Aksept

[Kayia]

Noe av problemet når du tenker at "hvorfor ønsker de å være sånn" er nok ikke at man ønsker å være sånn, men når man er sånn så er det det man kjenner og er trygg på. Man vet hvor man har seg selv, og andre, når man står langt uti søla. Det er skummelt og veldig skremmende å skulle bevege seg ut av søla selv om man vet at det egentlig er det beste. Vet ikke om det ga noen mening, det høres neppe logisk ut, men jeg tenker ihvertfall ofte slik. Hvorfor kan jeg ikke bare være der jeg er, der hvor det tilsynelatende virker trygt, der man ikke trenger jobbe med seg selv og lukke opp øynene. Det er slitsomt å jobbe med seg selv.

Det at jeg tenker "hvorfor ønsker du det sånn" (ikke "være sånn" som du skriver) betyr ikke at jeg tror at det er lett å jobbe seg ut av en tung livssituasjon. Jeg tror derimot det er vanskelig å endre vaner, å bryte mønster, å bryte ut av et dårlig ekteskap eller fri seg fra dårlige relasjoner. Jeg tror bare - som du skriver her - at man vet at det er egentlig er best å ta den tøffe jobben med å komme seg ut av søla man står i, og jeg tenker ofte "hvorfor vil du det sånn" når jeg over lang tid ser at mennesker er klar over at framtiden kan by på noe annet enn den sige sirupen de opplever å stå i  

[Trine]

Det at jeg tenker "hvorfor ønsker du det sånn" (ikke "være sånn" som du skriver) betyr ikke at jeg tror at det er lett å jobbe seg ut av en tung livssituasjon. Jeg tror derimot det er vanskelig å endre vaner, å bryte mønster, å bryte ut av et dårlig ekteskap eller fri seg fra dårlige relasjoner. Jeg tror bare - som du skriver her - at man vet at det er egentlig er best å ta den tøffe jobben med å komme seg ut av søla man står i, og jeg tenker ofte "hvorfor vil du det sånn" når jeg over lang tid ser at mennesker er klar over at framtiden kan by på noe annet enn den sige sirupen de opplever å stå i

 

Jeg forsto det, formulerte meg sikkert litt feil Det er vanskelig å komme seg ut av sirupen fordi det er det man kjenner og er trygg på. Når man er langt nede er forandring skummelt. Jeg forstår godt at det er vanskelig å forstå, det er jo egentlig helt ulogisk. Men det er slitsomt å jobbe med seg selv og når man er langt nede blir det enda værre, man har liksom ikke energi og overskudd til å gjøre noe med det.

[AnonymBruker]

Spesielt NAV tror jeg ikke aksepterer det om jeg skal leve for meg.

 

Hva mener du? At NAV skal akseptere du ikke ønsker jobbbe?

Anonymous poster hash: 4111b...409

[Trine]

 

Hva mener du? At NAV skal akseptere du ikke ønsker jobbbe?

Anonymous poster hash: 4111b...409

 

 

Jeg ønsker å jobbe, men har så mange utfordringer at jeg ikke aner hva slags jobb jeg kan ha uten å bli helt utslitt og ikke orke å ha noe liv ved siden av. Om jeg kun skal jobbe og ikke noe annet så kan jeg jo like godt dø for da har jeg ingenting å leve for.

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å jobbe, men har så mange utfordringer at jeg ikke aner hva slags jobb jeg kan ha uten å bli helt utslitt og ikke orke å ha noe liv ved siden av. Om jeg kun skal jobbe og ikke noe annet så kan jeg jo like godt dø for da har jeg ingenting å leve for.

 

Har du tatt dette opp med NAV?

Anonymous poster hash: 4111b...409

[Trine]

 

Har du tatt dette opp med NAV?

Anonymous poster hash: 4111b...409

 

 

Nei. Jeg har ikke det. Tenker at siden jeg ikke har noen diagnose så hører de ikke på meg uansett. Grunnen til at jeg går på aap er jo en skade som ga kroniske smerter. Det alene setter endel hindringer for meg, bl.a kan jeg ikke jobbe med det jeg helst vil. Om jeg i tillegg skal begynne å snakke om alle mine psykiske utfordringer er jeg redd de mener jeg bare er vanskelig. Men jeg tenkte jeg skulle prøve å si noe om det neste gang jeg skal til NAV også skal jeg be legen min henvise meg til psykiater. Håper det blir lettere for NAV å akseptere problemene mine når jeg faktisk prøver å gjøre noe med dem. Jeg syns det er vanskelig å snakke om det med folk også for jeg begynner så lett å gråte og det vil jeg ikke. Også klarer jeg ikke konsentrere meg så jeg føler jeg ikke får sagt det jeg burde.