Ensom/alene? Negativt?

[AnonymBruker]

Jeg trives alene, jeg har 2 venner. Sist jeg så noen av de var for ca 9 år siden. Jeg har noen nettvenner på facebook. Men jeg faller litt ut i sosiale sammenhenger. Jeg har ikke noen ambisjoner om kjæreste eller slikt lengre heller. Jeg har hatt 2 samboere tidligere i livet, men ikke superlange forhold. Begge samboere traff jeg på tilfeldigvis. Sjekkearenaer kan jeg ikke bruke, jeg er superkresen. Og selv er jeg ikke noe "kupp". Som overvektig, snart middelaldrende uføretrygdet person med en tung psykiatrisk diagnose (schizofreni). Begge forholdene ble etter hvert ødelagt av att jeg var psyk. Det første pga att jeg ikke var pågående sexuelt, og det andre fordi jeg ble psykotisk, og etter ett turbulent år, når jeg kom "ned" fra psykosen ikke hadde noe driv i det hele tatt. Ikke noe ga glede, og jeg trodde jeg var færdig med kjæresten og ikke følte noe for henne. Men jeg fikk alikevel kjærlighetssorg.

 

De siste 11 årene har jeg hatt 2 møter utenfor familien, med venner. Burde jeg være ulykkelig? Jeg føler litt på det, men ikke noe veldig savn. Jeg skulle selvsagt ønske jeg var ett bedre kjæresteemne, men rene venner savner jeg ikke i det hele tatt. Jeg trives i ensomhet, men og i tosomhet, men det blir altid noe som føkker det opp. Grunnet min sykdom. Samtidig er jeg dårlig skikket til å vite hva som ventes av meg og slike ting. Jeg jobber ikke og hadde jeg ikke hatt min famile, hadde jeg ikke vært noe utenfor leiligheten.

 

Jeg vet ikke om jeg har valgt bort venner, eller de har valgt bort meg. Felles for mine bekjentskaper utenfor familie er att jeg ikke har kontakt med nesten noen, ingen spør etter meg på facebook og slike ting.

 

Når jeg først ble enstøing så var det pga sykdom. Men fakta er att jeg nå er ganske bra stabilt med tanke på psykose og slike ting. Men jeg mangler driv, og ambisjoner, og ønske om vennskap. Jeg savner kjæreste, men det er jo ett håpløst utganspunkt. Er det sykelig å være slik?

 

`Jeg har ikke god greie på sosiale koder, og jeg reagerer ofte feil, så en del av de vennene og bekjente jeg hadde, misliker meg tror jeg. Jeg kan ikke lese folk veldig bra, og kan komme ut som litt vag, litt brautende, litt rar. Jeg har altid fått høre jeg er rar..

 

Håpløst tilfelle?

Anonymous poster hash: 804f0...b6e

[slabbedask]

 

Jeg trives alene, jeg har 2 venner. Sist jeg så noen av de var for ca 9 år siden. Jeg har noen nettvenner på facebook. Men jeg faller litt ut i sosiale sammenhenger. Jeg har ikke noen ambisjoner om kjæreste eller slikt lengre heller. Jeg har hatt 2 samboere tidligere i livet, men ikke superlange forhold. Begge samboere traff jeg på tilfeldigvis. Sjekkearenaer kan jeg ikke bruke, jeg er superkresen. Og selv er jeg ikke noe "kupp". Som overvektig, snart middelaldrende uføretrygdet person med en tung psykiatrisk diagnose (schizofreni). Begge forholdene ble etter hvert ødelagt av att jeg var psyk. Det første pga att jeg ikke var pågående sexuelt, og det andre fordi jeg ble psykotisk, og etter ett turbulent år, når jeg kom "ned" fra psykosen ikke hadde noe driv i det hele tatt. Ikke noe ga glede, og jeg trodde jeg var færdig med kjæresten og ikke følte noe for henne. Men jeg fikk alikevel kjærlighetssorg.

 

De siste 11 årene har jeg hatt 2 møter utenfor familien, med venner. Burde jeg være ulykkelig? Jeg føler litt på det, men ikke noe veldig savn. Jeg skulle selvsagt ønske jeg var ett bedre kjæresteemne, men rene venner savner jeg ikke i det hele tatt. Jeg trives i ensomhet, men og i tosomhet, men det blir altid noe som føkker det opp. Grunnet min sykdom. Samtidig er jeg dårlig skikket til å vite hva som ventes av meg og slike ting. Jeg jobber ikke og hadde jeg ikke hatt min famile, hadde jeg ikke vært noe utenfor leiligheten.

 

Jeg vet ikke om jeg har valgt bort venner, eller de har valgt bort meg. Felles for mine bekjentskaper utenfor familie er att jeg ikke har kontakt med nesten noen, ingen spør etter meg på facebook og slike ting.

 

Når jeg først ble enstøing så var det pga sykdom. Men fakta er att jeg nå er ganske bra stabilt med tanke på psykose og slike ting. Men jeg mangler driv, og ambisjoner, og ønske om vennskap. Jeg savner kjæreste, men det er jo ett håpløst utganspunkt. Er det sykelig å være slik?

 

`Jeg har ikke god greie på sosiale koder, og jeg reagerer ofte feil, så en del av de vennene og bekjente jeg hadde, misliker meg tror jeg. Jeg kan ikke lese folk veldig bra, og kan komme ut som litt vag, litt brautende, litt rar. Jeg har altid fått høre jeg er rar..

 

Håpløst tilfelle?

 

Ja, sannsynligvis et håpløst tilfelle. Er det normalt? Nei. Er det syklig å være slik? Ikke hvis du selv trives med det. Tror jeg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tenker at dette er et typisk eksempel på noe som kun kan vurderes subjektivt av deg selv. Hvis det er ok for deg, så er det ok. Hvis det er negativt for deg, er det negativt.

[AnonymBruker]

takk for svar. jeg vet ikke om jeg er negativt eller positivt, jeg føler jeg går glipp av noe, men det er ubehagelig å omgåes folk. Jeg overanalyserer så mye.....

Anonymous poster hash: 804f0...b6e

[AnonymBruker]

Det er ikke negativt å trives alene, men det er vondt å være ensom.  Jeg synes ensomheten er vond og negativ, men jeg synes det er greit å finne på ting alene.

 

Jeg savner ikke nødvendigvis kjæreste, men noe mer innhold i livet mitt.  Jeg mangler en mening med livet og det er vondt.

Anonymous poster hash: 50109...aaf

[AnonymBruker]

Jeg trives også godt alene. Jeg har ingen ting å gå til på dagen og da sitter jeg som regel alene. Har heller ikke særlig mye kontakt med venner. Jeg hungrer ikke så mye etter masse venner tror jeg. Men kjærlighet er vel egentlig det jeg lever for har jeg funnet ut. Det gjør utrolig vondt når man ikke får tilfredsstill nærhetsbehovet. Men jeg er alt for kresen tror jeg, vil helst finne min tvillingsjel. Men det er kanskje en umulighet....

Anonymous poster hash: f199d...3c0