Medisinere bort - alltid smart?

[skrevet]

Hvorfor skal man medisinere bort problemene i så mange tilfeller? Er det smart?

[skrevet]

Og ikke kom med "offisielle retningslinjer".

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man medisinere bort problemene i så mange tilfeller? Er det smart?

Det spørs vel hva man sliter med? Jeg har i lang tid gått på en god del medisiner, men så fikk jeg nok av bivirkninger. Jeg har trappet ned, på AD i en lengre periode, og flatheten er borte, og jeg føler meg mer levende. Depresjonen er ennå ikke kommet tilbake, og håper at jeg unngår det. Føler selv at ved å gå på minst mulig medisiner, blir jeg mer motivert for kognitive og følelsesmessige endringer. Jeg bruker mye mentalisering for å takle ting nå i stedet for medisiner (jeg ble flat av AD) og hittil har det fungert bedre enn forventet. Men det er selvsagt mentalt veldig krevende. For min del håper jeg at dette kan være veien å gå. Andre må finne sin.

For ordens skyld så må jeg også si at min terapeut ikke tror det er medisiner som kan hjelpe meg. For meg har han tro på mentaliseting, traume -og gruppeterapi. Det er et intenst og svært krevende opplegg, men jeg har etter et års stillstand nå mye fremgang. Jeg tror ikke jeg hadde hatt like mye fremgang hvis jeg satt all min lit til medisiner. Men som sagt er dette meg. Løsningen kan være helt annerledes for andre, og det spørs jo hva en sliter med. Jeg har eupf på papiret, men begynner å bli frisk sier terapeut. En med en annen problemstilling kan trenge medisiner for å bli frisk.

Anonymous poster hash: 5b2bf...804

[Frank Lorang]

Hvorfor skal man medisinere bort problemene i så mange tilfeller? Er det smart?

 

Så lenge det ikke finnes alternativer ja. 

[AnonymBruker]

Så lenge det ikke finnes alternativer ja.

Hva legger du i "så lenge det ikke finnes alternativer"?

Anonymous poster hash: 5b2bf...804

[Trollings]

Hvorfor skal man medisinere bort problemene i så mange tilfeller? Er det smart?

 

Jeg tror at dersom man for eksempel må dopes kraftig ned for å overleve i sosiale situasjoner så er det kanskje ikke så lurt å gjøre det selv om samfunnet forventer at du skal fordi du kanskje ellers blir uføretrygdet. Man må jo leve også ikke bare overleve. Men det er vanskelig å si

 

Kanskje er det like smart å stå på kravene og si jeg funker ikke i sosiale settinger så det må samfunnet ta hensyn til. Men samfunnet tar jo ikke hensyn til det derfor blir ~alle aspergere uføretrygdet.

 

Men men, hvem vet

Endret 18. desember 2014 av Trollings

[skrevet]

Det spørs vel hva man sliter med? Jeg har i lang tid gått på en god del medisiner, men så fikk jeg nok av bivirkninger. Jeg har trappet ned, på AD i en lengre periode, og flatheten er borte, og jeg føler meg mer levende. Depresjonen er ennå ikke kommet tilbake, og håper at jeg unngår det. Føler selv at ved å gå på minst mulig medisiner, blir jeg mer motivert for kognitive og følelsesmessige endringer. Jeg bruker mye mentalisering for å takle ting nå i stedet for medisiner (jeg ble flat av AD) og hittil har det fungert bedre enn forventet. Men det er selvsagt mentalt veldig krevende. For min del håper jeg at dette kan være veien å gå. Andre må finne sin.

For ordens skyld så må jeg også si at min terapeut ikke tror det er medisiner som kan hjelpe meg. For meg har han tro på mentaliseting, traume -og gruppeterapi. Det er et intenst og svært krevende opplegg, men jeg har etter et års stillstand nå mye fremgang. Jeg tror ikke jeg hadde hatt like mye fremgang hvis jeg satt all min lit til medisiner. Men som sagt er dette meg. Løsningen kan være helt annerledes for andre, og det spørs jo hva en sliter med. Jeg har eupf på papiret, men begynner å bli frisk sier terapeut. En med en annen problemstilling kan trenge medisiner for å bli frisk.

Anonymous poster hash: 5b2bf...804

Ja, men jeg syns filosofien nærmest automatisk er "må finne den rette medisinen", i alle fall på dette forumet.

Jeg vet ikke om det er riktig. Jeg stiller et spørsmål.

For min egen del blir jeg fort verre hvis jeg slutter på eller trapper ned på medisin, men har man egentlig noen garanti for at dette ikke er abstinenser?

Når jeg startet i psykiatrien gav de meg med en gang resept på antipsykotika. De sa ikke at det var mot psykose, de sa det var for å fungere bedre kognitivt og sove bedre. Er dette egentlig etisk riktig?

Jeg tror neppe jeg hadde begynt på medisinene hvis jeg ble forklart hva det var. Hvem vet hvordan livet mitt hadde blitt da.

Tror jeg er hektet jeg... men jeg kan selvsagt ikke legge frem beviser for dette.

[ISW]

Jeg synes at "symptomer man ikke trenger", f.eks angst, depresjoner, tvangstanker, vrangforestillinger og annet "drit", bare bør behandles mest mulig effektivt. Om det i såfall er med medisiner, så so be it.

Om det er riktig å medisinere andre psykiske utfordringer, være seg f.eks personlighet, er jeg langt mer skeptisk til.

[AnonymBruker]

Jeg tror at dersom man for eksempel må dopes kraftig ned for å overleve i sosiale situasjoner så er det kanskje ikke så lurt å gjøre det selv om samfunnet forventer at du skal fordi du kanskje ellers blir uføretrygdet. Man må jo leve også ikke bare overleve. Men det er vanskelig å si

 

Kanskje er det like smart å stå på kravene og si jeg funker ikke i sosiale settinger så det må samfunnet ta hensyn til. Men samfunnet tar jo ikke hensyn til det derfor blir alle aspergere uføretrygdet.

 

Men men, hvem vet

Benzo er en behagelig og lettvint løsning. Men det er trist hvis en trenger benzo for å overleve. Mange sier at de klarer seg mot panikkangst med en pille i lomma og at de nesten aldri trenger den pillen. Men de er jo da blitt avhengig av å ha en valium i lomma for feks å gå ut. Da er en jo avhengig av valiumen selv om de ikke nødvendigvis tar den.

Mange som tar benzo gir den pillen æren for at de klarer å unngå angst. Da bekrefter en for seg selv at en trenger benzo for å unngå angst. En går glipp av det å kunne jobbe med angsten og lære å stå i den og man går glipp av mestring og å kunne bli kvitt angsten.

Det blir jo helt feil om en må dope seg ned hver gang man er i sosiale sammenhenger, eller andre ting man gjør ofte. Da er det lett å gi pilla æren for at man unngår angst, og en frarøver seg muligheten for å mestre, å bli frisk. Benzo for situadjoner som feks fly, MR, tannlege, etc, synes jeg må gå an.

Den psykiske avhengigheten er skummel.

Anonymous poster hash: 5b2bf...804

[AnonymBruker]

Jeg synes at "symptomer man ikke trenger", f.eks angst, depresjoner, tvangstanker, vrangforestillinger og annet "drit", bare bør behandles mest mulig effektivt. Om det i såfall er med medisiner, så so be it.

Om det er riktig å medisinere andre psykiske utfordringer, være seg f.eks personlighet, er jeg langt mer skeptisk til.

 

Hva hvis man har så problematisk personlighet at man ikke får jobb?

Anonymous poster hash: 131a5...e5e

[skrevet]

Jeg synes at "symptomer man ikke trenger", f.eks angst, depresjoner, tvangstanker, vrangforestillinger og annet "drit", bare bør behandles mest mulig effektivt. Om det i såfall er med medisiner, så so be it.

Hva om medisiner forhindrer tilfriskning? Slik at når du forsøker å slutte på medisinen så er det tilbake til start.

[ISW]

Hva hvis man har så problematisk personlighet at man ikke får jobb? Anonymous poster hash: 131a5...e5e

Da må man gjøre avveiningen om hva som er mest problematisk. Jeg tror personlig at jeg da ville la meg medisinere. Rett og slett fordi jeg føler at jobb er en så viktig del av livet gjennom mestringsfølelse og det å bidra.

[ISW]

Hva om medisiner forhindrer tilfriskning? Slik at når du forsøker å slutte på medisinen så er det tilbake til start.

Vel, sånn er det jo med mange sykdommer. Hvis en person med høyt blodtrykk som blir holdt i sjakk av medisiner slutter å ta medisiner, så får vedkommende høyt blodtrykk igjen. Det er flere måter å se dette på. Man kan si at medisinen "kunstig" normaliserer noe, eller man kan si at medisinen gjør en endring av noe som var galt (f.eks mangel på serotonin) slik at man med medisiner er så heldig at man blir normal.

[AnonymBruker]

Benzo er en behagelig og lettvint løsning. Men det er trist hvis en trenger benzo for å overleve. Mange sier at de klarer seg mot panikkangst med en pille i lomma og at de nesten aldri trenger den pillen. Men de er jo da blitt avhengig av å ha en valium i lomma for feks å gå ut. Da er en jo avhengig av valiumen selv om de ikke nødvendigvis tar den.

Mange som tar benzo gir den pillen æren for at de klarer å unngå angst. Da bekrefter en for seg selv at en trenger benzo for å unngå angst. En går glipp av det å kunne jobbe med angsten og lære å stå i den og man går glipp av mestring og å kunne bli kvitt angsten.

Det blir jo helt feil om en må dope seg ned hver gang man er i sosiale sammenhenger, eller andre ting man gjør ofte. Da er det lett å gi pilla æren for at man unngår angst, og en frarøver seg muligheten for å mestre, å bli frisk. Benzo for situadjoner som feks fly, MR, tannlege, etc, synes jeg må gå an.

Den psykiske avhengigheten er skummel.

 

Avhengigheten av for eksempel SSRI/SNRI som er langt skumlere. Prøv å gå fast på Effexor og hopp over en dose. De abstinensene du får da er et helvete. Nei, benzo ved behov er lang på vei å foretrekke.

 

Og å "jobbe" med angsten og "stå i den" er bare svada som veldig ofte ikke fungerer. Jeg har angst siden jeg har vært barn, og aldri blitt kvitt den. Med benzo kan jeg ha et mye bedre liv enn uten.

Anonymous poster hash: 131a5...e5e

[skrevet]

Vel, sånn er det jo med mange sykdommer. Hvis en person med høyt blodtrykk som blir holdt i sjakk av medisiner slutter å ta medisiner, så får vedkommende høyt blodtrykk igjen. Det er flere måter å se dette på. Man kan si at medisinen "kunstig" normaliserer noe, eller man kan si at medisinen gjør en endring av noe som var galt (f.eks mangel på serotonin) slik at man med medisiner er så heldig at man blir normal.

Hva om man ville blitt friskere eller frisk over tid, uten medisiner, og ikke det, med medisiner?

[AnonymBruker]

Da må man gjøre avveiningen om hva som er mest problematisk. Jeg tror personlig at jeg da ville la meg medisinere. Rett og slett fordi jeg føler at jobb er en så viktig del av livet gjennom mestringsfølelse og det å bidra.

 

Problemet er bare at det ikke finnes medisiner som virker. Og jeg trives utmerket uten jobb.

Anonymous poster hash: 131a5...e5e

[AnonymBruker]

Ja, men jeg syns filosofien nærmest automatisk er "må finne den rette medisinen", i alle fall på dette forumet.

Jeg vet ikke om det er riktig. Jeg stiller et spørsmål.

For min egen del blir jeg fort verre hvis jeg slutter på eller trapper ned på medisin, men har man egentlig noen garanti for at dette ikke er abstinenser?

Når jeg startet i psykiatrien gav de meg med en gang resept på antipsykotika. De sa ikke at det var mot psykose, de sa det var for å fungere bedre kognitivt og sove bedre. Er dette egentlig etisk riktig?

Jeg tror neppe jeg hadde begynt på medisinene hvis jeg ble forklart hva det var. Hvem vet hvordan livet mitt hadde blitt da.

Tror jeg er hektet jeg... men jeg kan selvsagt ikke legge frem beviser for dette.

 

Ja, men jeg syns filosofien nærmest automatisk er "må finne den rette medisinen", i alle fall på dette forumet.

Jeg vet ikke om det er riktig. Jeg stiller et spørsmål.

For min egen del blir jeg fort verre hvis jeg slutter på eller trapper ned på medisin, men har man egentlig noen garanti for at dette ikke er abstinenser?

Når jeg startet i psykiatrien gav de meg med en gang resept på antipsykotika. De sa ikke at det var mot psykose, de sa det var for å fungere bedre kognitivt og sove bedre. Er dette egentlig etisk riktig?

Jeg tror neppe jeg hadde begynt på medisinene hvis jeg ble forklart hva det var. Hvem vet hvordan livet mitt hadde blitt da.

Tror jeg er hektet jeg... men jeg kan selvsagt ikke legge frem beviser for dette.

 

Jeg også. Når jeg har forsøkt å slutte med SSRI har jeg blitt mye værre enn det er jeg var før jeg begynte. Skulle ønske jeg aldri hadde blit avhengig av den drittmedisinen.

Anonymous poster hash: 131a5...e5e

[ISW]

Problemet er bare at det ikke finnes medisiner som virker. Og jeg trives utmerket uten jobb. Anonymous poster hash: 131a5...e5e

Da synes jeg det er helt greit, hvis du trives med det.

[AnonymBruker]

Ja, men jeg syns filosofien nærmest automatisk er "må finne den rette medisinen", i alle fall på dette forumet.Jeg vet ikke om det er riktig. Jeg stiller et spørsmål.For min egen del blir jeg fort verre hvis jeg slutter på eller trapper ned på medisin, men har man egentlig noen garanti for at dette ikke er abstinenser?Når jeg startet i psykiatrien gav de meg med en gang resept på antipsykotika. De sa ikke at det var mot psykose, de sa det var for å fungere bedre kognitivt og sove bedre. Er dette egentlig etisk riktig?Jeg tror neppe jeg hadde begynt på medisinene hvis jeg ble forklart hva det var. Hvem vet hvordan livet mitt hadde blitt da.Tror jeg er hektet jeg... men jeg kan selvsagt ikke legge frem beviser for dette.

Mitt subjektive svar er at det er altfor mye fokus på medisiner her. Mange tror bare de finner "den rette medisinen" så blir de friske. Så enkelt tror jeg ikke det alltid er. Medisiner kan være en krykke i en periode, men oftere enn en skulle tro er det ikke medisiner som viser seg å kunne være løsningen. Det er lett å la seg narre og å ha en tro på at medisiner er mer effektive enn de er. Kanskje kan det være fristende å tro at det er løsningen? Da trenger en nødvendigvis ikke ta innover seg at en må ta jobben selv. Det kan være en tung ting å ta innover seg. Da er det bedre å leve på en illusjon om at medisiner er redningen. Men i noen tilfeller tror jeg heller medisiner kan være en hemsko for tilfriskning.

Mens for noen er det helt nødvendig å ta medisiner, f.eks psykotiske. Og noen er så langt nede at de trenger AD i en periode. Ikke noe å skjemmes over det. Har måttet gjort det selv.

Anonymous poster hash: 5b2bf...804

[ISW]

Hva om man ville blitt friskere eller frisk over tid, uten medisiner, og ikke det, med medisiner?

Men det har du ingen garanti for..