Når man ikke orker lenger.....

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med alvorlig depresjon de siste tre årene.... Nå er jeg slik jeg var før... Bare deprimert. Har vært innlagt og kom meg igjen etter en tids innleggelse. nå sliter jeg med lavt stemningsleie, og så og si hele tiden slitenhetsfølelse, jeg må hvile flere ganger for dagen. Ofte sover jeg tre fire timer på formiddagen hvis jeg har vært ute i samfunnet og fungert og blitt enda mer sliten. Har en psykolog jeg har gått til i1,5 år. Tar Zoloft mot depresjonen, sist jeg sluttet med den ble jeg innlagt for da ønsket jeg ikke å leve lenger.

Nå begynner begere å fylle seg igjen, jeg ser ingen vits med å fortsette å leve, orker ikke ned i det sorte mørke hullet igjen å kjenne hvor reel følelsen av å ønske ta sit eget liv. en ting er å tenke at man ikke orker å leve lenger en annen ting er når man har det så vondt at man ikke klarer det lenger.

Ett liv hvor jeg siden ungdommen har hatt psykose og depresjon som perler på ei snor, og nå godt over tredve og det lille man har slitt seg i hjel for å prestere med mann, barn, hus og jobb.... Så rakner alt sammen, skilsmisse, står uten egen bosted og jobben henger i en tynn tråd. Belastningen er for stor.

Kan noen si meg hvorfor og hvordan man skal overleve dette også.... Bare for å havne ned i den evige depresjonens klør atter en gang?

Anonymous poster hash: 99849...7ac

[ISW]

Du skal overleve dette fordi du skal få hjelp hos en dyktig psykiater som kan gi deg rett diagnose og rett medisinering.

 

Du skal også overleve dette fordi uansett hvor jævlig livet kan virke nå, så vil det komme bedre dager. Du aner ikke hva morgendagen vil bringe, men siden du er deprimert, så tror du at den vil bli vond. Det er helt naturlig at du tenker sånn. Like naturlig som at en hjertepasient har brystsmerter, det er rett og slett bare et symptom på sykdommen.

 

Hold ut, og få den hjelpen du både trenger og fortjener.

[XbellaX]

Jeg har slitt med alvorlig depresjon de siste tre årene.... Nå er jeg slik jeg var før... Bare deprimert. Har vært innlagt og kom meg igjen etter en tids innleggelse. nå sliter jeg med lavt stemningsleie, og så og si hele tiden slitenhetsfølelse, jeg må hvile flere ganger for dagen. Ofte sover jeg tre fire timer på formiddagen hvis jeg har vært ute i samfunnet og fungert og blitt enda mer sliten. Har en psykolog jeg har gått til i1,5 år. Tar Zoloft mot depresjonen, sist jeg sluttet med den ble jeg innlagt for da ønsket jeg ikke å leve lenger.

Nå begynner begere å fylle seg igjen, jeg ser ingen vits med å fortsette å leve, orker ikke ned i det sorte mørke hullet igjen å kjenne hvor reel følelsen av å ønske ta sit eget liv. en ting er å tenke at man ikke orker å leve lenger en annen ting er når man har det så vondt at man ikke klarer det lenger.

Ett liv hvor jeg siden ungdommen har hatt psykose og depresjon som perler på ei snor, og nå godt over tredve og det lille man har slitt seg i hjel for å prestere med mann, barn, hus og jobb.... Så rakner alt sammen, skilsmisse, står uten egen bosted og jobben henger i en tynn tråd. Belastningen er for stor.

Kan noen si meg hvorfor og hvordan man skal overleve dette også.... Bare for å havne ned i den evige depresjonens klør atter en gang?

Anonymous poster hash: 99849...7ac

 

Har behandleren din gitt deg en diagnose, i såfall hvilken?

[AnonymBruker]

Jeg vet igrunn ikke hvilken diagnose som er satt, men at jeg er deprimert er bekreftet. Stemmene jeg har hatt, forsvant da jeg ble satt på abilefy og har ikke blitt noe mer utredet etter det. Jeg føler jeg bare er til bry og at jeg klager og vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å få hjelp. Legen min er grei og støtter meg men føler de ti min jeg har inne hos legen bare forsvinner i hu og hast. Og føler meg enda mer til bry. Både legen og psykologen min sier at ting vil ta tid siden jeg har hatt disse utfordringene så lenge uten at jeg har fått hjelp tidligere. Men jeg vil at noe skal skje.... Orker ikke å vente og hva venter jeg igrunn på?

Vanskelig er det og at "samfunnet", der i blant NAV har forventninger til at jeg skal fungere, noe jeg ikke klarer å innfri uten å bli helt tappet.

Anonymous poster hash: 99849...7ac

[Caylee]

Jeg kjenner igjen følelsen alt for godt.. spesielt angående nav og forventninger. Er enig med isomethingwrong, det beste er å vite det kommer bedre dager. Spørsmålet om du egentlig vil dø er viktig tenke på også.. Vil du virkelig dø, eller orker du ikke leve? Det meste kan man få hjelp til. Jeg er dårlig på dette selv, men vet det er alt folk sier.