene, hun sa da at det ikke er basert på dem de setter en autismediagnose, det går på langt flere ting. Og feks var jeg kun inne hos den første psykiateren ca 30 min, da han uten å vite noe om meg mente jeg burde utredes for autisme.