Selvskading. Et taust område i terapi

[AnonymBruker]

Jeg har gått i behandling i ca 10 år. Selvskading er et taust område. Noe en skal snakke minst mulig om. Men jeg savner litt å kunne snakke om de situasjoner og prosesser som fører til selvskadingstrang og selvskading? Er behandlerne redd for at det skal bli verre ved å fokusere på det. Det er tross alt grunnen for selvskading som er det største problemet. Og en må se alt i sin helhet. Selvskadingen er vel egentlig bare et symtom der det ligger veldig mye kompliserte følelser bak.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[frosken]

Har du spurt din behandler om vedkommende mener dere ikke skal snakke om selvskadingen? Og hvilke begrunnelser er det i såfall som gis?

 

Av og til er det såpass mye skamfølelse knyttet til selvskading at folk selv unngår temaet.

[AnonymBruker]

Har du spurt din behandler om vedkommende mener dere ikke skal snakke om selvskadingen? Og hvilke begrunnelser er det i såfall som gis?

 

Av og til er det såpass mye skamfølelse knyttet til selvskading at folk selv unngår temaet.

Jeg føler det når jeg prøver å ta det opp. Når ikke jeg da blir møtt med at de bryr seg, så sier jeg ikke mer. Har også følt NHD mener at dette skal snakkes minst mulig om. Men for meg er det blitt en del av livet enten det bare er trang eller trang som fører til handling. Men det er det som ligger bak og hvorfor det fører til slike tanker event. handling som betyr noe.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[frosken]

Jeg tror det er mer konstruktivt å spørre direkte hvordan din behandler ser på dette, enn å basere deg på en følelse av at de ikke bryr seg.

 

Det går fint at å både være opptatt hva som utløser selvskadingstrang og samtidig drøfte ulike sider ved selvskading.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mer konstruktivt å spørre direkte hvordan din behandler ser på dette, enn å basere deg på en følelse av at de ikke bryr seg.

 

Det går fint at å både være opptatt hva som utløser selvskadingstrang og samtidig drøfte ulike sider ved selvskading.

Det er ikke det enkleste tema og ta opp. Og jeg trenger hjelp til å få det frem. Men det er kanskje ikke så viktig. Når jeg har det veldig vondt har jeg en forståelse for det. Men enkelte ganger er det situasjoner som jeg undrer meg over hvorfor de fremkaller slik trang.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[AnonymBruker]

Det som nå fikk meg til å lure på hva som egentlig skjer med meg var en kort liten hendelse. Jeg var litt irritert og jeg fikk litt dårlig samvittighet. Plutselig kommer den over meg. Trangen til å gjemme meg bort for å skade meg. Men hvorfor. Så veldig ille hadde jeg det ikke. Men den dårlige samvittigheten gir meg selvforakt. Trangen ble ikke handling denne gangen, men jeg reagerer på at det er så lite som skal til enkelte ganger og jeg forstår ikke helt hvorfor. Hva er det jeg vil oppnå? Jeg straffer meg selv. Det demper ubehaget. Men det er så mye kompliserte følelser som jeg ikke helt får tak i. For meg er det ikke lenger den store forskjellen om trang blir til handling. Men det at jeg reagerer slik liker jeg ikke.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[frosken]

Det er ikke det enkleste tema og ta opp. Og jeg trenger hjelp til å få det frem. Men det er kanskje ikke så viktig. Når jeg har det veldig vondt har jeg en forståelse for det. Men enkelte ganger er det situasjoner som jeg undrer meg over hvorfor de fremkaller slik trang.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

Selvskading kan være svært avhengighetsskapende. Det kan bli et slags universalmiddel for å regulere følelser. Jeg synes du skal ta initiativ til å snakke mer om dette med din behandler, prøv å starte med å snakke om det å skulle snakke om det.

[FjellOgDalar]

Det burde ikke være et problem å snakke om det, og jobbe med hvordan en kan komme videre. Jeg tror ikke det har så mye hensikt å snakke om selve selvskadingen i detaljer, men hva som ligger bak den og hvordan man kan finne ikke-destruktive måter å takle psykisk smerte på. Min psykolog er i alle fall helt åpen for det.

[AnonymBruker]

Det burde ikke være et problem å snakke om det, og jobbe med hvordan en kan komme videre. Jeg tror ikke det har så mye hensikt å snakke om selve selvskadingen i detaljer, men hva som ligger bak den og hvordan man kan finne ikke-destruktive måter å takle psykisk smerte på. Min psykolog er i alle fall helt åpen for det.

Tror det er greit å informere om alvorlighetsgraden. Og det er ikke alvorlig lenger, så jeg ser ikke på det som noe stort problem. Men det er tanker, følelser og reaksjoner rundt det jeg ønsker å snakke om. Få tak i hvilke følelser jeg ikke mestrer før trangen kommer. Det frosken skriver om at det er et middel for å regulere følelser ligger det nok mye i. Jeg forstår at flesteparten er opptatt av handling og å finne andre mestringsmåter, men jeg tenker like mye på at jeg ikke ønsker den automatiske tanken som kommer. Trangen som kommer selv om jeg ikke trenger å ha det så veldig ille. En annen ting er når jeg er så dårlig at det blir selvskading istedenfor at jeg gjør noe jeg angrer mer på.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[frosken]

Tror det er greit å informere om alvorlighetsgraden. Og det er ikke alvorlig lenger, så jeg ser ikke på det som noe stort problem. Men det er tanker, følelser og reaksjoner rundt det jeg ønsker å snakke om. Få tak i hvilke følelser jeg ikke mestrer før trangen kommer. Det frosken skriver om at det er et middel for å regulere følelser ligger det nok mye i. Jeg forstår at flesteparten er opptatt av handling og å finne andre mestringsmåter, men jeg tenker like mye på at jeg ikke ønsker den automatiske tanken som kommer. Trangen som kommer selv om jeg ikke trenger å ha det så veldig ille. En annen ting er når jeg er så dårlig at det blir selvskading istedenfor at jeg gjør noe jeg angrer mer på.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

Men gjør det noe om tanken kommer dersom du ikke handler som følge av den?

[AnonymBruker]

Men gjør det noe om tanken kommer dersom du ikke handler som følge av den?

Kanskje ikke så mye de flyktige tankene, men trangen gjør noe. Og selv om det er forskjell på om det blir med trang eller om den fører til handling. Så er ikke forskjellen for meg så stor.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[frosken]

Kanskje ikke så mye de flyktige tankene, men trangen gjør noe. Og selv om det er forskjell på om det blir med trang eller om den fører til handling. Så er ikke forskjellen for meg så stor.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

Hver gang trangen fører til selvskading, så forsterker du trangens tendens til å dukke opp i vanskelige situasjoner. Dersom du konsekvent ignorerer trangen, så vil den også gradvis mer eller mindre forsvinne. Det blir som med andre ting man er avhengig av. Dersom man spiser sjokolade hver gang man ser en sjokoladeplate eller får lyst på sjokolade, så vil man ofte få den impulsen. Om man aldri spiser sjokolade, så vil man omtrent aldri oppleve noen lyst til det heller. Kanskje en ganske banal sammenligning, men slik jeg ser det er det store likheter.

[AnonymBruker]

Hver gang trangen fører til selvskading, så forsterker du trangens tendens til å dukke opp i vanskelige situasjoner. Dersom du konsekvent ignorerer trangen, så vil den også gradvis mer eller mindre forsvinne. Det blir som med andre ting man er avhengig av. Dersom man spiser sjokolade hver gang man ser en sjokoladeplate eller får lyst på sjokolade, så vil man ofte få den impulsen. Om man aldri spiser sjokolade, så vil man omtrent aldri oppleve noen lyst til det heller. Kanskje en ganske banal sammenligning, men slik jeg ser det er det store likheter.

Jeg vet det ofte er slik. Men det forsvant ikke de årene jeg klarte å la være.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[larimar]

Jeg vet det ofte er slik. Men det forsvant ikke de årene jeg klarte å la være.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

Jeg opplever det heller ikke slik at trangen forsvinner med tiden. Jeg tror kanskje det er veldig individuelt. For noen er den første tiden uten handling det mest vanskeligste, mens for andre blir det vanskeligere med tiden. Det kommer og går litt i bølger og.

 

Synes det er merkelig at det ikke er et tema i behandlingen. Jeg er enig med de her over at du burde finne ut av grunnen for hvorfor det er sånn. Hvis du har vanskeligheter for å si det høyt kan du alltids levere fra deg et brev; det er ofte litt enklere.

[AnonymBruker]

Jeg opplever det heller ikke slik at trangen forsvinner med tiden. Jeg tror kanskje det er veldig individuelt. For noen er den første tiden uten handling det mest vanskeligste, mens for andre blir det vanskeligere med tiden. Det kommer og går litt i bølger og.

 

Synes det er merkelig at det ikke er et tema i behandlingen. Jeg er enig med de her over at du burde finne ut av grunnen for hvorfor det er sånn. Hvis du har vanskeligheter for å si det høyt kan du alltids levere fra deg et brev; det er ofte litt enklere.

Jeg kan nevne det når det føles naturlig. Men jeg trenger respons for å kunne gå mer inn på det.

Men jeg tror at det er noe en ikke skal gå for mye innpå. Det inntrykket har jeg fått noen ganger på dol, og det blir bekreftet for meg når jeg prøver å gå innpå det i behandling. Kanskje det ofte er det beste. Men jeg tror ikke jeg blir verre av å snakke om det. Det kan hjelpe litt å forstå.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[frosken]

Jeg vet det ofte er slik. Men det forsvant ikke de årene jeg klarte å la være.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

Om det ikke forsvinner helt, så tror jeg det stort sett alltid vil reduseres etter som årene går uten selvskading. Dersom man har klart å ta et endelig standpunkt til aldri mer å selvskade, så vil man også lettere stoppe seg selv fra å la tankene gli i den retningen.

 

Jeg tenker at det ved alle former for avhengighetsproblematikk (enten det gjelder selvskading, alkohol, spiseproblemer osv. ), så er det gunstig både å jobbe med bakenforliggende mekanismer og den konkrete atferden det er snakk om.

[frosken]

Jeg kan nevne det når det føles naturlig. Men jeg trenger respons for å kunne gå mer inn på det.

Men jeg tror at det er noe en ikke skal gå for mye innpå. Det inntrykket har jeg fått noen ganger på dol, og det blir bekreftet for meg når jeg prøver å gå innpå det i behandling. Kanskje det ofte er det beste. Men jeg tror ikke jeg blir verre av å snakke om det. Det kan hjelpe litt å forstå.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

Du kan ta opp i terapien at du gjerne vil ha respons og at du gjerne vil se nærmere på dette. Du kan i mye større grad styre hvordan tiden blir brukt i terapitimene enn du virker å gjøre i dag.

[AnonymBruker]

Du kan ta opp i terapien at du gjerne vil ha respons og at du gjerne vil se nærmere på dette. Du kan i mye større grad styre hvordan tiden blir brukt i terapitimene enn du virker å gjøre i dag.

Jeg vet egentlig ikke om jeg har terapitimer der jeg går nå. Hva er forskjellen på medisinkoppfølging, støttesamtaler og terapi? Så lite som jeg har gått så ser jeg for meg at det er mer medisinsk oppfølging.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[frosken]

Jeg vet egentlig ikke om jeg har terapitimer der jeg går nå. Hva er forskjellen på medisinkoppfølging, støttesamtaler og terapi? Så lite som jeg har gått så ser jeg for meg at det er mer medisinsk oppfølging.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

Kanskje det er på tide at du tematiserer nettopp dette hos din behandler? Du kan jo bruke det med selvskadingen som et konkret eksempel på noe du kunne ha tenkt deg å jobbe med men som du forestiller deg at vedkommende ikke vil synes er relevant.

[Caylee]

Jeg har gått i behandling i ca 10 år. Selvskading er et taust område. Noe en skal snakke minst mulig om. Men jeg savner litt å kunne snakke om de situasjoner og prosesser som fører til selvskadingstrang og selvskading? Er behandlerne redd for at det skal bli verre ved å fokusere på det. Det er tross alt grunnen for selvskading som er det største problemet. Og en må se alt i sin helhet. Selvskadingen er vel egentlig bare et symtom der det ligger veldig mye kompliserte følelser bak.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

Jeg syns du bør være åpen og ta det opp. Si at du ønsker å prate om det, få råd til hvordan du skal takle skadetrangen og enentuelt spørre hvorfor behandlerne hvorfor de ikke tar opp det tema.

Er ofte et symptom på noe bak. Men opplever selv at selvskading også er en måte å takle vanskelige følelser på. Noe som alle mennesker til en viss grad har. Det går ikke helt ann å bli kvitt uansett om man blir betegnet som psykisk frisk eller ikke. Så jeg personlig har funnet ut selvskading også handler om hvordan man skal takle følelser.

En mann som er alkoholiker og en som ikke er det, kan ha akuratt like følelser, Borsett fra at alkoholikeren drikker det bort, og han andre ser en film. Skjønner? derfor er det viktig prate om det også. Skjønner ikke helt logikken til folk som mener det burde ties om.