Hvordan er det å være bipolar ?

[AnonymBruker]

Jeg har skjønt at det finnes flere typer og jeg lurer på om det er noen som kjenner seg igjen i disse symptomene ?

 

En plutselig depresjon som kom i høst med sterk angst og uro på kvelden. Startet muligens noen uker før det ble oppdaget.

 

 

Har gått på Cipralex i snart 4 uker, uten at jeg kan se den store virkningen.

 

Hver dag har jeg blitt lurt til å tro at han er på bedringens vei, da han virker i bedre humør og mer pratevillig. I hvert fall innimellom. Da kan han snakke og snakke om hvordan han har det til det er helt stopp og han trekker seg tilbake. Sliten.

 

På kvelden kommer uroen og anspentheten. Vondt i knærne, vondt i nakken, stiv og støl i kroppen.

 

I flere dager har det også virket som han var bedre på kvelden. Ikke så urolig og sovnet raskere. Våknet litt tidligere.

 

I går kveld kom han hjem i fra kino med en veldig angst igjen. På`n igjen. Syk av andre mennesker. Folk titter stygt på han. Folk presser seg frem i køen. Han svarer bekreftende når jeg spør om han føler han mister kontrollen i slike situasjoner.  Når han har det slik, er det plent umulig å si noe som helst til han. Han trekker seg inn i en boble og vil bare ha fred.

 

Han sier at han har stort behov for å være alene. Han sa aldri dette før nå i høst. Han prater om fjoråret hele tiden og kan ikke glemme hvor fantastisk han hadde på folkehøgskolen i ett år med bare friluftsliv hele tiden. Hvor god selvtillit han fikk og hvordan han følte god mestring og at han som en litt rolig og dypttenkende person ble respektert for den han er. Prater varmt om naturen der. Oslo er en drittby og bare slemme menensker som bor i denne byen. Han lever mye i fortiden for tiden, men greier ikke å gjennomføre små enkle praktiske oppgaver her og nå. Han snakker også varmt om hvordan fint han har det når han f.eks er på en padletur mutters alene og må fokusere på å gjøre alt riktig. Da glemmer han alt annet rundt seg. Nå for tiden føler han at det er så mange onde mennesker rundt omkring. Folk titter så mye på han at han blir helt redd. Det er på bussen, det er på kino osv. Han er helt overbevist om at det er slik det er og tar ikke inn sunn fornuft som når jeg sier at dette er bare noe han innbiller seg. Han mener også at min kjæreste er ond. Dette begrunner han med at kjæresten min borrer blikket sitt inn i han. Dette vet jeg er bare tull. Kjæresten er snill og varmhjertet, så det gjør litt vondt for meg også at kjæresten ikke bli godtatt. Men jeg skjønner jo at det er sykdommen som er årsaken til det.

 

Han sier også selv at det kan svinge noe veldig på en dag. Han kan ha perioder på dagen hvor han tenker : Yes !, nå er jeg på opptur. Nå er jeg i ferd med å bli bedre. - Så faller han helt sammen igjen, sier han og dette kan utløses av en ting faren eller jeg sier. Det er det siste jeg ikke helt greier å forstå skal utløse slike reaksjoner. Jeg er  så forsiktig for tiden og tør nesten ikke snakke i det hele tatt. Litt lettere er det å snakke på dagen. Da er det mest han som snakker, jeg kommer med noen innspill som jeg har planlagt nøye for ikke å ødelegge samtalen. Jeg er redd for å si noe galt for det er som han trenger mye støtte på at det han sier er riktig.

 

Han skal til fastlegen igjen i morgen. Skal jeg be fastlegen sende han videre i systemet  for å utrede han for Bipolar lidelse ?

 

Jeg har ikke oppdaget noen manier, men jeg vet jeg har en kusine som er bipolar og jeg har en x (faren)  som svingte noe veldig i humøret, noe som gjorde meg sliten og forvirret. Min kusine har jeg ikke truffet på mange år, så jeg vet ikke hvordan det utarter seg for henne.

 

Jeg har ikke opplevd manier verken hos min sønn eller x.  Min x er en sånn mann som tar sjanser, men det er jevnt over og ikke i perioder. Jeg har ikke sett på det som manier. Mange som er sånn og har kontroll på det de gjør. Min sønn er roligere som type, men min x var aldri så dårlig som det min sønn er nå.

 

Kan noe av dette jeg beskriver, disse svingningene på dagen være tegn på en Bipolar sykdom ? Kan man helt plutselig bli Bipolar i voksen alder ?

 

Jeg har mer tenkt det var depresjon med angst min sønn har fått, men jeg synes det er rart at 10 mg Cipralex ikke har hatt noen særlig virkning. Bare jeg som har blitt lurt til å tro det enkelte dager.

Når jeg spør han om han selv synes det har hatt noen virkning, sier han nei. Ingen bedring, bare annerledes. - Det som er annerledes er at han har fått mer angst, mener han. Det siste tror jeg ikke stemmer, men han føler det vel slik akkurat i dag pga kvelden i går.

 

Hadde vært fint om dere som er Bipolare kan beskrive litt om hvordan dere opplever sykdommen.

 

Anonymous poster hash: 00c9e...3b6

[missmas]

Depresjonen er smertehelvete psykisk og utallige selvmordstanker

[AnonymBruker]

Han har ingen selvmordstanker. Han har aldri hatt tanker om å skade seg heller.

 

Han sier tvert i mot at han tror han blir frisk den dagen har får bo for seg selv.

 

Vi gir han så mye alenetid vi bare kan, men det blir liksom aldri nok.

 

Likevel kan han plutselig føle seg bedre og vil ut å treffe kompiser. Han treffer dem egentlig ganske ofte, men de to siste kinoturene har ikke gått særlig bra. Er visst bedre å være hjemme hos en av dem sammen med en av dem om gangen helst.

Anonymous poster hash: 00c9e...3b6

[motorPrøysen]

Jeg tenker ikke først og fremst bipolar når jeg leser det du skriver. Det er litt vanskelig å tolke hvor overbevist han er om at andre er onde og stirrer på ham, inkludert kjæresten din. Hvis han virkelig er overbevist om at andre vil ham vondt på denne måten bør han utredes videre av spesialist i psykiatrien.

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som bipolar. Syntes dette bør utredes av spesialist. Høres mer alvorlig ut enn det 10mg Cipralex kan fikse.

Anonymous poster hash: bb6e3...3a7

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på når på tiden av døgnet det er kan det virke som. Når han er på sitt beste så skjønner han at han fantaserer. Når han er på sitt verste, tar han ikke lydhør for fornuft.

 

Kan legge til at han har medfødt immunsvikt og går på immuglobuliner ( usikker på om det skrivers slik) Han har ikke tatt medisner i hele høst. Først fordi han rotet bort pumpa. Nå har jeg skaffet ny pumpe, men nå utsetter han det hver eneste dag. Ikke dem minste lille ting greier han å gjennomføre og dette er en gutt som satte sprøyter på seg selv fra han var 11 år.

 

Litt av en forandring.

 

Når jeg googler kan jeg lese at immunsviktpasienter har lettere for å utvikle psykiske sykdommer. Da jeg snakket med Rikshospitalet, sier de at de har sett pasienter begynner å glemme medisiner når de først har blitt deprimerte, men at de ikke blir deprimerte pga manglende medisiner. Litt rart at det står noe annet på Google. Jeg tviler på det legen på Riksen sa.

 

En vond sirkel han har kommet i. Legen sa han skulle ha dobbel dose i 14 dager når han fikk pumpa for å få en god start, men han kommer aldri i gang med starten og han blir sint når jeg maser om sprøyta.

 

En myndig person er egentlig ansvarlig for å ta vare på egen helse, men han er nå helt ute av stand til å ta vare på egen helse og jeg må bare være vitne til det hele fordi han er myndig. Det er jammen frustrerende.

 

Jeg begynner å tro at det er en sammenheng mellom den psykiske sykdommen i høst og det at han har gått uten immunglobuliner i hele høst. Arrrrrgh ! Føler meg maktesløs.

 

Anonymous poster hash: 00c9e...3b6

[Cilien]

Høres ikke ut som bipolar når det skifter så mye så raskt. Bipolare episoder varer lengre - uker eller måneder. Ellers har han vel i alle fall en form for angst i tillegg. Du trenger ikke ha angst om du har en bipolar diagnose, selv om en del kan ha det som et tillegg.

[Trine]

Jeg syns det høres ut som angst, og han høres paranoid ut. Han burde nok gå til en spesialist. Tenker du at han har blitt psykisk syk fordi han sluttet på immunglobuliner? Det er fortsatt mulig at Cipralex vil gi en viss effekt, men siden han snart har gått på dem i 4 uker bør vel fastlegen vurdere om han skal prøve andre medisiner.

[larimar]

Jeg tror det kan være litt uheldig å være så opphengt i hvilken diagnose han muligens har. Det er en oppgave for en spesialist.

[AnonymBruker]

Det vet jeg meget godt, men siden han nå ikke er innenfor systemet i psykiatrien og det bare er fastlegen som vurderer, så må jeg på en eller annet måte få fastlegen til å skjønne at han må henvises videre.

 

Det er ikke så mye fastlegen kan få ut av sønnen selv på den lille tiden han er der inne.

 

Men nå har jeg snakket med en kollega som er Bipolar og dere har nok rett i at han ikke er Bipolar. Virker som det er noe helt annet ja.

 

Men de paranoide tankene er visst vanlig å få ved en depresjon har jeg skjønt.

 

Får bare sende av gårde en mail uten å nevne noe om hva jeg tror det kan være, så får fastlegen vurdere selv.

 

Anonymous poster hash: 00c9e...3b6