Få psykologen til å høre på dag

[Mannmedfølelser]

Føler at psykologen min ikke forstår meg og er likegyldig ovenfor at jeg har lyst til å ta livet mitt, hva skal jeg gjøre for å få hun til å høre på meg , helle bensin på meg på venterommet og tenne på . Hoppe ut av vindu. Legge meg på gulvet å gråte. Føler at hun ikke tar mine følelser på alvor og ikke greier å ta innover seg hvordan jeg føler meg. Alt er så lett for de som fikser livet sitt.

[frosken]

Hva ser du for deg at psykologen ville ha gjort om hun tok følelsene dine på alvor?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Frosken stiller det viktige spørsmålet. Jeg vil bare legge til litt opplysninger:

 

Pasienter er ofte opptatt av å fortelle oss hvor ille de har det. Det virker som om mange tror at dess flere og verre symptomer de kan legge på bordet, dess bedre er det.

Vi behandlere er relativt lite interessert i å høre om dette. Vi vet allerede at en som kommer til oss ikke har det bra. Vårt poeng og vår oppgave er å diskutere med pasienten hva som kan gjøres for at pasienten skal få det bedre. Altså løsninger og mestring.

På den veien vil det ofte være viktig å diskutere hva som utløser slike følelser. Men igjen: Lange utgreiinger om hvor ille en har det, kjeder de fleste behandlere som sitter og venter på å komme videre.

[Gjest]

Nhd: dere må jo få opplysninger/få vite symptomene vi har for å kunne hjelpe oss med løsning og mestring?

[stjernestøv]

Nhd: dere må jo få opplysninger/få vite symptomene vi har for å kunne hjelpe oss med løsning og mestring?

Joda men de er vel som andre folk, ingen liker syting og sutring.

[Cilien]

Frosken stiller det viktige spørsmålet. Jeg vil bare legge til litt opplysninger:

 

Pasienter er ofte opptatt av å fortelle oss hvor ille de har det. Det virker som om mange tror at dess flere og verre symptomer de kan legge på bordet, dess bedre er det.

Vi behandlere er relativt lite interessert i å høre om dette. Vi vet allerede at en som kommer til oss ikke har det bra. Vårt poeng og vår oppgave er å diskutere med pasienten hva som kan gjøres for at pasienten skal få det bedre. Altså løsninger og mestring.

På den veien vil det ofte være viktig å diskutere hva som utløser slike følelser. Men igjen: Lange utgreiinger om hvor ille en har det, kjeder de fleste behandlere som sitter og venter på å komme videre.

Det var veldig greit å få vite. De fleste pasienter vet kanskje ikke om dette? Jeg har vel selv tenkt at å gå til psykolog handler om å fortelle om hvordan man har det, og det er ikke så lett å alltid gjette hva psykologen vil jeg skal snakke om heller. Jeg tror psykologer kunne vært opplært til å ha flere metasamtaler med klientene sine, si litt om hva de forventer, hvordan samtalen kommer til å foregå etc. Jeg har gått til en god del psykologer og psykiatere opp gjennom årene, men ingen av dem har noensinne gitt meg noen råd eller tips om hvordan terapi faktisk best kan foregå. 

 

Ellers - og litt off topic, tror jeg psykologer hadde tjent på å av og til bare si noen trøstens ord. For eksempel: Jeg hører hva du sier og det høres veldig leit ut. Det kan virkelig ikke være greit å ha det slik. Etc. Gjerne sammen med et blikk som viste litt innlevelse. Oftest møter jeg slike som NDH som straks vil se framover, spør hva jeg trenger, hva jeg vil etc. Men noen få ganger i livet hadde det vært godt om psykologer gikk ørlite ut av rollen sin og bare rett og slett sa noen trøstens ord. Det trenger ikke å være ekte ment, jeg kan fint ta til takke med noe som bare minner om empati. Så - etter noen slike setninger, kan man selvsagt gå videre, jeg mener ikke man skal dvele ved dette hele timen. 

 

Av og til undrer jeg meg litt på om psykologer og psykiatere er svært redde for menneskers smerte. Som regel får jeg ros for å være en veldig samvittighetsfull, oppegående og reflektert klient. Jeg kommer alltid presis, reflekterer videre hjemme og prøver å gjøre alt jeg kan for å bli bedre. Men noen få ganger har jeg vært veldig, veldig dårlig og sagt dette til ulike psykologer. Da skjer ett av to; enten blir jeg sendt hjem med beskjed om at "jeg tror ikke det er noe poeng at vi snakker sammen når du er så dårlig" eller jeg blir oppfodret til å gå til lege med en eneste gang. Noen ganger hadde det vært fantastisk om psykologen eller psykiateren hadde turd å virkelig høre på det jeg har å si og stå litt i smerten min. En gang gikk jeg til en filosofisk praktiker. Han turde det - å lytte til meg, bevege seg inn mot smerten min og ikke bare sende meg ut og tro han måtte "fikse" meg med en gang. Selvsagt forstår jeg at psykologer og psykiatere er redde fordi de har et ansvar for mitt ve og vel, men noen ganger kunne jeg likevel ønsket meg noen minutter med medfølelse, før man ble sendt ut eller videre.

[Gjest]

Joda men de er vel som andre folk, ingen liker syting og sutring.

Ok. Veldig greit å bli obs på slike ting. Selv har jeg ikke tenkt i de baner før.

[AnonymBruker]

Føler at psykologen min ikke forstår meg og er likegyldig ovenfor at jeg har lyst til å ta livet mitt, hva skal jeg gjøre for å få hun til å høre på meg , helle bensin på meg på venterommet og tenne på . Hoppe ut av vindu. Legge meg på gulvet å gråte. Føler at hun ikke tar mine følelser på alvor og ikke greier å ta innover seg hvordan jeg føler meg. Alt er så lett for de som fikser livet sitt.

kanskje har du en terapeut som kun vil erstatte tankene dine med fornuft og ikke gi rom for emosjoner. Sjekk ut hennes tilnærming ( terapeutiske) til møtene med deg...

Anonymous poster hash: dc9a4...a42

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

@hww: Ja, vi må selvsagt kjenne til symptomene bl.a. for å si noe om diagnose og alvorlighetsgrad. Får vi for lite av dette, vil vi fortsette å spørre til vi får det vi trenger - ikke vær redd for det.

 

@cilien: Et meget klokt innlegg. Ja, det skal være rom for trøst, empati og forståelse, og ingen skal sendes hjem fordi de er "for dårlige" (unntaket er ruset).

 

til alle: Men det er ingen grunn til å bruke store deler av hver time til å brodere ut hvor fæl og forferdelig siste uke har vært. Igjen "Den Gyldne middelvei". Terapiens hovedmål er mestring, løsninger og utvikling. 

[AnonymBruker]

@hww: Ja, vi må selvsagt kjenne til symptomene bl.a. for å si noe om diagnose og alvorlighetsgrad. Får vi for lite av dette, vil vi fortsette å spørre til vi får det vi trenger - ikke vær redd for det.

 

@cilien: Et meget klokt innlegg. Ja, det skal være rom for trøst, empati og forståelse, og ingen skal sendes hjem fordi de er "for dårlige" (unntaket er ruset).

 

til alle: Men det er ingen grunn til å bruke store deler av hver time til å brodere ut hvor fæl og forferdelig siste uke har vært. Igjen "Den Gyldne middelvei". Terapiens hovedmål er mestring, løsninger og utvikling.

Jeg forstår den. Men når årene går og en ikke kommer videre?

Anonymous poster hash: a2e80...591

[frosken]

Jeg forstår den. Men når årene går og en ikke kommer videre?

Anonymous poster hash: a2e80...591

 

Da tror jeg det er viktig at man snakker om terapien med sin terapeut.

[DoleMari]

Det var veldig greit å få vite. De fleste pasienter vet kanskje ikke om dette? Jeg har vel selv tenkt at å gå til psykolog handler om å fortelle om hvordan man har det, og det er ikke så lett å alltid gjette hva psykologen vil jeg skal snakke om heller. Jeg tror psykologer kunne vært opplært til å ha flere metasamtaler med klientene sine, si litt om hva de forventer, hvordan samtalen kommer til å foregå etc. Jeg har gått til en god del psykologer og psykiatere opp gjennom årene, men ingen av dem har noensinne gitt meg noen råd eller tips om hvordan terapi faktisk best kan foregå. 

 

Ellers - og litt off topic, tror jeg psykologer hadde tjent på å av og til bare si noen trøstens ord. For eksempel: Jeg hører hva du sier og det høres veldig leit ut. Det kan virkelig ikke være greit å ha det slik. Etc. Gjerne sammen med et blikk som viste litt innlevelse. Oftest møter jeg slike som NDH som straks vil se framover, spør hva jeg trenger, hva jeg vil etc. Men noen få ganger i livet hadde det vært godt om psykologer gikk ørlite ut av rollen sin og bare rett og slett sa noen trøstens ord. Det trenger ikke å være ekte ment, jeg kan fint ta til takke med noe som bare minner om empati. Så - etter noen slike setninger, kan man selvsagt gå videre, jeg mener ikke man skal dvele ved dette hele timen. 

 

Av og til undrer jeg meg litt på om psykologer og psykiatere er svært redde for menneskers smerte. Som regel får jeg ros for å være en veldig samvittighetsfull, oppegående og reflektert klient. Jeg kommer alltid presis, reflekterer videre hjemme og prøver å gjøre alt jeg kan for å bli bedre. Men noen få ganger har jeg vært veldig, veldig dårlig og sagt dette til ulike psykologer. Da skjer ett av to; enten blir jeg sendt hjem med beskjed om at "jeg tror ikke det er noe poeng at vi snakker sammen når du er så dårlig" eller jeg blir oppfodret til å gå til lege med en eneste gang. Noen ganger hadde det vært fantastisk om psykologen eller psykiateren hadde turd å virkelig høre på det jeg har å si og stå litt i smerten min. En gang gikk jeg til en filosofisk praktiker. Han turde det - å lytte til meg, bevege seg inn mot smerten min og ikke bare sende meg ut og tro han måtte "fikse" meg med en gang. Selvsagt forstår jeg at psykologer og psykiatere er redde fordi de har et ansvar for mitt ve og vel, men noen ganger kunne jeg likevel ønsket meg noen minutter med medfølelse, før man ble sendt ut eller videre.

Jeg er så enig med deg! Jeg har møtt en empatisk og snill psykolog som er der i smerten min og viser mye medfølelse. Det er det viktigste for meg. Ikke at det er synd på meg, men at noen forstår hvorfor ting har blitt som det har blitt i mitt liv. Det er faktisk viktig!

[Madelenemie]

Det var veldig greit å få vite. De fleste pasienter vet kanskje ikke om dette? Jeg har vel selv tenkt at å gå til psykolog handler om å fortelle om hvordan man har det, og det er ikke så lett å alltid gjette hva psykologen vil jeg skal snakke om heller. Jeg tror psykologer kunne vært opplært til å ha flere metasamtaler med klientene sine, si litt om hva de forventer, hvordan samtalen kommer til å foregå etc. Jeg har gått til en god del psykologer og psykiatere opp gjennom årene, men ingen av dem har noensinne gitt meg noen råd eller tips om hvordan terapi faktisk best kan foregå. 

 

Ellers - og litt off topic, tror jeg psykologer hadde tjent på å av og til bare si noen trøstens ord. For eksempel: Jeg hører hva du sier og det høres veldig leit ut. Det kan virkelig ikke være greit å ha det slik. Etc. Gjerne sammen med et blikk som viste litt innlevelse. Oftest møter jeg slike som NDH som straks vil se framover, spør hva jeg trenger, hva jeg vil etc. Men noen få ganger i livet hadde det vært godt om psykologer gikk ørlite ut av rollen sin og bare rett og slett sa noen trøstens ord. Det trenger ikke å være ekte ment, jeg kan fint ta til takke med noe som bare minner om empati. Så - etter noen slike setninger, kan man selvsagt gå videre, jeg mener ikke man skal dvele ved dette hele timen. 

 

Av og til undrer jeg meg litt på om psykologer og psykiatere er svært redde for menneskers smerte. Som regel får jeg ros for å være en veldig samvittighetsfull, oppegående og reflektert klient. Jeg kommer alltid presis, reflekterer videre hjemme og prøver å gjøre alt jeg kan for å bli bedre. Men noen få ganger har jeg vært veldig, veldig dårlig og sagt dette til ulike psykologer. Da skjer ett av to; enten blir jeg sendt hjem med beskjed om at "jeg tror ikke det er noe poeng at vi snakker sammen når du er så dårlig" eller jeg blir oppfodret til å gå til lege med en eneste gang. Noen ganger hadde det vært fantastisk om psykologen eller psykiateren hadde turd å virkelig høre på det jeg har å si og stå litt i smerten min. En gang gikk jeg til en filosofisk praktiker. Han turde det - å lytte til meg, bevege seg inn mot smerten min og ikke bare sende meg ut og tro han måtte "fikse" meg med en gang. Selvsagt forstår jeg at psykologer og psykiatere er redde fordi de har et ansvar for mitt ve og vel, men noen ganger kunne jeg likevel ønsket meg noen minutter med medfølelse, før man ble sendt ut eller videre.

Hei!

 

Jeg har selv ikke hatt mye jeg ønsket si om vonde ting, men de gangene vi har kommet inn på noe og jeg har blitt synlig berørt, på min måte dvs jeg kremter og prøver ikke gråte, da gjennomskuer min psykiater dette, og trøster meg med omtrent de ordene du har savnet å høre. Det er ikke skuespill heller, hun bryr seg veldig mye om sine pasienter.

Så det fins nok psykiatere som tåler andres smerte.

 

Jeg har selv opplevd en veldig trøst etter timen når min psykiater med ord har trøstet meg, de er så ekte og ærlige ordene, og til slutt har de vært med å forme meg og gi meg trygghet.

 

Det er leit å lese din erfaring, jeg håper det ikke er slik praksis er, en grunn til at jeg er blitt så bra inni meg, er tryggheten og helheten som har fått ta plass fordi min psykiater har vært nær og ærlig og personlig.

Jeg kunne ikke fått hjelp av en profesjonell iskald fisk med fine teorier om terapi.

[Mannmedfølelser]

Var egentlig det jeg trodde om alle behandlere de sitter i sin egen boble og nikker og lager noen lyder når de syntes det passer . Eller så betyr ikke pasienten mere enn at de har en inntekt. Og egentlig syntes de jobben er trist og syntes det er greit at pasientene ikke blir bedre . Syntes jeg ikke har noen fremgang etter 1 år i terapi men nå skjønner jeg at egentlig så kjeder behandleren seg og bare håper på å bli kvitt meg . Hadde vært fint om alle behandlere hadde fortalt meg at de ikke er interessert i å hjelpe meg. Takk til nhd for oppklarende svar.

[frosken]

Er måten du svarer på her typisk for hvordan du både oppfatter og responderer på innspill fra andre?

[Madelenemie]

Var egentlig det jeg trodde om alle behandlere de sitter i sin egen boble og nikker og lager noen lyder når de syntes det passer . Eller så betyr ikke pasienten mere enn at de har en inntekt. Og egentlig syntes de jobben er trist og syntes det er greit at pasientene ikke blir bedre . Syntes jeg ikke har noen fremgang etter 1 år i terapi men nå skjønner jeg at egentlig så kjeder behandleren seg og bare håper på å bli kvitt meg . Hadde vært fint om alle behandlere hadde fortalt meg at de ikke er interessert i å hjelpe meg. Takk til nhd for oppklarende svar.

det der var jammen er rar tolkning og oppfatning?

[Gjest]

@hww: Ja, vi må selvsagt kjenne til symptomene bl.a. for å si noe om diagnose og alvorlighetsgrad. Får vi for lite av dette, vil vi fortsette å spørre til vi får det vi trenger - ikke vær redd for det.

@cilien: Et meget klokt innlegg. Ja, det skal være rom for trøst, empati og forståelse, og ingen skal sendes hjem fordi de er "for dårlige" (unntaket er ruset).

til alle: Men det er ingen grunn til å bruke store deler av hver time til å brodere ut hvor fæl og forferdelig siste uke har vært. Igjen "Den Gyldne middelvei". Terapiens hovedmål er mestring, løsninger og utvikling.

Underveis i behandlingen da - regnes det å fortelle om symptomene som syting og klaging som kjeder behandleren? Det var det jeg lurte på. Endret 26. desember 2014 av hww

[AnonymBruker]

Var egentlig det jeg trodde om alle behandlere de sitter i sin egen boble og nikker og lager noen lyder når de syntes det passer . Eller så betyr ikke pasienten mere enn at de har en inntekt. Og egentlig syntes de jobben er trist og syntes det er greit at pasientene ikke blir bedre . Syntes jeg ikke har noen fremgang etter 1 år i terapi men nå skjønner jeg at egentlig så kjeder behandleren seg og bare håper på å bli kvitt meg . Hadde vært fint om alle behandlere hadde fortalt meg at de ikke er interessert i å hjelpe meg. Takk til nhd for oppklarende svar.

Anonymous poster hash: dc9a4...a42

[AnonymBruker]

Var egentlig det jeg trodde om alle behandlere de sitter i sin egen boble og nikker og lager noen lyder når de syntes det passer . Eller så betyr ikke pasienten mere enn at de har en inntekt. Og egentlig syntes de jobben er trist og syntes det er greit at pasientene ikke blir bedre . Syntes jeg ikke har noen fremgang etter 1 år i terapi men nå skjønner jeg at egentlig så kjeder behandleren seg og bare håper på å bli kvitt meg . Hadde vært fint om alle behandlere hadde fortalt meg at de ikke er interessert i å hjelpe meg. Takk til nhd for oppklarende svar.

trist å lese hvor vondt du har det og hvor desperat fortvilet du virker å være. Vondt å sitte med en følelse av å ikke bli sett og lyttet til. Etter min mening tolket du likevel svaret til Nhd i verste mening og henger deg opp i det han sier om å kjede terapeut. Jeg tenker terapeuten har et profesjonelt ansvar i relasjonen for å få frem hva som utløser dine plager , du har et ansvar for få frem dette og ikke bare fortelle om alt det konkret triste. Videre kommer det frem i tråden at det skal være rom for emosjoner , empati osv også . Har du sagt til psykolog hvor fortvilet du er over at du stagnerer , har dere drøftet sammen hva som kan gjøres for å bli bedre ?

Jeg har en vond terapi erfaring bak meg, vet ikke hvor jeg fikk kreftene fra men skrev opp hva som gjorde at jeg opplevde det slik og hva min mistillit til psykolog handlet om. F eks hvordan jeg følte meg lite møtt og forstått i min smerte osv. Det hjalp ! Fikk en annen psykolog også.

Håper du snart får det bedre og klarer å få frem din lidelse på måter som gjør at du blir møtt på en måte som hjelper for deg:)

Anonymous poster hash: dc9a4...a42

[Caylee]

Frosken stiller det viktige spørsmålet. Jeg vil bare legge til litt opplysninger:

 

Pasienter er ofte opptatt av å fortelle oss hvor ille de har det. Det virker som om mange tror at dess flere og verre symptomer de kan legge på bordet, dess bedre er det.

Vi behandlere er relativt lite interessert i å høre om dette. Vi vet allerede at en som kommer til oss ikke har det bra. Vårt poeng og vår oppgave er å diskutere med pasienten hva som kan gjøres for at pasienten skal få det bedre. Altså løsninger og mestring.

På den veien vil det ofte være viktig å diskutere hva som utløser slike følelser. Men igjen: Lange utgreiinger om hvor ille en har det, kjeder de fleste behandlere som sitter og venter på å komme videre.

Slik jeg tolket trådstarter så ønsker han få bedre eller annerledes psykiatrisk behandling som kan hjelpe bedre. Poenget er ikke å fortelle hvor ille man har det, men at man ønsker at behandleren skal forstå hvor ille det faktisk er, så han får god nok behandling.