Er det alltid best å holde alt for seg selv?

[ISW]

Bra at SSRI hjelper godt på din angst. Nå var mine kommentarer kritisk rettet mot dem det IKKE hjelper tilstrekkelig på. Og det er ganske så mange. Det har kommet mer og mer frem etterhvert. Farmasiselskapene har så og si nesten kun utelukkende  publisert positive studier på SSRI. De har vært og er vel fremdeles "bukken som passer havresekken" i og med at statlige kontrollorgan har manglet og mangler ressurser, tilstrekkelige rutiner og kompetanse til å avdekke og hindre "juks". Antipsykotika som behandling mot angst er jeg svært skeptisk til. De kan ha mange og alvorlige bivirkninger. Å bruke AP mot angst er heller ikke mindre brannslukning enn å bruke benzo av og til, som forøvrig ved vettug bruk fremstår ganske så harmløst sammenlignet med AP. Regner med at du da er helt medisinfri i dag siden du er blitt frisk? Anonymous poster hash: a1c44...28b

Jeg er enig med deg i at SSRI ikke er en vidundermedisin for alle. Jeg tror egentlig at årsaken er at den iblant behandler noe som ikke er et problem. F.eks kan depresjon skyldes mangel på noradrenalin i hjernen og ikke mangel på serotonin, og da hjelper selvsagt ikke SSRI en dritt. En dyktig lege kan derimot ut fra symptomene tolke hva det mangler i hjernen. Derfor synes optimalt sett at alle med psykiske problemer bør snakke med en lege som faktisk har peiling og ikke bare første og beste lege.

Jeg er frisk med medisiner. Om jeg hadde vært frisk uten medisiner? Vet ikke.

[ISW]

Hvilken type SSRI går du da på, var på cipralex og tolvon selv.  Hva med Wellbutrin, noen erfaring med den?  Er ikke glad i de 30 kg jeg la på meg av Cipralex og Tolvon, og siste gang jeg gikk på den hadde den ingen virkning heller.  Jeg "tåler" veldig lite - til tross for høyde og etterhvert normal vekt (ikke overvektig...)

Jeg står på Zoloft. 400 mg, hvilket tilsvarer 60 mg Cipralex. Ganske voksen dose. Men nå har jeg rask metabolisme av medisiner, så jeg trenger en høyere dose. Jeg la også på meg noe tilsvarende av Remeron, og de kiloene er virkelig harde å bli kvitt! Men jeg jobber med saken.

Som jeg skrev ovenfor, så er det nok ulike årsaker til psykiske lidelser når man ser på hjernens kjemi. Jeg tror at hvis SSRI ikke virker, så er kanskje årsaken at det SSRI virker på ikke er problemet. Et antibiotikum kan være en utmerket medisin, men det hjelper ikke hvis bakterien du tar det mot ikke er følsom for denne medisinen.

[AnonymBruker]

frosken, on 16 Dec 2014 - 20:58, said:

Jeg har ingen problemer knyttet til at du uttrykker at du sliter, og jeg synes ikke man kan forvente at alle med psykiske lidelser stadig får det bedre eller synes livet er greit. Det jeg kunne ønske, var at du oftere skrev om på hvilke måter livet ditt er vanskelig, og ikke fullt så ofte grublerier mht hva du skal gjøre i forhold til medisinering.

Av og til synes jeg man på dol kan se liten evne til å romme at andre sliter. Det kreves av og til litt vel mye fremgang, synes jeg. Kronisk psykisk lidelse vil for mange - i lengre eller kortere perioder - innebære nettopp mye lidelse. Det må være lov til å uttrykke dette, synes jeg, uten at man dermed samtidig mistenkes for å ikke gjøre tilstrekkelig innsats selv for å bli bedre.

Jeg tror det i utgangspunktet er sykdommen som gjør at jeg sliter. Jeg har det godt på stort sett alle vis nå. Men jeg har enkelte ting som er veldig stor belastning for meg, og som sannsynligvis forverrer sykdommen. Men det kan jeg ikke skrive om her på dol. Jeg har vært åpen om meg selv, men når det gjelder andre så velger jeg å tie på et åpent forum.

Det er ikke alltid andre kan hjelpe, men det gjør godt når noen forstår. Så takk. Anonymous poster hash: d4594...f81

[grublerijenta]

Jeg står på Zoloft. 400 mg, hvilket tilsvarer 60 mg Cipralex. Ganske voksen dose. Men nå har jeg rask metabolisme av medisiner, så jeg trenger en høyere dose. Jeg la også på meg noe tilsvarende av Remeron, og de kiloene er virkelig harde å bli kvitt! Men jeg jobber med saken.

Som jeg skrev ovenfor, så er det nok ulike årsaker til psykiske lidelser når man ser på hjernens kjemi. Jeg tror at hvis SSRI ikke virker, så er kanskje årsaken at det SSRI virker på ikke er problemet. Et antibiotikum kan være en utmerket medisin, men det hjelper ikke hvis bakterien du tar det mot ikke er følsom for denne medisinen.

Takker  Du fortjener honnør for saklighet og god utfyllende informasjon Mulig jeg har fått den hjelpen jeg trenger til å ta de underliggende problemer allerede og at noe AD kan hjelpe nå, så igjen - skal høre med legen.  Ifølge psykologen har jeg hatt en en beundringsverdig fremgang fordi jeg jobber selv med det, i tillegg til jobb...

[XbellaX]

Ut i fra de siste medisinene jeg fikk utskrevet så tror jeg at jeg har klart å formidle hvor mye plaget jeg er.

Jeg er sliten og lei. Men det er ikke vanskelig å skjønne at det er flere her som begynner å bli lei. Vi skal jo helst vise fremgang og ikke tilbakegang. Anonymous poster hash: d4594...f81

 

Jeg blir oppgitt når du tillegger andre den meningen du åpenbart har om deg selv, i perioder fremstår du (for meg) som passiv aggressiv. 

 

Jeg tror du kan ha rett i utsagnet om at "vi skal jo helst fremgang..", jeg tror i hvertfall at mange opplever "fremgang" som langt enklere å forholde seg til en evige tilbakeganger. Fremgang tar tid, fremgang som varer tar enda lenger tid. Jeg har ingen problemer med at du snubler og faller og tar to eller 15 skritt tilbake, det som bekymrer meg er at det virker som om du har bestemt deg for at ingenting virker. Du prøver på samme vis, gang på gang, og det virker som om du håper på et annet og bedre resultat. Men med mindre du skifter strategi kommer du aldri noensinne til å få et annet resultat.

[ISW]

Takker  Du fortjener honnør for saklighet og god utfyllende informasjon Mulig jeg har fått den hjelpen jeg trenger til å ta de underliggende problemer allerede og at noe AD kan hjelpe nå, så igjen - skal høre med legen.  Ifølge psykologen har jeg hatt en en beundringsverdig fremgang fordi jeg jobber selv med det, i tillegg til jobb...

 

Bare hyggelig. Veldig hyggelig at du har noe nytte av dette

 

Det finnes jo mange veier til mål når det gjelder å bli frisk. Noen foretrekker å gå den "rene" veien uten medisiner, og har sine argumenter for at dette er det beste. Andre igjen velger å kun satse på medisiner og ikke gjøre noe arbeid selv.

 

Personlig mener jeg at man bør utnytte fordelene med medisiner hvis man kan få dem, og dette kan føre til at man raskere løser sine utfordringer i samtaleterapi. Da jeg gikk til psykolog var hun ytterst pragmatisk, og anbefalte konkrete medisiner der hun så behovet for det. Noen psykologer er slik. Andre igjen skyr medisiner som pesten.

[AnonymBruker]

XbellaX, on 16 Dec 2014 - 21:20, said:

Jeg blir oppgitt når du tillegger andre den meningen du åpenbart har om deg selv, i perioder fremstår du (for meg) som passiv aggressiv.

Jeg tror du kan ha rett i utsagnet om at "vi skal jo helst fremgang..", jeg tror i hvertfall at mange opplever "fremgang" som langt enklere å forholde seg til en evige tilbakeganger. Fremgang tar tid, fremgang som varer tar enda lenger tid. Jeg har ingen problemer med at du snubler og faller og tar to eller 15 skritt tilbake, det som bekymrer meg er at det virker som om du har bestemt deg for at ingenting virker. Du prøver på samme vis, gang på gang, og det virker som om du håper på et annet og bedre resultat. Men med mindre du skifter strategi kommer du aldri noensinne til å få et annet resultat.

Når jeg ble syk og startet opp med behandling så var jeg i en for meg vanskelig arbeidssituasjon. Jeg jobbet, stod på. Selv om behandleren til slutt prøvde å få meg til å vurdere uføretrygd, så nektet jeg og kjempet videre. Jeg lyktes til slutt, men da hadde jeg kjempet i veldig mange år og var så nedkjørt at det ble bare delvis jobb. Jeg fikk delvis uføretrygd og den roen jeg trengte. Trodde at nå skulle jeg være bra. Jeg ble bedre, men jeg ble ikke bra, og forstod ikke hvorfor. Fikk til slutt diagnosen BP2. Der har jeg for det meste stått på stedet hvil. Gode og dårlige timer. Gode og dårlige dager. Gode og dårlige perioder. Utenom at jeg fikk en god og langvarig pause fra sykdom før det gradvis gikk tilbake igjen. Er det da så merkelig om jeg til slutt har gitt opp. Prøver bare å gjøre det beste for å komme igjennom de dårlige stundene, selv om ikke alle metoder er like godkjent på dol. Men selvsagt så vil jeg alltid håpe. Det er vel slik vi mennesker egentlig er laget. Anonymous poster hash: d4594...f81

[XbellaX]

Når jeg ble syk og startet opp med behandling så var jeg i en for meg vanskelig arbeidssituasjon. Jeg jobbet, stod på. Selv om behandleren til slutt prøvde å få meg til å vurdere uføretrygd, så nektet jeg og kjempet videre. Jeg lyktes til slutt, men da hadde jeg kjempet i veldig mange år og var så nedkjørt at det ble bare delvis jobb. Jeg fikk delvis uføretrygd og den roen jeg trengte. Trodde at nå skulle jeg være bra. Jeg ble bedre, men jeg ble ikke bra, og forstod ikke hvorfor. Fikk til slutt diagnosen BP2. Der har jeg for det meste stått på stedet hvil. Gode og dårlige timer. Gode og dårlige dager. Gode og dårlige perioder. Utenom at jeg fikk en god og langvarig pause fra sykdom før det gradvis gikk tilbake igjen. Er det da så merkelig om jeg til slutt har gitt opp. Prøver bare å gjøre det beste for å komme igjennom de dårlige stundene, selv om ikke alle metoder er like godkjent på dol. Men selvsagt så vil jeg alltid håpe. Det er vel slik vi mennesker egentlig er laget. Anonymous poster hash: d4594...f81

 

Nei, det er slettes ikke rart, det er bare uhyre kortsiktig tenkt, en tankegang man ofte bruker når man sliter. 

[AnonymBruker]

Hele denne tråden har bare blitt surr og ball :-)

Jeg mente SSRI (trippel dose) pluss antipsykotikum. Det har gitt meg livet tilbake.

Ja, mange andre land er mye mer liberale med Xanax enn Norge. I USA er det jo nærmest førstelinjebehandling mot angst. I Norge vil jo selv ikke NHD som er ganske up to date på psykofarmakologi, skrive det ut.

 

Noe du forøvrig har bidratt til, helt til du har malt deg inn i et hjørne og ikke kan/tør svare for deg.

 

Har ikke sett at NHD sier at han aldri skriver det ut. Han har sagt at han er villig til å vurdere det i, dersom alt annet er forsøkt, og det utgjør forskjellen mellom arbeid og trygd.

 

Det er i strengeste laget synes jeg, da jeg tror at det for de sykeste kan bedre livskvalitet og helse, øke arbeidsevnen og spare samfunnet for penger, og i siste instans redde liv  Vel og merke dersom det blir brukt på riktig måte, informert tilstrekkelig om,  og forutsatt at utskriving og bruk følges nøye.

 

Jeg er ingen lege, men har lang erfaring med å leve med min tilstand og hvordan jeg kan leve best mulig med den, samtidig som jeg får noe positivt ut av livet.

 

 

Anonymous poster hash: a1c44...28b

[ISW]

Noe du forøvrig har bidratt til, helt til du har malt deg inn i et hjørne og ikke kan/tør svare for deg.  Har ikke sett at NHD sier at han aldri skriver det ut. Han har sagt at han er villig til å vurdere det i, dersom alt annet er forsøkt, og det utgjør forskjellen mellom arbeid og trygd. Det er i strengeste laget synes jeg, da jeg tror at det for de sykeste kan bedre livskvalitet og helse, øke arbeidsevnen og spare samfunnet for penger, og i siste instans redde liv  Vel og merke dersom det blir brukt på riktig måte, informert tilstrekkelig om,  og forutsatt at utskriving og bruk følges nøye. Jeg er ingen lege, men har lang erfaring med å leve med min tilstand og hvordan jeg kan leve best mulig med den, samtidig som jeg får noe positivt ut av livet.   Anonymous poster hash: a1c44...28b

Kan ikke helt se hva jeg ikke kan svare på her, er det noe jeg har oversett?

Men ja. Jeg har vel også bidratt litt her i en eller annen retning.

Jeg aner ikke hvordan benzo virker, for jeg har aldri prøvd det. Kan for all del hende da angsten min var på det verste i 2012 at jeg bare burde tatt Valium eller Sobril i 14 dager og unngått hele problemstillingen rundt SSRI og AP. Fastlegen min mener i alle fall det. Men det blir bare spekulasjoner nå. Jeg tenker også at hvis alt annet er prøvd og benzo kan gi et godt liv, så hvorfor ikke? Folk går jo og er avhengige av alt fra nikotin til kaffe, og lever vel med det. Men hvis dosene stadig må økes, så er det jo klart problematisk.

[AnonymBruker]

XbellaX, on 16 Dec 2014 - 21:47, said:

Nei, det er slettes ikke rart, det er bare uhyre kortsiktig tenkt, en tankegang man ofte bruker når man sliter.

Det er kanskje det. Når jeg var i en for meg vanskelig jobbsituasjon og var mye dårligere enn nå, så kjempet jeg mer. Men da kjempet jeg mot noe konkret og hadde et konkret mål. Det var før jeg kjente til dol, og dere kjente da heller ikke til meg.

Men det jeg sliter med nå, vet jeg ikke hvordan jeg skal gripe an. Jeg har prøvd, og jeg har prøvd mye og lenge. Jeg er usikker på om jeg egentlig har så mye påvirkningkraft på det, og da blir kampen bare å komme igjennom.

Anonymous poster hash: d4594...f81

[AnonymBruker]

Kan ikke helt se hva jeg ikke kan svare på her, er det noe jeg har oversett?

Men ja. Jeg har vel også bidratt litt her i en eller annen retning.

Jeg aner ikke hvordan benzo virker, for jeg har aldri prøvd det. Kan for all del hende da angsten min var på det verste i 2012 at jeg bare burde tatt Valium eller Sobril i 14 dager og unngått hele problemstillingen rundt SSRI og AP. Fastlegen min mener i alle fall det. Men det blir bare spekulasjoner nå. Jeg tenker også at hvis alt annet er prøvd og benzo kan gi et godt liv, så hvorfor ikke? Folk går jo og er avhengige av alt fra nikotin til kaffe, og lever vel med det. Men hvis dosene stadig må økes, så er det jo klart problematisk.

 

Joda, vi var vel flere om avsporingen. Ser forøvrig du har svart meg nå.  Selv om jeg ikke vil sette likhetstegn mellom "symptomfrihet med medisiner" og "frisk". Flisespikkeri kanskje, men hadde en liten usikkerhet mht om du virkelig var kurert. Men det viktigste er selvsagt at du har det bra og at medisinene fungerer for deg uten uakseptable bivirkninger.   God jul! 

 

 

Så du mener det er bedre å få livet ødelagt av angst enn å bruke Valium?

 

PS! Om du har noe svar til gråbein, kan dere jo ta diskusjonen på privaten kanskje.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a1c44...28b

[ISW]

Joda, vi var vel flere om avsporingen. Ser forøvrig du har svart meg nå.  Selv om jeg ikke vil sette likhetstegn mellom "symptomfrihet med medisiner" og "frisk". Flisespikkeri kanskje, men hadde en liten usikkerhet mht om du virkelig var kurert. Men det viktigste er selvsagt at du har det bra og at medisinene fungerer for deg uten uakseptable bivirkninger.   God jul!     PS! Om du har noe svar til gråbein, kan dere jo ta diskusjonen på privaten kanskje.      Anonymous poster hash: a1c44...28b

Hei igjen

Ja, ser at det er en forskjell der. Det er klart at det er lite hyggelig å tenke på at man må ta medisiner, men på en annen side må jo en milliard andre her på jorda gjøre det. Men av prinsipp nekter jeg å få meg sånn dosett. Da ville jeg følt meg skrøpelig (tåpelig av meg, men det er bare følelsen).

Jeg er jo ytterst pragmatisk, og det gjelder også benzo. Står valget mellom det og et jævlig liv, så er vel benzo bedre. Men kan ikke helt glemme alle jeg har sett som er desperate etter "X" eller "bikkjebein" (=Xanor) og det ser ikke ut som de har det helt godt de heller. Men kan være alternativet ville vært enda verre.

God jul til deg og

[AnonymBruker]

Kan ikke helt se hva jeg ikke kan svare på her, er det noe jeg har oversett?

 

 

 

PS! Om du har noe svar til gråbein, kan dere jo ta diskusjonen på privaten kanskje.

 

 

Beklager igjen. For rask til å lese her, og ser at du har svart på dette spørsmålet i et senere innlegg. Fortsatt god jul.

Anonymous poster hash: a1c44...28b

[AnonymBruker]

Jeg blir oppgitt når du tillegger andre den meningen du åpenbart har om deg selv, i perioder fremstår du (for meg) som passiv aggressiv. 

 

Jeg tror du kan ha rett i utsagnet om at "vi skal jo helst fremgang..", jeg tror i hvertfall at mange opplever "fremgang" som langt enklere å forholde seg til en evige tilbakeganger. Fremgang tar tid, fremgang som varer tar enda lenger tid. Jeg har ingen problemer med at du snubler og faller og tar to eller 15 skritt tilbake, det som bekymrer meg er at det virker som om du har bestemt deg for at ingenting virker. Du prøver på samme vis, gang på gang, og det virker som om du håper på et annet og bedre resultat. Men med mindre du skifter strategi kommer du aldri noensinne til å få et annet resultat.

Hvorfor ser du på det som passiv agressiv når jeg mener og tror at enkelte er lei av å høre problemstillingen min på dol. De begynner rett og slett å bli lei av meg. Jeg har fått flere signaler om det og har full forståelse for det. Samtidig er dette veldig vanskelig for meg. Så jeg trenger et nettsted som er tillat som en søppelbøtte der jeg kan skrive akkurat hvordan jeg har det når jeg har det vondt.

Anonymous poster hash: d4594...f81

[AnonymBruker]

God jul til deg og

 

Hei igjen

Ja, ser at det er en forskjell der. Det er klart at det er lite hyggelig å tenke på at man må ta medisiner, men på en annen side må jo en milliard andre her på jorda gjøre det. Men av prinsipp nekter jeg å få meg sånn dosett. Da ville jeg følt meg skrøpelig (tåpelig av meg, men det er bare følelsen).

 

Jøss. Høres ut som et slags dosett-traume. Neida. Jeg tror det kun er uvant, som med alt annet i starten. 

 

Jeg er jo ytterst pragmatisk, og det gjelder også benzo. Står valget mellom det og et jævlig liv, så er vel benzo bedre. Men kan ikke helt glemme alle jeg har sett som er desperate etter "X" eller "bikkjebein" (=Xanor) og det ser ikke ut som de har det helt godt de heller. Men kan være alternativet ville vært enda verre.

 

Joda jeg skjønner den. Selvfølgelig synes jeg også det er ille. Det jeg ikke skjønner er at fordi en del mennesker misbruker en type medisin  (og kanskje forøvrig alt annet man kan ruse seg på), så skal denne lovlige og effektive medisinen ikke komme ansvarsfulle pasienter som medisinen er ment for, til gode. Det er noe som skurrer om man har en langvarig og alvorlig funksjonsnedsettende angstlidelse som ikke har respondert på annen behandling, og ikke kan få utlevert en liten dose av et benzodiazepin to ganger i uka, for å kunne utgjøre nødvendige gjøremål/arbeid disse dagene. Jeg vedder på at det er langt flere individer og familier som går til grunne fysisk og psykisk, direkte og indirekte som følge av alkoholbruken her i landet. Og alkohol kan du kjøpe så mye du vil av (bare staten får pengene sine): Tobakk/nikotin, som du nevner, er jo noe av det mest avhengighetsskapende stoff som finnes, kan gi ekstreme abstinenser og er også svært helseskadelig. I tillegg kommer alle de andre helseskadelige stoffene i tobakken. Dette får man også kjøpt så mye man vil, bare staten får sitt og vel så det.

 

Når det gjelder Xanax/Xanor, kan jo  legene føre nøye kontroll mht utskrivning/bruk og også informere pasientene nøye om. Men: Jeg ville personlig ikke tatt den hver dag, slik det står i felleskatalogen. Og i en lav dose.

 

Jeg synes man bør se pasientene an, og ikke avskrive bruken av denne typen medisinen helt, da den faktisk kan være til god hjelp. spes for de som har forsøkt annen type behandling over tid, uten hell.

 

Selv har jeg forøvrig holdt min medisin langt unna andre mennesker, og det kunne ikke falle meg inn å gi det til noen, og spes. ikke en misbruker.

 

 

God jul til deg og

 

Tusen takk for det! NÅ lover jeg å melde meg ut for alvor her, og få meg noen timer søvn.  God natt!

Anonymous poster hash: a1c44...28b

[XbellaX]

Det er kanskje det. Når jeg var i en for meg vanskelig jobbsituasjon og var mye dårligere enn nå, så kjempet jeg mer. Men da kjempet jeg mot noe konkret og hadde et konkret mål. Det var før jeg kjente til dol, og dere kjente da heller ikke til meg.

Men det jeg sliter med nå, vet jeg ikke hvordan jeg skal gripe an. Jeg har prøvd, og jeg har prøvd mye og lenge. Jeg er usikker på om jeg egentlig har så mye påvirkningkraft på det, og da blir kampen bare å komme igjennom.

Anonymous poster hash: d4594...f81

 

Jeg skjønner godt at du både blir og er fortvilet, det hadde jeg og vært om jeg befant meg i din situasjon. Imotsetning til deg tror jeg at man så godt som i 99 % av tilfellene alltid har en påvirkningskraft på sin sykdom, det vil alltid være noe man kan gjøre for å bedre sin situasjon (med unntak av eksempelvis psykose eller en mani i full blomstring)

 

 

Hvorfor ser du på det som passiv agressiv når jeg mener og tror at enkelte er lei av å høre problemstillingen min på dol. De begynner rett og slett å bli lei av meg. Jeg har fått flere signaler om det og har full forståelse for det. Samtidig er dette veldig vanskelig for meg. Så jeg trenger et nettsted som er tillat som en søppelbøtte der jeg kan skrive akkurat hvordan jeg har det når jeg har det vondt.

Anonymous poster hash: d4594...f81

 

Jeg synes du generelt kan fremstå som noe passiv agressiv i perioder, spesielt ved et par av dine siste innlegg har jeg tenkt den tanken. Jeg mener det ikke som kritikk av deg, jeg skulle tvert imot ønske du ble sint mye oftere enn det jeg tror du blir. 

 

Dersom noen er "lei av deg" så la dem være lei av deg. Mennesker som forventer en jevn oppadstigende kurve uten "ubehageligheter" begriper ikke hva det vil si å være dyptgripende psykisk syk over flere år. At du kjenner deg forsynt, frustrert, lei,  skulle bare mangle så lenge du har kjempet. Det jeg blir bekymret over er at det virker ikke som om du forstår at din måte å bruke DOL i perioder ikke er spesielt god for deg og med det mener jeg den årelange grublingen din på medisiner. Jeg forstår den, men dette er ikke stedet å diskutere den, du må ta med din behandler. Og opplever du at det er for lenge til neste time så må du be om hyppigere timer, du må være frempå ang dette og be om hjelp. 

Når du forteller at du har vært hos legen men går i stå fordi du ikke vet hva du skal ta opp, du er redd for å overdrive osv, vel da må du notere deg en liste eller gi ham noe skriftlig, slik som et kart/ en oversikt over hvordan måneden har vært for deg. 

 

Jeg synes forøvrig frosken gir deg et fint råd, bruk DOL til å øve deg på å sette ord på det som er vanskelig for deg i ditt "virkelige liv".

Endret 17. desember 2014 av XbellaX

[AnonymBruker]

XbellaX, on 17 Dec 2014 - 21:24, said:

Jeg skjønner godt at du både blir og er fortvilet, det hadde jeg og vært om jeg befant meg i din situasjon. Imotsetning til deg tror jeg at man så godt som i 99 % av tilfellene alltid har en påvirkningskraft på sin sykdom, det vil alltid være noe man kan gjøre for å bedre sin situasjon (med unntak av eksempelvis psykose eller en mani i full blomstring)

Jeg synes du generelt kan fremstå som noe passiv agressiv i perioder, spesielt ved et par av dine siste innlegg har jeg tenkt den tanken. Jeg mener det ikke som kritikk av deg, jeg skulle tvert imot ønske du ble sint mye oftere enn det jeg tror du blir.

Dersom noen er "lei av deg" så la dem være lei av deg. Mennesker som forventer en jevn oppadstigende kurve uten "ubehageligheter" begriper ikke hva det vil si å være dyptgripende psykisk syk over flere år. At du kjenner deg forsynt, frustrert, lei, skulle bare mangle så lenge du har kjempet. Det jeg blir bekymret over er at det virker ikke som om du forstår at din måte å bruke DOL i perioder ikke er spesielt god for deg og med det mener jeg den årelange grublingen din på medisiner. Jeg forstår den, men dette er ikke stedet å diskutere den, du må ta med din behandler. Og opplever du at det er for lenge til neste time så må du be om hyppigere timer, du må være frempå ang dette og be om hjelp.

Når du forteller at du har vært hos legen men går i stå fordi du ikke vet hva du skal ta opp, du er redd for å overdrive osv, vel da må du notere deg en liste eller gi ham noe skriftlig, slik som et kart/ en oversikt over hvordan måneden har vært for deg.

Jeg synes forøvrig frosken gir deg et fint råd, bruk DOL til å øve deg på å sette ord på det som er vanskelig for deg i ditt "virkelige liv".

Jeg tar ikke opp noe med fastlegen lenger uten om på overflaten som at det går bedre eller dårligere. Det er ikke alle fastleger som ønsker å gå dypere inn i psykdommen. Jeg har forsøkt.

Jeg fikk mye gode råd av NHD angående medisinering når jeg bare gikk til fastlege som hadde lite kunnskap om kombinert psykofarma. Nå når jeg går til psykiater skulle det behovet være mindre. Men jeg har alltid hatt behov for å vite mest mulig. Selv om jeg har fått råd på dol, så diskuterer jeg det med psykiateren etterpå. Men da vet jeg mer om hva jeg diskuterer. Istedenfor å komme ut med en resept du ikke aner hva er før du leser om det etterpå. Nå får jeg sjelden noen råd lenger når jeg spør, så det har mindre hensikt å spør på dol.

Det som er vanskelig for meg i mitt virkelige liv ønsker jeg ikke å skrive om her på dol av flere grunner. Faren for gjenkjennelse blir større, og jeg vil dra andre med meg. Enkelte ytre vanskeligheter kan jeg snakke med en god venninne om.

Men alt det vanskelige som skjer inni meg har jeg ingen å snakke med om. Men det er kanskje best det forblir der. Men jeg kan kort si om meg selv at jeg har et bra liv ytre sett. Jobb jeg trives i, mann og barn jeg er glad i, forholdsvis grei økonomi. Men jeg har noen store bekymringer og de påvirker nok også sykdommen. Men jeg tror at sykdommen i seg selv er det største problemet. Det er den som ødelegger livskvaliteten. Anonymous poster hash: d4594...f81

[AnonymBruker]

Jeg tar ikke opp noe med fastlegen lenger uten om på overflaten som at det går bedre eller dårligere. Det er ikke alle fastleger som ønsker å gå dypere inn i psykdommen. Jeg har forsøkt.

Jeg fikk mye gode råd av NHD angående medisinering når jeg bare gikk til fastlege som hadde lite kunnskap om kombinert psykofarma. Nå når jeg går til psykiater skulle det behovet være mindre. Men jeg har alltid hatt behov for å vite mest mulig. Selv om jeg har fått råd på dol, så diskuterer jeg det med psykiateren etterpå. Men da vet jeg mer om hva jeg diskuterer. Istedenfor å komme ut med en resept du ikke aner hva er før du leser om det etterpå. Nå får jeg sjelden noen råd lenger når jeg spør, så det har mindre hensikt å spør på dol.

Det som er vanskelig for meg i mitt virkelige liv ønsker jeg ikke å skrive om her på dol av flere grunner. Faren for gjenkjennelse blir større, og jeg vil dra andre med meg. Enkelte ytre vanskeligheter kan jeg snakke med en god venninne om.

Men alt det vanskelige som skjer inni meg har jeg ingen å snakke med om. Men det er kanskje best det forblir der. Men jeg kan kort si om meg selv at jeg har et bra liv ytre sett. Jobb jeg trives i, mann og barn jeg er glad i, forholdsvis grei økonomi. Men jeg har noen store bekymringer og de påvirker nok også sykdommen. Men jeg tror at sykdommen i seg selv er det største problemet. Det er den som ødelegger livskvaliteten. Anonymous poster hash: d4594...f81

Du ser ut til å ha et gjennomgående pessimistisk tankemønster, som trolig påvirker din livskvalitet mer enn noe annet. Ingen medisiner i verden kan endre på det alene. Har du prøvd kognitiv terapi? 

 

Anonymous poster hash: f0f98...7a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 18 Dec 2014 - 13:03, said:

Du ser ut til å ha et gjennomgående pessimistisk tankemønster, som trolig påvirker din livskvalitet mer enn noe annet. Ingen medisiner i verden kan endre på det alene. Har du prøvd kognitiv terapi?

Anonymous poster hash: f0f98...7a4

Ja jeg har prøvd det. Hvis det ikke er sykdommen eller skuffelsen på tilbakefall så må det være alderspessimisme, for jeg var frisk før.

Det var faktisk en medisin som endret på det over en veldig lang periode. Jeg var helt uten symtomer. Så klart hadde jeg normale variasjoner i dagene. Ja jeg var vel pessimistisk da også for jeg følte det var for godt til at det kunne vare. Og det stemte også. Anonymous poster hash: d4594...f81