Trøste små barn

[AnonymBruker]

Da et barn fikk et langt underarmeskutt/skramme pga av en spiker som rev opp skinnet fra armledd til håndledd, fikk vondt.

 

Da hun stod og gråt og tok på plaster, tenkte jeg at takler dette selv, jeg var/er opptatt med noe annet.

 

Så hører jeg at hun skal ut... også finner jeg henne, gråtende i min seng? :-( (jeg hørte en hulkelyd)

Jeg sa så "skulle ikke du ut?", så svarer hun med skjelvende stemme at hun har slike smerter....hun holder seg til armen og gråter desperat... det er trist å se på.

 

Jeg sa da medfølende at "så så, dette er litt vondt men går over" jeg strøk henne mye i håret.

Da begynner å gråte, hulke mer, og jeg blir fortvilt. (altså trøstingen min virker ikke:-( men forverrer?)

 

Hun snakker om at hun aldri i livet har hatt så vondt, og da blir jeg usikker....

Men jeg sa "ok men du kommer til å kjenne verre smerter, dette er bare en skramme ",

Da sa hun "nei mamma det er hull på huden inn til kjøttet, åååå...vræl osv..".

 

Jeg svarte da OK, for hva skal jeg gjøre?

 

Jeg er ikke flink på sånne ting, når hun overdriver slik, hull ja, på en måte, men jeg oppfatter dette som en lang skramme og at smerten bare blir verre hvis man ligger og kjenner etter, Jeg sa det beste du kan gjøre er å gå ut å leke igjen, men hun er nå i følge henne selv alvorlig såret:-(

 

Jeg har hatt henne på fanget og i alt som skjedde ødela jeg middagen:-(

Det er jo en bagatell, men hva gjør man når trøst øker både fortvilelse og smerte?

 

Anonymous poster hash: 87f57...6e6

[DoleMari]

Jeg får en følelse av at du ikke tok henne helt på alvor. For henne var det vondt og sikkert skummelt å rifte seg opp så mye og kanskje også dypt?

Jeg ville være hos henne med en gang og beroliget henne og trøstet henne. Kanskje ble det enda verre når du bagatelliserte det. Jeg synes du var litt lite empatisk med henne her, jeg. Det er jo forskjell på en rift i huden eller et dypt, blødende sår så klart.

[Madelenemie]

Jeg får en følelse av at du ikke tok henne helt på alvor. For henne var det vondt og sikkert skummelt å rifte seg opp så mye og kanskje også dypt?

Jeg ville være hos henne med en gang og beroliget henne og trøstet henne. Kanskje ble det enda verre når du bagatelliserte det. Jeg synes du var litt lite empatisk med henne her, jeg. Det er jo forskjell på en rift i huden eller et dypt, blødende sår så klart.

 

uff, jeg er så dårlig på sånt, nå skal jeg prøve trøste mer:-(

Det er derfor jeg kanskje trenger noen til å rette på meg enda:-( men min psykiater er ikke mer i jobb:-(

Prøver nå!!

[DoleMari]

 

uff, jeg er så dårlig på sånt, nå skal jeg prøve trøste mer:-(

Det er derfor jeg kanskje trenger noen til å rette på meg enda:-( men min psykiater er ikke mer i jobb:-(

Prøver nå!!

Det er veldig bra. Altså, jeg er en person som er VELDIG trøstende av meg. Så det er også fint at du ikke blir "hysterisk" . Men kan hende hun trenger at du kommer bort til henne med en gang og beroliger henne og trøster henne litt. Da blir det sikkert fortere bra igjen. Var det dypt, eller bare en rift som ikke blødde?

[*skal*]

At hun begynner å gråte mer behøver ikke bety at trøsten ikke virker. Noen ganger trenger man bare å blir hørt og å få gråte ferdig. For meg inneholder trøst fra/til andre oftest tre ting, om jeg prøver å analysere.

 

1. Jeg skjønner at du har det vondt.

2. Jeg er her sammen med deg/jeg går ikke fra deg.

3. Det kommer til å gå over/bli bedre. 

 

Da kan det godt være gråten blir litt værre med en gang. Men så blir den mindre og gir seg. Min erfaring er også at når verste gråten er over er det lettere å avlede og tenke på andre ting. 

 

Det er så godt å lese at du prøver. Jeg tror barn merker det og. 

[Madelenemie]

Det er veldig bra. Altså, jeg er en person som er VELDIG trøstende av meg. Så det er også fint at du ikke blir "hysterisk" . Men kan hende hun trenger at du kommer bort til henne med en gang og beroliger henne og trøster henne litt. Da blir det sikkert fortere bra igjen. Var det dypt, eller bare en rift som ikke blødde?

Jeg har gjort det på nytt nå.

 

Sa også unnskyld for at jeg ikke helt forstod rekkeviddene...hun sa da " Åååå mamma du er verdens beste mamma,",

så puster man rolige gjennom et nakkegrep som må få vare leenge.

 

Det er fint å være mor, vanskelig med trøstingen, lett med museumsbesøk, så takk for hjelpen.

[Madelenemie]

At hun begynner å gråte mer behøver ikke bety at trøsten ikke virker. Noen ganger trenger man bare å blir hørt og å få gråte ferdig. For meg inneholder trøst fra/til andre oftest tre ting, om jeg prøver å analysere.

 

1. Jeg skjønner at du har det vondt.

2. Jeg er her sammen med deg/jeg går ikke fra deg.

3. Det kommer til å gå over/bli bedre. 

 

Da kan det godt være gråten blir litt værre med en gang. Men så blir den mindre og gir seg. Min erfaring er også at når verste gråten er over er det lettere å avlede og tenke på andre ting. 

 

Det er så godt å lese at du prøver. Jeg tror barn merker det og. 

Takk.

 

Jeg tror egentlig det er lurt om jeg skriver opp de setningene, i plasterhyllen, der vi har medisinkoffert, en sånn med bli-glad-godteri i.

 

Føler meg så hjelpesløs, særlig når min trøsting fører til mer gråt

Da blir jeg skikkelig fortvilt og sier " jaha jada ok", og andre lite bra ting:-(

 

Takk!!

[Caylee]

Jeg jobbet en stund i barnehage da jeg var 16år. Jeg løste det med å holde rundt barnet og si med "myk" stemme: "Åhh det ser vondt ut ja, men det kommer til å gå bra skal du se. Jeg kan blåse på såret om du vil? Det hjelper veldig". Og så svarte de nesten alltid "Ja.." , og jeg blåste og så gikk det bedre.

Men aner ikke om det funker på større barn. De jeg trøstet var mellom 3-6

[AnonymBruker]

Du bør trøste med det samme, så går det fortere over. Her prøvde hun nok mer og mer desperat å få den trøsten hun trengte. Hun følte nok at du ikke brydde deg nok først og så ble volumet økt for at du skulle forstå. Og det gjorde du jo også til slutt :-)

 

Min far var ofte veldig kald (følte jeg) hvis jeg slo meg. Han kunne bare si "reis deg opp!" og kunne også begynne å kjenfte og f.eks si "du må jo ikke lene deg så fort fram, det skjønner du vel!" eller et eller annet som fikk meg til å føle meg dum. Jeg trakk raskt konklusjonen om at han egentlig ikke var noe glad i meg.

 

Min farmor trakk meg inntil seg, tok meg gjerne på fanget og trøstet så lenge jeg trengte det. Da gikk det fort over. Hun hadde også en liten flaske med noe jeg nå antar er bare en helt vanlig fuktighetskrem eller noe lignende som hun smørte på og sa "tok vekk alt det vonde": Det var selvsagt bare tull, men for meg var det vidunderlig ;-) Jeg var overbevist om at min farmor elsket meg over alt på jord og at jeg var et viktig menneske i livet hennes. Små ting betyr mye. 

 

Anonymous poster hash: ccd6e...a0b

[mammanito]

 

Da et barn fikk et langt underarmeskutt/skramme pga av en spiker som rev opp skinnet fra armledd til håndledd, fikk vondt.

 

Da hun stod og gråt og tok på plaster, tenkte jeg at takler dette selv, jeg var/er opptatt med noe annet.

 

Så hører jeg at hun skal ut... også finner jeg henne, gråtende i min seng? :-( (jeg hørte en hulkelyd)

Jeg sa så "skulle ikke du ut?", så svarer hun med skjelvende stemme at hun har slike smerter....hun holder seg til armen og gråter desperat... det er trist å se på.

 

Jeg sa da medfølende at "så så, dette er litt vondt men går over" jeg strøk henne mye i håret.

Da begynner å gråte, hulke mer, og jeg blir fortvilt. (altså trøstingen min virker ikke:-( men forverrer?)

 

Hun snakker om at hun aldri i livet har hatt så vondt, og da blir jeg usikker....

Men jeg sa "ok men du kommer til å kjenne verre smerter, dette er bare en skramme ",

Da sa hun "nei mamma det er hull på huden inn til kjøttet, åååå...vræl osv..".

 

Jeg svarte da OK, for hva skal jeg gjøre?

 

Jeg er ikke flink på sånne ting, når hun overdriver slik, hull ja, på en måte, men jeg oppfatter dette som en lang skramme og at smerten bare blir verre hvis man ligger og kjenner etter, Jeg sa det beste du kan gjøre er å gå ut å leke igjen, men hun er nå i følge henne selv alvorlig såret:-(

 

Jeg har hatt henne på fanget og i alt som skjedde ødela jeg middagen:-(

Det er jo en bagatell, men hva gjør man når trøst øker både fortvilelse og smerte?

 

Anonymous poster hash: 87f57...6e6

 

Sjekket du såret om det kanskje trengte legetilsyn? Renset du såret skikkelig? Det kan hende det sved skikkelig.

Når unger gråter hjelper det å kose med de. Først begynner de kanskje å gråte mer, for å få utløp for følelsene. Det betyr ikke at klemmen forsterker følelsene, men de får det ut...

Så kan du berolige, så så... blåse på osv. 

Når hun har roet seg litt kan du prøve å ta henne ut av situasjonen, få henne til å tenke på noe annet. F.eks. noe godt å spise til middag? Eller se fuglene der borte? Eller vet du hva vi skal til ferien? Få henne til å tenke på noe positivt.

[Solemnity]

Jeg synes også trøsting er vanskelig og jeg blir irritert av barnegråt. Som oftest sier minstejenta (4 år) bare i fra at hun trenger en klem. Da ber jeg henne slutte å hulke slik først, for det gjør vondt i ørene, så holder jeg henne så lenge hun ønsker Det går da som oftest fort over.

 

Det er best, som de andre sier, å annerkjenne at barn har vondt så fort som mulig, så går det også over fortere

[Madelenemie]

Jeg jobbet en stund i barnehage da jeg var 16år. Jeg løste det med å holde rundt barnet og si med "myk" stemme: "Åhh det ser vondt ut ja, men det kommer til å gå bra skal du se. Jeg kan blåse på såret om du vil? Det hjelper veldig". Og så svarte de nesten alltid "Ja.." , og jeg blåste og så gikk det bedre.

Men aner ikke om det funker på større barn. De jeg trøstet var mellom 3-6

Joda det funker, det er bare det at jeg syns trøsting er så vanskelig,

 

men jeg har blitt bedre, jeg går ivertfall etter lyden, og handler om enn forsinket, så takk

[Madelenemie]

 

Du bør trøste med det samme, så går det fortere over. Her prøvde hun nok mer og mer desperat å få den trøsten hun trengte. Hun følte nok at du ikke brydde deg nok først og så ble volumet økt for at du skulle forstå. Og det gjorde du jo også til slutt :-)

 

Min far var ofte veldig kald (følte jeg) hvis jeg slo meg. Han kunne bare si "reis deg opp!" og kunne også begynne å kjenfte og f.eks si "du må jo ikke lene deg så fort fram, det skjønner du vel!" eller et eller annet som fikk meg til å føle meg dum. Jeg trakk raskt konklusjonen om at han egentlig ikke var noe glad i meg.

 

Min farmor trakk meg inntil seg, tok meg gjerne på fanget og trøstet så lenge jeg trengte det. Da gikk det fort over. Hun hadde også en liten flaske med noe jeg nå antar er bare en helt vanlig fuktighetskrem eller noe lignende som hun smørte på og sa "tok vekk alt det vonde": Det var selvsagt bare tull, men for meg var det vidunderlig ;-) Jeg var overbevist om at min farmor elsket meg over alt på jord og at jeg var et viktig menneske i livet hennes. Små ting betyr mye. 

 

Anonymous poster hash: ccd6e...a0b

 

mm.

 

Tror det. Men da jeg trøstet økte gråten, og det er ikke så lett for meg:-(

Men jeg ordnet opp i det, litt sent da, men minnet henne om hvor dårlig jeg er på sånt, og at jeg ikke mente,

men jeg så på såret og blåste da hun roet seg litt...:-( uff

 

Jeg kan dessverre si akkurat som din far:-(

Jeg går imidlertid tilbake og forklarer når jeg kommer på hvordan dette kan oppfattes, men jeg blir en blanding av redd, irritert for å bli forstyrret og jeg får vondt i ørene, dessuten syns jeg at man må bite smerte i seg, men om jeg har gjort det, skal jeg jo ikke tro andre barn skal gjøre det! Det forstår jeg!

 

Så jeg ordnet opp.

 

Min datter sa da hun lå på sykehet en dag, "mamma kom hit, jeg gikk mot sengen og hun klemte meg hardt og lo inn i øret mitt mens hun sa, du er verdens verste sykepleier", jeg ble selvsagt lei meg og bekymret, men hun bare lo og sa at sånn er det.

Jeg prøvde da å være som far, hente ting og brette dynen osv... da lo hun mer og sa det holdt med pappa.

 

Jeg tror det ivertfall har vært viktig at jeg erkjenner at dette er jeg dårlig på, og at min mann er en skikkelig hønefar, men jeg vil forbedre meg, så jeg har god nytte av påminnelser, så takk!!

Endret 25. januar 2015 av Madelenemie

[Madelenemie]

Sjekket du såret om det kanskje trengte legetilsyn? Renset du såret skikkelig? Det kan hende det sved skikkelig.

Når unger gråter hjelper det å kose med de. Først begynner de kanskje å gråte mer, for å få utløp for følelsene. Det betyr ikke at klemmen forsterker følelsene, men de får det ut...

Så kan du berolige, så så... blåse på osv. 

Når hun har roet seg litt kan du prøve å ta henne ut av situasjonen, få henne til å tenke på noe annet. F.eks. noe godt å spise til middag? Eller se fuglene der borte? Eller vet du hva vi skal til ferien? Få henne til å tenke på noe positivt.

Nei jeg sjekket ikke såret, jeg var opptatt og tenkte hun var i ferd med å ordne det selv.

 

Det var akkurat det jeg glemte, det der med at først forsterkes følelsen ved kos, men så roer det seg...

hm, jeg strever med gråtelyder, pleier si, ja ja jeg skal trøste med ro deg ned litt først.

Det er bare fordi jeg får vondt, det hender jeg holder en finger på øret, men uten at barnet ser det,

det er ulikt hvor dårlig jeg er på trøsting, det hender jeg overrasker meg selv, sånn at jeg blir glad/stolt, men i går var en dag det gikk rett og slett dårlig.

 

Takk for forklaringen, den var god.

[Madelenemie]

Jeg synes også trøsting er vanskelig og jeg blir irritert av barnegråt. Som oftest sier minstejenta (4 år) bare i fra at hun trenger en klem. Da ber jeg henne slutte å hulke slik først, for det gjør vondt i ørene, så holder jeg henne så lenge hun ønsker Det går da som oftest fort over.

 

Det er best, som de andre sier, å annerkjenne at barn har vondt så fort som mulig, så går det også over fortere

Takk, jeg syns det er dumt at jeg blir så frustret/irritert ved barnegråt:-(

 

Jeg pleide bruke mye av din metode, men i går gikk det galt, fordi hun altså er såpass stor blitt at hentet sykekofferten selv, jeg forstod ikke da at hun trengte kos før jeg hørte denne hulkelyden og gikk etter den.

 

Jeg skal prøve bli bedre på det siste.

[AnonymBruker]

mm.

 

Tror det. Men da jeg trøstet økte gråten, og det er ikke så lett for meg:-(

Men jeg ordnet opp i det, litt sent da, men minnet henne om hvor dårlig jeg er på sånt, og at jeg ikke mente,

men jeg så på såret og blåste da hun roet seg litt...:-( uff

 

Jeg kan dessverre si akkurat som din far:-(

Jeg går imidlertid tilbake og forklarer når jeg kommer på hvordan dette kan oppfattes, men jeg blir en blanding av redd, irritert for å bli forstyrret og jeg får vondt i ørene, dessuten syns jeg at man må bite smerte i seg, men om jeg har gjort det, skal jeg jo ikke tro andre barn skal gjøre det! Det forstår jeg!

 

Så jeg ordnet opp.

 

Min datter sa da hun lå på sykehet en dag, "mamma kom hit, jeg gikk mot sengen og hun klemte meg hardt og lo inn i øret mitt mens hun sa, du er verdens verste sykepleier", jeg ble selvsagt lei meg og bekymret, men hun bare lo og sa at sånn er det.

Jeg prøvde da å være som far, hente ting og brette dynen osv... da lo hun mer og sa det holdt med pappa.

 

Jeg tror det ivertfall har vært viktig at jeg erkjenner at dette er jeg dårlig på, og at min mann er en skikkelig hønefar, men jeg vil forbedre meg, så jeg har god nytte av påminnelser, så takk!!

Men så flott at du forklarer til din datter etterpå. På den måten er du likevel helt annerledes enn min far og jeg er sikker på at dine barn er veldig glad i deg :-) Det at du som mamma kan innrømme feil til dine barn er en veldig stor styrke. Og du lærer hele tiden, ser det ut som :-)

Anonymous poster hash: ccd6e...a0b

[Madelenemie]

 

Men så flott at du forklarer til din datter etterpå. På den måten er du likevel helt annerledes enn min far og jeg er sikker på at dine barn er veldig glad i deg :-) Det at du som mamma kan innrømme feil til dine barn er en veldig stor styrke. Og du lærer hele tiden, ser det ut som :-)

Anonymous poster hash: ccd6e...a0b

 

Ja jeg kan innrømme feil,

 

si unnskyld, best er jeg kanskje på å gi gode svar, fordi jeg tenker meg om,

 

Min mann er motsatt fylt av emosjoner, gir emosjonelle svar, og derfor varierer de utifra hans dagsform.

 

Jeg syns det er kjedelig at jeg er så lite spontant empatisk, har virkelig tenkt på og jobbet med det...men virker som om jeg er født uempatisk uansett hva andre måtte mene. Når jeg stadig er så "kald" i trøstesituasjoner så¨er det for meg plagsomt, da jeg er redd for at jeg ikke oppfyller min rolle som mor.-