Jeg har ingen rett til å klage

[Caylee]

Jeg har skrevet mye om min famiiesituasjon på her på forumet. Jeg har fått mye tilbakemeldinger som har gjort vondt verre. Jeg har fått høre "Du må se situasjon fra dine foreldres side", "Du er voksen nå, du burde tåle dette" "Det er sikkert fordi du ikke oppfører deg voksent" "Du kan ikke oppføre deg som et barn"

"Foreldre dine er menneskelige de også"

 

Dette har gjort at jeg føler stor skam. Kanskje de på forumet har rett? Jeg fortjener vel å oppleve trakasering. Jeg har hatt et ustabilt hjem så lenge jeg kan huske. Med både psykisk og fysisk vold. Det virker som dere mener jeg har ingen rett til å føle meg krenket, og at jeg må bare tåle alt. Det er jo trossalt bare psykisk og fysisk vold. Er det så ille?

 

Jeg vedder på at dere opplevd det samme som meg hadde dere reist på flekken. Det virker ikke som endel av dere forstår hvor ille det faktisk er. Kanskje fordi det er så ille at man ikke klarer se hvordan det skulle være. Dere har rett. Jeg er voksen nå. Men det betyr ikke at jeg tåler alt. Spesielt ikke siden jeg har opplevd dette, og enda verre som barn.

 

Idag skjedde det noe forferdelig.Det har ikke vært så ille på flere år. Jeg vil bort. Jeg flytte. Jeg orker ikke mer. Men jeg tør ikke flytte. Tanken om å begå selvmord er veldig sterk nå. Jeg vil ikke leve her lenger. Før kunne jeg vurdere ringe barnevernet. Men jeg er over 18. Nå er det ingen muligheter lenger.

 

[AnonymBruker]

Hvorfor tør du ikke flytte ?

 

Du kunne jo for eksempel flytte også være mye på besøk hos dem og når de ikke klarte oppføre seg så drar du vekk for en stund så kan du eventuellt komme tilbake på besøk hvis du synes de fortjener en ny sjangse

 

Jeg tror ikke det finnes noen tilfeller hvor det er fordelaktig å bli boende hos noen som utøver psykisk og fysisk vold

Anonymous poster hash: 96381...6fe

[missmas]

Hvorfor tørr du ikke flytte? Da jeg var 18 døde plutselig moren min så da var jeg alene. Jeg kjente ikke faren min. Men nå kjenner jeg han. Men han er psykotisk og må ta Risperdal. Han sa de forferdeligste ting da han var psykotisk så da stakk jeg. Men så hadde vi det bra sammen da han fikk Risperdal. Men nå har legen senket dosen så nå er han slitsom igjen. Så nå unngår jeg kontakt annet enn ved SMS.

[Caylee]

 

Hvorfor tør du ikke flytte ?

 

Du kunne jo for eksempel flytte også være mye på besøk hos dem og når de ikke klarte oppføre seg så drar du vekk for en stund så kan du eventuellt komme tilbake på besøk hvis du synes de fortjener en ny sjangse

 

Jeg tror ikke det finnes noen tilfeller hvor det er fordelaktig å bli boende hos noen som utøver psykisk og fysisk vold

Anonymous poster hash: 96381...6fe

 

Flere grunner. Fordi jeg aner ikke hvordan man flytter. Jeg har heller ikke nok penger. Og jeg liker ikke tanken på å bo helt alene. Den siste grunnen er den at de er snille ellers. Det er dilemmaet. Fordi  jeg har det bra vanligvis så "visker" jeg bort den dumme delen, og prøver tenke på det gode de gjør og er.

Tenk deg at du har verdens bestevenn. På en side er hun kjempe snill, men på en annen side gjør mye slemt mot deg. Hvilken side skal man la ta avgjørelsen? Det er vel det som har gjort at jeg har holdt ut hele tiden, jeg vet at snart er det over, og vi blir venner igjen. Så forsetter det slik på nytt og nytt.

[Gjest Xtra]

Jeg har skrevet mye om min famiiesituasjon på her på forumet. Jeg har fått mye tilbakemeldinger som har gjort vondt verre. Jeg har fått høre "Du må se situasjon fra dine foreldres side", "Du er voksen nå, du burde tåle dette" "Det er sikkert fordi du ikke oppfører deg voksent" "Du kan ikke oppføre deg som et barn"

"Foreldre dine er menneskelige de også"

 

Dette har gjort at jeg føler stor skam. Kanskje de på forumet har rett? Jeg fortjener vel å oppleve trakasering. Jeg har hatt et ustabilt hjem så lenge jeg kan huske. Med både psykisk og fysisk vold. Det virker som dere mener jeg har ingen rett til å føle meg krenket, og at jeg må bare tåle alt. Det er jo trossalt bare psykisk og fysisk vold. Er det så ille?

 

Jeg vedder på at dere opplevd det samme som meg hadde dere reist på flekken. Det virker ikke som endel av dere forstår hvor ille det faktisk er. Kanskje fordi det er så ille at man ikke klarer se hvordan det skulle være. Dere har rett. Jeg er voksen nå. Men det betyr ikke at jeg tåler alt. Spesielt ikke siden jeg har opplevd dette, og enda verre som barn.

 

Idag skjedde det noe forferdelig.Det har ikke vært så ille på flere år. Jeg vil bort. Jeg flytte. Jeg orker ikke mer. Men jeg tør ikke flytte. Tanken om å begå selvmord er veldig sterk nå. Jeg vil ikke leve her lenger. Før kunne jeg vurdere ringe barnevernet. Men jeg er over 18. Nå er det ingen muligheter lenger.

Tror ingen her mener du fortjener å bli trakassert, om det er det du blir. Og martyrrollen er lite kledelig for de aller fleste.

Du er voksen nå, og om det virkelig er så ille bør du flytte for deg selv. Jeg kjenner ikke din sykdomssituasjon, men vil anta du er fullt i stand til det. Da kan du være på besøk hos dine foreldre så lenge det er hyggelig, og dra hjem til deg selv når du har fått nok. Å flytte for seg selv er ikke farlig. Kanskje vil dine foreldre hjelpe deg også.

Endret 26. desember 2014 av Xtra

[Trine]

Ingen aner hvordan man flytter første gangen man gjør det, men egentlig er det ganske enkelt. Man finner et sted å bo, så pakker man tingene sine og tar de med til den nye boligen. Økonomisk vet jeg ikke, men kanskje du burde be om et møte med NAV og høre om de kan hjelpe deg på et vis. Det høres som at det ikke er bra for helsa di å bo hjemme. Kanskje du kan få en omsorgsbolig, eller en veileder som kan "lære" deg å bo alene. Når man først blir vant til det så er det egentlig ganske deilig å bo alene.

 

Jeg tror ikke du klarer "viske bort" det dumme. Det virker ihvertfall som at det har preget deg mye og fortsatt preger deg. Det er nok bedre om du heller kan besøke familien din og at dere ikke er oppå hverandre hele tiden. Kanskje det blir mindre krangling da. Da kan du styre ditt eget liv og de kan styre sitt. Så kan dere ha det hyggelig når dere besøker hverandre.

 

Ingen her kjenner din situasjon. Man antar noe ut ifra hva du skriver og noen tror kanskje du har det værre enn det du egentlig har, mens andre igjen tror det ikke er så ille. Men det er jo ingen hemmelighet at oppveksten preger en som person og om oppveksten din har vært veldig turbulent så er det ikke så rart at du sliter nå. Men jeg tror at om du skal få det bra noen gang så bør du kanskje begynne å klare deg på egenhånd og ikke være avhengig av mennesker som ødelegger livet ditt.

[XbellaX]

Flere grunner. Fordi jeg aner ikke hvordan man flytter. Jeg har heller ikke nok penger. Og jeg liker ikke tanken på å bo helt alene. Den siste grunnen er den at de er snille ellers. Det er dilemmaet. Fordi  jeg har det bra vanligvis så "visker" jeg bort den dumme delen, og prøver tenke på det gode de gjør og er.

Tenk deg at du har verdens bestevenn. På en side er hun kjempe snill, men på en annen side gjør mye slemt mot deg. Hvilken side skal man la ta avgjørelsen? Det er vel det som har gjort at jeg har holdt ut hele tiden, jeg vet at snart er det over, og vi blir venner igjen. Så forsetter det slik på nytt og nytt.

 

Du trenger ikke store kunnskaper om flytting for å flytte, det du lurer på kan du spørre om. Jeg vet ikke hvor mye du klarer å gjøre utover skole men kanskje det kunne vært ok med en liten jobb? Kanskje det finnes noe stipend du kvalifiserer for, om ikke NAV er inne i bildet? Du trenger jo ikke en stor leilighet, kanskje en koselig hybel ville vært ok til å begynne med.

[Madelenemie]

Jeg har skrevet mye om min famiiesituasjon på her på forumet. Jeg har fått mye tilbakemeldinger som har gjort vondt verre. Jeg har fått høre "Du må se situasjon fra dine foreldres side", "Du er voksen nå, du burde tåle dette" "Det er sikkert fordi du ikke oppfører deg voksent" "Du kan ikke oppføre deg som et barn"

"Foreldre dine er menneskelige de også"

 

Dette har gjort at jeg føler stor skam. Kanskje de på forumet har rett? Jeg fortjener vel å oppleve trakasering. Jeg har hatt et ustabilt hjem så lenge jeg kan huske. Med både psykisk og fysisk vold. Det virker som dere mener jeg har ingen rett til å føle meg krenket, og at jeg må bare tåle alt. Det er jo trossalt bare psykisk og fysisk vold. Er det så ille?

 

Jeg vedder på at dere opplevd det samme som meg hadde dere reist på flekken. Det virker ikke som endel av dere forstår hvor ille det faktisk er. Kanskje fordi det er så ille at man ikke klarer se hvordan det skulle være. Dere har rett. Jeg er voksen nå. Men det betyr ikke at jeg tåler alt. Spesielt ikke siden jeg har opplevd dette, og enda verre som barn.

 

Idag skjedde det noe forferdelig.Det har ikke vært så ille på flere år. Jeg vil bort. Jeg flytte. Jeg orker ikke mer. Men jeg tør ikke flytte. Tanken om å begå selvmord er veldig sterk nå. Jeg vil ikke leve her lenger. Før kunne jeg vurdere ringe barnevernet. Men jeg er over 18. Nå er det ingen muligheter lenger.

Hei!

jeg tror du har strevd og strever fælt med ustabiliteten til dine foreldre.

Dessverre vokser mange barn opp med ustabile voksenpersoner. det kan sitte lenge i.

De barna strever igjen selv, med sin identitet, og ofte med forsinket modning på ulike områder.

jeg har tenkt du er svært ung, og mye du skriver tenker jeg fortjener et annet svar enn om du var i tretti og førtiårene og voksen slik de fleste er her på forumet. det blir som med min eldste, jeg har et ekstra tålmodighetsbatteri for han:-)

at man blir 18, 19, eller 22, betyr ikke at man er voksen alltid, har man noen grunnleggende vansker så kan modenhet og voksenliv forsinkes. siden jeg har autisme og mine vansker, og var blitt sent voksen pga av manglende erfaring, så vet jeg mye om det.

ikke hvordan du har det, men jeg leser at du strever, og jeg vet du er ung, så ikke fortvil, du er riktig flink til å sette ord på din fortvilelse, det er faktisk er ganske godt utgangspunkt det:-)

men så når du har fått det litt bedre, fått ut litt frustrasjon, må du begynne å tenke fremover og mer rasjonelt og fornuftig:-)

jeg tror du klarer det, litt og litt og sakte:-)

Jeg har ofte ikke svar til deg, men leser at Trine, m.fl. svarer det trygt og godt og stødig, huske på alle dem!

[Cilien]

Jeg vet ikke hvilke forutsetninger du har for å gå på skole eller å studere, men hvis du vil og kan det kan du få stipend og studielån. Hvis ikke kan du kanskje skaffe deg en jobb eller du kan få hjelp av NAV til å finne et sted å bo og få støtte derfra. Det finne muligheter og det høres ikke ut som om det er noen god løsning for det å bo hjemme lenger. Selv flyttet jeg ut da jeg var 19 og det var veldig lurt for meg, selv om det selvsagt var uvant i begynnelsen.Jeg tror nok dessverre ikke du kan forandre foreldrene dine i veldig stor grad, så det beste er nok å prøve å holde litt avstand og da kan et nytt bosted for deg være lurt. Du kan jo også spørre oss her inne på Dol om ting du lurer på når det gjelder det å flytte, de fleste som skriver her vil jeg anta er såpass voksne at de bor for seg selv. 

[Inner self]

I mange kommuner så har man rimelig prisede "ungdomsboliger", der kan man ofte bli prioritert dersom man har en psykisk lidelse eller ett annet problem. Selv flyttet jeg ut da jeg var 20 til en slik. Der kunne jeg bo i 4 år. Jeg mistrivdes, og skulle antagelig ikke gjort det, men hvis du har det ille hjemme, så er det kanskje lurt?

[Caylee]

Jeg kledde for 30 minutter siden på meg jakke, skjerf, lure og skulle ut langt bort herfra og skulle ut døra. Etter at pappa sa at jeg bare skulle stikke langt bort. Så jeg gjorde som han ba om, men hva skjer da? Da truer de med å ringe 113 og 112. Hallo jeg er 20 år å får ikke lov dra fra hjemmefra. Det er ikke enkelt å flytte når de truer meg når jeg faktisk har tenkt til å dra

[AnonymBruker]

Jeg kledde for 30 minutter siden på meg jakke, skjerf, lure og skulle ut langt bort herfra og skulle ut døra. Etter at pappa sa at jeg bare skulle stikke langt bort. Så jeg gjorde som han ba om, men hva skjer da? Da truer de med å ringe 113 og 112. Hallo jeg er 20 år å får ikke lov dra fra hjemmefra. Det er ikke enkelt å flytte når de truer meg når jeg faktisk har tenkt til å dra

Det høres ikke greit ut. Var jeg deg ville jeg kontaktet noen jeg stolte på uenfor familien og forklart situasjonen. De kan kanskje hjelpe deg videre. Kanskje har du besteforeldre, en tante eller onkel, venner, en fastlege eller lignende du kan gå til? Dette kan nok ordne seg, men du må kanskje ha litt tålmodighet og tenke det kan ta noen måneder før du kan flytte for deg selv. Imens er det sikkert lurt å tenke at du får gjøre det beste ut av situasjonen.

Anonymous poster hash: 18da6...2da

[AnonymBruker]

Jeg kledde for 30 minutter siden på meg jakke, skjerf, lure og skulle ut langt bort herfra og skulle ut døra. Etter at pappa sa at jeg bare skulle stikke langt bort. Så jeg gjorde som han ba om, men hva skjer da? Da truer de med å ringe 113 og 112. Hallo jeg er 20 år å får ikke lov dra fra hjemmefra. Det er ikke enkelt å flytte når de truer meg når jeg faktisk har tenkt til å dra

 

De kan ikke nekte deg å flytte når du er mydnig og faktisk 20 år, vet du, så det kan du ta med ro.  Det virker også heller som om faren din ble redd for deg når du ville gå ut på den måten, sint som du vel var, og kanskje er det kaldt og mørk hos dere - og seint er det også. Sov på det du, så er det sikkert bedre i morgen. 

Anonymous poster hash: 18da6...2da

[Caylee]

 

De kan ikke nekte deg å flytte når du er mydnig og faktisk 20 år, vet du, så det kan du ta med ro.  Det virker også heller som om faren din ble redd for deg når du ville gå ut på den måten, sint som du vel var, og kanskje er det kaldt og mørk hos dere - og seint er det også. Sov på det du, så er det sikkert bedre i morgen. 

Anonymous poster hash: 18da6...2da

 

Tusen takk for gode råd og at du bryr deg. Du har rett, jeg burde nok bare legge meg og håpe det er bedre imorgen. Bare så det er sagt pleier ikke ting være så ille som ikveld, dette var mer unormalt.

[Caylee]

Hvorfor tørr du ikke flytte? Da jeg var 18 døde plutselig moren min så da var jeg alene. Jeg kjente ikke faren min. Men nå kjenner jeg han. Men han er psykotisk og må ta Risperdal. Han sa de forferdeligste ting da han var psykotisk så da stakk jeg. Men så hadde vi det bra sammen da han fikk Risperdal. Men nå har legen senket dosen så nå er han slitsom igjen. Så nå unngår jeg kontakt annet enn ved SMS.

Trist å høre om moren din, det høres veldig vondt ut :/

Det er bra du ikke bor hos han lenger, han høres ikke særlig bra ut

[Caylee]

Svarer dere andre imorgen. takk for råd alle sammen <3

[frosken]

Jeg kledde for 30 minutter siden på meg jakke, skjerf, lure og skulle ut langt bort herfra og skulle ut døra. Etter at pappa sa at jeg bare skulle stikke langt bort. Så jeg gjorde som han ba om, men hva skjer da? Da truer de med å ringe 113 og 112. Hallo jeg er 20 år å får ikke lov dra fra hjemmefra. Det er ikke enkelt å flytte når de truer meg når jeg faktisk har tenkt til å dra

Når du klokken ett om natten sier du skal forlate dem, det er mer enn ti kuldegrader ute og du har en lang psykiatrihistorie med mye utagering bak deg, så er det ikke rart om de vurderer å tilkalle hjelp i en slik situasjon.

 

Det kan være at det vil være fornuftig at du flytter hjemmefra. I så fall må det planlegges på en ordentlig måte, og er ikke noe som kan skje midt på natten uten forutgående planlegging.

[frosken]

Jeg har skrevet mye om min famiiesituasjon på her på forumet. Jeg har fått mye tilbakemeldinger som har gjort vondt verre. Jeg har fått høre "Du må se situasjon fra dine foreldres side", "Du er voksen nå, du burde tåle dette" "Det er sikkert fordi du ikke oppfører deg voksent" "Du kan ikke oppføre deg som et barn"

"Foreldre dine er menneskelige de også"

 

Dette har gjort at jeg føler stor skam. Kanskje de på forumet har rett? Jeg fortjener vel å oppleve trakasering. Jeg har hatt et ustabilt hjem så lenge jeg kan huske. Med både psykisk og fysisk vold. Det virker som dere mener jeg har ingen rett til å føle meg krenket, og at jeg må bare tåle alt. Det er jo trossalt bare psykisk og fysisk vold. Er det så ille?

 

Jeg vedder på at dere opplevd det samme som meg hadde dere reist på flekken. Det virker ikke som endel av dere forstår hvor ille det faktisk er. Kanskje fordi det er så ille at man ikke klarer se hvordan det skulle være. Dere har rett. Jeg er voksen nå. Men det betyr ikke at jeg tåler alt. Spesielt ikke siden jeg har opplevd dette, og enda verre som barn.

 

Idag skjedde det noe forferdelig.Det har ikke vært så ille på flere år. Jeg vil bort. Jeg flytte. Jeg orker ikke mer. Men jeg tør ikke flytte. Tanken om å begå selvmord er veldig sterk nå. Jeg vil ikke leve her lenger. Før kunne jeg vurdere ringe barnevernet. Men jeg er over 18. Nå er det ingen muligheter lenger.

 

Det er så vidt jeg kan huske, ingen som har sagt du ikke kan ha rett til å klage eller at du skal tåle alt. Ingen har vel heller påstått at du har feilfrie foreldre eller at det er greit med krenkende utsagn.

 

Dersom du ønsker å flytte hjemmefra, så bør du begynne å undersøke mulighetene for det. Men du bør vel også vurdere om du vil klare å bo alene? Du har beskrevet avhengighet i forhold til din mor, kanskje dere sammen kan diskutere hvilke løsninger som vil være best.

 

Av og til nevner du samtaler med psykolog. Går du fortsatt regelmessig i behandling? I så fall kan det være greit å diskutere dette med flytting med psykologen. Dersom du ikke har AAP, så vil du sannsynligvis kunne få studielån siden du går på skole. Dette kan du undersøke hos Lånekassen.

 

Hvis du ikke tror du orker å bo alene og ikke vil bo hjemme, så kan du sannsynligvis søke på "psykiatribolig" i den bydelen du bor. Dette søker du hos søknadskontoret i bydelen.

[Trine]

Jeg kledde for 30 minutter siden på meg jakke, skjerf, lure og skulle ut langt bort herfra og skulle ut døra. Etter at pappa sa at jeg bare skulle stikke langt bort. Så jeg gjorde som han ba om, men hva skjer da? Da truer de med å ringe 113 og 112. Hallo jeg er 20 år å får ikke lov dra fra hjemmefra. Det er ikke enkelt å flytte når de truer meg når jeg faktisk har tenkt til å dra

 

Her drar du den litt langt syns jeg. Jeg vet ikke forløpet til situasjonen, men uansett så vet du at folk sier ting de ikke mener i kampens hete. Det gjør helt sikkert du også. Det er ikke det at du ikke får lov å dra hjemmefra, men når du er truende til å ta ditt eget liv så er det naturlig for dine foreldre å ringe nødsentralen når du drar på den måten du gjorde. Kan godt hende dere har vært jævlige mot hverandre, eller bare dem har vært jævlig mot deg, men det at de "truer" med å ringe 113 og 112 er fordi de er glade i deg og bekymret for deg. Hadde de ikke brydd seg om deg hadde de latt deg dra og vært fornøyd om du aldri kom tilbake. Slik er ikke situasjonen. Men prøvde du å kommunisere med dem slik jeg foreslo, eller fyrer dere dere opp hele gjengen?

[Caylee]

Jeg er enig. Dere har rett angående det siste jeg skrev. Det var vel fordi det var midt på natta.

Jeg forstår hvis dere ikke tror meg hvor ille det var igår. Men det var ganske ille. Det var ikke over før i 4tiden midt på natta. Det ble så ille at foreldrene mine ble redd for at politiet ville banke på døren.

 

Men jaja. Nå er alt bra igjen. Vi har hatt en fin frokost og skal ha en koslig dag.