Hvor viktig er det å få en diagnose?

[Caylee]

At hver dag blir et enda større helvete enn det allerede er! Jeg er dritt lei av å leve for alle andre enn meg selv.

:/ Veldig trist å høre du er så langt nede. Og at du føler du lever bare pågrunnav andre. Jeg håper du får det bedre etterhvert og klarer se livet er til for deg selv også! Å gjøre de tingene som du liker!

[Gjest Gargamel]

Tusen takk for svar. Jeg er ikke sykemeldt pga psykiske problemer, men fysiske. Problemet er vel at jeg ikke kan fortsette i yrket mitt og NAV vil nok fortest mulig ha meg over i noe annet. Jeg har ikke lyst til å fortelle dem om alle mine psykiske problemer som gjør endel jobber umulig for meg, spesielt når det er så mange jobber som er fysisk umulig for meg. Jeg tenkte at om jeg har en diagnose på psyken så vil de tro på meg, men om jeg bare ramser opp alle tingene så vil de tro jeg er lat. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Hele livet har jeg gjort ting jeg egentlig ikke orker fordi det forventes av meg. Føler jeg står og stanger i en vegg nå. At jeg må starte forfra uten å vite hvor jeg skal begynne. Og jeg er redd for NAV. Redd for at de skal tvinge meg ut i noe jeg ikke klarer. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Men det høres ut, ut i fra hva dere skriver, at jeg bør snakke med legen min. Hun psykiatriske sykepleieren mente også at det ikke var så lurt å gå på AD i lengden. At det kunne få meg til å føle meg mer apatisk. Men jeg vekslet jo mellom trist og apatisk før jeg begynte med dem også. Men nå slipper jeg ihvertfall å bli uvel hver gang jeg skal noe som jeg ikke har noen som helst grunn til å grue meg til. Hadde de gjort meg apatisk så hadde jeg ikke sitti å grått nå fordi det har skjedd noe som har snudd livet mitt på hodet og gitt meg enda mer hjernebry (kan ikke legge ut om det her, selv om jeg gjerne skulle det).

 

Du har hatt uflaks, og jeg forstår at det er demotiverende å bli satt tilbake til null.

 

Det er litt snodig at du sier du hele livet har gjort ting "du egentlig ikke orker" (?). Du har jo faktisk gjort de tingene? Det kalles selvdisiplin og er en bra egenskap. Selvsagt er det noe feil hvis alt du gjør krever selvdisiplin.

 

I forhold til NAV (og alle andre vanskelige ting) gjelder det å ta litt kontroll over prosessen selv. Det vil si at du tenker gjennom hva du vil oppnå på forhånd. Kanskje ringe selv og ikke vente på telefon.

 

Det med "ta kontroll" handler ikke bare om å nå målene sine. Det først og fremst mitt råd for å takle veldig stressende situasjoner.

 

Utfordringen din nå er vel først å fordøye den vonde situasjonen og så finne ut hva du vil.

[Trine]

Jeg syns du burde dra til fastlegen og forklare situasjonen. Jeg tror legen vil forstå. At du går rundt og er redd er virkelig ikke noe bra. Det gjør helsen enda verre. Jeg tror ikke den psykiatriske sykepleieren er løsningen i denne situasjonen, men legen.

 

Legen trodde at dersom jeg gikk til sykepleieren og det ikke hjalp så ville sykepleieren sørge for at jeg ble sendt til noen som kunne hjelpe, men sånn er det visst ikke. Så jeg får vel prate med legen om det neste gang jeg skal dit. Sykepleieren gir et inntrykk av å forstå, men jeg føler hun bagatelliserer og ikke helt forstår hvor mye dette påvirker livet mitt.

 

 

Er du redd for å ikke få til jobbene? Gjøre feil eller lignende?

Det kommer ofte av dårlig selvtillit. Du har liten tro på deg selv. Det er veldigv trist for du har oppnådd så mye! Jeg syns ikke nav skal tvinge deg ut i en jobb du ikke vil. Da kan alt bli tusen ganger verre.

Du burde ta opp dette med noen, at du ikke tror du vil få til jobber. Det er verre å holde det for seg selv. For noen år siden jobbet jeg på apotek og jeg hadde det grusomt hver eneste dag. Grudde meg skikkelig til jobb. Fikk angst og følte meg dårlig. Det jeg burde gjort var å ha sagt ifra at jeg slet. Det burde du også. Det er bedre hjelp på få! Og som de andre sier, jeg har også stor tro på deg ^^

 

Ja, jeg er redd for å ikke få til jobbene. Jeg kan ikke så mye om så mange ting. Om jeg i det hele tatt skal klare å få en jobb så må jeg jo lyve på meg kunnskap i et jobbintervju. Jeg er redd for å gjøre feil, å skuffe folk, å være en belastning for andre, jeg er redd for at jeg må late som at jeg er noen jeg ikke er... lista over ting jeg er redd for er lang. Ja, jeg har liten tro på meg selv. Syns ikke jeg har oppnådd noenting. Tror nav driter i om det blir værre for meg, for jeg biter tenna sammen og tør ikke si at det ikke fungerer, om det ikke skulle fungere. Jeg har sagt det til sykepleieren, men vi rakk ikke prate om det. Kanskje vi gjør det etter jul. men alt er liksom så lett for henne. Bare gjør sånn eller slik. Hadde det vært bare så hadde jeg da gjort det for lenge siden.

Takk for at du har tro på meg, godt noen har det.

[Trine]

Du har hatt uflaks, og jeg forstår at det er demotiverende å bli satt tilbake til null.

 

Det er litt snodig at du sier du hele livet har gjort ting "du egentlig ikke orker" (?). Du har jo faktisk gjort de tingene? Det kalles selvdisiplin og er en bra egenskap. Selvsagt er det noe feil hvis alt du gjør krever selvdisiplin.

 

I forhold til NAV (og alle andre vanskelige ting) gjelder det å ta litt kontroll over prosessen selv. Det vil si at du tenker gjennom hva du vil oppnå på forhånd. Kanskje ringe selv og ikke vente på telefon.

 

Det med "ta kontroll" handler ikke bare om å nå målene sine. Det først og fremst mitt råd for å takle veldig stressende situasjoner.

 

Utfordringen din nå er vel først å fordøye den vonde situasjonen og så finne ut hva du vil.

 

Jeg har gjort det fordi alle sier at man slutter å bli redd når man bare har gjort det mange nok ganger, men jeg slutter jo aldri å bli redd. Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skulle ønske jeg slapp å forholde meg til resten av verden. Jeg passer ikke inn her.

 

Jeg vet man må ta kontroll over situasjonen, men jeg har jo ikke kontroll, jeg har ingen plan og jeg klarer ikke lage noen plan for jeg vet ikke hva jeg kan/må gjøre. Det eneste målet nå er å bli bra og slutte å være så redd, men så skjer det ting hele tiden som slår meg ned igjen.

[Gjest Gargamel]

Jeg har gjort det fordi alle sier at man slutter å bli redd når man bare har gjort det mange nok ganger, men jeg slutter jo aldri å bli redd. Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skulle ønske jeg slapp å forholde meg til resten av verden. Jeg passer ikke inn her.

 

Jeg vet man må ta kontroll over situasjonen, men jeg har jo ikke kontroll, jeg har ingen plan og jeg klarer ikke lage noen plan for jeg vet ikke hva jeg kan/må gjøre. Det eneste målet nå er å bli bra og slutte å være så redd, men så skjer det ting hele tiden som slår meg ned igjen.

 

Nei, man kan faktisk ikke kontrollere alt som skjer i livet. Selv om man gjør en innsats er det ingen garanti for at man får uttelling på kort sikt.

 

Med å ta kontroll mener jeg at å gjøre konkrete ting som i og for seg er enkle å gjennomføre. Selv om dette ikke løser problemene vil du føle deg litt mer "on top" i situasjonen.

[slabbedask]

Jeg har gjort det fordi alle sier at man slutter å bli redd når man bare har gjort det mange nok ganger, men jeg slutter jo aldri å bli redd. Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skulle ønske jeg slapp å forholde meg til resten av verden. Jeg passer ikke inn her.

 

Jeg vet man må ta kontroll over situasjonen, men jeg har jo ikke kontroll, jeg har ingen plan og jeg klarer ikke lage noen plan for jeg vet ikke hva jeg kan/må gjøre. Det eneste målet nå er å bli bra og slutte å være så redd, men så skjer det ting hele tiden som slår meg ned igjen.

 

Når det gjelder NAV er det viktig å være litt pågående, ellers kan du risikere å bli "glemt". Hvis du ikke liker å ringe kan du nå sende melding til saksbehandler fra Min Side på nav.no.

[Trine]

Når det gjelder NAV er det viktig å være litt pågående, ellers kan du risikere å bli "glemt". Hvis du ikke liker å ringe kan du nå sende melding til saksbehandler fra Min Side på nav.no.

 

Jeg fikk både mailadressen og direktenr til henne, men det har jeg klart å miste. Det er ikke så lett å være pågående når man ikke har noe å komme med. Enn så lenge kan jeg, av fysiske årsaker, ikke jobbe. Så lenge fastlegen min stadig sender meg til spesialister så er det greit, men den dagen det ikke er mer å få gjort så forventer nav en aktivitetsplan uavhengig av om jeg har blitt bedre eller ikke. Når jeg tvinges ut i tiltak som bare vil forværre plagene og i tillegg får en halvskrall behandling for sosial fobi da kommer jeg til å knekke helt. Hun glemmer meg ikke med det første selv om jeg ikke maser. Jeg skulle ta kontakt om det ble noen endringer i situasjonen, også skal jeg på møte igjen i januar. Og jeg er utrettferdig, nav-dama er faktisk hyggelig, men hun har jo sine regler hun må følge og aktivitetsplan er et krav. Og jeg har ikke den minste ide om hva jeg kan jobbe med.

[Trine]

Nei, man kan faktisk ikke kontrollere alt som skjer i livet. Selv om man gjør en innsats er det ingen garanti for at man får uttelling på kort sikt.

 

Med å ta kontroll mener jeg at å gjøre konkrete ting som i og for seg er enkle å gjennomføre. Selv om dette ikke løser problemene vil du føle deg litt mer "on top" i situasjonen.

 

Hvilke konkrete ting da? Jeg prøver å ikke tenke på jobb, jeg må bli bedre først, men det er ikke sikkert nav er enig med meg i det. Nå konsentrerer jeg meg om behandling og undersøkelser. Altså behandling av hodet og undersøkelser av alt som kan forårsake smerter i føttene. Irriterende at ingen har gjort det før, men prøver å trøste meg med at jeg ihvertfall har en seriøs lege nå. men kirurgen mente fettputa under hælen var helt ødelagt så jeg trår rett ned på benet (skjelettet) og har ingen demping imellom. Det er det visst ingenting å gjøre noe med Foreslo siliconimplantat jeg, men det var visst ikke noen god ide mente han.

[Gjest Gargamel]

Hvilke konkrete ting da? Jeg prøver å ikke tenke på jobb, jeg må bli bedre først, men det er ikke sikkert nav er enig med meg i det. Nå konsentrerer jeg meg om behandling og undersøkelser. Altså behandling av hodet og undersøkelser av alt som kan forårsake smerter i føttene. Irriterende at ingen har gjort det før, men prøver å trøste meg med at jeg ihvertfall har en seriøs lege nå. men kirurgen mente fettputa under hælen var helt ødelagt så jeg trår rett ned på benet (skjelettet) og har ingen demping imellom. Det er det visst ingenting å gjøre noe med Foreslo siliconimplantat jeg, men det var visst ikke noen god ide mente han.

Jeg vet ikke hvilke konkrete ting som gjelder i ditt tilfelle. Jeg vet heller ikke om det i det er et relevant råd for deg, men det har fungerert for meg så det var det smarteste jeg kom på dessverre.

Det er vel ikke så galt at du fokuserer på behandling og undersøkelser nå. Det høres vondt ut å tråkke rett på skjelettet.

[Trine]

Jeg vet ikke hvilke konkrete ting som gjelder i ditt tilfelle. Jeg vet heller ikke om det i det er et relevant råd for deg, men det har fungerert for meg så det var det smarteste jeg kom på dessverre.

Det er vel ikke så galt at du fokuserer på behandling og undersøkelser nå. Det høres vondt ut å tråkke rett på skjelettet.

 

Er det greit å bare fokusere på det? Er det nok? Jeg klarer ikke fokusere på mer enn det. For meg er jo det viktigste å ikke gjøre noe som gjør at jeg får mer vondt, men jeg bekymrer meg mye for NAV. Heh....jeg bekymrer meg egentlig mye for alt.

[Caylee]

Legen trodde at dersom jeg gikk til sykepleieren og det ikke hjalp så ville sykepleieren sørge for at jeg ble sendt til noen som kunne hjelpe, men sånn er det visst ikke. Så jeg får vel prate med legen om det neste gang jeg skal dit. Sykepleieren gir et inntrykk av å forstå, men jeg føler hun bagatelliserer og ikke helt forstår hvor mye dette påvirker livet mitt.

 

 

 

Ja, jeg er redd for å ikke få til jobbene. Jeg kan ikke så mye om så mange ting. Om jeg i det hele tatt skal klare å få en jobb så må jeg jo lyve på meg kunnskap i et jobbintervju. Jeg er redd for å gjøre feil, å skuffe folk, å være en belastning for andre, jeg er redd for at jeg må late som at jeg er noen jeg ikke er... lista over ting jeg er redd for er lang. Ja, jeg har liten tro på meg selv. Syns ikke jeg har oppnådd noenting. Tror nav driter i om det blir værre for meg, for jeg biter tenna sammen og tør ikke si at det ikke fungerer, om det ikke skulle fungere. Jeg har sagt det til sykepleieren, men vi rakk ikke prate om det. Kanskje vi gjør det etter jul. men alt er liksom så lett for henne. Bare gjør sånn eller slik. Hadde det vært bare så hadde jeg da gjort det for lenge siden.

Takk for at du har tro på meg, godt noen har det.

Hadde jeg vært deg hadde jeg sagt rett ut til henne at du mener hun bagataliserer dine problemer, og at du gjerne vil prate med en lege. Noen ganger er det beste å si akuratt som man føler.

Det beste du kan gjøre er å samarbeide med nav angående jobb. Så du får tilrettelagt. Å late som du kan mer, og ikke fortelle at du sliter med dårlig selvtillit er en dårlig ide. Det vil gjøre alt tusen ganger verre.

Jeg syns du har oppnådd mye! Du har en utdannelse, det er ikke din feil du ikke kan jobbe innen det. Og dessuten det viktigste er ikke få utdannelse, det viktigste er å prøve det beste man kan. Og det gjør virkelig du!

Hun sykepleieren virker litt som en lege jeg pratet med engang. Han tok så lett på ting at det var helt utrolig. Jeg tror du burde be om å få en annen behandler, hun her høres ikke bra ut for deg.

[Trine]

Hadde jeg vært deg hadde jeg sagt rett ut til henne at du mener hun bagataliserer dine problemer, og at du gjerne vil prate med en lege. Noen ganger er det beste å si akuratt som man føler.

Det beste du kan gjøre er å samarbeide med nav angående jobb. Så du får tilrettelagt. Å late som du kan mer, og ikke fortelle at du sliter med dårlig selvtillit er en dårlig ide. Det vil gjøre alt tusen ganger verre.

Jeg syns du har oppnådd mye! Du har en utdannelse, det er ikke din feil du ikke kan jobbe innen det. Og dessuten det viktigste er ikke få utdannelse, det viktigste er å prøve det beste man kan. Og det gjør virkelig du!

Hun sykepleieren virker litt som en lege jeg pratet med engang. Han tok så lett på ting at det var helt utrolig. Jeg tror du burde be om å få en annen behandler, hun her høres ikke bra ut for deg.

Uff...liker ikke å si sånt jeg. Jeg får snakke med legen min før jeg bestemmer meg.

Du har nok rett ang NAV, jeg har jo fylt ut masse skjemaer for at de skulle vurdere arbeidsevnen min. Der skulle jeg jo fylle ut bl.a hva som gir meg energi og hva som tapper meg for energi. Men jeg forstår ikke hvorfor jeg skulle fylle det ut for det blir jo ikke tatt med i noen vurdering.

Joda, jeg prøver så godt jeg kan og enda litt til, men det er jo ikke nok. Verden er for kravstor for meg.

Ja, hun tar litt lett på ting. Også forholder hun seg jo bare til sosial angst, virket nesten som at hun bestemte seg for det med engang. Men om jeg skal bli sendt til spesialist så er det vel evig lang ventetid?

[Caylee]

Uff...liker ikke å si sånt jeg. Jeg får snakke med legen min før jeg bestemmer meg.

Du har nok rett ang NAV, jeg har jo fylt ut masse skjemaer for at de skulle vurdere arbeidsevnen min. Der skulle jeg jo fylle ut bl.a hva som gir meg energi og hva som tapper meg for energi. Men jeg forstår ikke hvorfor jeg skulle fylle det ut for det blir jo ikke tatt med i noen vurdering.

Joda, jeg prøver så godt jeg kan og enda litt til, men det er jo ikke nok. Verden er for kravstor for meg.

Ja, hun tar litt lett på ting. Også forholder hun seg jo bare til sosial angst, virket nesten som at hun bestemte seg for det med engang. Men om jeg skal bli sendt til spesialist så er det vel evig lang ventetid?

Ja gjør det. God ide Tror legen vil komme med gode råd til deg!

Er du helt sikker? du burde kanskje ta det opp med legen også. Og spørre legen om det angående skjemaene. Hvis du tør hadde jeg spurt nav om de tar med skjemaene i vurderingen. Og på hvilken måte de isåfall gjør det. De har plikt til å følge informasjonen av skjemaene.

Ikke slit deg ut! Noe av det som er med på setningen "gjør så godt man kan" er også at man tar hensyn til helsen. At man ikke skal presse seg selv for langt. Det er viktig finne en balanse, selvom det er en stor utfording. Det kan du også få hjelp til!

Hm, hun høres ikke særlig profesjonell ut. Hva med at du spør hun forsiktig neste gang "Hva tror du feiler meg"? eller noe lignende

[Trine]

Ja gjør det. God ide Tror legen vil komme med gode råd til deg!

Er du helt sikker? du burde kanskje ta det opp med legen også. Og spørre legen om det angående skjemaene. Hvis du tør hadde jeg spurt nav om de tar med skjemaene i vurderingen. Og på hvilken måte de isåfall gjør det. De har plikt til å følge informasjonen av skjemaene.

Ikke slit deg ut! Noe av det som er med på setningen "gjør så godt man kan" er også at man tar hensyn til helsen. At man ikke skal presse seg selv for langt. Det er viktig finne en balanse, selvom det er en stor utfording. Det kan du også få hjelp til!

Hm, hun høres ikke særlig profesjonell ut. Hva med at du spør hun forsiktig neste gang "Hva tror du feiler meg"? eller noe lignende

 

Helt til jeg fikk ny lege nå så har alle bare fokusert på skaden og ikke vært interessert i å høre at jeg har andre problemer også. Sånn er nav også, de driter i alt annet enn problemene forbundet med skaden. Men jeg får vel prøve å ikke svartmale for mye. Skal på møte med nav i januar eller februar så får se hva de sier da. Jeg får prøve å ta opp at jeg sliter psykisk også, men da er jeg redd de tror jeg gjør det fordi jeg har vært sykemeldt så lenge. Men problemene har jo vært der lenge før jeg ble sykemeldt.

Har vel aldri tatt så mye vare på helsen. Jeg har gått til legen når jeg har hatt vondt, men har bare fått piller og beskjed om å fortsette som vanlig.

Hun tror jeg har sosial angst og den oppfatningen kommer hun ikke til å forandre på. I boka jeg fortalte om i en annen tråd skulle jeg krysse av på ja eller nei i et diagnoseskjema med 5 spørsmål. Jeg krysset ja på alle og det betyr at det er stor sannsynlighet for at jeg har sosial angst, eller fobi som de mener det heter i boka. Men i såfall må jeg ha noe annet også.

[Caylee]

Helt til jeg fikk ny lege nå så har alle bare fokusert på skaden og ikke vært interessert i å høre at jeg har andre problemer også. Sånn er nav også, de driter i alt annet enn problemene forbundet med skaden. Men jeg får vel prøve å ikke svartmale for mye. Skal på møte med nav i januar eller februar så får se hva de sier da. Jeg får prøve å ta opp at jeg sliter psykisk også, men da er jeg redd de tror jeg gjør det fordi jeg har vært sykemeldt så lenge. Men problemene har jo vært der lenge før jeg ble sykemeldt.

Har vel aldri tatt så mye vare på helsen. Jeg har gått til legen når jeg har hatt vondt, men har bare fått piller og beskjed om å fortsette som vanlig.

Hun tror jeg har sosial angst og den oppfatningen kommer hun ikke til å forandre på. I boka jeg fortalte om i en annen tråd skulle jeg krysse av på ja eller nei i et diagnoseskjema med 5 spørsmål. Jeg krysset ja på alle og det betyr at det er stor sannsynlighet for at jeg har sosial angst, eller fobi som de mener det heter i boka. Men i såfall må jeg ha noe annet også.

Så utrolig rart. Det er veldig trist. At fordi du har en fysisk skade så bryr de seg ikke om din psykiske helse. De burde forstå at de med fysisk skade også kan slite veldig psyisk. Skjønner du er redd for reaksjonen. Men hvis de ikke støtter deg, burde du prøve få støtte fra legen. De kan ikke behandle det slik.

 

Man kan ha sosial angst men slite med andre psykiske ting samtidig. Det burde sykepleieren forstå syns jeg. Rart de bare testet deg for sosial angst

[AnonymBruker]

eg skulle ta kontakt om det ble noen endringer i situasjonen, også skal jeg på møte igjen i januar. Og jeg er utrettferdig, nav-dama er faktisk hyggelig, men hun har jo sine regler hun må følge og aktivitetsplan er et krav

 

Er det? jeg har aldri set snurten av en aktivitetsplan. Merkelig...

Anonymous poster hash: 28670...fa6

[Trine]

Så utrolig rart. Det er veldig trist. At fordi du har en fysisk skade så bryr de seg ikke om din psykiske helse. De burde forstå at de med fysisk skade også kan slite veldig psyisk. Skjønner du er redd for reaksjonen. Men hvis de ikke støtter deg, burde du prøve få støtte fra legen. De kan ikke behandle det slik.

 

Man kan ha sosial angst men slite med andre psykiske ting samtidig. Det burde sykepleieren forstå syns jeg. Rart de bare testet deg for sosial angst

 

De har jo egentlig ikke testet engang. Jeg syns det virket som hun hadde gjort seg opp en mening nesten før jeg kom inn døra. Tusen takk for svarene dine, skulle ønske de som burde bry seg hadde brydd seg slik du gjør.

[Trine]

 

Er det? jeg har aldri set snurten av en aktivitetsplan. Merkelig...

Anonymous poster hash: 28670...fa6

 

 

Hmmm...min saksbehandler mente man måtte ha en aktivitetsplan. Det holder om man f.eks venter på time hos spesialist. Da er det aktiviteten fram til timen. Men når det ikke er flere undersøkelser å ta, hva skal da være aktiviteten.

[AnonymBruker]

Hmmm...min saksbehandler mente man måtte ha en aktivitetsplan. Det holder om man f.eks venter på time hos spesialist. Da er det aktiviteten fram til timen. Men når det ikke er flere undersøkelser å ta, hva skal da være aktiviteten.

Ok, jeg gar bare ikke hørt uttrykket arkivotetsplan.

Da blir det vel noe slags arbeidsutprøving, og hvos det ikke fungerer, uføre.

Anonymous poster hash: 28670...fa6

[Trine]

Ok, jeg gar bare ikke hørt uttrykket arkivotetsplan.

Da blir det vel noe slags arbeidsutprøving, og hvos det ikke fungerer, uføre.

Anonymous poster hash: 28670...fa6

 

Takk for at du får ting til å høres veldig enkelt ut, jeg trenger det oppi all min komplisering. Det jeg er redd for er at jeg ikke evner å si klart ifra at det ikke fungerer. I 3 år jobbet jeg, enda jeg hadde intense og kroniske smerter. Jeg prøvde si til legen at jeg ikke orket mer, men det hjalp ingenting. Jeg skulle bare ta det litt med ro på jobben. Tydeligvis ikke hatt min jobb og har nok ikke begrep om hva det går ut på. Ingen kunder betaler 600 kr timen for at jeg skal ta det med ro, så enkelt er det. Det kommer ikke plutselig færre jobber fordi jeg skal ta det med ro. Så jeg ble bare værre og værre. Til slutt ba jeg om en hastetime og fikk en annen lege. Jeg hadde blitt så fortvilet at tårene spruta mens jeg var hos legen. Da fikk jeg sykemelding. Men så får jeg time hos legen min igjen og han spør om jeg har blitt bedre, jeg sier jeg ikke har det og han gir meg 50% sykemelding, neste gang spør han hvordan det gikk. Jeg sa det gikk greit fra kl 7-8, men så var det et helvete fram til kl 11 og så er det bare å ligge med bena høyt resten av dagen/kvelden. Ok sier han, da fortsetter vi med 50%. Javel, da er det vel meningen at man skal ha et helvete da, ettersom den eneste som kan gjøre noe med det ikke gjør det. Heldigvis har jeg fått ny lege og hun skal jeg holde på til jeg dør. Vi har ikke engang diskutert arbeidsevne. Hun skjønner at det er nok ting for meg nå om jeg ikke skal måtte forholde meg til det i tillegg. Også gjør hun noe, hun hører på problemene mine, informerer om ting, har god tid, sender meg på de undersøkelser som trengs og hun hører på meg, om jeg foreslår noe så hører hun på det og gir meg ikke det blikket leger er så flinke på, det "hei, det er jeg som er legen, du kan ingenting om dette". Nei, for det er jo ihvertfall ikke jeg som bor i denne kroppen og vet nøyaktig hva den tenker og føler.