Selvskading. Et taust område i terapi

[XbellaX]

Det var mitt valg og min kamp. Brukte nok dol en del når det røynet for mye på. Klarte det nærmere 2 år.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

Jeg synes det virker som om du nikjempet med å holde hodet over vannet mer enn at du lærte deg å svømme, om du skjønner metaforen min. Jeg vet ikke hva slags hjelp du fikk på den tiden men selvskading er hverken tabu eller eller et ikke-tema i behandling, det er mange måter å snakke om selvskading på. Jeg tror ikke en nifokusering på selvskading er spesielt gunstig for deg men det betyr ikke at det ikke kan være nyttig å lære mer om emnet. Dersom du skulle ombestemme deg synes jeg du skal ta dette opp. Du som andre kan lære deg å romme din uro, lære deg å trøste deg selv, lære å bruke ord og inkludere andre i hvordan du egentlig har det.

[larimar]

Jeg lurer på om du legger for mye inn i det jeg skriver, jeg tok fatt i argumentet hennes, ikke noe mer. Selvskading er, som ved andre misbruk, sammensatt. De aller fleste trenger hjelp til å finne andre måter å håndtere følelser og indre uro på, men aller først må man ønske en endring.

 

Det kan godt hende. Når jeg leser dine senere innlegg ser jeg at vi i bunn og grunn er veldig enige.

 

Til deg TS, så mener jeg fremdeles at du burde ta dette opp med behandleren din. Jeg synes det er synd at du velger å gi opp nå. Jeg kan forstå at du er tom for krutt, men dette burde du kunne snakke med behandleren din om. Jeg vet ikke hvilken diagnoser du har eller hva du sliter med bortsett fra selvskadingen (er fremdeles usikker om du har blitt skikkelig utredet?), men hvis du ikke merker noen fremgang så er det kanskje på tide å bytte behandler/behandlingsmetode?

[AnonymBruker]

Hva annet er det du sliter med da, forutenom selvskadingen? Har ikke medisiner hjulpet mot symptomene du har? For meg virker det ut som du har en tankegang som er typisk for en som er deprimert. Går du i regelmessig behandling nå?

Diagnosen er BP2. Det går en del opp og ned. Ikke lange nok nedturer til at en kan kalle det depresjon. Medisinene hjalp en stund. Jeg har oppfølging, men ikke så ofte.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[larimar]

Diagnosen er BP2. Det går en del opp og ned. Ikke lange nok nedturer til at en kan kalle det depresjon. Medisinene hjalp en stund. Jeg har oppfølging, men ikke så ofte.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

Det høres ut som om du trenger å finne andre måter å takle nedturene på, eventuelt medisinendring hvis du fremdeles svinger veldig mye?

 

Har du vurdert behandlingsmetoder spesielt rettet mot selvskading, som DBT?

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du trenger å finne andre måter å takle nedturene på, eventuelt medisinendring hvis du fremdeles svinger veldig mye?

 

Har du vurdert behandlingsmetoder spesielt rettet mot selvskading, som DBT?

Nei, jeg har ikke prøvd det.

Jeg tror ikke de klarer å få alle friske.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[larimar]

Nei, jeg har ikke prøvd det.

Jeg tror ikke de klarer å få alle friske.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

 

Nei det kan de nok ikke, men de har gode resultater. Og fungerer ikke DBT kan man prøve noe annet. Det finnes alltid håp

[AnonymBruker]

Nei det kan de nok ikke, men de har gode resultater. Og fungerer ikke DBT kan man prøve noe annet. Det finnes alltid håp

Jeg skal lese mer om det. Men jeg føler at jeg har gitt opp alt. Har ikke tro på noe lenger. Vanskelig å finne motivasjon. Noe jeg går ut i fra også trengs i den behandlingen. Akkurat nå håper jeg bare de forsvinner de siste sår og at jeg klarer å la være å lage nye til jeg snart skal til varmere strøk. Det blir kampen de neste ukene.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[AnonymBruker]

Selvskadingen er egentlig bare et tilleggsproblem. Det er årsaken som er det største problemet for meg. Jeg er veldig ustabil og har ikke lenger tro på at jeg blir frisk.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[AnonymBruker]

Hva er egentlig vitsen med livet når det er blitt slik på grunn av psykisk lidelse? Hva er hensikten med å kjempe videre når jeg ikke kommer noen veg?

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[frosken]

Hva er egentlig vitsen med livet når det er blitt slik på grunn av psykisk lidelse? Hva er hensikten med å kjempe videre når jeg ikke kommer noen veg?

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

Hvis jeg ikke husker feil, så skrev du for noen dager siden om gleden ved å omgi deg med familie. Og nå stiller du spørsmål ved hva som er vitsen med livet?

 

Hvor viktig det er at du slutter med selvskadingen din, er jeg usikker på. Det er _du_ som må avgjøre om dette er et problem til vil jobbe med å bli kvitt eller ikke. Jeg synes det er enda viktigere at du begynner å kommunisere tydelig med din psykiater og fastlege, og ikke er så opptatt av at de ikke skal synes du er brysom.

[AnonymBruker]

Hvis jeg ikke husker feil, så skrev du for noen dager siden om gleden ved å omgi deg med familie. Og nå stiller du spørsmål ved hva som er vitsen med livet?

 

Hvor viktig det er at du slutter med selvskadingen din, er jeg usikker på. Det er _du_ som må avgjøre om dette er et problem til vil jobbe med å bli kvitt eller ikke. Jeg synes det er enda viktigere at du begynner å kommunisere tydelig med din psykiater og fastlege, og ikke er så opptatt av at de ikke skal synes du er brysom.

Barna er det viktigste i livet. Og se at det vi har gitt dem gjennom livet betyr noe er godt. Se at juletradisjonene vi har skapt betyr så mye, forteller meg at vi har vært med på å gi gode minner. Ha alle rundt seg nå har vært travelt men godt. Det ga meg en pause fra tungsinnet.

Men de er voksne nå. Trenger meg ikke på samme måte lenger.

Anonymous poster hash: 7caa4...df7

[larimar]

Jeg synes absolutt du skal vurdere det. Hvis du ikke har noe tro på at det skal hjelpe så har du vel ingenting å tape uansett?

[AnonymBruker]

Jeg synes absolutt du skal vurdere det. Hvis du ikke har noe tro på at det skal hjelpe så har du vel ingenting å tape uansett?

Har du prøvd det selv, og er det noe som finnes alle steder?

Anonymous poster hash: 7caa4...df7