Hvor viktig er det å få en diagnose?

[AnonymBruker]

Takk for at du får ting til å høres veldig enkelt ut, jeg trenger det oppi all min komplisering. Det jeg er redd for er at jeg ikke evner å si klart ifra at det ikke fungerer.

 

Det er veldig viktig å kommunusere klart og tydelig både til leger og NAV (er ikke særlig flink til selv, bare så det er sagt). Ellers burde du kreve en skikkelig utredning av dine psykiske problemer.

 

Lykke til.

Anonymous poster hash: d635c...0dd

[Trine]

 

Det er veldig viktig å kommunusere klart og tydelig både til leger og NAV (er ikke særlig flink til selv, bare så det er sagt). Ellers burde du kreve en skikkelig utredning av dine psykiske problemer.

 

Lykke til.

Anonymous poster hash: d635c...0dd

 

 

Jeg skal til legen min i slutten av januar. Da har jeg hatt en time hos hun jeg prater med nå og burde ha klart å gjøre meg opp en mening om det er vits i å gå dit mer eller ikke. Det er et stort problem for meg å være klar og tydelig. Akkurat som det er noen sperrer som holder tilbake, jeg er altfor redd for å si noe som kan ødelegge dagen til andre. Men jeg bør nok be legen min henvise meg til en spesialist. Ble litt lei meg også for hun sykepleieren mente det ikke var noe lurt å gå på AD, men de hjelper meg jo, selv om jeg har litt bivirkninger nå så er det fordi jeg nettopp har trappet opp og de kommer til å gi seg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Diagnose er viktig fordi:

 

1. Det kan være avgjørende for at du får riktig og virksom behandling (som tross sykepleierens utsagn KAN være AD svært lenge).

 

2. Det kan være avgjørende for at rehabilitering/omskolering/arbeidstilpasning går i riktig retning.

 

3. Det kan noen ganger utløse rettigheter.

[laguna1]

"Alle" inkludert lege, psykolog, familie, venner og vagt bekjente VET at jeg har ADHD. I skyhøy grad. Allikevel tar jeg helst ikke medisiner på det, og setter helst ikke merkelapp heller.

 

Jeg vil være meg, selvom jeg er sikker på at det medfører noen ulemper også. Det hadde sikkert vært kjekt ovenfor NAV, for å forklare arbeidspauser, umodenhet, risikoadferd og manglende konsentrasjon og ikke minst impulskontroll.

 

Men, jeg føler at om jeg tillater meg å ta i mot denne diagnosen fullt og helt, gir jeg meg selv en enorm hvilepute til "å bare være sånn", i stedet for å gi MEG (ikke diagnosen) ansvaret for egen atferd og for å oppføre meg sånn noen lunde.

 

Nå skal det sies at jeg lykkes ikke alltid med dette, og litt medgjørlighet hadde sikkert gitt meg et mindre komplisert liv, men det er noe som stritter i meg når det kommer til psykiatri og labeling, om det da ikke er HELT nødvendig for vedkommendes ve og vel

[missmas]

"Alle" inkludert lege, psykolog, familie, venner og vagt bekjente VET at jeg har ADHD. I skyhøy grad. Allikevel tar jeg helst ikke medisiner på det, og setter helst ikke merkelapp heller.

 

Jeg vil være meg, selvom jeg er sikker på at det medfører noen ulemper også. Det hadde sikkert vært kjekt ovenfor NAV, for å forklare arbeidspauser, umodenhet, risikoadferd og manglende konsentrasjon og ikke minst impulskontroll.

 

Men, jeg føler at om jeg tillater meg å ta i mot denne diagnosen fullt og helt, gir jeg meg selv en enorm hvilepute til "å bare være sånn", i stedet for å gi MEG (ikke diagnosen) ansvaret for egen atferd og for å oppføre meg sånn noen lunde.

 

Nå skal det sies at jeg lykkes ikke alltid med dette, og litt medgjørlighet hadde sikkert gitt meg et mindre komplisert liv, men det er noe som stritter i meg når det kommer til psykiatri og labeling, om det da ikke er HELT nødvendig for vedkommendes ve og vel

Kan du velge selv om du tar imot en diagnose? Det har aldri jeg kunnet velge?

[Nicklusheletida]

Laguna 1 : Jeg synes du har en helt feil holdning her. Å ta i mot rett behandling er ikke en hvilepute. Det er DET som er å ta ansvar.

 

Jeg ser ingen motsetning mellom det å ta i mot medisinsk hjelp og det å ta ansvar for å oppføre seg.

 

Når du ser selv at du ikke lykkes bestandig og at medgjørlighet ville gitt deg ( og sikkert dine nærmeste) et mindre komplisert liv, ville det vært mest hensiktsmessig å ta i mot den hjelp du kan få UTEN å se på det som en hvilepute.

[frosken]

"Alle" inkludert lege, psykolog, familie, venner og vagt bekjente VET at jeg har ADHD. I skyhøy grad. Allikevel tar jeg helst ikke medisiner på det, og setter helst ikke merkelapp heller.

 

Jeg vil være meg, selvom jeg er sikker på at det medfører noen ulemper også. Det hadde sikkert vært kjekt ovenfor NAV, for å forklare arbeidspauser, umodenhet, risikoadferd og manglende konsentrasjon og ikke minst impulskontroll.

 

Men, jeg føler at om jeg tillater meg å ta i mot denne diagnosen fullt og helt, gir jeg meg selv en enorm hvilepute til "å bare være sånn", i stedet for å gi MEG (ikke diagnosen) ansvaret for egen atferd og for å oppføre meg sånn noen lunde.

 

Nå skal det sies at jeg lykkes ikke alltid med dette, og litt medgjørlighet hadde sikkert gitt meg et mindre komplisert liv, men det er noe som stritter i meg når det kommer til psykiatri og labeling, om det da ikke er HELT nødvendig for vedkommendes ve og vel

Jeg synes du  her illustrerer et relevant dilemma i forhold til akkurat det å få diagnostisert ADHD som voksen. Tror kanskje jeg hadde valgt det samme i din situasjon, dersom du er sikker på at du uansett ikke ønsker å benytte sentralstimulerende medikamenter. Så vidt meg bekjent tilbys voksne med nydiagnostisert ADHD lite annen hjelp enn medikamenter, og jeg tror som du sier at for en del blir en ADHD-diagnose noe som bidrar til mindre ansvarstaking og ikke mer. Ved en del andre tilstander tenker jeg helt annerledes. Jeg synes det er svært trist om folk blir gående udiagnostisert med sykdommer som det finnes god og effektiv behandling for.

[frosken]

Kan du velge selv om du tar imot en diagnose? Det har aldri jeg kunnet velge?

 

Hvis man ikke trenger hjelp fra helsevesenet for sine vansker, så vil man som regel heller ikke bli utredet og gitt en diagnose. Dersom du derimot trenger hjelp, så vil kontakt med helsevesenet også innebære at dine problemer diagnostiseres.

[Trine]

Jeg har snakket litt med noen andre jeg stoler på også og med det NHD skriver her så har jeg kommet til den konklusjonen at jeg ønsker en ordentlig utredning. Jeg fungerer ikke i det vanlige liv og da er det vesentlig at jeg får riktig behandling og jeg tror det er lettere for NAV å ta hensyn til ev. arbeidstilrettelegging dersom jeg har noe konkret å komme med. Mitt innrtykk, ihvertfall av min saksbehandler i NAV, er at hun er mer samarbeidsvillig dersom man venter på utredning og går til behandling. Men det skjemaet jeg fylte ut for å få AAP bryr hun seg ikke noe om. Der skulle man jo svare på spørsmål om personlighet for å kartlegge arbeidsevne. Jeg håpet det ble tatt med i vurderingen til hva jeg kan jobbe med, men når dama foreslår salg så skjønte jeg jo at introvert, hater å prate i telefonen, dårlige sosiale egenskaper, dårlig selvtillitt o.s.v. ikke var av betydning bare jeg fikk meg en jobb. jobben jeg har kan jeg jo ikke ha pga fysiske årsaker.

 

 

"Alle" inkludert lege, psykolog, familie, venner og vagt bekjente VET at jeg har ADHD. I skyhøy grad. Allikevel tar jeg helst ikke medisiner på det, og setter helst ikke merkelapp heller.

 

Jeg vil være meg, selvom jeg er sikker på at det medfører noen ulemper også. Det hadde sikkert vært kjekt ovenfor NAV, for å forklare arbeidspauser, umodenhet, risikoadferd og manglende konsentrasjon og ikke minst impulskontroll.

 

Men, jeg føler at om jeg tillater meg å ta i mot denne diagnosen fullt og helt, gir jeg meg selv en enorm hvilepute til "å bare være sånn", i stedet for å gi MEG (ikke diagnosen) ansvaret for egen atferd og for å oppføre meg sånn noen lunde.

 

Nå skal det sies at jeg lykkes ikke alltid med dette, og litt medgjørlighet hadde sikkert gitt meg et mindre komplisert liv, men det er noe som stritter i meg når det kommer til psykiatri og labeling, om det da ikke er HELT nødvendig for vedkommendes ve og vel

 

Jeg ønsker ikke en diagnose for å få en hvilepute, jeg ønsker en utredning og ev en diagnose for å kunne få hjelp og for å lettere kunne få en jobb som jeg faktisk kan bli i. Fortsetter jeg som nå så blir jeg ikke gammel. Hele livet har jeg satt andres behov forran mine og det kommer til et punkt hvor man knekker og det har jeg gjort nå. Så om du klarer deg uten hjelp så er jo det kjempe fint, men jeg trenger hjelp og jeg trenger riktig hjelp. Uten en diagnose og noe konkret å jobbe med så kommer jeg aldri til å bli bedre.