problemstilling i Ibsens Vildanden

[AnonymBruker]

Hvem har rett i stykket? Gregers Werle med sine krav til sannhet eller Dr.Relling som sier "at tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmennske, så tar De lykken fra ham med det samme"

 

 

Anonymous poster hash: 33b45...1d8

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er sikker på at det ikke finnes et entydig svar som er korrekt i alle sammenhenger til alle personer.

[Madelenemie]

Hei!

 

Her er du inne på autismens fordeler,

 

man opplever noe og kjenner det er fint, så tenker man ikke mer på det.

 

Sånn er kunst for meg, men jeg egner meg ikke til å mene noe bestemt, fordi det er så subjektivt,

 

men av og til forklarer kommentatorer istykker og ting i ihjel, en kunstner skrev en gang i aftenposten at han ikke orker lese anmeldelser av sin egen kunst, han så på alt som ble skrevet om det som vræl.

[AnonymBruker]

"Sånn er kunst for meg, men jeg egner meg ikke til å mene noe bestemt, fordi det er så subjektivt,"

 

Du kan jo nettopp mene noe subjektivt da? Altså si din mening om boken/filmen/diktet/bilder etc?

Anonymous poster hash: eb974...6d5

[Madelenemie]

"Sånn er kunst for meg, men jeg egner meg ikke til å mene noe bestemt, fordi det er så subjektivt," Du kan jo nettopp mene noe subjektivt da? Altså si din mening om boken/filmen/diktet/bilder etc? Anonymous poster hash: eb974...6d5

ja

men syns kunst blir for komplisert.

og ofte liker jeg, da blir jeg stille.

feks likte jeg avatar og hungergames, men jeg likte så godt at ikke kan si ord om det.

[AnonymBruker]

Det kan jeg kjenne meg igjen i. Ofte vil jeg f.eks ikke snakke om en film jeg har sett og som har berørt meg veldig, eller i alle fall må jeg få tenke litt på den selv først. Jeg vil f.eks ikke gå rett ut på kafé med venner etter at vi har sett en god film, da er det liksom for mytt for meg og jeg vil heller tenke på den i fred og ro :-)

Anonymous poster hash: eb974...6d5

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nå er dere litt på siden av det TS spør om. I stykket er det to personer som har ulike oppfatninger av om en alltid skal være 100% ærlig. Det er det mulig å ha tanker om uten at en er i nærheten av kunstkritikk.

[Madelenemie]

Nå er dere litt på siden av det TS spør om. I stykket er det to personer som har ulike oppfatninger av om en alltid skal være 100% ærlig. Det er det mulig å ha tanker om uten at en er i nærheten av kunstkritikk.

Ok.

 

Jeg mener at om verden var full av autister, ville 100% ærlighet vært ok, nødvendig og effektivt.

 

Jeg mener at i en verden der kun et fåtall har autisme, fungerer ikke 100% ærlighet like godt.

 

Det betyr likevel ikke at jeg lyver, men jeg prøver etter beste evne å si ting så hyggelig og skånsomt som mulig,

 

(feks leter jeg etter noe som er pent, hos noen ved noen, så sier jeg det, det er et ærlig kompliment, og jeg kommer mennesker da i "forkjøpet" de blir positivt stemt, da jeg har gitt dem et kompliment som er sant.) (dette er øvelse, bevisstgjøring og en fornuftig ting å lære seg, ikke minst å ta med seg inn i et ekteskap, en hver ektefelle liker å få høre at man er glad i den, at man vil savne den, at vedkommende ser fin ut osv...) (autister tenker ikke så mye på komplimenter tror jeg, men gifter man seg er sansynligheten for at det skjer med et helt vanlig menneske størst)

 

når jeg ikke greier det, og jeg får tanker særlig om natten at kanskje noen ble såret?? sender jeg en sms og spør om de ble det, at i tilfelle beklager jeg det, som regel ble de ikke det, verken autister eller NT mennesker.

 

Så derfor har nok dr Relling dessverre rett.

[gullfisk]

Hvem har rett i stykket? Gregers Werle med sine krav til sannhet eller Dr.Relling som sier "at tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmennske, så tar De lykken fra ham med det samme" Anonymous poster hash: 33b45...1d8

Er ikke dette den "klassiske" tråden fra gamle DOL, eller nåværende samlivsforum på kvinneguiden: -Jeg har hørt/vet at en fyr har vært utro, bør jeg ikke fortelle det til kona hans? Så kommer det tyve sider med vill diskusjon, for mange mener at kona fortjener å vite, selvom hun er lykkelig, lever hun på en løgn og bør selv få ta avgjørelsen om å fortsette samlivet. De andre mener at det man ikke vet har man ikke vondt av, og at det uansett ikke er en tredjeparts sak å bestemme hva den kona har godt eller vondt av å vite, og det er mannens avgjørelse alene. Så og si alle argumenterer med hva en selv ville ha foretrukket i konas situasjon. Anektdoter kommer om 'historier fra virkeligheten' der utfallet av en slik avsløring var bra, og der det var dårlig. Mange mener at man bør true mannen til å si det selv, med argumentet av at ekteskapet har større sjans til å reddes hvis avsløringen kommer som en bekjennelse, andre mener det er fullstendig dobbeltmoralsk: er man er bekymret for andres ekteskap, videreformidler man ikke slike nyheter uansett. Noen mener barn, antall år osv spiller inn på den ene eller andre måten, eller spørsmålsstillers nærhet til partene. Er det bedre at en fremmed lever på en livsløgn enn en nær venninne?

Konklusjonen er aldri entydig i disse diskusjonene, og kan bare oppsummeres som nevnt over: Det vil være høyst subjektivt og situasjonsbestemt om Werle eller Relling har rett.

Personlig holder jeg en knapp på Relling.

Edit: Hvorfor duskuterer vi dette på psykiatri?

Endret 20. mars 2015 av gullfisk

[forgetmenot]

 

Hvem har rett i stykket? Gregers Werle med sine krav til sannhet eller Dr.Relling som sier "at tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmennske, så tar De lykken fra ham med det samme"

 

 

Anonymous poster hash: 33b45...1d8

 

Hei.

Har ikke sett hele stykket selv, men ut i fra de sitatene du har gjengitt så tror jeg selv det følgende: Noen ganger overdriver kunstnere/forfattere for poengets skyld. (Jeg selv elsker å skrive, jeg skriver mye dikt selv om jeg ikke har forsøkt å få noe gitt ut. Dette er fordi jeg fortsatt befinner meg på et sted i livet der jeg er usikker på hva av diktene mine som er 100 % dagbok, (les: hemmelig!) og hva jeg er komfortabel med at er synlig for andre.) Jeg synes at å forlange 100 % ærlighet hele tiden er rent skjært hykleri, fordi man da ikke er ærlig med seg selv om alle sine følelser. Jeg tenker at "tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme" er et sitat som er like syrlig som det er søtt. Jeg synes det er et sitat som fortjener ettertanke, og hvis vi setter det veldig på spissen, så kan jeg nok si at jeg er enig i dette. 

[Toga]

Hvem har rett i stykket? Gregers Werle med sine krav til sannhet eller Dr.Relling som sier "at tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmennske, så tar De lykken fra ham med det samme"

 

Anonymous poster hash: 33b45...1d8

Det er naturligvis fordeler og ulemper med begge tingene, akkurat som det er med alle andre ting mennesket finner på å ha en diskusjon om.

Med så er det en filosofisk retning, som de fleste støtter opp om, og det er tanken om den gyldne middelvei...

Ellers er det et eksempel på det jeg vil kalle +/- problematikk, noe det finnes mye av: ondt/godt, følelse/fornuft, krig/fred, kjærlighet/hat, nøysomhet/nytelse, etc. etc.

Mennesket er veldig opptatt av "+/- problemene", eller motsetninger generelt: når en skal resonnere omkring noe, så er det til stor nytte å sette ting i motsetningsforhold til noe annet. F.eks. "hva vil frihet si?" Jeg spør deg: kan du forklare meg hva frihet er for noe, uten å benytte deg av begreper om det motsatte, f.eks. tvang?

[Madelenemie]

Hei.

Har ikke sett hele stykket selv, men ut i fra de sitatene du har gjengitt så tror jeg selv det følgende: Noen ganger overdriver kunstnere/forfattere for poengets skyld. (Jeg selv elsker å skrive, jeg skriver mye dikt selv om jeg ikke har forsøkt å få noe gitt ut. Dette er fordi jeg fortsatt befinner meg på et sted i livet der jeg er usikker på hva av diktene mine som er 100 % dagbok, (les: hemmelig!) og hva jeg er komfortabel med at er synlig for andre.) Jeg synes at å forlange 100 % ærlighet hele tiden er rent skjært hykleri, fordi man da ikke er ærlig med seg selv om alle sine følelser. Jeg tenker at "tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme" er et sitat som er like syrlig som det er søtt. Jeg synes det er et sitat som fortjener ettertanke, og hvis vi setter det veldig på spissen, så kan jeg nok si at jeg er enig i dette. 

Hei!

 

Jeg har det litt som deg, skriver dikt selv, liker ikke lyrikk, men mine ord er kun egne ord på snei som ligner på meg,

så de er helt personlige.

 

Og jeg tror det er et poeng i det at forfattere setter ting på spissen, derfor kan man nok føle på ting, mer enn gi noen absolutt tolkning og mening om slikt som kunst, tror jeg.

 

En maler sa til meg at han hatet å høre andre mene noe om kunsten hans, han mente ingen ting, han skapte og gledet seg ved det,

det syns jeg hørtes forståelig ut i mine ører.

[AnonymBruker]

"Jeg har det litt som deg, skriver dikt selv, liker ikke lyrikk, men mine ord er kun egne ord på snei som ligner på meg,

 

så de er helt personlige."

 

Morsomt at du skriver dikt, selv om du ikke liker dikt ;-) Hvorfor gjør du det da? :-)

Anonymous poster hash: eb974...6d5

[Kalevaala]

Er ikke dette den "klassiske" tråden fra gamle DOL, eller nåværende samlivsforum på kvinneguiden: -Jeg har hørt/vet at en fyr har vært utro, bør jeg ikke fortelle det til kona hans? Så kommer det tyve sider med vill diskusjon, for mange mener at kona fortjener å vite, selvom hun er lykkelig, lever hun på en løgn og bør selv få ta avgjørelsen om å fortsette samlivet. De andre mener at det man ikke vet har man ikke vondt av, og at det uansett ikke er en tredjeparts sak å bestemme hva den kona har godt eller vondt av å vite, og det er mannens avgjørelse alene. Så og si alle argumenterer med hva en selv ville ha foretrukket i konas situasjon. Anektdoter kommer om 'historier fra virkeligheten' der utfallet av en slik avsløring var bra, og der det var dårlig. Mange mener at man bør true mannen til å si det selv, med argumentet av at ekteskapet har større sjans til å reddes hvis avsløringen kommer som en bekjennelse, andre mener det er fullstendig dobbeltmoralsk: er man er bekymret for andres ekteskap, videreformidler man ikke slike nyheter uansett. Noen mener barn, antall år osv spiller inn på den ene eller andre måten, eller spørsmålsstillers nærhet til partene. Er det bedre at en fremmed lever på en livsløgn enn en nær venninne?

Konklusjonen er aldri entydig i disse diskusjonene, og kan bare oppsummeres som nevnt over: Det vil være høyst subjektivt og situasjonsbestemt om Werle eller Relling har rett.

Hehe, fantastisk oppsummert.

[Madelenemie]

"Jeg har det litt som deg, skriver dikt selv, liker ikke lyrikk, men mine ord er kun egne ord på snei som ligner på meg, så de er helt personlige." Morsomt at du skriver dikt, selv om du ikke liker dikt ;-) Hvorfor gjør du det da? :-) Anonymous poster hash: eb974...6d5

hei!

jeg liker bare rim og rytme også har jeg en god del egne ord, ord jeg har lagd, men de har mening, min psykiater syns ordene er helt forståelige, men det er ikke sånn man snakker. mere sånn at jeg setter sammen ord, også plutselig rimer det ene ordet etter det andre, som om jeg ikke gjør noen ting?

faktisk er mine første brev til min psykiater på rim, så glad er jeg i rim og rytme.

men jeg likte regler som barn,

Endret 21. mars 2015 av Madelenemie

[Madelenemie]

Er ikke dette den "klassiske" tråden fra gamle DOL, eller nåværende samlivsforum på kvinneguiden: -Jeg har hørt/vet at en fyr har vært utro, bør jeg ikke fortelle det til kona hans? Så kommer det tyve sider med vill diskusjon, for mange mener at kona fortjener å vite, selvom hun er lykkelig, lever hun på en løgn og bør selv få ta avgjørelsen om å fortsette samlivet. De andre mener at det man ikke vet har man ikke vondt av, og at det uansett ikke er en tredjeparts sak å bestemme hva den kona har godt eller vondt av å vite, og det er mannens avgjørelse alene. Så og si alle argumenterer med hva en selv ville ha foretrukket i konas situasjon. Anektdoter kommer om 'historier fra virkeligheten' der utfallet av en slik avsløring var bra, og der det var dårlig. Mange mener at man bør true mannen til å si det selv, med argumentet av at ekteskapet har større sjans til å reddes hvis avsløringen kommer som en bekjennelse, andre mener det er fullstendig dobbeltmoralsk: er man er bekymret for andres ekteskap, videreformidler man ikke slike nyheter uansett. Noen mener barn, antall år osv spiller inn på den ene eller andre måten, eller spørsmålsstillers nærhet til partene. Er det bedre at en fremmed lever på en livsløgn enn en nær venninne?

Konklusjonen er aldri entydig i disse diskusjonene, og kan bare oppsummeres som nevnt over: Det vil være høyst subjektivt og situasjonsbestemt om Werle eller Relling har rett.

Personlig holder jeg en knapp på Relling.

Edit: Hvorfor duskuterer vi dette på psykiatri?

hei!

Du har god fantasi leser jeg.

Sannhet og løgn er jo aktuelt innenfor psykiatri, det handler jo om de mellommenneskelige rellasjoner.

[AnonymBruker]

hei!

jeg liker bare rim og rytme også har jeg en god del egne ord, ord jeg har lagd, men de har mening, min psykiater syns ordene er helt forståelige, men det er ikke sånn man snakker. mere sånn at jeg setter sammen ord, også plutselig rimer det ene ordet etter det andre, som om jeg ikke gjør noen ting?

faktisk er mine første brev til min psykiater på rim, så glad er jeg i rim og rytme.

men jeg likte regler som barn,

Da liker du nok egentlig lyrikk da - for både det du skriver ned med rim og rytme, men med litt rare ord og regler er definitivt lyrikk. Tror bare du har en litt for snever forståelse for hva lyrikk her 

Anonymous poster hash: eb974...6d5