Vansker i nære relasjoner

[Emma..]

Hei, 

 

Jeg er ei kvinne på 22, som er både sosial og ganske omgjengelig. Jeg har mange venner, men ingen som som kjenner mine "innerste hemmeligheter". Jeg har nylig også gått inn i et forhold med en veldig flott fyr, som jeg virkelig kun ønsker å være den beste for. 

 

Problemet mitt er at jeg ikke er helt komfortabel med å være nær andre mennesker. Jeg liker rett og slett ikke å bli for avhengig av et annet menneske, eller omvendt. Når det skjer trekker jeg meg unna og blir kald og distansert/lite interessert i vedkommende. Jeg klarer ikke helt forstå hvorfor det skjer, men det skjer absolutt hver gang uten at jeg føler at jeg har noen kontroll over det. 

Jeg foretrekker med andre ord å ha en viss distanse i parforhold og i andre nære relasjoner. Jeg tror det var dette som ødela mitt forrgie forhold, det kan jo umulig være lett å ha et forhold til meg. 

 

Nå har disse følelsene av ubehag begynt å rette seg mot min flotte kjæreste. Jeg føler meg nesten kvalt av han og finner alle mulige feil ved han som er helt uvesentlige bare for å rettferdiggjøre disse følelsene. 

 

Er det noe galt med meg siden jeg ikke takler nære relasjoner? Finnes det noen måte jeg kan endre dette ødeleggende handlingsmønsteret på? 

 

Jeg setter virkelig pris på alle svar! 

 

 

[Solemnity]

Jeg ser ingenting galt med slik du er. Hvis det forårsaker deg selv smerte er det naturligvis uheldig, men om det er slik at du kun har uheldig oppførsel fordi du føler deg "skyldig" og at du "burde være annerledes", så kan målet være å godta seg selv slik en er, ikke forandre seg selv.

 

Ingen voksen burde være avhengig av en annen om de er normalt frisk.

[AnonymBruker]

Det går jo an å gå til psykolog og jobbe med de relasjonelle problemene dine selv om du ikke er syk. Hvis det fører til et bedre liv (fremtid?) for deg, og det er verdt prisen (tipper du må betale for det fra din egen lomme).

Altså hvis du ikke er syk. Ut i fra det du skriver virker det ikke som du er syk.

Uansett hvis det er noe som hjelper deg så vil du kanskje fungere bedre på andre arena, og. Jeg bare tenker at hvis du blir 40 uten å oppleve å være i et vellykket forhold, så kan jo det gå ut over andre ting i livet ditt.

Men husk at det ikke er en selvfølge at psykoterapi hjelper; faktisk ikke om det ikke er negativt heller. Det kommer nok an på terapiform og din behandlers person.

Så du må bare finne ut hva du har mest nytte av på egen hånd. Egentlig.

Hva du føler hjelper.

Jeg tror de fleste mennesker er i stand til å selv bedømme hva som er til nytte eller ikke.

Anonymous poster hash: e62a1...600

[Gjest Gargamel]

I motsetning til Solemnity mener jeg at dette er et potensielt stort problem hvis du ønsker å leve i et parforhold.

Jeg tror du kan gjøre ting bedre hvis du forklarer at dette har med deg å gjøre, slik at han slipper å spekulere på hva som er feil. Kanskje dere klarer å finne en balanse hvor du får nok rom samtidig som han får litt nærhet.

Du er ung, og det kan hende du blir mer klar for å binde deg om noen år.