Alt vil en dag ta slutt

[Caylee]

"Vil for alltid være elsket"

 

Er det virkelig sant? Min tipp tipp olderfar er nesten ingen som tenker på mer. Virker som det er bare meg. Jeg gjorde slektsgransking på nettet, kom langt tilbake. Helt til vikingtiden på pappas side. og til 1500 på mammas side. Hvem tenker på de mer? Og da tenker jeg ikke på tiden de levde i, men de som individer? De levde engang som oss. De hadde folk rundt dem som elsket dem. De er borte de også. Ingen sørger over dem lenger. Ingen savner dem.

 

Om 300-1000 år vil ikke mange tenke på deg heller. Se på alle som lever idag. Ingen vil være her om 150 år. Man jobber hardt, for ikke så mye. Før eller siden lever vi ikke lenger. Tror det ikke er mange som orker tenke på dette. Hele tanken er deprimerende.

 

Jeg virkelige problemer med å godta min egen død. Jeg er veldig redd. Jeg leser mye på nettet, ingenting hjelper mot min fryktelige frykt. Det verste er.. ingen kan hjelpe meg. For sannheten er, den kan ikke unngås. Jeg har blitt født for å dø. Jeg skulle ønske jeg aldri ble født. Da hadde jeg sluppet frykten for både livet og døden. Men samtidig ville jeg ikke vært uten minnene. Jeg har opplevd mye godt i livet. Men mye også vondt, men jeg har vokst som person av de erfaringene og kunnskapen.

 

Jeg vil ikke dø. Jeg vil virkelig ikke. Det er forferdelig. Vi er født i et fangenskap, et fangenskap med bare en ende.

 

"Vil aldri bli glemt" en ren frase, uten sannhet

 

[cilie]

"Vil for alltid være elsket"

 

Er det virkelig sant? Min tipp tipp olderfar er nesten ingen som tenker på mer. Virker som det er bare meg. Jeg gjorde slektsgransking på nettet, kom langt tilbake. Helt til vikingtiden på pappas side. og til 1500 på mammas side. Hvem tenker på de mer? Og da tenker jeg ikke på tiden de levde i, men de som individer? De levde engang som oss. De hadde folk rundt dem som elsket dem. De er borte de også. Ingen sørger over dem lenger. Ingen savner dem.

 

Om 300-1000 år vil ikke mange tenke på deg heller. Se på alle som lever idag. Ingen vil være her om 150 år. Man jobber hardt, for ikke så mye. Før eller siden lever vi ikke lenger. Tror det ikke er mange som orker tenke på dette. Hele tanken er deprimerende.

 

Jeg virkelige problemer med å godta min egen død. Jeg er veldig redd. Jeg leser mye på nettet, ingenting hjelper mot min fryktelige frykt. Det verste er.. ingen kan hjelpe meg. For sannheten er, den kan ikke unngås. Jeg har blitt født for å dø. Jeg skulle ønske jeg aldri ble født. Da hadde jeg sluppet frykten for både livet og døden. Men samtidig ville jeg ikke vært uten minnene. Jeg har opplevd mye godt i livet. Men mye også vondt, men jeg har vokst som person av de erfaringene og kunnskapen.

 

Jeg vil ikke dø. Jeg vil virkelig ikke. Det er forferdelig. Vi er født i et fangenskap, et fangenskap med bare en ende.

 

"Vil aldri bli glemt" en ren frase, uten sannhet

Men er det ikke bedre å leve mens du kan? For som du sier; faktumet at vi alle skal dø, kan ingen endre...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Men ordet um deg
aldri døyr
vinn du eit gjetord gjævt.

[Trine]

Hvorfor er folk så redd for å dø egentlig? Hva er det de frykter? Jeg ser egentlig litt fram til det jeg. Hadde jeg ikke hatt ansvaret for min kjære hund så hadde det ikke brydd meg en millimeter en gang om jeg hadde stryki med. Når man er dø så er man dø og da er man fri. Inntil da så får man vel bare sørge for å ha noe i livet som holder en på beina så godt som mulig. Du bryr deg jo ikke noe om at ingen savner deg når du er dø, kanskje man havner et sted hvor man møter gamle kjente som også er døde, eller kanskje er det ingenting, absolutt ingenting. Hva spiller det for noen rolle?

[Lillie83]

Jeg har forsatt ikke glemt følelsen av den frykten. Så jeg skjønner deg. Men blir jeg frisk fra denne helvetes depresjonen, så skal jeg aldri mer kaste bort et sekund på å grue meg til noe jeg ikke har kontroll på anyway. Klart jeg vil sikkert frykte den på en mer "normal måte". Tanken på å miste noen jeg er nær mens jeg ennå lever er langt verre. Er man redd for å dø, så vil man i allefall leve, men overdreven frykt for døden ødelegger kvaliteten. Det, skal jeg ikke bruke tid på mer, det er sikkert. Jeg vil bare nyte livet!! Men klarer det ikke. 

[Caylee]

Men er det ikke bedre å leve mens du kan? For som du sier; faktumet at vi alle skal dø, kan ingen endre...

Jeg lever jeg. Kanskje ikke så mye jeg burde, men mer enn før. Men problemet nå er at siden jeg faktisk ønsker å leve, så er jeg er redd for at det tar slutt.

[Caylee]

Døyr fe;

døyr frendar;

døyr sjølv det same.

Men ordet um deg

aldri døyr

vinn du eit gjetord gjævt.

Jeg skjønte det ikke helt. Mener diktet at det man skriver/sier aldri dør? Det er ikke helt riktig, ikke alle skriver bok. Men nå har vi jo internett så de fleste setter igjen spor.

Endret 9. desember 2014 av Caylee

[Caylee]

Hvorfor er folk så redd for å dø egentlig? Hva er det de frykter? Jeg ser egentlig litt fram til det jeg. Hadde jeg ikke hatt ansvaret for min kjære hund så hadde det ikke brydd meg en millimeter en gang om jeg hadde stryki med. Når man er dø så er man dø og da er man fri. Inntil da så får man vel bare sørge for å ha noe i livet som holder en på beina så godt som mulig. Du bryr deg jo ikke noe om at ingen savner deg når du er dø, kanskje man havner et sted hvor man møter gamle kjente som også er døde, eller kanskje er det ingenting, absolutt ingenting. Hva spiller det for noen rolle?

Alle er redd for å dø. Hvis du havner i en livssfarlig situasjon tror jeg du vil kjenne dødsfrykten. Du sier du ikke frykter døden, men ser fram til den. Så hvis noen truer deg med pistol så blir du ikke redd? De fleste som sier de ikke er redde døden, har aldri sett den i øynene.

 

Det jeg er redd for er smerten før, og at kanskje etter døden er det er ingenting eller et verre sted enn jorden (helvete aktig sted). Grunnen til at frykter "ingenting" er fordi jeg vil ikke glemme livet mitt, de jeg er glad i osv. Den siste høres bare grusomt ut siden jeg vil døden skal være fredfull.

[Caylee]

Jeg har forsatt ikke glemt følelsen av den frykten. Så jeg skjønner deg. Men blir jeg frisk fra denne helvetes depresjonen, så skal jeg aldri mer kaste bort et sekund på å grue meg til noe jeg ikke har kontroll på anyway. Klart jeg vil sikkert frykte den på en mer "normal måte". Tanken på å miste noen jeg er nær mens jeg ennå lever er langt verre. Er man redd for å dø, så vil man i allefall leve, men overdreven frykt for døden ødelegger kvaliteten. Det, skal jeg ikke bruke tid på mer, det er sikkert. Jeg vil bare nyte livet!! Men klarer det ikke. 

For meg handler det ikke om depresjon i det hele tatt, men det at jeg er gladere i livet igjen, og derfor redd for å miste det. Men veldig glad du ikke tenker så mye på det, og ble kvitt mye av det. Vet du hva som er grunnen til at du klarer nyte det så mye du vil? Depresjon?

[Trine]

Alle er redd for å dø. Hvis du havner i en livssfarlig situasjon tror jeg du vil kjenne dødsfrykten. Du sier du ikke frykter døden, men ser fram til den. Så hvis noen truer deg med pistol så blir du ikke redd? De fleste som sier de ikke er redde døden, har aldri sett den i øynene.

 

Det jeg er redd for er smerten før, og at kanskje etter døden er det er ingenting eller et verre sted enn jorden (helvete aktig sted). Grunnen til at frykter "ingenting" er fordi jeg vil ikke glemme livet mitt, de jeg er glad i osv. Den siste høres bare grusomt ut siden jeg vil døden skal være fredfull.

 

Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for eventuelle smerter før jeg dør, men jeg frykter ikke døden i seg selv. Så klart hadde jeg blitt redd om noen hadde siktet på meg med en pistol, men det skyldes ikke døden i seg selv. Jeg kan bli skutt i magen og ha intense smerter i mange timer før jeg dør, eller jeg kan bli utsatt for andre ting. Man vet jo aldri hva noen med pistol kan finne på å gjøre. Også er det jo dette dyret mitt da, som trenger meg. Hadde jeg visst at han var i trygge hender hos foreldrene mine så hadde jeg ikke vært redd for å dø. Men jeg syns ikke han, eller andre for den saks skyld, skal lide for at jeg skal slippe.

[Caylee]

Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for eventuelle smerter før jeg dør, men jeg frykter ikke døden i seg selv. Så klart hadde jeg blitt redd om noen hadde siktet på meg med en pistol, men det skyldes ikke døden i seg selv. Jeg kan bli skutt i magen og ha intense smerter i mange timer før jeg dør, eller jeg kan bli utsatt for andre ting. Man vet jo aldri hva noen med pistol kan finne på å gjøre. Også er det jo dette dyret mitt da, som trenger meg. Hadde jeg visst at han var i trygge hender hos foreldrene mine så hadde jeg ikke vært redd for å dø. Men jeg syns ikke han, eller andre for den saks skyld, skal lide for at jeg skal slippe.

Skjønner hva du mener. Er selv også mer redd for hva som skjer før døden (smerte, frykt evt) enn etter.

Hvordan dyr har du? ^^

[Trine]

Skjønner hva du mener. Er selv også mer redd for hva som skjer før døden (smerte, frykt evt) enn etter.

Hvordan dyr har du? ^^

 

Jeg har en hund

[Caylee]

Jeg har en hund

Heldig ^^ hunder er så søte,ønsket meg det i mange år. Dessverre er jeg redd for dem hehe. Selv har jeg en kanin og to søte katteopuser ^^

[Trine]

Heldig ^^ hunder er så søte,ønsket meg det i mange år. Dessverre er jeg redd for dem hehe. Selv har jeg en kanin og to søte katteopuser ^^

 

Den forrige hunden min var så søt at han nesten kurrerte to stykker for hundeskrekk. Det var nok bare han de ikke var redd, men jeg syns det var bra for hun ene var sånn at hun heller løp ut i veien enn å passere en hund. Jeg syns han jeg har nå også er veldig søt, men han ser visst nok litt tøffere ut. Han ser ut som en teddybjørn syns jeg. Kaniner og katter er også søte. Jeg er allergisk mot katter så det kan jeg ikke ha. Jeg liker å ha en som tar meg med ut på tur og som jeg kan lære ting så da er det jo fint med en hund. Han hjelper meg masse. Tror det er sunt å ha et dyr.

[Caylee]

Den forrige hunden min var så søt at han nesten kurrerte to stykker for hundeskrekk. Det var nok bare han de ikke var redd, men jeg syns det var bra for hun ene var sånn at hun heller løp ut i veien enn å passere en hund. Jeg syns han jeg har nå også er veldig søt, men han ser visst nok litt tøffere ut. Han ser ut som en teddybjørn syns jeg. Kaniner og katter er også søte. Jeg er allergisk mot katter så det kan jeg ikke ha. Jeg liker å ha en som tar meg med ut på tur og som jeg kan lære ting så da er det jo fint med en hund. Han hjelper meg masse. Tror det er sunt å ha et dyr.

Hehe noen hunder er så søte og helt harmløse

Hadde en vennine som klarte å kurere meg litt mec hundeskrekken, men etter en stund ble det som før. Hehe, hunden din høres så søt og kjærlig ut.

Det er fint med hund, de er mye mer sosiale angående tur, lydighet osv. Det er det virkelig, da har man noen å passe på

[Trine]

Hehe noen hunder er så søte og helt harmløse

Hadde en vennine som klarte å kurere meg litt mec hundeskrekken, men etter en stund ble det som før. Hehe, hunden din høres så søt og kjærlig ut.

Det er fint med hund, de er mye mer sosiale angående tur, lydighet osv. Det er det virkelig, da har man noen å passe på

 

Han kommer og tråkker på laptopen og legger seg på fanget så jeg ikke ser hva jeg skriver, også får han masse kos og sovner på fanget, og da blir jeg litt glad for det viser at han er trygg på meg og glad i meg.

 

Men nå må jeg legge meg. God natt

[Caylee]

Han kommer og tråkker på laptopen og legger seg på fanget så jeg ikke ser hva jeg skriver, også får han masse kos og sovner på fanget, og da blir jeg litt glad for det viser at han er trygg på meg og glad i meg.

 

Men nå må jeg legge meg. God natt

Åhh, så koselig ^^ dyr er så herlige

God natt, burde legge meg jeg også nå

[slabbedask]

"Vil for alltid være elsket"

 

Er det virkelig sant? Min tipp tipp olderfar er nesten ingen som tenker på mer. Virker som det er bare meg. Jeg gjorde slektsgransking på nettet, kom langt tilbake. Helt til vikingtiden på pappas side. og til 1500 på mammas side. Hvem tenker på de mer? Og da tenker jeg ikke på tiden de levde i, men de som individer? De levde engang som oss. De hadde folk rundt dem som elsket dem. De er borte de også. Ingen sørger over dem lenger. Ingen savner dem.

 

Om 300-1000 år vil ikke mange tenke på deg heller. Se på alle som lever idag. Ingen vil være her om 150 år. Man jobber hardt, for ikke så mye. Før eller siden lever vi ikke lenger. Tror det ikke er mange som orker tenke på dette. Hele tanken er deprimerende.

 

Jeg virkelige problemer med å godta min egen død. Jeg er veldig redd. Jeg leser mye på nettet, ingenting hjelper mot min fryktelige frykt. Det verste er.. ingen kan hjelpe meg. For sannheten er, den kan ikke unngås. Jeg har blitt født for å dø. Jeg skulle ønske jeg aldri ble født. Da hadde jeg sluppet frykten for både livet og døden. Men samtidig ville jeg ikke vært uten minnene. Jeg har opplevd mye godt i livet. Men mye også vondt, men jeg har vokst som person av de erfaringene og kunnskapen.

 

Jeg vil ikke dø. Jeg vil virkelig ikke. Det er forferdelig. Vi er født i et fangenskap, et fangenskap med bare en ende.

 

"Vil aldri bli glemt" en ren frase, uten sannhet

 

Det ville vært en ulidelig tanke å skulle leve evig.

 

Om man blir glemt eller ikke etterpå er da revnende likegyldig.

[laban]

Om 300 -1000 år vil ikke mange tenke på deg heller. Se på alle som lever idag. Ingen vil være her om 150 år. Man jobber hardt, for ikke så mye. Før eller siden lever vi ikke lenger. Tror det ikke er mange som orker tenke på dette. Hele tanken er deprimerende.

De aller fleste er glemt når eventuelle barnebarn er borte.  Hvis man da ikke har utrettet noe helt spesielt eller rukket å få oldebarn.  Man kan selvsagt etterlate seg noe, slik at kommende generasjoner får vite om "han som bygde hytta" eller "hun som knyttet veggteppet".  Men de fleste av oss setter jo ikke varige spor.

 

Jeg har tenkt mye på dette, siden jeg er eldre enn de fleste brukerne her.  Jeg misliker også sterkt tanken på at jeg ikke skal være her (i verden, ikke på DOL) lenger.  Det er sinne, ikke redsel, jeg først og fremst føler ved tanken på det.  Men det er jo ikke mulig å slippe unna - og det virker heller ikke spesielt forlokkende at kroppen blir mye eldre enn hodet, hvis du skjønner hva jeg mener.  Så det er kanskje like greit at det tar slutt før man går inn i den fasen da man bare er et problem for de pårørende.

 

Jeg tror den eneste måten man kan forsone seg med alderdom og død på, er å få litt ut av livet mens man har sjansen.  Faren min, som er i 90-årene, snakker mye om at han har gjennomlevd harde / vanskelige tider og hatt et godt liv med mange opplevelser.    

 

Den store, dype meningen med livet er det ikke alle forunt å se.  Vi må selv ta en stor del av ansvaret for å skape innhold og meningsfylte opplevelser - vi har ikke de samme forutsetningene og heller ikke samme ting vi opplever som meningsfylte.  Alle kan ikke redde verden eller gå baklengs til Sydpolen, men livet trenger ikke være tomt av den grunn.

 

Mye tyder på at man mot slutten angrer på ting man ikke gjorde, ikke på det man faktisk våget, selv om ikke alt ble suksess. 

 

Jeg er ikke noen positiv solstråle selv, altså.  Jeg kaver rundt i hverdagen som de fleste.  Men jeg er blitt så gammel at jeg husker f.eks. tiden med småbarn som ganske koselig, noe som tyder på at hukommelsen har en velsignet evne til å slette slitsomme og negative minner    

[ISW]

Det ville vært en ulidelig tanke å skulle leve evig.

 

Om man blir glemt eller ikke etterpå er da revnende likegyldig.

 

Det der er en ting jeg har tenkt en del på, faktisk.

 

Jeg tror ikke jeg heller ville leve evig. Det vil si, i alle fall ikke om man bare skal bli eldre og eldre og forfalle mer og mer. Men jeg kunne godt levd slik jeg er nå i 100 år til, og deretter bli eldre, hvis det ga mening.

 

Men siden det ikke er mulig, så er jeg glad for at de fleste i Norge som lever noenlunde sunt sannsynligvis blir 80 år. Det vil si at jeg har 40-50 år igjen å leve. Jeg synes det passer bra. Skulle bare likt å vite det med sikkerhet, men det kan jeg jo ikke