Selvskading. Et taust område i terapi

[Caylee]

Jeg føler det når jeg prøver å ta det opp. Når ikke jeg da blir møtt med at de bryr seg, så sier jeg ikke mer. Har også følt NHD mener at dette skal snakkes minst mulig om. Men for meg er det blitt en del av livet enten det bare er trang eller trang som fører til handling. Men det er det som ligger bak og hvorfor det fører til slike tanker event. handling som betyr noe.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

Ingen vet bedre angående selvskading enn selvskaderne selv. Når de ikke bryr seg burde du spørre hvorfor de ikke gjør det. Skjønner det enkleste er å bare lahver å prate om det, men det løser egentlig ingenting,

[Caylee]

Jeg opplever det heller ikke slik at trangen forsvinner med tiden. Jeg tror kanskje det er veldig individuelt. For noen er den første tiden uten handling det mest vanskeligste, mens for andre blir det vanskeligere med tiden. Det kommer og går litt i bølger og.

 

Synes det er merkelig at det ikke er et tema i behandlingen. Jeg er enig med de her over at du burde finne ut av grunnen for hvorfor det er sånn. Hvis du har vanskeligheter for å si det høyt kan du alltids levere fra deg et brev; det er ofte litt enklere.

Opplever det samme som deg. Jeg har ikke selvskadet på lenge nå. Og da mener jeg ganske lenge. Selvom skadetrangen er mindre enn før er det situasjoner der den dukker opp igjen med ganske stor styrke. Det er ikke så enkelt å bli kvitt skadetrang som noen skal ha det til, selvom man ikke har selvskadet på noen måneder.

[larimar]

Jeg kan nevne det når det føles naturlig. Men jeg trenger respons for å kunne gå mer inn på det.

Men jeg tror at det er noe en ikke skal gå for mye innpå. Det inntrykket har jeg fått noen ganger på dol, og det blir bekreftet for meg når jeg prøver å gå innpå det i behandling. Kanskje det ofte er det beste. Men jeg tror ikke jeg blir verre av å snakke om det. Det kan hjelpe litt å forstå.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

Jeg mener fremdeles at du burde ta det opp med behandleren din, og spørre konkret om hvorfor h*n mener at det ikke burde snakkes om, hvis det er tilfellet.

 

Jeg vet ikke hva de konkrete rettningslinjene er, men jeg har snakket med de fleste jeg har møtt i psykiatrien (og det er ganske mange) om selvskading. Det virker helt logisk for meg. Hvordan kan bli frisk fra noe hvis man ikke snakker om det?

 

Jeg vil tro at det som kan være faren om å snakke om selvskading, er at det kan gi for mye fokus på selve handlingen som gjør det vanskeligere å gi slipp. Det er jo det selve greien om å "ikke gi selvskadingen oppmerksomhet" handler om. Desverre er mye av dette basert på myter og gamle holdninger som desverre er vanskelig for mange å gi slipp. Heldigvis så finnes det også mange mennesker med god kunnskap og forståelse om selvskading.

 

Når det gjelder DOL, så mener jeg, personlig, at mange av meningene er ensidig, altfor generalisert og svært forenklet. Det er en av de få tingene jeg synes er negativt med DOL, men sånn er det bare. Jeg ville ikke lagt for stor vekt på enkelte av de utsagnene om selvskading. Det gjør ikke jeg iallefall

[larimar]

Jeg kan anbefale en artikkel skrevet av Svein Øverland, en kjent psykolog som har god kunnskap om selvskading. Jeg anbefaler ALLE å lese den!

 

http://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/selvmord-og-selvskade/psykolog-svein-%C3%B8verland-behandling-av-selvskading

 

Han har dessuten en blogg, jeg mener den heter psykolog(i)virkeligheten, og han har også flere apper, en av den mot selvskading. Jeg har ikke testet de ut enda da jeg er inni en ganske god periode mtp selvskading akkurat nå, men jeg opplever god hjelp fra appen "stopp panikk".

 

(Beklager hvis linken ikke funker, jeg er latterlig dårlig på sånt )

[AnonymBruker]

Jeg kan anbefale en artikkel skrevet av Svein Øverland, en kjent psykolog som har god kunnskap om selvskading. Jeg anbefaler ALLE å lese den!

 

http://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/selvmord-og-selvskade/psykolog-svein-øverland-behandling-av-selvskading

 

Han har dessuten en blogg, jeg mener den heter psykolog(i)virkeligheten, og han har også flere apper, en av den mot selvskading. Jeg har ikke testet de ut enda da jeg er inni en ganske god periode mtp selvskading akkurat nå, men jeg opplever god hjelp fra appen "stopp panikk".

 

(Beklager hvis linken ikke funker, jeg er latterlig dårlig på sånt )

Takk for bra link. Men det er hvis bare ungdommer som gjør slik. Voksne gjør ikke slik. Jeg føler meg ekstra liten som egentlig burde hatt bedre vett enn å takle vanskelige følelser slik.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[AnonymBruker]

Om det ikke forsvinner helt, så tror jeg det stort sett alltid vil reduseres etter som årene går uten selvskading. Dersom man har klart å ta et endelig standpunkt til aldri mer å selvskade, så vil man også lettere stoppe seg selv fra å la tankene gli i den retningen.

 

Jeg tenker at det ved alle former for avhengighetsproblematikk (enten det gjelder selvskading, alkohol, spiseproblemer osv. ), så er det gunstig både å jobbe med bakenforliggende mekanismer og den konkrete atferden det er snakk om.

Jeg kommer aldri til å klare å slutte. Jeg trodde jeg hadde klart å ta et endelig standpunkt når jeg hadde et opphold på et par år. Likevel var det en stadig kamp. Og til slutt gled det ut igjen. Det kommer til å forfølge meg resten av livet. Kan like godt gjøre meg til venns med det. Jeg skeiet ut igjen nå. Takler ikke mine egne kompliserte følelser.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[AnonymBruker]

Det er den eneste kontrollen jeg har over vanskelige følelser.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[larimar]

Det er den eneste kontrollen jeg har over vanskelige følelser.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

Det er nok den eneste kontrollen du har over vanskelige følelser akkurat nå, og kanskje det har vært sånn i lang, lang tid. Men det betyr ikke at det trenger å være sånn for alltid. Det er fullt mulig å lære seg andre måter å håndterer vanskelige følelser på. Det betyr ikke at det er enkelt eller at det gjøres på null komma niks. Det tar tid, prøving og feiling, og ikke minst når det gjelder ditt tilfelle, riktig behandling.

 

Jeg synes behandlingsopplegget ditt høres litt merkelig ut. Hva er det dere har fokus på i timene? Har du ikke blitt skikkelig utredet? Hva er målet deres med behandlingen?

[AnonymBruker]

Det er nok den eneste kontrollen du har over vanskelige følelser akkurat nå, og kanskje det har vært sånn i lang, lang tid. Men det betyr ikke at det trenger å være sånn for alltid. Det er fullt mulig å lære seg andre måter å håndterer vanskelige følelser på. Det betyr ikke at det er enkelt eller at det gjøres på null komma niks. Det tar tid, prøving og feiling, og ikke minst når det gjelder ditt tilfelle, riktig behandling.

 

Jeg synes behandlingsopplegget ditt høres litt merkelig ut. Hva er det dere har fokus på i timene? Har du ikke blitt skikkelig utredet? Hva er målet deres med behandlingen?

Jeg tror det er for sent for min del. Jeg prøver å redusere det og være forsiktig. Kjenner jeg ikke lenger har nok drivkraft til å kjempe mot. Advarer andre mot å begynne.

Behandlingen har nok vært mest medisiner. Som sagt så er ikke selvskadingen et tema. Snakket litt om det når jeg gikk til psykolog. Men det var ikke mye. Har alltid følt at det er et tema en ikke skal snakke for mye om.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[larimar]

Jeg tror det er for sent for min del. Jeg prøver å redusere det og være forsiktig. Kjenner jeg ikke lenger har nok drivkraft til å kjempe mot. Advarer andre mot å begynne.

Behandlingen har nok vært mest medisiner. Som sagt så er ikke selvskadingen et tema. Snakket litt om det når jeg gikk til psykolog. Men det var ikke mye. Har alltid følt at det er et tema en ikke skal snakke for mye om.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

Hva annet er det du sliter med da, forutenom selvskadingen? Har ikke medisiner hjulpet mot symptomene du har? For meg virker det ut som du har en tankegang som er typisk for en som er deprimert. Går du i regelmessig behandling nå?

[XbellaX]

Det er den eneste kontrollen jeg har over vanskelige følelser.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

 

Jeg tror det er for sent for min del. Jeg prøver å redusere det og være forsiktig. Kjenner jeg ikke lenger har nok drivkraft til å kjempe mot. Advarer andre mot å begynne.

Behandlingen har nok vært mest medisiner. Som sagt så er ikke selvskadingen et tema. Snakket litt om det når jeg gikk til psykolog. Men det var ikke mye. Har alltid følt at det er et tema en ikke skal snakke for mye om.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

 

Du trenger ikke slutte med misbruket ditt om du ikke vil, det bestemmer du helt selv men ikke fortell meg at "det er for sent". Det er slike argumenter selvskadere (og andre misbrukere) repeterer ovenfor seg selv og andre for å "unnskylde" for å kunne "slippe unna". Det er langt mer behagelig å kunne si at "det er nok for sent/ jeg er for sliten/ jeg er for.....", enn å si at dette er den måten jeg velger å mestre vanskelige følelser på, og jeg er redd for å gi slipp på den. 

[larimar]

Du trenger ikke slutte med misbruket ditt om du ikke vil, det bestemmer du helt selv men ikke fortell meg at "det er for sent". Det er slike argumenter selvskadere (og andre misbrukere) repeterer ovenfor seg selv og andre for å "unnskylde" for å kunne "slippe unna". Det er langt mer behagelig å kunne si at "det er nok for sent/ jeg er for sliten/ jeg er for.....", enn å si at dette er den måten jeg velger å mestre vanskelige følelser på, og jeg er redd for å gi slipp på den. 

 

Eller kanskje det er sånn TS oppriktig føler det? Er ikke hennes utsagn ganske typisk for en som er blendet av depresjon?

 

Du har helt rett i at det handler om å ta et valg å slutte, men ofte så må flere faktorer være på plass for å få dette til, for eksempel en dyktig behandler. Selvskading er et kompleks tema, og manglende motivasjon, ambivalens, håpløshet, osv er ofte et stort medvirkende faktor til at en velger å fortsette å skade seg, selvom man vet at det ikke er det beste man kan gjøre for seg selv.

[XbellaX]

Eller kanskje det er sånn TS oppriktig føler det? Er ikke hennes utsagn ganske typisk for en som er blendet av depresjon?

 

Du har helt rett i at det handler om å ta et valg å slutte, men ofte så må flere faktorer være på plass for å få dette til, for eksempel en dyktig behandler. Selvskading er et kompleks tema, og manglende motivasjon, ambivalens, håpløshet, osv er ofte et stort medvirkende faktor til at en velger å fortsette å skade seg, selvom man vet at det ikke er det beste man kan gjøre for seg selv.

 

Jeg har ikke sagt at hun IKKE tror på det, det kan være en selvlaget sannhet som det er for mange andre. Om vedk ønsker å slutte eller ikke blir opp til henne, men jeg synes lite om å lulle seg inn i behagelige argumenter som styrker ens egen hjelpeløshet.

[larimar]

Jeg har ikke sagt at hun IKKE tror på det, det kan være en selvlaget sannhet som det er for mange andre. Om vedk ønsker å slutte eller ikke blir opp til henne, men jeg synes lite om å lulle seg inn i behagelige argumenter som styrker ens egen hjelpeløshet.

 

Så du mener hun kan bare slutte helt på egenhånd? Uten riktig behandling? Hvordan mener du hun skal få det til?

[XbellaX]

Så du mener hun kan bare slutte helt på egenhånd? Uten riktig behandling? Hvordan mener du hun skal få det til?

 

Jeg lurer på om du legger for mye inn i det jeg skriver, jeg tok fatt i argumentet hennes, ikke noe mer. Selvskading er, som ved andre misbruk, sammensatt. De aller fleste trenger hjelp til å finne andre måter å håndtere følelser og indre uro på, men aller først må man ønske en endring.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om du legger for mye inn i det jeg skriver, jeg tok fatt i argumentet hennes, ikke noe mer. Selvskading er, som ved andre misbruk, sammensatt. De aller fleste trenger hjelp til å finne andre måter å håndtere følelser og indre uro på, men aller først må man ønske en endring.

Det er ikke nok å ønske endring. En må i tillegg være skikkelig motivert for å kjempe. Etter mange år med kamp og tilbakefall er det vanskelig å finne den motivasjonen som trengs. Det er enkelt nok å hente motivasjon når en har det bra. Men når du er så langt nede at ingenting lenger betyr noe, blir det straks vanskeligere å holde motivasjonen oppe.

Jeg har egentlig gitt opp. Men jeg liker det ikke. Så kampen vil alltid være der. Det er ikke kjekt å ta blodprøver med masse strek på ermen. Det er ikke kjekt å gå på stranden i langermet. Nå har jeg heldigvis ikke så dype arr så de svekkes så lenge jeg unngår å lage nye. Dette er ikke noe jeg velger, men du får heller kalle det at jeg ikke har nok vilje til å gjøre nok med det. Men jeg tror ikke det er noen som ikke har hatt det slik selv vil ha mulighet til å forstå det. Teorien er alltids enkel nok.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[XbellaX]

Det er ikke nok å ønske endring. En må i tillegg være skikkelig motivert for å kjempe. Etter mange år med kamp og tilbakefall er det vanskelig å finne den motivasjonen som trengs. Det er enkelt nok å hente motivasjon når en har det bra. Men når du er så langt nede at ingenting lenger betyr noe, blir det straks vanskeligere å holde motivasjonen oppe.

Jeg har egentlig gitt opp. Men jeg liker det ikke. Så kampen vil alltid være der. Det er ikke kjekt å ta blodprøver med masse strek på ermen. Det er ikke kjekt å gå på stranden i langermet. Nå har jeg heldigvis ikke så dype arr så de svekkes så lenge jeg unngår å lage nye. Dette er ikke noe jeg velger, men du får heller kalle det at jeg ikke har nok vilje til å gjøre nok med det. Men jeg tror ikke det er noen som ikke har hatt det slik selv vil ha mulighet til å forstå det. Teorien er alltids enkel nok.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

Nei, det er ikke nok å ønske en endring, men det er der man må begynne. Man må ta et valg, så enkelt og så vanskelig på samme tid. Tror du virkelig alle med en eller annen form for misbruk er 100% motivert hele tiden, eller 50 % eller 20%? Motivasjon svinger, humøret svinger, håpet svinger. Faktorer som kan påvirke motivasjonen positivt kan være nyttig, men det er for naivt å tro at det er motivasjon det står på.

 

Og selvskading er faktisk et valg. Akkurat som et alkoholmisbruk. Det er ingen som tvinger deg. Det betyr ikke at det "bare er å slutte" det er altfor sammensatt, komplisert og avhengighetsskapende til det, men det er i bunn og grunn et valg. Man må ville en endring.

 

Det er synd å lese at du har gitt opp, men det er tross alt du som bestemmer hvordan du ønsker å håndtere din uro.

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke nok å ønske en endring, men det er der man må begynne. Man må ta et valg, så enkelt og så vanskelig på samme tid. Tror du virkelig alle med en eller annen form for misbruk er 100% motivert hele tiden, eller 50 % eller 20%? Motivasjon svinger, humøret svinger, håpet svinger. Faktorer som kan påvirke motivasjonen positivt kan være nyttig, men det er for naivt å tro at det er motivasjon det står på.

 

Og selvskading er faktisk et valg. Akkurat som et alkoholmisbruk. Det er ingen som tvinger deg. Det betyr ikke at det "bare er å slutte" det er altfor sammensatt, komplisert og avhengighetsskapende til det, men det er i bunn og grunn et valg. Man må ville en endring.

 

Det er synd å lese at du har gitt opp, men det er tross alt du som bestemmer hvordan du ønsker å håndtere din uro.

Jeg tok et valg og kjempet lenge. Bare kall det svak vilje at jeg ikke klarte det lenger.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[XbellaX]

Jeg tok et valg og kjempet lenge. Bare kall det svak vilje at jeg ikke klarte det lenger.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

Hvordan gikk du frem, hvem var med på ditt lag?

[AnonymBruker]

Hvordan gikk du frem, hvem var med på ditt lag?

Det var mitt valg og min kamp. Brukte nok dol en del når det røynet for mye på. Klarte det nærmere 2 år.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7