"Se deg rundt"

[Madelenemie]

Høres ut som du er flink med andre mennesker. Det er en god egenskap

tja det er å overdrive:-)

jeg er høflig og velmenende, og tenker at når det er hovedpoenget og min motivasjon så er det ok.

jeg kan fortelle originale historier, og fornærme/ si noe feil fortsatt, men det er aldri med hensikt, derfor syns jeg det er ok.

hvis andre blir fornærmet har de et problem, jeg har jo noen konkrete vansker, men altså poenget mitt var at så lenge jeg er forberedt så går sammenkomster, i vertfall uten musikk, ok, og da , i en til en samtaler. jeg finner ikke de naturlige pausene i samtaler mellom flere enn to, og bruker da å avbryte:-( ikke ok, men pga av min autisme.

jeg blir sliten, men mindre sliten nå som jeg vet hvordan systemet fungerer, hva som er forventet osv...

jeg tror mennesker er oppriktig interessert når de stiller meg spørsmål, tror ikke du?

[Trine]

tja det er å overdrive:-)

jeg er høflig og velmenende, og tenker at når det er hovedpoenget og min motivasjon så er det ok.

jeg kan fortelle originale historier, og fornærme/ si noe feil fortsatt, men det er aldri med hensikt, derfor syns jeg det er ok.

hvis andre blir fornærmet har de et problem, jeg har jo noen konkrete vansker, men altså poenget mitt var at så lenge jeg er forberedt så går sammenkomster, i vertfall uten musikk, ok, og da , i en til en samtaler. jeg finner ikke de naturlige pausene i samtaler mellom flere enn to, og bruker da å avbryte:-( ikke ok, men pga av min autisme.

jeg blir sliten, men mindre sliten nå som jeg vet hvordan systemet fungerer, hva som er forventet osv...

jeg tror mennesker er oppriktig interessert når de stiller meg spørsmål, tror ikke du?

 

Jeg er også høflig og velmenende. Det er det jeg er opplært til å være. Men jeg gjennomskuer folk som er høflige bare fordi man skal være det og ikke mener noe mer med det. Da kan de heller finne noe annet å si syns jeg. Jeg syns ikke det er hyggelig at noen spør om noe, men ikke er interessert i svaret. Men det er jo en slags norm, en uskreven regel, man skal stille de rette spørsmålene og late som man bryr seg, men man trenger ikke høre på svaret.

 

Nei, jeg tror ikke alle er oppriktig interessert når de stiller et spørsmål. Noen er flinke til å late som at de er interessert, men jeg tror fortsatt ikke de er det og jeg prøver å svare så kort og enkelt som mulig. Men mange spør bare fordi det er en høflighetsfrase. F.eks "Hvordan går det?" Jeg begynner å svare hvordan det går og ser at personen ikke følger med, men blir mer opptatt av noe annet som skjer. Eller det kommer noen andre bort og begynner å snakke og da er jeg glemt med engang. Om jeg hører på noen og noen andre kommer og avbryter så ber jeg de høflig om å vente til den første personen er ferdig med å snakke. Det er egentlig få mennesker jeg klarer å ha seriøse samtaler med, syns altfor mange er så overfladiske og altfor opptatt av alt som er "in". Jeg klarer ikke henge med i samtalene dems for jeg er ikke så urban. Jeg bor ute i skogen og det skjer egentlig ikke så mye her som andre er interessert i å høre om. Kan jeg få prate om ting som interesserer meg så kan jeg prate en del, men slutter å si noe så fort jeg merker at folk egentlig ikke er interessert i å høre på det jeg sier. Så det er noen få personer jeg har gode samtaler med og noen jeg kan snakke endel om "vær og vind" med, men jeg er ikke en interessant person for andre enn de som har akkurat de samme interessene som meg. Så da holder jeg meg til de personene. De er også ekstremt flinke til å avbryte, men de bryr seg om meg og det har de vist.

[Madelenemie]

Jeg er også høflig og velmenende. Det er det jeg er opplært til å være. Men jeg gjennomskuer folk som er høflige bare fordi man skal være det og ikke mener noe mer med det. Da kan de heller finne noe annet å si syns jeg. Jeg syns ikke det er hyggelig at noen spør om noe, men ikke er interessert i svaret. Men det er jo en slags norm, en uskreven regel, man skal stille de rette spørsmålene og late som man bryr seg, men man trenger ikke høre på svaret.

 

Nei, jeg tror ikke alle er oppriktig interessert når de stiller et spørsmål. Noen er flinke til å late som at de er interessert, men jeg tror fortsatt ikke de er det og jeg prøver å svare så kort og enkelt som mulig. Men mange spør bare fordi det er en høflighetsfrase. F.eks "Hvordan går det?" Jeg begynner å svare hvordan det går og ser at personen ikke følger med, men blir mer opptatt av noe annet som skjer. Eller det kommer noen andre bort og begynner å snakke og da er jeg glemt med engang. Om jeg hører på noen og noen andre kommer og avbryter så ber jeg de høflig om å vente til den første personen er ferdig med å snakke. Det er egentlig få mennesker jeg klarer å ha seriøse samtaler med, syns altfor mange er så overfladiske og altfor opptatt av alt som er "in". Jeg klarer ikke henge med i samtalene dems for jeg er ikke så urban. Jeg bor ute i skogen og det skjer egentlig ikke så mye her som andre er interessert i å høre om. Kan jeg få prate om ting som interesserer meg så kan jeg prate en del, men slutter å si noe så fort jeg merker at folk egentlig ikke er interessert i å høre på det jeg sier. Så det er noen få personer jeg har gode samtaler med og noen jeg kan snakke endel om "vær og vind" med, men jeg er ikke en interessant person for andre enn de som har akkurat de samme interessene som meg. Så da holder jeg meg til de personene. De er også ekstremt flinke til å avbryte, men de bryr seg om meg og det har de vist.

Ok.

Jeg gjennomskuer ikke sånt.

Enig at det ikke er greit å spørre hvis man ikke er interessert i svaret, noen ganger har jeg ved avbrytelser mistet hva vi snakket om før avbrytelsen... Slik at det kan nok også være at mennesker glemmer seg og mister fokus.

Jeg glemte meg delvis i juleselskap , ble forstyrret og rakk ikke få svar på mitt spørsmål pga av noe med barna. Senere da jeg husket på det gikk jeg til personen og beklaget og fikk så svaret, slik at en del slikt er nok forglemmelser tror jeg.

De som er " flinke til å late som de er interessert" som du skriver, hvordan merker du at det ikke er ekte?

Tror du du kan merke det? Eller er du litt paranoid dvs overtolker?

Min mann er dyktig på å forstå menneske typer og det usagte, jeg er ikke sånn, ganske motsatt.

Uff er sliten... Skrives:-)

[Caylee]

Jeg trener så godt jeg kan trene. Hater treningsstudioer så sånne steder drar jeg ikke, men er veldig mye ute. Men har noen føtter som krangler med meg så jeg får ikke gått like mye som jeg vil. Løping og jogging er uaktuelt for da får jeg altfor vondt. Jeg burde nok rette meg mer opp, men det er så ubehagelig. Prøver vel å gjøre meg så liten som mulig. Psykisk prøver jeg å jobbe med holdningene hele tiden, prøver å tenke positivt, men det er ikke så lett.

Det er bra du prøver å tenke positivt, men ikke la det ta overhånd. Å tenke positivt går til en viss grad, før alt rakner igjen fordi man undertrykker alt. Mange som ikke har peiling på mange av livets vanskeligheter sier bare "Tenk positivt" og mener da vil alt ordne seg. Slik er det dessverre ikke.

[Caylee]

Jeg må si det står respekt av at du klarer dette. Jeg blir så opphengt i at det bare blir et falskt skuespill at jeg nesten blir uvel. Når noen spør meg masse spørsmål jeg vet de ikke er interessert i å høre svaret på blir jeg stressa. Jeg vet ikke hva jeg skal spørre andre om. Ofte snakker alle på kryss og tverrs av hverandre så jeg klarer ikke høre hva de sier de jeg prater med. Også finner jeg ikke noe å snakke om. Blir bare masse tåpelige spørmål. Jeg klarer heller ikke huske hva som blir sagt for jeg har en elendig konsentrasjonsevne. Jeg husker ting som blir sagt på tomannshånd, men ikke i selskaper. Jeg tror jeg tenker for mye, legger for mye i ting og fikser ikke fraser. Klarer ikke engang si kondolerer til folk når noen dør fordi ordet er en frase, noe man bare sier uten at det nødvendigvis ligger særlig mening i det. Og folk som spør hvordan det går. Hvorfor spør man om sånt når man ikke er interessert i å høre svaret?

Er ganske sårt og irriterende når folk bare spør halvhjertet. At de tenker overfladiske ting er bedre å prate om. Mitt råd er å forholde deg mest til de som faktisk er litt mer jordnære som du allerede gjør. Som du føler bryr seg mest. Men om du må være med noen som ikke er slik er det beste å tenke at de bare ikke tenker seg godt nok om.

Kjenner meg ganske igjen. Noen ganger er det vanskelig å finne noe å prate om. Da har jeg funnet ut at det beste er å ikke si noe. Kanskje heller foreslå spille et spill, film, quiz eller lignende?

Det er rart det egentlug. At nesten alle spør hvordan det går, men de liker ikke høre svaret om svaret var annerledes enn de håpet.

Endret 27. desember 2014 av Caylee

[tjohei1]

Det er ikke snakk om å BLI utadvendt, men å prøve å gjøre små endringer. Kanskje prøve noe nytt for å se om det virker. Noe må man gjøre i så fall. Endring skjer ikke av seg selv.

Endret 28. desember 2014 av tjohei1

[Trine]

Ok.

Jeg gjennomskuer ikke sånt.

Enig at det ikke er greit å spørre hvis man ikke er interessert i svaret, noen ganger har jeg ved avbrytelser mistet hva vi snakket om før avbrytelsen... Slik at det kan nok også være at mennesker glemmer seg og mister fokus.

Jeg glemte meg delvis i juleselskap , ble forstyrret og rakk ikke få svar på mitt spørsmål pga av noe med barna. Senere da jeg husket på det gikk jeg til personen og beklaget og fikk så svaret, slik at en del slikt er nok forglemmelser tror jeg.

De som er " flinke til å late som de er interessert" som du skriver, hvordan merker du at det ikke er ekte?

Tror du du kan merke det? Eller er du litt paranoid dvs overtolker?

Min mann er dyktig på å forstå menneske typer og det usagte, jeg er ikke sånn, ganske motsatt.

Uff er sliten... Skrives:-)

 

Jeg forstår jo at man kan glemme seg, spesielt når det er barn til stede som plutselig krever ens oppmerksomhet. Du er flink om du faktisk går bort til personen igjen senere for å få svar på spørsmålet. For de fleste er spørsmålet glemt så fort det kommer en forstyrrelse. Jeg tenker at de da ikke er interessert i svaret, om de ikke spør på nytt.

 

Jeg merker at det ikke er ekte fordi de plutselig går over i en annen samtale med andre folk. Eller de begynner å prate om noe annet mens jeg prater. Men jeg er nok også litt paranoid som du sier. Jeg er høysensitiv og legger veldig mye i veldig små ting som uttrykk og kroppsspråk. Ting som andre ikke legger merke til.

 

Det hjelper vel ikke at jeg har sagt til den psykiatriske sykepleieren at jeg er ekstremt introvert og høysensitiv. Hun er "besatt" på sosial angst og mener jeg har det. Virker som det ikke er akseptert å være følsom og bli sliten av andre mennesker. Jeg har også lav selvtillit og mener jeg heller burde jobbe med det enn å lete etter "katastrofetanker" som jeg ikke har. Hun er egentlig et godt eksempel på hvordan folk oppfatter meg, de forstår meg ikke og hører ikke på det jeg sier.

[Trine]

Det er bra du prøver å tenke positivt, men ikke la det ta overhånd. Å tenke positivt går til en viss grad, før alt rakner igjen fordi man undertrykker alt. Mange som ikke har peiling på mange av livets vanskeligheter sier bare "Tenk positivt" og mener da vil alt ordne seg. Slik er det dessverre ikke.

 

 

Er ganske sårt og irriterende når folk bare spør halvhjertet. At de tenker overfladiske ting er bedre å prate om. Mitt råd er å forholde deg mest til de som faktisk er litt mer jordnære som du allerede gjør. Som du føler bryr seg mest. Men om du må være med noen som ikke er slik er det beste å tenke at de bare ikke tenker seg godt nok om.

Kjenner meg ganske igjen. Noen ganger er det vanskelig å finne noe å prate om. Da har jeg funnet ut at det beste er å ikke si noe. Kanskje heller foreslå spille et spill, film, quiz eller lignende?

Det er rart det egentlug. At nesten alle spør hvordan det går, men de liker ikke høre svaret om svaret var annerledes enn de håpet.

 

Godt du ihvertfall forstår. Det er ikke bare å tenke positivt. Alt blir ikke positivt fordet. Jeg prøver å tenke rasjonelt og fornuftig om endel ting og det vil jeg gjerne få til. Men å tenke positivt om ting jeg egentlig ikke ser noe positivt i vil på et eller annet tidspunkt slå feil ut. Det blir som du sier, alt rakner til slutt.

 

De tenker seg nok ikke om nei og de mener sikkert ikke noe med det. Men for meg er det uansett sårt. Hvorfor bry med å prate med meg om man uansett ikke er interessert i det. Men jeg er heldig også, for det er noen få som forstår meg og vet at det er viktig for meg at de faktisk viser at de lytter og hører hva jeg sier. Jeg melder meg litt ut når jeg er i selskaper hvor skravla går i 100. Folk skryter av sine bragder og hva de kan og har gjort og opplevd. Jeg syns det hadde vært bedre om de hadde gitt andre en sjans til å skryte av dem. Folk er så ekstremt selvopptatte. Jeg har ingenting å skryte av og har jeg fått til noe jeg er stolt av så er det uansett bare smuler i forhold til hva andre klarer å oppnå. Jeg prøver å være fornøyd med det jeg har, men for resten av verden så er det ikke bra nok fordi jeg ikke har noe spesielt. Jeg er en kjedelig person.

[Trine]

Det er ikke snakk om å BLI utadvendt, men å prøve å gjøre små endringer. Kanskje prøve noe nytt for å se om det virker. Noe må man gjøre i så fall. Endring skjer ikke av seg selv.

 

Det hadde vært lettere om verden bare hadde akseptert at noen mennesker er introverte. Men om jeg skal kunne ta del i samfunnet, noe som i og for seg er et krav, så må jeg late som at jeg er noe jeg ikke er. Den tanken gjør meg ekstremt sliten.

[slabbedask]

Har du kommet deg helskinnet gjennom juletiden eller?

 

Joda, det gikk overraskende greit.   

[Madelenemie]

Jeg forstår jo at man kan glemme seg, spesielt når det er barn til stede som plutselig krever ens oppmerksomhet. Du er flink om du faktisk går bort til personen igjen senere for å få svar på spørsmålet. For de fleste er spørsmålet glemt så fort det kommer en forstyrrelse. Jeg tenker at de da ikke er interessert i svaret, om de ikke spør på nytt.

 

Jeg merker at det ikke er ekte fordi de plutselig går over i en annen samtale med andre folk. Eller de begynner å prate om noe annet mens jeg prater. Men jeg er nok også litt paranoid som du sier. Jeg er høysensitiv og legger veldig mye i veldig små ting som uttrykk og kroppsspråk. Ting som andre ikke legger merke til.

 

Det hjelper vel ikke at jeg har sagt til den psykiatriske sykepleieren at jeg er ekstremt introvert og høysensitiv. Hun er "besatt" på sosial angst og mener jeg har det. Virker som det ikke er akseptert å være følsom og bli sliten av andre mennesker. Jeg har også lav selvtillit og mener jeg heller burde jobbe med det enn å lete etter "katastrofetanker" som jeg ikke har. Hun er egentlig et godt eksempel på hvordan folk oppfatter meg, de forstår meg ikke og hører ikke på det jeg sier.

Takk.

 

Tror det kommer av at jeg er tilstedet i nuet (om du skjnner hva jeg mener med det?), og tenker på det som blir sagt for å forstå og kunne gi et presist svar.

Derfor går jeg tilbake til personene om noe feks fører til en forstyrrelse/avbrytelse. Noen syns det er pussig, rart, at jeg kommer tilbake til et tema forlatt, men da minner jeg om avbrytelsen, og da syns jeg de virker glade, feks smiler og sier noe sånt, "å ja stemmer".

 

Det skjedde delvis denne julen også, plutselig måtte jeg forlate en hyggelig mann, der temaet var kriminalomsorg, noe jeg har skrevet en del om pga av min interesse for massedrapene på Utøya. Jeg unnskyldte meg slik, " Nå er det slik at jeg må sette meg ved mine barn en stund..." Jeg rakk ikke si mer, før den vennlige mannen på ca 65 år, (kanskje eldre da han akkurat er pensjonist) høflig reiste seg og sa "selvsagt, meget hyggelig å snakke med deg". Men senere på kvelden, etter at jeg hadde sittet med mine barn litt, gikk jeg tilbake til han og sa " Ja det var ønske fra mine barn at jeg satt litt med dem, men nå setter jeg meg gjerne her om det er ledig?", Han svarte "ja selvsagt" reiste seg bukket lett, og vi fortsatte samtalen om kriminalsomsorg. 

Det er omtrent sånn systemet er.

 

Ellers leit at andre ikke forstår deg. Slik var det litt for meg før også, før jeg fikk diagnosen asperger. 

Hvilken diagnose har du? Nå forstår min mann og omgivelsene mye mer og bedre min måte å svare/ være på, men jeg har selv ønsket å tilpasse meg mye. Men jeg blir sliten fortsatt av det sosiale, men har lært sette praktisk og nødvendige grenser,

 

Jeg mente selv jeg hadde liten selvtillit, men da jeg sa dette til min psykiater svarte hun, "Nei nei du har da ikke liten selvtillit", slik svarer hun på mye. Jeg tror hun da tenker på selvtillit så liten at det blir sykelig og svært begrensende, det har jeg ikke, men jeg oser ikke av selvtillit. (om du forstår)

[Gjest Gargamel]

Jeg tror ikke det går an for en innadvendt å bli utadvendt, men det går an for alle å utvikle de sosiale ferdighetene, så man blir mindre hjelpesløs i sosiale setinger.

[Trine]

Takk.

 

Tror det kommer av at jeg er tilstedet i nuet (om du skjnner hva jeg mener med det?), og tenker på det som blir sagt for å forstå og kunne gi et presist svar.

Derfor går jeg tilbake til personene om noe feks fører til en forstyrrelse/avbrytelse. Noen syns det er pussig, rart, at jeg kommer tilbake til et tema forlatt, men da minner jeg om avbrytelsen, og da syns jeg de virker glade, feks smiler og sier noe sånt, "å ja stemmer".

 

Det skjedde delvis denne julen også, plutselig måtte jeg forlate en hyggelig mann, der temaet var kriminalomsorg, noe jeg har skrevet en del om pga av min interesse for massedrapene på Utøya. Jeg unnskyldte meg slik, " Nå er det slik at jeg må sette meg ved mine barn en stund..." Jeg rakk ikke si mer, før den vennlige mannen på ca 65 år, (kanskje eldre da han akkurat er pensjonist) høflig reiste seg og sa "selvsagt, meget hyggelig å snakke med deg". Men senere på kvelden, etter at jeg hadde sittet med mine barn litt, gikk jeg tilbake til han og sa " Ja det var ønske fra mine barn at jeg satt litt med dem, men nå setter jeg meg gjerne her om det er ledig?", Han svarte "ja selvsagt" reiste seg bukket lett, og vi fortsatte samtalen om kriminalsomsorg. 

Det er omtrent sånn systemet er.

 

Ellers leit at andre ikke forstår deg. Slik var det litt for meg før også, før jeg fikk diagnosen asperger. 

Hvilken diagnose har du? Nå forstår min mann og omgivelsene mye mer og bedre min måte å svare/ være på, men jeg har selv ønsket å tilpasse meg mye. Men jeg blir sliten fortsatt av det sosiale, men har lært sette praktisk og nødvendige grenser,

 

Jeg mente selv jeg hadde liten selvtillit, men da jeg sa dette til min psykiater svarte hun, "Nei nei du har da ikke liten selvtillit", slik svarer hun på mye. Jeg tror hun da tenker på selvtillit så liten at det blir sykelig og svært begrensende, det har jeg ikke, men jeg oser ikke av selvtillit. (om du forstår)

 

Verden burde hatt flere mennesker som deg

 

Jeg har ingen diagnose. Har adri fått hjelp for jeg har ikke hatt noen leger som har hørt på meg og forstått problemene mine. Men nå har jeg en lege som hører på meg og når jeg har time hos henne i januar skal jeg be om å få en ordentlig utredning. Nå går jeg bare til en psykiatrisk sykepleier, men jeg syns ikke det hjelper. Jeg føler ikke at hun forstår meg og hører på det jeg sier.

 

Jeg har veldig negative tanker om meg selv, men jeg mener selv at grunnen til det er at jeg er så anderledes og ikke klarer leve opp til samfunnets krav. Det er liksom ikke plass til slike som meg i denne verden.