Hvordan takle julemiddagene når...

[AnonymBruker]

I år er det en rekke julemiddager med en ny, sammensatt storfamilie i tre generasjoner. Det er fullstendig kaos med fri barneoppdragelse og en gjennomgående negativ og klagende tone, krass kritikk av andre og selvskryt.

Man sitter midt i det og blir helt matt. 

 

En går konstant og sutrer til mannen sin - som faktisk er en av de mer normale til stede, som om hun var 3 år. Jeg har knapt hørt det mennesket si noe med normal, voksen stemme, i løpet av tre middager. Han hakkes på og motarbeides, og jeg blir kvalm av å høre på. 

 

En annen er kjent for å være vanskelig, og i konflikt med alle. Hun har sine veldig spesielle (les: alternative) meninger, og kommer stadig med kritiske, passiv-aggressive bemerkninger. Det er max stenkasting i glasshus, hvor hun går konstant og kritiserer/gnager på alle andre, også sine egne barn (som nå er døve for det og ikke hører på noen), men hvis noen andre prøver å si fra til barna hennes (fordi de dominerer rommet totalt med slossing, roping og kaos), blir det ramaskrik. Bare for å ha noe å krangle på, virker det som.... og så går hun og snakker dritt om vedkommende til resten av slekta. 

Hun har stadig en ny person hun skal motarbeide og krangle med, og i år er det nok jeg som står for tur. Vanligvis er det moren, som også får piggene ut hos andre fordi hun er generelt frekk og nedlatende. 

Men når de to i perioder er perlevenner, rettes de ekle sidene mot andre. 

 

Det er ikke hyggelig. Jeg har noen skader som gjør meg veldig sårbar for hogg fra andre, og jeg sitter nesten og holder pusten og prøver å ikke si/gjøre noe galt. Det er så trist også, for dette er nå en gang den nye familien, det er så viktig at det fungerer. Jeg tenker konstant på hvordan jeg skal forholde meg, f.eks. "hvordan kan jeg si fra til det barnet om at han ikke skal skrike i øret mitt eller ødelegge tingene mine, uten å provosere foreldrene". Alt dette får meg visst til å fremstå innesluttet og sær, og "liker ikke barn" (bare fordi jeg tror det er best for alle at barn lærer seg å ta litt hensyn også, heller enn å gires opp mest mulig "fordi det er sånn barn skal være"., Ikke at det er noe jeg tør si, men det merkes sikkert.) Og så blir det også negativt, og skal kritiseres.... 

 

Så hvordan takler man det? Alkohol?!

Anonymous poster hash: c5841...9b9

[frosken]

Dette høres slitsomt ut, og de innspillene jeg har passer muligens overhodet ikke for deg. Men jeg ville for det første ha bestemt meg for å ikke forsøke å endre på noen, verken barn eller voksne. La dem oppdra sine barn selv og la dem ha sine konflikter i fred;-)

 

Hvis dere skal treffes hjemme hos deg, så må du selvfølgelig ha rett til å sørge for at barna ikke ødelegger tingene dine. Hvis det er snakk om små barn, så hadde jeg ryddet bort ting det er nærliggende å tro at de kan ødelegge. I stedet for å be barn om å roe seg ned, så går det muligens an å gjøre noe sammen med dem. Spille et spill eller la dem hjelpe til med noe praktisk.  

 

Det går an å gjøre seg selv mindre sårbar, bestemme seg for å ikke være så tilgjengelig for kritikk fra andre. La folk si det de vil si, men ikke la det påvirke deg. Siden du vet at det er sannsynlig at det blir ganske kaotisk, så forbered deg på kaos og ikke familieidyll.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan bare si hva jeg ville gjort i en slik situasjon: Jeg ville droppet dette samværet. Utenom jobb ser jeg ingen grunn til samvær med personer som ikke kan oppføre seg.

[AnonymBruker]

Dette høres slitsomt ut, og de innspillene jeg har passer muligens overhodet ikke for deg. Men jeg ville for det første ha bestemt meg for å ikke forsøke å endre på noen, verken barn eller voksne. La dem oppdra sine barn selv og la dem ha sine konflikter i fred;-)

 

Hvis dere skal treffes hjemme hos deg, så må du selvfølgelig ha rett til å sørge for at barna ikke ødelegger tingene dine. Hvis det er snakk om små barn, så hadde jeg ryddet bort ting det er nærliggende å tro at de kan ødelegge. I stedet for å be barn om å roe seg ned, så går det muligens an å gjøre noe sammen med dem. Spille et spill eller la dem hjelpe til med noe praktisk.  

 

Det går an å gjøre seg selv mindre sårbar, bestemme seg for å ikke være så tilgjengelig for kritikk fra andre. La folk si det de vil si, men ikke la det påvirke deg. Siden du vet at det er sannsynlig at det blir ganske kaotisk, så forbered deg på kaos og ikke familieidyll.

 

Men skal man bare tåle og tåle og tåle? Hadde de bare holdt konfliktene sine i fred så, men det spyes utover hele stua, konstant! Jeg får ikke til å stenge det ute. Får vondt i magen av det. 

 

Det samme med alt det unødvendige, som samler seg opp. F.eks. ungene sloss og "får vondt" (vil ha oppmerksomhet, hyler uten like). Jeg prøver å være litt praktisk og sier muntert: "Ja ja, det tåler du, det går så bra at." Ungen roer seg, og smiler igjen. Kranglefantene blir helt sjokkerte, hvordan kan jeg være så ufølsom, ungen har jo behov for trøst, hun/han er jo såret stakkars liten, og slenger seg over ungen og skal trøste overdrevent, som for å demonstrere ovenfor meg og vise ungen at den slemme dama der skal de ikke høre på. 

 

Jeg kan ikke ta initiativ til å gjøre noe med barna, for da blir det også galt. Hadde det vært hjemme hos meg, kunne jeg sagt at her i huset hyler vi ikke og løper ikke rundt og kaster ting. Men nå er det altså besteforeldrenes hus som er samlingssted, og da går det ikke. 

 

At jeg ikke skal la meg påvirke av stadig sure kommentarer og hakking (som eksploderte da jeg til slutt ba om en mer tydelig tilbakemelding), er ikke realistisk dessverre. Det er mitt store handicap.

Anonymous poster hash: c5841...9b9

[AnonymBruker]

Jeg kan bare si hva jeg ville gjort i en slik situasjon: Jeg ville droppet dette samværet. Utenom jobb ser jeg ingen grunn til samvær med personer som ikke kan oppføre seg.

 

Også hvis du hadde foreldre å ta hensyn til? Man vil jo bare at de skal være lykkelige på sine eldre dager, og da må man akseptere deres partnervalg og alt som følger med, eller hva? 

Jeg vil ihvertfall strekke meg så langt som mulig. Selv er h*n velsignet med evnen til å lukke ørene, og mener jeg burde gjøre det samme.

Anonymous poster hash: c5841...9b9

[frosken]

 

Men skal man bare tåle og tåle og tåle? Hadde de bare holdt konfliktene sine i fred så, men det spyes utover hele stua, konstant! Jeg får ikke til å stenge det ute. Får vondt i magen av det. 

 

Det samme med alt det unødvendige, som samler seg opp. F.eks. ungene sloss og "får vondt" (vil ha oppmerksomhet, hyler uten like). Jeg prøver å være litt praktisk og sier muntert: "Ja ja, det tåler du, det går så bra at." Ungen roer seg, og smiler igjen. Kranglefantene blir helt sjokkerte, hvordan kan jeg være så ufølsom, ungen har jo behov for trøst, hun/han er jo såret stakkars liten, og slenger seg over ungen og skal trøste overdrevent, som for å demonstrere ovenfor meg og vise ungen at den slemme dama der skal de ikke høre på. 

 

Jeg kan ikke ta initiativ til å gjøre noe med barna, for da blir det også galt. Hadde det vært hjemme hos meg, kunne jeg sagt at her i huset hyler vi ikke og løper ikke rundt og kaster ting. Men nå er det altså besteforeldrenes hus som er samlingssted, og da går det ikke. 

 

At jeg ikke skal la meg påvirke av stadig sure kommentarer og hakking (som eksploderte da jeg til slutt ba om en mer tydelig tilbakemelding), er ikke realistisk dessverre. Det er mitt store handicap.

Anonymous poster hash: c5841...9b9

 

Foreldre endrer ikke oppdragerstil som følge av at du evt. gir tilbakemeldinger i et juleselskap. Du får heller ikke endret folks personligheter i et slikt selskap. Derfor mener jeg beste strategi er å overse. Ting som unger som hyler klarer jeg elegant å lukke ørene for om det ikke er barn jeg selv har ansvar for.

 

Hva mener du selv er beste strategi?

[Bella Dotte]

Jeg kan bare si hva jeg ville gjort i en slik situasjon: Jeg ville droppet dette samværet. Utenom jobb ser jeg ingen grunn til samvær med personer som ikke kan oppføre seg.

 

Høres mest fonuftig ut.

Lurer bare på en ting: Er det hovedsakelig kollegaer eller pasienter som sliter mest med sosiale koder? 

[slabbedask]

 

I år er det en rekke julemiddager med en ny, sammensatt storfamilie i tre generasjoner. Det er fullstendig kaos med fri barneoppdragelse og en gjennomgående negativ og klagende tone, krass kritikk av andre og selvskryt.

Man sitter midt i det og blir helt matt. 

 

En går konstant og sutrer til mannen sin - som faktisk er en av de mer normale til stede, som om hun var 3 år. Jeg har knapt hørt det mennesket si noe med normal, voksen stemme, i løpet av tre middager. Han hakkes på og motarbeides, og jeg blir kvalm av å høre på. 

 

En annen er kjent for å være vanskelig, og i konflikt med alle. Hun har sine veldig spesielle (les: alternative) meninger, og kommer stadig med kritiske, passiv-aggressive bemerkninger. Det er max stenkasting i glasshus, hvor hun går konstant og kritiserer/gnager på alle andre, også sine egne barn (som nå er døve for det og ikke hører på noen), men hvis noen andre prøver å si fra til barna hennes (fordi de dominerer rommet totalt med slossing, roping og kaos), blir det ramaskrik. Bare for å ha noe å krangle på, virker det som.... og så går hun og snakker dritt om vedkommende til resten av slekta. 

Hun har stadig en ny person hun skal motarbeide og krangle med, og i år er det nok jeg som står for tur. Vanligvis er det moren, som også får piggene ut hos andre fordi hun er generelt frekk og nedlatende. 

Men når de to i perioder er perlevenner, rettes de ekle sidene mot andre. 

 

Det er ikke hyggelig. Jeg har noen skader som gjør meg veldig sårbar for hogg fra andre, og jeg sitter nesten og holder pusten og prøver å ikke si/gjøre noe galt. Det er så trist også, for dette er nå en gang den nye familien, det er så viktig at det fungerer. Jeg tenker konstant på hvordan jeg skal forholde meg, f.eks. "hvordan kan jeg si fra til det barnet om at han ikke skal skrike i øret mitt eller ødelegge tingene mine, uten å provosere foreldrene". Alt dette får meg visst til å fremstå innesluttet og sær, og "liker ikke barn" (bare fordi jeg tror det er best for alle at barn lærer seg å ta litt hensyn også, heller enn å gires opp mest mulig "fordi det er sånn barn skal være"., Ikke at det er noe jeg tør si, men det merkes sikkert.) Og så blir det også negativt, og skal kritiseres.... 

 

Så hvordan takler man det? Alkohol?

 

 

Må man møte opp? Hvis ja, ignorer kaoset og gå hjem tidlig.

[Madelenemie]

I år er det en rekke julemiddager med en ny, sammensatt storfamilie i tre generasjoner. Det er fullstendig kaos med fri barneoppdragelse og en gjennomgående negativ og klagende tone, krass kritikk av andre og selvskryt.Man sitter midt i det og blir helt matt.  En går konstant og sutrer til mannen sin - som faktisk er en av de mer normale til stede, som om hun var 3 år. Jeg har knapt hørt det mennesket si noe med normal, voksen stemme, i løpet av tre middager. Han hakkes på og motarbeides, og jeg blir kvalm av å høre på.  En annen er kjent for å være vanskelig, og i konflikt med alle. Hun har sine veldig spesielle (les: alternative) meninger, og kommer stadig med kritiske, passiv-aggressive bemerkninger. Det er max stenkasting i glasshus, hvor hun går konstant og kritiserer/gnager på alle andre, også sine egne barn (som nå er døve for det og ikke hører på noen), men hvis noen andre prøver å si fra til barna hennes (fordi de dominerer rommet totalt med slossing, roping og kaos), blir det ramaskrik. Bare for å ha noe å krangle på, virker det som.... og så går hun og snakker dritt om vedkommende til resten av slekta. Hun har stadig en ny person hun skal motarbeide og krangle med, og i år er det nok jeg som står for tur. Vanligvis er det moren, som også får piggene ut hos andre fordi hun er generelt frekk og nedlatende. Men når de to i perioder er perlevenner, rettes de ekle sidene mot andre.  Det er ikke hyggelig. Jeg har noen skader som gjør meg veldig sårbar for hogg fra andre, og jeg sitter nesten og holder pusten og prøver å ikke si/gjøre noe galt. Det er så trist også, for dette er nå en gang den nye familien, det er så viktig at det fungerer. Jeg tenker konstant på hvordan jeg skal forholde meg, f.eks. "hvordan kan jeg si fra til det barnet om at han ikke skal skrike i øret mitt eller ødelegge tingene mine, uten å provosere foreldrene". Alt dette får meg visst til å fremstå innesluttet og sær, og "liker ikke barn" (bare fordi jeg tror det er best for alle at barn lærer seg å ta litt hensyn også, heller enn å gires opp mest mulig "fordi det er sånn barn skal være"., Ikke at det er noe jeg tør si, men det merkes sikkert.) Og så blir det også negativt, og skal kritiseres....  Så hvordan takler man det? Alkohol?! Anonymous poster hash: c5841...9b9

hei!

jeg var i juleselskap nå, men fordi det var godt planlagt fra min side gikk dette bra.

jeg visste hvem som kom, og bestemte meg for å oppsøke to personer spesielt, en som har jobbet i fengselsvesenet og en it - mann:-)

under hele middagen snakket jeg så om nokså planlagte ting, men de interesserte meg, feks strafferettssystem og kriminalomsorg, jeg hadde flere spørsmål, også algoritmer, selv om datamannen var mer av hardwaretypen, han ble interessert:-)

jeg stilte dem mange spørsmål, den pensjonerte fengselsmannen om hans familie, barnebarn, julegaver, tradisjoner m.m.

det interesserte meg det han svarte, han er eldre og tenksom og klok.

it- mannen viste seg å være friluftsinteressert:-) så der ble det full klaff.

da jeg etter en tid måtte av høflighet innom intrigemakerne ( jeg bestemte meg for å sirkulere ) hadde jeg spørsmålene klare, de ble riktig glade og slapp selv sitt eget baksnakk:-) jeg var også oppmerksom dvs så deres behov, feks nesten tomt glass, eller behov av noe, de syns jeg var veldig søt og oppmerksom:-) når jeg ga ærlige komplimenter fikk jeg en god klem og latter.

så om man er litt lur kan de mest på forhånd skrekkelige juleselskaper bli hyggelige, men det krever planlegging, og velvilje,

men jeg er fornøyd. :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, også når jeg hadde foreldre å ta hensyn til. Jeg ville sagt til dem at jeg besøkte dem alene, evt sammen med mine, når de andre i denne gruppen ikke var på besøk. Jeg ville selvsagt ha begrunnet det.

[laban]

Ikke inviter denne gjengen hjem til deg selv.  Hvis du er absolutt nødt, del dem opp i mer akseptable porsjoner eller inviter alle en dag da noen av dem "dessverre" har andre planer.   

 

Trykk Ignore-knappen hardt når du må være sammen med dem andre steder.  Det handler om timer, ikke uker.  Bare betrakt dem som en sirkusforestilling eller noe annet sært, og vær glad du kan dra hjem til deg selv etterpå.