Tvangsmessig spising

[AnonymBruker]

Er så sliten av hverdagen, takler den så dårlig. Den eneste måten jeg klarer å takle det på er å spise masse mat når jeg kommer hjem fra arbeid, så mye at jeg får smerter i magen. Det gjør meg mer avslappet, av og til kaster jeg også opp, det hjelper også av og til, føler meg utslitt, men tom.

 

Men dette hjelper ikke akkurat i lengden. Blir bare større og større, mer og mer motbydelig. Liker ikke at andre ser på meg eller forholder seg til meg. 

 

Jeg vet at mange sliter med matproblematikk, og at det er ens eget ansvar å redusere matinntaket. Dette er likevel den måten jeg klarer å komme gjennom hverdagen, og klarer å la være å skade meg selv. 

 

Noen som vet metoder for å klare å redusere matinntaket?

Anonymous poster hash: 759ad...092

[AnonymBruker]

Det som hjalp meg var å begynne å spise skikkelige måltider igjen. Jeg bestemte meg for et visst antall kalorier ut fra min høyde og vekt, og lager hver dag en matplan med ekte, sunn og fet og velsmakende mat innenfor denne grensen. Jeg lager handlelister og følger dem. Jeg praktisere "mindful eating", med hungerskalaen som støtte. Jeg har gjeninnført hverdagsmosjon.

Anonymous poster hash: 825d4...890

[AnonymBruker]

 

Det som hjalp meg var å begynne å spise skikkelige måltider igjen. Jeg bestemte meg for et visst antall kalorier ut fra min høyde og vekt, og lager hver dag en matplan med ekte, sunn og fet og velsmakende mat innenfor denne grensen. Jeg lager handlelister og følger dem. Jeg praktisere "mindful eating", med hungerskalaen som støtte. Jeg har gjeninnført hverdagsmosjon.

 

Spiser normal mat på dagen. Har med meg matpakke som jeg spiser på formiddagen. Spiser fornuftig og godt på dagen føler jeg selv. Får en veldig uro i kroppen og katastrofetanker, og blir veldig følsom. Det høres veldig fornuftig ut det du skriver, men opplever at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare å komme gjennom dagen, hvis jeg ikke stappe i meg mat på ettermiddag/kveld. Er egentlig ikke særlig sulten, men synes det er vanskelig å la være. Det er beroligende når magen er så full at det gjør vondt. 

 

Jeg får bare prøve mer av det du skriver, men sliter på når jeg ikke får det til og bare blir større og større Det er trist at det som klarer å roe meg ned, skal gjøre meg så vondt også.

 

 

Anonymous poster hash: 759ad...092

[frosken]

 

Er så sliten av hverdagen, takler den så dårlig. Den eneste måten jeg klarer å takle det på er å spise masse mat når jeg kommer hjem fra arbeid, så mye at jeg får smerter i magen. Det gjør meg mer avslappet, av og til kaster jeg også opp, det hjelper også av og til, føler meg utslitt, men tom.

 

Men dette hjelper ikke akkurat i lengden. Blir bare større og større, mer og mer motbydelig. Liker ikke at andre ser på meg eller forholder seg til meg. 

 

Jeg vet at mange sliter med matproblematikk, og at det er ens eget ansvar å redusere matinntaket. Dette er likevel den måten jeg klarer å komme gjennom hverdagen, og klarer å la være å skade meg selv. 

 

Noen som vet metoder for å klare å redusere matinntaket?

Anonymous poster hash: 759ad...092

 

Går du noen form for behandling?

 

Når det gjelder kveldsspisingen din, så tror jeg det nødvendig både med en bestemmelse om at nok er nok - og en plan for hvordan møte vanskelige følelser på kveldstid.

[skrevet]

Helsevesenet har hatt en tendens til å ignorere problemer med inntak av mat. Det har liksom vært noe utenfor deres område, siden det har med vilje å gjøre.

F.eks. med psykofarmaka. De medisinerer deg med vektøkende medisiner (til tross for at det finnes andre medikamenter i samme kategori uten slike bivirkninger eller færre), og om du klager på at du øker i vekt, så sier de bare: "det er bare å spise mindre". Ja, det er bare å spise mindre, men hvis forandringen skjedde idet man begynte på medisinen, så var vel det siste dråpen det da. Selv om det har med vilje å gjøre, så kan det bli lettere og vanskeligere å gjennomføre.

[Gjest Ladytron]

 

Er så sliten av hverdagen, takler den så dårlig. Den eneste måten jeg klarer å takle det på er å spise masse mat når jeg kommer hjem fra arbeid, så mye at jeg får smerter i magen. Det gjør meg mer avslappet, av og til kaster jeg også opp, det hjelper også av og til, føler meg utslitt, men tom.

 

Men dette hjelper ikke akkurat i lengden. Blir bare større og større, mer og mer motbydelig. Liker ikke at andre ser på meg eller forholder seg til meg. 

 

Jeg vet at mange sliter med matproblematikk, og at det er ens eget ansvar å redusere matinntaket. Dette er likevel den måten jeg klarer å komme gjennom hverdagen, og klarer å la være å skade meg selv. 

 

Noen som vet metoder for å klare å redusere matinntaket?

Anonymous poster hash: 759ad...092

 

Slik hadde jeg det også før. Det som hjalp meg var å ta tilbake kontrollen over situasjonen. Jeg forstod at det faktisk var opp til meg selv om jeg spiste eller ikke når jeg hadde det vanskelig.

 

Når jeg kom hjem fra jobb og kjente at impulsen kom og jeg bare ville spise masse usunn mat, så øvde jeg meg på å bli sittende i ro, ikke gjøre noe. Det gjorde vondt, noen ganger gråt jeg, men jeg lot de vanskelige følelsene være der, uten å handle. Noen ganger skrev jeg også ned tankene som kom. Etter mye øvelse gikk det bedre, spise-impulsen dukket ikke lenger opp (tror det har å gjøre med innarbeiding av nye vaner). Nå har jeg ikke tvangsspist siden 2010.

 

Ellers prøver jeg å ha et normalt forhold til mat. Jeg veier meg aldri, spiser ikke mat med kunstige søtningsmidler og teller aldri kalorier. Nekter meg ingen ting. Har vært normalvektig siden jeg sluttet å tvangsspise.

[Caylee]

 

Spiser normal mat på dagen. Har med meg matpakke som jeg spiser på formiddagen. Spiser fornuftig og godt på dagen føler jeg selv. Får en veldig uro i kroppen og katastrofetanker, og blir veldig følsom. Det høres veldig fornuftig ut det du skriver, men opplever at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare å komme gjennom dagen, hvis jeg ikke stappe i meg mat på ettermiddag/kveld. Er egentlig ikke særlig sulten, men synes det er vanskelig å la være. Det er beroligende når magen er så full at det gjør vondt. 

 

Jeg får bare prøve mer av det du skriver, men sliter på når jeg ikke får det til og bare blir større og større Det er trist at det som klarer å roe meg ned, skal gjøre meg så vondt også.

 

 

Anonymous poster hash: 759ad...092

 

Kjenner meg litt igjen. Jeg spiser lite på dagen, og mye mer på kvelden. Mye usunt også. Spiser du for å ikke føle deg tom? Eller fordi du føler du trenger noe godt etter en arbeidsdag?

[Mannmedfølelser]

Slik har jeg det også, tror det beste er å prøve å få hjelp med følelsene som utløser det. Jeg prøver å få hjelp men har ikke fått ordnet opp i følelsene mine enda. Vet egentlig ikke så mye , bare at det er slitsomt. Håper du finner en vei ut av det.

[Beautiful_Creatures]

Jeg sliter mye med det samme som deg. Ofte gjør stress det verre, og jeg har egentlig bare såvidt begynt å innse at jeg har hatt dette problemet sidne tidlig tenårene. 

 

Jeg ser litt etter selvhjelpsbøker for tiden, og har ikke selv lest denne enda men skal kjøpe den. Tenkte det kunne være noe for deg også. Den har fått veldig gode tilbakemeldinger:

 

http://www.amazon.co.uk/Overcoming-Binge-Eating-Proven-Program/dp/1572305614/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1418841184&sr=1-1&keywords=binge+eating

[missmas]

Helsevesenet har hatt en tendens til å ignorere problemer med inntak av mat. Det har liksom vært noe utenfor deres område, siden det har med vilje å gjøre.

F.eks. med psykofarmaka. De medisinerer deg med vektøkende medisiner (til tross for at det finnes andre medikamenter i samme kategori uten slike bivirkninger eller færre), og om du klager på at du øker i vekt, så sier de bare: "det er bare å spise mindre". Ja, det er bare å spise mindre, men hvis forandringen skjedde idet man begynte på medisinen, så var vel det siste dråpen det da. Selv om det har med vilje å gjøre, så kan det bli lettere og vanskeligere å gjennomføre.

Ja!!

[AnonymBruker]

Går du noen form for behandling?

 

Når det gjelder kveldsspisingen din, så tror jeg det nødvendig både med en bestemmelse om at nok er nok - og en plan for hvordan møte vanskelige følelser på kveldstid.

 

Nei, går ikke på noen form for behandling. Bestemmelse om at nok er nok trenger jeg nok, men vet ikke hva en slik plan kan omfatte. Har bestemt meg flere ganger før, men faller tilbake i samme rundgang igjen når jeg får vanskelige følelser eller det skjer noe jeg ikke takler. 

Anonymous poster hash: 759ad...092

[AnonymBruker]

Helsevesenet har hatt en tendens til å ignorere problemer med inntak av mat. Det har liksom vært noe utenfor deres område, siden det har med vilje å gjøre.

F.eks. med psykofarmaka. De medisinerer deg med vektøkende medisiner (til tross for at det finnes andre medikamenter i samme kategori uten slike bivirkninger eller færre), og om du klager på at du øker i vekt, så sier de bare: "det er bare å spise mindre". Ja, det er bare å spise mindre, men hvis forandringen skjedde idet man begynte på medisinen, så var vel det siste dråpen det da. Selv om det har med vilje å gjøre, så kan det bli lettere og vanskeligere å gjennomføre.

 

Skjønner at det handler om vilje, og at dette er noe som mange klarer å takle. Jeg opplever likevel at dette er den eneste måten jeg klarer å takle enkelte dager, og komme igjennom dem. Vet jeg burde være sterkere, men sliter da likevel med dette.

Anonymous poster hash: 759ad...092

[AnonymBruker]

Slik hadde jeg det også før. Det som hjalp meg var å ta tilbake kontrollen over situasjonen. Jeg forstod at det faktisk var opp til meg selv om jeg spiste eller ikke når jeg hadde det vanskelig.

 

Når jeg kom hjem fra jobb og kjente at impulsen kom og jeg bare ville spise masse usunn mat, så øvde jeg meg på å bli sittende i ro, ikke gjøre noe. Det gjorde vondt, noen ganger gråt jeg, men jeg lot de vanskelige følelsene være der, uten å handle. Noen ganger skrev jeg også ned tankene som kom. Etter mye øvelse gikk det bedre, spise-impulsen dukket ikke lenger opp (tror det har å gjøre med innarbeiding av nye vaner). Nå har jeg ikke tvangsspist siden 2010.

 

Ellers prøver jeg å ha et normalt forhold til mat. Jeg veier meg aldri, spiser ikke mat med kunstige søtningsmidler og teller aldri kalorier. Nekter meg ingen ting. Har vært normalvektig siden jeg sluttet å tvangsspise.

 

Det synes jeg var veldig godt gjort av deg. Jeg begynner å forstå at det er jeg som må bestemme meg, og innse at det bare er opp til meg selv.

 

Du gjorde ingen andre handlinger enn å la de vanskelige følelsene være der? Det synes jeg er godt gjort. Har gjort dette siden jeg var ungdom, og er usikker på om jeg er sterk nok til å klare å bare la de vanskelige følelsene være der. Men det kan ikke fortsette slik det går nå i lengden, må foreta et valg som ikke bare er greit for meg nå, men som også kan gjøre at min fremtid blir ok. Er svært stor på grunn av denne spisingen. Men jeg har kanskje bare brukt dårlige unnskyldninger, skal forsøke å ta meg sammen slik du klarte.

Anonymous poster hash: 759ad...092

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen. Jeg spiser lite på dagen, og mye mer på kvelden. Mye usunt også. Spiser du for å ikke føle deg tom? Eller fordi du føler du trenger noe godt etter en arbeidsdag?

 

Jeg spiser for å kjenne meg stappfull og nummen. Bedøver på et vis mine følelser, og kjenner litt på smerten ved å være fullstappet av mat. Det er også en beroligende følelse å spise mye når jeg stresser mye og har vonde følelser. Har forsøkt å spise mye god mat på dagen, det hjelper ikke får like mye trang til å spise mye på ettermiddagen/kvelden uansett.

Anonymous poster hash: 759ad...092

[AnonymBruker]

Slik har jeg det også, tror det beste er å prøve å få hjelp med følelsene som utløser det. Jeg prøver å få hjelp men har ikke fått ordnet opp i følelsene mine enda. Vet egentlig ikke så mye , bare at det er slitsomt. Håper du finner en vei ut av det.

 

Synes også det er slitsomt, og det fører med seg en del vanskeligheter knyttet til vekt og bekymring for fremtiden hvis jeg fortsetter slik. Jeg vet heller ikke hvordan jeg kan håndtere følelsene som utløser det. Håper du finner ut av det, og kommer deg videre

Anonymous poster hash: 759ad...092

[AnonymBruker]

Jeg sliter mye med det samme som deg. Ofte gjør stress det verre, og jeg har egentlig bare såvidt begynt å innse at jeg har hatt dette problemet sidne tidlig tenårene. 

 

Jeg ser litt etter selvhjelpsbøker for tiden, og har ikke selv lest denne enda men skal kjøpe den. Tenkte det kunne være noe for deg også. Den har fått veldig gode tilbakemeldinger:

 

http://www.amazon.co.uk/Overcoming-Binge-Eating-Proven-Program/dp/1572305614/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1418841184&sr=1-1&keywords=binge+eating

 

Jeg er en stresset person generelt, slik at dette kommer så ofte at det utgjør et ganske stort problem. Føler også jeg har hatt dette problemet i mange år. Skal sjekke ut den boken, tusen takk for råd. Håper du også finner ut av det. Jeg synes det er vanskelig å håndtere dette.

Anonymous poster hash: 759ad...092

[AnonymBruker]

Jeg får behandling på DPS for overspising, kanskje du også vil ha nytte av det?

Anonymous poster hash: 841b0...f1c

[Gjest Ladytron]

 

Det synes jeg var veldig godt gjort av deg. Jeg begynner å forstå at det er jeg som må bestemme meg, og innse at det bare er opp til meg selv.

 

Du gjorde ingen andre handlinger enn å la de vanskelige følelsene være der? Det synes jeg er godt gjort. Har gjort dette siden jeg var ungdom, og er usikker på om jeg er sterk nok til å klare å bare la de vanskelige følelsene være der. Men det kan ikke fortsette slik det går nå i lengden, må foreta et valg som ikke bare er greit for meg nå, men som også kan gjøre at min fremtid blir ok. Er svært stor på grunn av denne spisingen. Men jeg har kanskje bare brukt dårlige unnskyldninger, skal forsøke å ta meg sammen slik du klarte.

Anonymous poster hash: 759ad...092

 

Tror det er lett for at man kan føle seg maktesløs overfor maten, men det er mulig å ta tilbake kontrollen.

 

Nei, jeg gjorde ingen andre handlinger enn å la de vanskelige følelsene være der. Dette var oppførsel som jeg hadde med meg i 10-15 år, men det skulle ikke mer enn noen uker til før følelsene roet seg ned i den typen situasjoner da jeg bare lot dem være der. Før jeg kom så langt var jeg en stund (kanskje 1-2 måneder) på et internasjonalt forum for spiseforstyrrelser, hvor det var mulig å diskutere tvangsspising. Der var det flere som hadde sluttet med tvangsspising og bulimi som fortalte sin historie og svarte på forumtråder. De ga meg troen på at det var mulig med endring. Jeg leste også en bok om "Rational Recovery" metoden som jeg likte veldig godt. Det var en bok som tok for seg ulike typer avhengighet, men det finnes en bok av samme forfatter som spesifikt tar for seg matavhengighet (tvangsspising): http://www.amazon.co.uk/Taming-Feast-Beast-Recognize-Struggle/dp/0440507243/

 

Jeg er 100 prosent sikker på at du kan gjøre en slik endring også. Du fortjener å ha et godt liv.

Endret 17. desember 2014 av Ladytron

[frosken]

Jeg sliter mye med det samme som deg. Ofte gjør stress det verre, og jeg har egentlig bare såvidt begynt å innse at jeg har hatt dette problemet sidne tidlig tenårene. 

 

Jeg ser litt etter selvhjelpsbøker for tiden, og har ikke selv lest denne enda men skal kjøpe den. Tenkte det kunne være noe for deg også. Den har fått veldig gode tilbakemeldinger:

 

http://www.amazon.co.uk/Overcoming-Binge-Eating-Proven-Program/dp/1572305614/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1418841184&sr=1-1&keywords=binge+eating

Denne boken er også kommet i norsk utgave (jeg har ikke lest den, så jeg vet ikke noe om kvaliteten). http://www.adlibris.com/no/product.aspx?isbn=8205467935

[AnonymBruker]

 

Jeg får behandling på DPS for overspising, kanskje du også vil ha nytte av det?

 

Hvordan foregår det? Føler du du har noe utbytte av det?

Anonymous poster hash: 759ad...092