Hus

[AnonymBruker]

Hei! Vi er en familie på 4. De to barna er 19 og snart 22 år, som begge snart skal ut å studere. Vi har en stor enebolig som har vært barnas hjem de siste 18 årene. Mor har nylig fått MS og har begrenset med bevegelighet. Mor og far ønsker å flytte til leilighet med plass til hele familien, men allikevel mindre plass. Men vi føler det tungt og selge barnas hjem, der hvor vi har opplevd mye sammen, hvor vi har ledd, grått, pusset opp og forandret på i takt med barnas alder. Hva er riktig å gjøre? Er det "dårlig gjort" å selge barndomshjemmet? Vet det er mange som gjør det etter at barna har flyttet ut, men vi vil gjerne gjøre det før de forlater redet slik at de blir med å skaper et nytt hjem.barna er nok ikke 100% klare, men sier de forstår oss. Bør vi vente? Kommer tristheten til å vare lenge?

Anonymous poster hash: b701f...05a

[Lillemus]

Himmel - ungene er flyveklare! Om jeg hadde fått vite at min syke mor ventet med å flytte til en leilighet som kunne gjøre livet mye enklere for henne, for min skyld, hadde jeg fått masse skyldfølelse. Flytt med en gang, sier nå jeg! Jeg skjønner at dere har mange gode minner knyttet til huset og tiden der, men nå er det en ny tid som står foran dere - grip den! Ungene sier de forstår avgjørelsen, så tro dem på det. 

[stiften]

Dere skal selvsagt gjøre som planlagt. Barna flytter ut og kommer til å etablere egne hjem.

 

Mitt barndomshjem ble også solgt. Jeg var vel i en alder midt mellom dine to. jeg hadde full forståelse for at de ikke ønsket stort hus. Selvsagt var det vemodig (ikke sorg) en stund - men dette verken kan eller bør få være grunn til å la være å skifte bolig. Jeg må også si at jeg raskt begynte stortrives i mine foreldres nye hjem. "hjem" er der hvor de er, uansett hvor de bor.

 

Jeg er godt voksen nå, og er veldig glad mine foreldre fulgte sine hjerter. 

[Trine]

Greit å ha noe unger å skylde på.

[DoleMari]

Det er da unger som har overlevd flytting hit og dit i barndommen og aldri fått noe rotfeste, om man setter ting litt i perspektiv.

De er såpass voksne nå at dem blir vel ikke "skada" av det. Man kan ikke skåne barna fra all tristhet i livet.

[Lisssa]

Takk for svar. Jeg trengte vel mer en bekreftelse på at min avgjørelse er riktig.

Skylde på ungene? Er det noen som gjør det? Vil bare gjøre det som er riktig for dem, har selv foreldre som bor i mitt barndomshjem og har derfor aldri vært gjennom en slik prosess.