Normalt å være så urolig og samtidig så fjern?

[AnonymBruker]

Kveldene er slitsomme og jeg blir nervøs av å se på vedkommende og av ikke få lov til å snakke. Synes det er litt skremmende.Er det normalt å tråkke rundt frem og tilbake, frem og tilbake på kveldstid , åpne og lukke kommodeskuffer osv. Og så denne merkelige latteren som han forklarer med at han tenker på morsomme ting. Den er der også bare på kvelden.

Slik kan han gå rundt med musikk på ørene i lengre tid, så urolig og helt i sin egen verden og så plutselig våkne opp fra "koma"

 

Hvor er det dasspapir ?

 

Da har han lett etter dopapir på de rareste steder.

 

Jeg får ikke lov til å snakke til han. Jeg må være helt muse stille.

 

Nå skal vel snart Cipralexen begynne å virke. Han tar 10 mg. Synes jeg ser bedring på dagen, men kvelden er like ille.

 

Er dette typiske tegn på depresjon ?

 

Synes han virker helt borte vekk.

Anonymous poster hash: 5dc0e...b62

[frosken]

Nå synes jeg du skal ta deg sammen og ringe det ambulerende teamet og be om råd fra dem. En av deres hovedoppgaver er nettopp å gi råd til pårørende. Jeg anser ikke dette for å være normal atferd ved depresjon.

[AnonymBruker]

 

Kveldene er slitsomme og jeg blir nervøs av å se på vedkommende og av ikke få lov til å snakke. Synes det er litt skremmende.Er det normalt å tråkke rundt frem og tilbake, frem og tilbake på kveldstid , åpne og lukke kommodeskuffer osv. Og så denne merkelige latteren som han forklarer med at han tenker på morsomme ting. Den er der også bare på kvelden.

Slik kan han gå rundt med musikk på ørene i lengre tid, så urolig og helt i sin egen verden og så plutselig våkne opp fra "koma"

 

Hvor er det dasspapir ?

 

Da har han lett etter dopapir på de rareste steder.

 

Jeg får ikke lov til å snakke til han. Jeg må være helt muse stille.

 

Nå skal vel snart Cipralexen begynne å virke. Han tar 10 mg. Synes jeg ser bedring på dagen, men kvelden er like ille.

 

Er dette typiske tegn på depresjon ?

 

Synes han virker helt borte vekk.

Anonymous poster hash: 5dc0e...b62

 

Fikk snakket litt med han nå. Spurte om han var redd for noe, men nei han ble bare så deppa når kvelden kom. Tenkte på så mye. Tror han trenger en høyere dose medisiner. Skal ringe legen hans i morgen. Det er for lang tid til neste time.

Anonymous poster hash: 5dc0e...b62

[AnonymBruker]

Frosken: Det er ikke mulig å svare deg under innlegget. Det er jo så vanskelig når det går så mye opp og ned. Nå la han seg med og er helt rolig. Hva om jeg skremmer gutten ? Jeg får ikke ringt noen uten at han hører det. Det er trangt her. Han er ikke til fare for seg selv eller andre, men han er deprimert på kvelden. Les innlegget over og ja jeg skal ta affære i morgen og ringe fastlegen i hvert fall eller som du sier det ambulerende teamet.

 

Det er så rart dette her. Så glad etter kjøretimen. Etterpå lagde han lunsj til oss med tunfisksalat. Han er glad i å kokkelere og så befinner han seg i en helt annet tilstand når kvelden kommer.

 

Nhd mener det er en alvorlig depresjon. Hva mener du det høres ut som da ?

Anonymous poster hash: 5dc0e...b62

[frosken]

 

Frosken: Det er ikke mulig å svare deg under innlegget. Det er jo så vanskelig når det går så mye opp og ned. Nå la han seg med og er helt rolig. Hva om jeg skremmer gutten ? Jeg får ikke ringt noen uten at han hører det. Det er trangt her. Han er ikke til fare for seg selv eller andre, men han er deprimert på kvelden. Les innlegget over og ja jeg skal ta affære i morgen og ringe fastlegen i hvert fall eller som du sier det ambulerende teamet.

 

Det er så rart dette her. Så glad etter kjøretimen. Etterpå lagde han lunsj til oss med tunfisksalat. Han er glad i å kokkelere og så befinner han seg i en helt annet tilstand når kvelden kommer.

 

Nhd mener det er en alvorlig depresjon. Hva mener du det høres ut som da ?

Anonymous poster hash: 5dc0e...b62

 

 

Akutt-teamet må ringes på dagtid, så du bør kanskje gå ut i lunchpausen din for å ringe? Jeg mener at det er mye mer konstruktivt å drøfte situasjonen med akutt-teamet enn med fastlegen. Akutt-teamet har psykiater tilgjengelig, de er vant til å gjøre slike vurderinger - fastlegen har etter min oppfatning svært mye lavere kompetanse. Hva er det verste som kan skje? At akutt-teamet sier at dette synes de ikke er så bekymringsfullt og at du derfor skal fortsette på samme måten som dere har gjort hittil?

 

Hvis fastlegen skal viderehenvise ham, så blir han høyst sannsynlig stående i kø ganske lenge før han etter hvert får en time for å snakke med noe på dps. Du får ikke da på en enkel måte formidlet hvordan du opplever situasjonen, og han har kanskje ikke selvinnsikt til å formidle så mye at de skjønner hvordan han har fungert den siste tiden. På den måten kan mange måneder gå tapt uten at han evt. får nødvendig behandling og mulighet til raskere bedring.

 

Jeg klarer ikke å se at du har noe tape - annet enn at du i verste fall ikke synes at de du får kontakt med i akutt-teamet er greie å snakke med. Gutten blir ikke sykere av å bli vurdert av kompetente fagpersoner.

[mariaflyfly]

 

Kveldene er slitsomme og jeg blir nervøs av å se på vedkommende og av ikke få lov til å snakke. Synes det er litt skremmende.Er det normalt å tråkke rundt frem og tilbake, frem og tilbake på kveldstid , åpne og lukke kommodeskuffer osv. Og så denne merkelige latteren som han forklarer med at han tenker på morsomme ting. Den er der også bare på kvelden.

Slik kan han gå rundt med musikk på ørene i lengre tid, så urolig og helt i sin egen verden og så plutselig våkne opp fra "koma"

 

Hvor er det dasspapir ?

 

Da har han lett etter dopapir på de rareste steder.

 

Jeg får ikke lov til å snakke til han. Jeg må være helt muse stille.

 

Nå skal vel snart Cipralexen begynne å virke. Han tar 10 mg. Synes jeg ser bedring på dagen, men kvelden er like ille.

 

Er dette typiske tegn på depresjon ?

 

Synes han virker helt borte vekk.

Anonymous poster hash: 5dc0e...b62

 

 

Nei, dette er IKKE normalt.

Du bør høre på froskens råd. Du får ikke svar på spørsmålene dine ved å lese ting på wikipedia, og gutten blir ikke bedre av det heller.

[missmas]

Jeg har latteranfall når jeg har psykose

Endret 10. desember 2014 av missmas

[AnonymBruker]

 

I natt ringte jeg akutteam på legevakten. Nå synes jeg det var nødvendig, men jeg sitter igjen med en følelse av å bli sett på som ei hysterisk mor. At det er meg det er noe rart med og jeg er mer fortvilet en noen gang. Jeg skjønner nå at når jeg har sagt her at jeg ser fremgang, så er det når han har hatt lyse øyeblikk. Kveldene og nettene er fryktelige. Nå kunne jeg ikke vente lenger, men jeg er like langt.

 

Dette kan bli vel detaljert, men skal prøve å beskrive situasjonen som var etter at jeg logget av i går.

 

Han la seg ned. Jeg skulle se til han og jeg ser han har tårer i øynene.

 

Jeg sier : - Nå er du fryktelig deprimert. Kan du fortelle meg litt om hva du tenker på ?

 

Da fortalte han om en episode fra i sommer. Han mener den ene kameraten ( ikke den han er mest sammen med) er glad i å være med på ting som skjer, glad i en fest, glad i å ha masse folk rundt seg. Han ble dratt med på et nachspiel av denne kameraten. Da han kom dit, så ha masse deprimerte folk.

 

Jeg spør : Hva mener du med at de så deprimerte ut ?

 

- De så triste ut alle sammen. De satt bare der og noen satt på gulvet.

 

Jeg spør igjen: - Kan det være at de hadde brukt noe stoff ? - Ja, det trodde han kanskje. - Man må holde seg unna nachspiel i denne byen. Det er så mye dritt i denne byen. - Å ta en tur på byen er greit, men nachspiel skal man holde seg langt unna.

 

Han virket dypt deprimert av å tenke på denne episoden. For meg virker det rart at en slik hendelse har satt slike dype spor så lang tid etterpå, så jeg spør videre:

 

- Du har vel ikke brukt stoff noen gang du ?

- Mamma, jeg er en stødig person og har stålkontroll på meg selv. Jeg ville aldri finne på å gjøre noe slikt.

 

Så vil han ikke prate mer. Han vil ha fred. Etter en stund reiser han seg og er veldig urolig igjen. Det er natt og han vil ut å gå tur for å roe seg. Hver natt vil han gå tur for å roe kroppen. Det blåser og regner ute og det tar lang tid før han er inne igjen. Jeg er nervøs. Selv om jeg vet han ikke liker det, ringer jeg til han. Han er i skogen, det er deilig. Føles som å være på folkehøgskolen igjen, sier han.

 

Han kommer inn. Går på kjøkkenet og lukker døra. Det er stille der inne. Leeeenge stille. Jeg blir nervøs igjen. Åpner døra. Han sitter på en krakk og stirrer tomt ut i lufta. Han smeller igjen døra og ber meg la han være i fred. Hele tiden vil han bare ha fred.

 

Så begynner romsteringa. Han lager seg mat. Det begynner å lukte brendt. Jeg tør ikke åpne døra. Jeg går ut på verandaen. Titter gjennom kjøkkenvinduet. Gutten står sammenkrøket og ler en stille latter. Den samme stille latteren som jeg har lagt merke til kommer hver kveld. Han forklarer det selv med at han må tenke på noe morsomt når han har det så kjipt. Det er altså en form for selvhelbreding i følge han. Jeg tolker det som at han virker psykotisk, men jeg har jo ikke peiling på sånt.

 

Nå synes jeg det er på tide å ringe psykiatrisk akutteam på legevakten. De spør meg en del spørsmål - Er han voldelig? Går han løs på noe ? - Aldri vært voldelig. Ikke gått fysisk løs på inventar. Bare truet med å knuse ting, men ikke gjort det. De ber meg kjøre han dit, men han vil ikke. Han skjønner ikke hvor syk han er når han er slik og vil ikke ha hjelp. Han skjønner det først på dagtid og har ingenting i mot å få hjelp av fastlegen. Legevakten kan ikke gjøre noe.

 

Jeg ringer opp igjen og sier: - Men jeg tolker han som tydelig psykotisk nå. Han ler for seg selv på kjøkkenet, det er midt på natta. Han lager seg mat. Det lukter brendt og jeg tør ikke sove. Dere må sende en lege.

 

Det kommer lege klokka halv 3. Da de kommer har han sittet en stund på verandaen og glodd ut i lufta. Legen og en til står i stua. Jeg henter han på verandaen. Jeg sier: - Det har kommet en lege her nå som bare vil snakke litt med deg. - Du er stein hakke gal mamma !. -Stein hakke gal !

 

Han kommer inn og det er som å skru på en bryter. Han forandrer tonefall. Tar høflig i mot dem og håndhilser. Legen sier han kommer fordi at med Cipralex kan det ofte bli verre de første 4 ukene. Det tar 4 -6 uker før det begynner å virke. Sønnen svarer at fastlegen sa 2 uker. Legen spør : Har du venner ? - Ja, han har venner- Har du kjæreste? - Nei, det har han ikke. Har du tenkt tanken på å skade deg selv ? - Nei, aldri ! Samtalen fortsetter om hva som kan ha gjort han deprimert og gutten svarer helt greit på alle spørsmål. - Mamma overdriver litt.- Hun skjønner ikke at det eneste som hjelper meg er å få fred. Hva er det som hjelper deg ? - Høre på musikk og spille dataspill kan ofte hjelpe. ( Han går med musikk på ørene konstant uten at jeg ser på det som noe sykt)

Hva gjør du for tiden ? Går du på skole eller jobber du ? - Jeg driver å søker jobber og har begynt å ta kjøretimer. Han sier at han har angst om kvelden. Blir veldig urolig. - Hva er du redd for ? - Ikke noe spesielt. Blir bare veldig urolig.

 

Jeg lar han snakke selv. Avbryter ikke, men han søker ikke jobber i det hele tatt. Bare tull.

 

Legen begynner å spørre meg ut om hva som er problemet ? Jeg forteller om den plutselige depresjonen, angsten og paranoiaen. Hva mener du med paranoia? Jeg forklarer om mistenksomheten overfor mange mennesker. Jeg glemte å fortelle at han løp ut av kinosalen fordi alle stirret på han og at han ikke turte å ta bussen hjem, men gikk hjem for å unngå folk.

 

Høres ikke ut som legen mener det er paranoia, men så fikk jeg heller ikke forklart med skikkelig.

 

Legen ber meg prøve å se forskjell på sløv ungdom og deprimert ungdom. Jeg svarer at jeg så en sløv ungdom for to år siden også. Som også da spilte dataspill ut over natta og skulket skolen. Jeg vet veldig godt forskjell. Dette er noe helt helt annet enn bare en sløv ungdom. Dette er en dypt deprimert ungdom.

 

Gutten høres oppegående ut og svarer greit. Legen konkluderer med at det ikke er tegn til psykose. Jeg spør om han kan få noe beroligende for å ta på kvelden. Nei, det kunne han ikke.Gutten tar legen i hånden. Takker pent for samtalen og legen drar.

 

Sønnen sier etterpå. Dette var bare veldig pinlig for oss begge. Du dreit deg ut !

 

På journalen står dette: Har gode venner. Ingen kjæreste. Mor mener at han har vrangforestillinger. Skeptisk til kjæresten til mor. ( skepsis til mange mennesker rundt seg, ble redusert til skepsis overfor min kjæreste) Sover dårlig. Gjør godt rede for seg. Svarer adekvat. Vurdering: Ingen sikre holdepunkter for psykose.

 

(Må legge til at gutten tidligere på dagen diagnostiserte seg selv meg asperger fordi han ville hatt det så mye bedre uten noen mennesker rundt seg. Jeg skjønner at det er depresjonen som taler )

 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe. Jeg blir jo ikke trodd og jeg sitter igjen med en følelse av at det er jeg som er den psyke her.

 

Akutt-teamet må ringes på dagtid, så du bør kanskje gå ut i lunchpausen din for å ringe? Jeg mener at det er mye mer konstruktivt å drøfte situasjonen med akutt-teamet enn med fastlegen. Akutt-teamet har psykiater tilgjengelig, de er vant til å gjøre slike vurderinger - fastlegen har etter min oppfatning svært mye lavere kompetanse. Hva er det verste som kan skje? At akutt-teamet sier at dette synes de ikke er så bekymringsfullt og at du derfor skal fortsette på samme måten som dere har gjort hittil?

 

Hvis fastlegen skal viderehenvise ham, så blir han høyst sannsynlig stående i kø ganske lenge før han etter hvert får en time for å snakke med noe på dps. Du får ikke da på en enkel måte formidlet hvordan du opplever situasjonen, og han har kanskje ikke selvinnsikt til å formidle så mye at de skjønner hvordan han har fungert den siste tiden. På den måten kan mange måneder gå tapt uten at han evt. får nødvendig behandling og mulighet til raskere bedring.

 

Jeg klarer ikke å se at du har noe tape - annet enn at du i verste fall ikke synes at de du får kontakt med i akutt-teamet er greie å snakke med. Gutten blir ikke sykere av å bli vurdert av kompetente fagpersoner.

 

Anonymous poster hash: 5dc0e...b62

[frosken]

Jeg synes fortsatt du skal kontakte ambulant akutteam på dagtid for å drøfte situasjonen. Når du ringer legevakten om natten, så kommer det en vanlig allmennlege, og det eneste de da vurderer er om det er nødvendig med akuttinnleggelse. Det dere trenger er å komme i kontakt med kompetente fagpersoner som både snakker med sønnen din og deg. Så vidt meg bekjent, så er det primært det ambulante akutteamet som jobber på en slik måte i Oslo.

 

Dette handler jo ikke primært om hva som skal skje det nærmeste døgnet, men det handler om hva gutten trenger av hjelp de kommende uker og måneder.

 

Hvis dere skal bruke legevakten, så må dere i det minste sørge for å gjøre dette i psykiatrisk legevakt sin åpningstid.

[Kayia]

Jeg sender deg en klem og håper at du følger opp, spesielt ettersom dette ble en dårlig erfaring for dere begge. Det er viktig å ta tak i dette når det er rolig, både for å høre hva du skal gjøre når du opplever slike kvelder/ netter (det slutter neppe med dette), men også for at gutten din skal få den beste hjelpen.

 

Det du beskriver er ikke innenfor normalen, men viktigst av alt - det er ikke normalt for han. Du og andre har registrert en endring, og det er viktig å ta det alvorlig.

 

*Klem*

Endret 10. desember 2014 av Kayia

[frosken]

En tilleggskommentar: Det kan være vanskelig for uerfarne å forstå hvordan disse systemene fungerer, særlig fordi det heller ikke lik praksis fra sted til sted. Jeg synes du skal holde fast ved din egen magefølelse og sørge for å få en vurdering av en kompetent person. Hvis du ikke klarer å få hjelp fra det offentlige (men det tror jeg du gjør bare du henvender deg riktig sted på riktig tid + har litt flaks mht hvem du møter i den andre enden), så synes jeg du skal spørre faren til gutten om han kan betale for en akuttvurdering hos en helprivat psykiater. Si fra hvis det blir aktuelt, så kan du få noen referanser.

[missmas]

Da jeg var manisk gråt jeg på et fast tidspunkt hver formiddag, slik han som er deprimert ler på kvelden

[AnonymBruker]

Jeg synes fortsatt du skal kontakte ambulant akutteam på dagtid for å drøfte situasjonen. Når du ringer legevakten om natten, så kommer det en vanlig allmennlege, og det eneste de da vurderer er om det er nødvendig med akuttinnleggelse. Det dere trenger er å komme i kontakt med kompetente fagpersoner som både snakker med sønnen din og deg. Så vidt meg bekjent, så er det primært det ambulante akutteamet som jobber på en slik måte i Oslo.

 

Dette handler jo ikke primært om hva som skal skje det nærmeste døgnet, men det handler om hva gutten trenger av hjelp de kommende uker og måneder.

 

Hvis dere skal bruke legevakten, så må dere i det minste sørge for å gjøre dette i psykiatrisk legevakt sin åpningstid.

Ok, da ringer jeg dit i morgen. Jeg har nummeret. Jeg ba om psykiatrisk avdeling da jeg ringte legevakta i går, så jeg trodde det var en som hadde peiling på psykiatri som kom hit.

 

Det har forverret seg på dagen også og jeg er i ferd med å bli deprimert selv. Fra han sto opp i dag, sa jeg ikke et ord til han de første to timene. Han sa ikke et ord til meg heller. Etter 2 timer skulle jeg bare si at jeg skulle ut en tur. -Ikke mas!, var svaret han kom med.

Jeg kjørte han ut til faren i dag. Jeg må slappe av litt, gjøre litt i leiligheten og få søvn, men jeg har dårlig samvittighet og er livredd. Klarer ikke slappe av likevel. Han er så dypt, dypt,  dypt deprimert nå og det er bare jeg som ser hvor alvorlig det er. Hos faren kan han lettere gjemme seg bort og faren vil ikke merke det på samme måte. Han ville ikke ta tablett først, men ta de med seg. Jeg stoler ikke på at faren sørger for at den blir tatt. Den ble ikke tatt sist han var der. Man må ta den frem og se på at han svelger den. Jeg vet det høres kontrollerende ut, men et " vent litt" betyr aldri. Det er ikke det at han ikke vil ta den. Det er bare det at han har stengt verden ute og reagerer ikke på beskjeder.

 

Jeg er heldigvis uten jobb akkurat nå. Jeg avsluttet et vikariat som begynte akkurat da sykdommen startet. Jeg har hatt tankene mine hos sønnen hele tiden på jobben og var nervøs for ikke å klare konsentrere meg. Jeg sa ingenting om det, men fikk en sjokolade-gullmedalje med påskriften " takk for flott innsats".  Mer skulle det ikke til for at jeg nesten begynte gråte. Er så viktig at vikarbyråene får gode tilbakemeldinger om meg frem til jeg får fast jobb. Er helt avhengig av vikarbyrå en periode nå.

 

Men akkurat nå håper jeg at jeg ikke får flere oppdrag på en stund. Tror ikke jeg vil greie det akkurat nå. Er så sliten, men skal ta meg sammen og ringe Dps i morgen.

Anonymous poster hash: 5dc0e...b62

[Katt-ja]

Det er trist å lese om hvor vanskelig du har det

Masse lykke til med alt som skjer, håper situasjonen bedrer seg snart!