Hvor viktig er det å få en diagnose?

[Trine]

Jeg tenker at det er lettere å forholde seg til spesielt NAV om man har en diagnose enn om man bare sitter der og prøver å forklare hvorfor så mye er så vanskelig. Jeg går til en psykiatrisk sykepleier og tok opp dette i sta. Hun kan ikke stille diagnoser pga utdanningen så om jeg følte jeg trengte det måtte jeg få legen min til å henvise meg til poliklinisk. Men så lurer hun på hvorfor det er så viktig med en diagnose, det viktigste er jo å få det bedre. Hun har jo rett i det, men det er slitsomt å aldri bli forstått. Tenkte det var lettere dersom jeg kunne si "Beklager oppførselen min, men jeg har....."

 

Hva mener dere? Burde jeg be legen min om å henvise meg til poliklinisk eller er ikke det noe vits i å ha noen diagnose?

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er lettere å forholde seg til spesielt NAV om man har en diagnose enn om man bare sitter der og prøver å forklare hvorfor så mye er så vanskelig. Jeg går til en psykiatrisk sykepleier og tok opp dette i sta. Hun kan ikke stille diagnoser pga utdanningen så om jeg følte jeg trengte det måtte jeg få legen min til å henvise meg til poliklinisk. Men så lurer hun på hvorfor det er så viktig med en diagnose, det viktigste er jo å få det bedre. Hun har jo rett i det, men det er slitsomt å aldri bli forstått. Tenkte det var lettere dersom jeg kunne si "Beklager oppførselen min, men jeg har....."

 

Hva mener dere? Burde jeg be legen min om å henvise meg til poliklinisk eller er ikke det noe vits i å ha noen diagnose?

 

I forhold til NAV *tror* jeg det er veldig viktig å ha en diagnose svart på hvitt. Ellers kan du risikere at de ser på deg om en latsabb.

Anonymous poster hash: d635c...0dd

[Madelenemie]

Jeg tenker at det er lettere å forholde seg til spesielt NAV om man har en diagnose enn om man bare sitter der og prøver å forklare hvorfor så mye er så vanskelig. Jeg går til en psykiatrisk sykepleier og tok opp dette i sta. Hun kan ikke stille diagnoser pga utdanningen så om jeg følte jeg trengte det måtte jeg få legen min til å henvise meg til poliklinisk. Men så lurer hun på hvorfor det er så viktig med en diagnose, det viktigste er jo å få det bedre. Hun har jo rett i det, men det er slitsomt å aldri bli forstått. Tenkte det var lettere dersom jeg kunne si "Beklager oppførselen min, men jeg har....."

 

Hva mener dere? Burde jeg be legen min om å henvise meg til poliklinisk eller er ikke det noe vits i å ha noen diagnose?

Hei!

 

En diagnose kan være viktig både for en selv og omgivelsene.

 

Noen ganger blir man tatt til diagnostiserting av en fortvilt ektefelle, som blir glad når atferd/vansker heter noe.

 

Så kan det være ok å få vite konkret hva man strever med selv, og kanskje fins det andre som har lignende vansker.

 

En diagnose kan være viktig for å forstå seg selv, og de utfordringer man har, og kanskje alltid har hatt, man kan se på seg selv med noen mer forståelse og av og til medfølelse.

 

Videre kan man få terapi som egner seg til diagnosen, feks ved autisme, konkrete svar på dette med de mellommenneskelige relasjoner, hvorfor andre liker å klemme, og hvorfor man ikke forstår hva som er riktig feks å svare på spørsmål osv...

Eller kognitiv terapi ved ulike personlighetsforstyrrelser eller medisiner ved andre tilstander osv...

 

De er sikkert viktig i forhold til Nav også, men for meg var det viktigst å få vite at jeg bare er typisk for et menneske med autisme, jeg er altså ikke håpløs, uforskammet, dum, jeg har bare autisme, og det hjalp meg til å få en tryggere identitet,

 

Men jeg bruker det aldri til å unnskylde min evt utenksomme atferd, sier jeg noe galt sier jeg bare unnskyld, så er jeg ferdig med det, men så slipper jeg føle at jeg er slem for jeg vet bare at jeg ikke er så flink på å vite akkurat hva andre vil høre.

Videre kan det hjelpe venner til å forstå hvorfor man er som man er, og jeg møter stor grad av vennlighet og forståelse av de som vet, så både for venner, bekjente og familie kan diagnose være viktig for.

 

Det er stort sett min mann som forteller andre, og det syns jeg er ok, jeg vet ikke hva si, om noen spør meg om asperger, hvor starte? Men for min mann var diagnosen min en lettelse, da forstod han mange ting så mye bedre, og vi gikk et helgekurs sammen i Gøteborg, der han lærte om autisme, og der jeg fikk lure tips, feks om å si 2 x pr dag, "jeg elsker deg" samt forklaringer på hvorfor man bør huske på sånt, osv...

Det er ikke lett å vite sånt før man får vite at systemet er på en bestemt måte.

 

Så svaret er ja en diagnose er til hjelp:-)

[frosken]

Jeg vil anta at dersom din fastlege sykemelder deg, så har han også en oppfatning av hva som er en passende diagnose. Snakke med ham om dette temaet.

[stjernestøv]

En diagnose er jo viktig i forhold til nav vil jeg tro, og som du skriver slipper du å forklare.

[Trine]

Tusen takk for svar. Jeg er ikke sykemeldt pga psykiske problemer, men fysiske. Problemet er vel at jeg ikke kan fortsette i yrket mitt og NAV vil nok fortest mulig ha meg over i noe annet. Jeg har ikke lyst til å fortelle dem om alle mine psykiske problemer som gjør endel jobber umulig for meg, spesielt når det er så mange jobber som er fysisk umulig for meg. Jeg tenkte at om jeg har en diagnose på psyken så vil de tro på meg, men om jeg bare ramser opp alle tingene så vil de tro jeg er lat. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Hele livet har jeg gjort ting jeg egentlig ikke orker fordi det forventes av meg. Føler jeg står og stanger i en vegg nå. At jeg må starte forfra uten å vite hvor jeg skal begynne. Og jeg er redd for NAV. Redd for at de skal tvinge meg ut i noe jeg ikke klarer. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Men det høres ut, ut i fra hva dere skriver, at jeg bør snakke med legen min. Hun psykiatriske sykepleieren mente også at det ikke var så lurt å gå på AD i lengden. At det kunne få meg til å føle meg mer apatisk. Men jeg vekslet jo mellom trist og apatisk før jeg begynte med dem også. Men nå slipper jeg ihvertfall å bli uvel hver gang jeg skal noe som jeg ikke har noen som helst grunn til å grue meg til. Hadde de gjort meg apatisk så hadde jeg ikke sitti å grått nå fordi det har skjedd noe som har snudd livet mitt på hodet og gitt meg enda mer hjernebry (kan ikke legge ut om det her, selv om jeg gjerne skulle det).

[pkm]

Hei! For meg virker det som om du er inne i en tankeprosess, ikke at du mangler en diagnose. Du er nok helt psykisk frisk og trenger kun litt tid. Det er ingen som har sagt at livet skulle bli enkelt. Det er litt av vitsen med livet, å løse problemer, finne de rette veiene. Når du først har klart å finne ut av problemene vil belønningen komme, og det er verdt strevet. En ting er helt sikkert; det er kun du som vet hva du vil gjøre i livet ditt, og absolutt ingen kan hjelpe deg med det. Du kan naturligvis oppsøke psykolog om du sitter helt fast, og det kan være svært god hjelp, selv om dette er hjelp til selvhjelp. Det som er viktig er at du finner ut hva du vil, og at du blir lykkelig med det du finner ut, slik at hver dag gir mening, og du virkelig gleder deg til å stå opp hver dag. En diagnose gjør heller at du ikke vil stå opp. Nav ønsker å hjelpe deg. Det ønsker at du skal finne ut hva du vil jobbe med, slik at du kommer deg tilbake til jobb. De er der for å hjelpe deg, ikke ta knekken på deg. De kan tilby deg å teste ut forskjellige ting. Jeg vet ikke hvor gode interessetestene til nav er, men det kan være en start, en døråpner til noe nytt. Vil du gå på skole? Er du kreativ eller ikke? liker du mennesker eller ikke? liker du tall? Du er heldig som kan starte på nytt. Benytt muligheten til å finne ut hva du virkelig liker, og hva som passer i forhold til sykdom, livssituasjon etc.

 

Jeg har GOD TRO på DEG. Stå på

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Endret 17. desember 2014 av pkm

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Jeg er ikke sykemeldt pga psykiske problemer, men fysiske. Problemet er vel at jeg ikke kan fortsette i yrket mitt og NAV vil nok fortest mulig ha meg over i noe annet. Jeg har ikke lyst til å fortelle dem om alle mine psykiske problemer som gjør endel jobber umulig for meg, spesielt når det er så mange jobber som er fysisk umulig for meg. Jeg tenkte at om jeg har en diagnose på psyken så vil de tro på meg, men om jeg bare ramser opp alle tingene så vil de tro jeg er lat. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Hele livet har jeg gjort ting jeg egentlig ikke orker fordi det forventes av meg. Føler jeg står og stanger i en vegg nå. At jeg må starte forfra uten å vite hvor jeg skal begynne. Og jeg er redd for NAV. Redd for at de skal tvinge meg ut i noe jeg ikke klarer. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Men det høres ut, ut i fra hva dere skriver, at jeg bør snakke med legen min. Hun psykiatriske sykepleieren mente også at det ikke var så lurt å gå på AD i lengden. At det kunne få meg til å føle meg mer apatisk. Men jeg vekslet jo mellom trist og apatisk før jeg begynte med dem også. Men nå slipper jeg ihvertfall å bli uvel hver gang jeg skal noe som jeg ikke har noen som helst grunn til å grue meg til. Hadde de gjort meg apatisk så hadde jeg ikke sitti å grått nå fordi det har skjedd noe som har snudd livet mitt på hodet og gitt meg enda mer hjernebry (kan ikke legge ut om det her, selv om jeg gjerne skulle det).

Hva er det verste som kan skje om nav tvinger deg ut i noe du ikke klarer?

Anonymous poster hash: d635c...0dd

[Trine]

 

 

 

Takk for svar. Jeg er nok ikke helt psykisk frisk for jeg har alltid slitt. Psykiatrisk psykepleier mener jeg har sosial angst og det stemmer nok godt, så vi jobber med det. Men jeg mener at jeg alltid, i tillegg, har hatt depresjon.

For hver gang jeg klarer å sloss meg gjennom et problem, så dukker det opp et nytt. Jeg hadde endelig funnet noe jeg likte å drive med, men så må jeg finne på noe helt annet pga en jævla skade. Begynte å få god økonomi, så raser alt. Å gå på skolen er det værste jeg vet, både å forholde seg til masse nye mennesker + at jeg sliter med å lære, jeg klarer ikke konsentrere meg. Jeg orker ikke fler år med den type stress og frustrasjon. Men skole er uansett ikke et alternativ siden jeg ikke har råd til å leve på lånekassa og nav ikke betaler omskolering.

Nei, det kommer ingen belønning, alt blir bare revet fra meg, sånn har det alltid vært. Og jeg vet ikke hva jeg vil gjøre i livet mitt, eller jeg vet det, men det er ikke et alternativ. Hadde jeg kunne velge ville jeg brukt tiden min på hunder, men det tjener man ikke penger på og ikke har jeg fysikk til det heller pga føttene mine. Alle interessetester sier jeg skal bli elektriker, guess what???? jeg er elektriker, men jeg kan ikke jobbe som det lenger.

Det er ingenting jeg vil, ikke som nav kan akseptere ihvertfall, så jeg må akseptere at jeg må bruke hele livet på å gjøre noe jeg ikke vil, hver dag må jeg stå opp og gjøre noe jeg ikke vil. Og siden jeg ikke har noe særlig energi og har store smerter, så vil jeg ikke få gjort ting jeg liker å gjøre.

En diagnose vil ikke gjøre så jeg ikke vil stå opp. Jeg står jo opp nå enda jeg har vondt. Jeg må stå opp. Jeg har jo en hund å ta meg av.

Det er ingenting jeg vil jobbe med som jeg kan jobbe med så så enkelt er det, og det vil ikke nav akseptere i lengden.

Jeg vil ikke og kan ikke gå på skole, jeg er ikke kreativ, jeg er ikke glad i mennesker, jeg er ikke god på tall.

Jeg liker å reparere ting, jeg liker å være ute og jeg liker hunder. Ingen jobber innen disse områdene er en ren sittejobb og føttene mine vil derfor ikke klare det. Så kommer nav til å presse meg ut i noe og jeg kommer til å få så vondt at jeg kan legge alt annet enn jobb på hylla.

Takk for at du har tro på meg, det har ikke jeg.

[Trine]

Hva er det verste som kan skje om nav tvinger deg ut i noe du ikke klarer?

Anonymous poster hash: d635c...0dd

 

At hver dag blir et enda større helvete enn det allerede er! Jeg er dritt lei av å leve for alle andre enn meg selv.

[frosken]

Tusen takk for svar. Jeg er ikke sykemeldt pga psykiske problemer, men fysiske. Problemet er vel at jeg ikke kan fortsette i yrket mitt og NAV vil nok fortest mulig ha meg over i noe annet. Jeg har ikke lyst til å fortelle dem om alle mine psykiske problemer som gjør endel jobber umulig for meg, spesielt når det er så mange jobber som er fysisk umulig for meg. Jeg tenkte at om jeg har en diagnose på psyken så vil de tro på meg, men om jeg bare ramser opp alle tingene så vil de tro jeg er lat. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Hele livet har jeg gjort ting jeg egentlig ikke orker fordi det forventes av meg. Føler jeg står og stanger i en vegg nå. At jeg må starte forfra uten å vite hvor jeg skal begynne. Og jeg er redd for NAV. Redd for at de skal tvinge meg ut i noe jeg ikke klarer. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Men det høres ut, ut i fra hva dere skriver, at jeg bør snakke med legen min. Hun psykiatriske sykepleieren mente også at det ikke var så lurt å gå på AD i lengden. At det kunne få meg til å føle meg mer apatisk. Men jeg vekslet jo mellom trist og apatisk før jeg begynte med dem også. Men nå slipper jeg ihvertfall å bli uvel hver gang jeg skal noe som jeg ikke har noen som helst grunn til å grue meg til. Hadde de gjort meg apatisk så hadde jeg ikke sitti å grått nå fordi det har skjedd noe som har snudd livet mitt på hodet og gitt meg enda mer hjernebry (kan ikke legge ut om det her, selv om jeg gjerne skulle det).

 

Du kommer ikke unna å snakke ordentlig med nav om hvordan du opplever din funksjonsevne. Jeg kan ikke se at en psykiatridiagnose vil medføre at nav sier at du dermed "kan gjøre akkurat det du vil", så du må uansett forsøke å få til en god dialog med nav.  Nav sine vurderinger skal ikke i hovedsak være basert på diagnoser, men på funksjonsevne.

[laban]

Jeg vil ikke og kan ikke gå på skole, jeg er ikke kreativ, jeg er ikke glad i mennesker, jeg er ikke god på tall.

Hvor dårlig er du med tall, og har du datakunnskaper?

 

Jeg kjenner litt til bransjen din.  En typisk elektriker som må "inn i varmen", jobber enten med fakturering og bestilling for et elektrofirma, eller med databehandling på et e-verk.  For begge disse er din bakgrunn en fordel fordi du vet hva du driver med (f.eks. hvilke egenskaper som skiller komponenter fra hverandre), men begge krever også at du ikke er direkte håpløs med tall og data. 

 

Man kan få støtte til omskolering hos NAV, men det er en fordel om man vet hva man vil og ikke virker initiativløs.  (Dette på generelt grunnlag, det er ikke spesielt rettet mot deg.)  Start med å ta noen datasertifikater, for å ha noen formelle bevis på det du (antakelig) kan?

[slabbedask]

At hver dag blir et enda større helvete enn det allerede er! Jeg er dritt lei av å leve for alle andre enn meg selv.

 

Jeg syntes du skal be om en grundig utredning på DPS.

[Trine]

Du kommer ikke unna å snakke ordentlig med nav om hvordan du opplever din funksjonsevne. Jeg kan ikke se at en psykiatridiagnose vil medføre at nav sier at du dermed "kan gjøre akkurat det du vil", så du må uansett forsøke å få til en god dialog med nav.  Nav sine vurderinger skal ikke i hovedsak være basert på diagnoser, men på funksjonsevne.

 

Jeg tror heller ikke de sier jeg kan gjøre hva de vil, men kanskje de forstår at enkelte ting blir veldig vanskelig for meg. Sette meg på en salgsjobb f.eks, da går jeg heller bak låven. Jeg tenkte kanskje det var lettere for dem å forstå min funksjonsevne dersom jeg hadde noe konkret å jobbe med. De var ihvertfall veldig opptatt av diagnose når det gjelder skaden jeg har. Det er akkurat som at de ikke tror på det man sier dersom ikke en eller annen spesialist har sagt at det er sånn.

[AnonymBruker]

Det er akkurat som at de ikke tror på det man sier dersom ikke en eller annen spesialist har sagt at det er sånn.

 

Dessverre er det slik.

Anonymous poster hash: 28670...fa6

[Trine]

Hvor dårlig er du med tall, og har du datakunnskaper?

 

Jeg kjenner litt til bransjen din.  En typisk elektriker som må "inn i varmen", jobber enten med fakturering og bestilling for et elektrofirma, eller med databehandling på et e-verk.  For begge disse er din bakgrunn en fordel fordi du vet hva du driver med (f.eks. hvilke egenskaper som skiller komponenter fra hverandre), men begge krever også at du ikke er direkte håpløs med tall og data. 

 

Man kan få støtte til omskolering hos NAV, men det er en fordel om man vet hva man vil og ikke virker initiativløs.  (Dette på generelt grunnlag, det er ikke spesielt rettet mot deg.)  Start med å ta noen datasertifikater, for å ha noen formelle bevis på det du (antakelig) kan?

 

Tja...jeg er vel helt grei på tall. Noe kan jeg jo ellerså hadde jeg ikke valgt å gå elektro. Men mesteparten av det jeg har lært har jeg glemt nå, så jeg føler ikke at jeg er god på tall. Jeg er fullstendig grønn på data.

 

De jeg kjenner som har begynt å jobbe inne har enten begynt som prosjektleder eller servicekoordinator. Bestilling av materiell gjør jo prosjektleder, bas eller servicemontør. Jeg kan ikke bli prosjektleder for bena mine klarer ikke befaringer. Jeg har sett etter jobber og muligheter i snart to år, men har enda ikke funnet en jobb jeg kan ta.

 

Man får ikke omskolering lenger. Man kan få noen kurs, men that's it. Jeg får vel begynne med datakurs tenker jeg, selv om jeg ikke engang har litt lyst til å sitte forran en pc hele dagen. Men uansett må jeg bli bedre i føttene. Jeg kan ikke engang sitte uten å få vondt, dersom jeg ikke kan holde dem høyt. Men selv om man har kontorjobb så må man gå litt og da får jeg så vondt at jeg ikke er i stand til å gjøre ting som må gjøres hjemme. Jeg kan jo ikke engang lage middag uten at føttene eksploderer, eller stå i kø i butikken. Og nå har det i tillegg skjedd ting som gjør at jeg må ordne alt selv hjemme så da blir det bare værre.

[AnonymBruker]

Tja...jeg er vel helt grei på tall. Noe kan jeg jo ellerså hadde jeg ikke valgt å gå elektro. Men mesteparten av det jeg har lært har jeg glemt nå, så jeg føler ikke at jeg er god på tall. .

Kan man være elektriker uten å kunne regne og gjøre beregninger?

Anonymous poster hash: d635c...0dd

[Trine]

Kan man være elektriker uten å kunne regne og gjøre beregninger?

Anonymous poster hash: d635c...0dd

 

Jepp, man lærer det på skolen, men det brukes ikke i praksis. Enkelte ting kan man jo bare og trenger ikke regne ut. Ellerså har man dataprogrammer hvor man bare legger inn informasjon også regner det ut for deg. Ingen som sitter og regner kortslutningsstrøm med formler lenger. Og det meste står jo i NEK. og når man tar sluttkontroll så ser man jo uansett om det er greit eller ikke.

[Caylee]

Tusen takk for svar. Jeg er ikke sykemeldt pga psykiske problemer, men fysiske. Problemet er vel at jeg ikke kan fortsette i yrket mitt og NAV vil nok fortest mulig ha meg over i noe annet. Jeg har ikke lyst til å fortelle dem om alle mine psykiske problemer som gjør endel jobber umulig for meg, spesielt når det er så mange jobber som er fysisk umulig for meg. Jeg tenkte at om jeg har en diagnose på psyken så vil de tro på meg, men om jeg bare ramser opp alle tingene så vil de tro jeg er lat. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Hele livet har jeg gjort ting jeg egentlig ikke orker fordi det forventes av meg. Føler jeg står og stanger i en vegg nå. At jeg må starte forfra uten å vite hvor jeg skal begynne. Og jeg er redd for NAV. Redd for at de skal tvinge meg ut i noe jeg ikke klarer. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Men det høres ut, ut i fra hva dere skriver, at jeg bør snakke med legen min. Hun psykiatriske sykepleieren mente også at det ikke var så lurt å gå på AD i lengden. At det kunne få meg til å føle meg mer apatisk. Men jeg vekslet jo mellom trist og apatisk før jeg begynte med dem også. Men nå slipper jeg ihvertfall å bli uvel hver gang jeg skal noe som jeg ikke har noen som helst grunn til å grue meg til. Hadde de gjort meg apatisk så hadde jeg ikke sitti å grått nå fordi det har skjedd noe som har snudd livet mitt på hodet og gitt meg enda mer hjernebry (kan ikke legge ut om det her, selv om jeg gjerne skulle det).

Jeg syns du burde dra til fastlegen og forklare situasjonen. Jeg tror legen vil forstå. At du går rundt og er redd er virkelig ikke noe bra. Det gjør helsen enda verre. Jeg tror ikke den psykiatriske sykepleieren er løsningen i denne situasjonen, men legen.

[Caylee]

Takk for svar. Jeg er nok ikke helt psykisk frisk for jeg har alltid slitt. Psykiatrisk psykepleier mener jeg har sosial angst og det stemmer nok godt, så vi jobber med det. Men jeg mener at jeg alltid, i tillegg, har hatt depresjon.

For hver gang jeg klarer å sloss meg gjennom et problem, så dukker det opp et nytt. Jeg hadde endelig funnet noe jeg likte å drive med, men så må jeg finne på noe helt annet pga en jævla skade. Begynte å få god økonomi, så raser alt. Å gå på skolen er det værste jeg vet, både å forholde seg til masse nye mennesker + at jeg sliter med å lære, jeg klarer ikke konsentrere meg. Jeg orker ikke fler år med den type stress og frustrasjon. Men skole er uansett ikke et alternativ siden jeg ikke har råd til å leve på lånekassa og nav ikke betaler omskolering.

Nei, det kommer ingen belønning, alt blir bare revet fra meg, sånn har det alltid vært. Og jeg vet ikke hva jeg vil gjøre i livet mitt, eller jeg vet det, men det er ikke et alternativ. Hadde jeg kunne velge ville jeg brukt tiden min på hunder, men det tjener man ikke penger på og ikke har jeg fysikk til det heller pga føttene mine. Alle interessetester sier jeg skal bli elektriker, guess what???? jeg er elektriker, men jeg kan ikke jobbe som det lenger.

Det er ingenting jeg vil, ikke som nav kan akseptere ihvertfall, så jeg må akseptere at jeg må bruke hele livet på å gjøre noe jeg ikke vil, hver dag må jeg stå opp og gjøre noe jeg ikke vil. Og siden jeg ikke har noe særlig energi og har store smerter, så vil jeg ikke få gjort ting jeg liker å gjøre.

En diagnose vil ikke gjøre så jeg ikke vil stå opp. Jeg står jo opp nå enda jeg har vondt. Jeg må stå opp. Jeg har jo en hund å ta meg av.

Det er ingenting jeg vil jobbe med som jeg kan jobbe med så så enkelt er det, og det vil ikke nav akseptere i lengden.

Jeg vil ikke og kan ikke gå på skole, jeg er ikke kreativ, jeg er ikke glad i mennesker, jeg er ikke god på tall.

Jeg liker å reparere ting, jeg liker å være ute og jeg liker hunder. Ingen jobber innen disse områdene er en ren sittejobb og føttene mine vil derfor ikke klare det. Så kommer nav til å presse meg ut i noe og jeg kommer til å få så vondt at jeg kan legge alt annet enn jobb på hylla.

Takk for at du har tro på meg, det har ikke jeg.

Er du redd for å ikke få til jobbene? Gjøre feil eller lignende?

Det kommer ofte av dårlig selvtillit. Du har liten tro på deg selv. Det er veldigv trist for du har oppnådd så mye! Jeg syns ikke nav skal tvinge deg ut i en jobb du ikke vil. Da kan alt bli tusen ganger verre.

Du burde ta opp dette med noen, at du ikke tror du vil få til jobber. Det er verre å holde det for seg selv. For noen år siden jobbet jeg på apotek og jeg hadde det grusomt hver eneste dag. Grudde meg skikkelig til jobb. Fikk angst og følte meg dårlig. Det jeg burde gjort var å ha sagt ifra at jeg slet. Det burde du også. Det er bedre hjelp på få! Og som de andre sier, jeg har også stor tro på deg ^^