Gammelt "vennskap"

[termsor]

For omkring 30 år siden hadde jeg et sidesprang. Traff en kvinne som jeg ble hodestups forelsket i. Så forelsket at deg var nær på at mitt ekteskap gikk til H......

Men etter omkring et års tid "kaste hun meg på båten", noe jeg tok svært tungt. Hun ville ikke være en "mor" for meg.

Men jeg lærte mye av henne, jeg lærte å kjenne meg selv. Lærte at et menneske (Les; mann) har bare en mor, og at man kan/skal ikke ta sin kjæreste/hustru for en selvfølelse. + mye annet.

En periode etter bruddet hadde jeg ingen følelser for henne jeg var gift med. Ikke hat, absolutt intet. Men som kjent, tiden leger alle sår og når man ikke setter seg til å synes synd på seg selv, går det meste over. Også dette.

Etter hvert begynte også følelsen for henne jeg da hadde vert gift med i over 20 år å komme til bake. Ikke i form av inderlig kjærlighet, men hengivenhet og gjensidig respekt. Jeg vil, i dag, betegne henne som min aller beste venn.

Men så, etter omkring 10 år fikk jeg et brev fra min forhenværende "venninne". Hun var i dyp psykisk uballanse og store problemer. Ganske fortvilet. Jeg hjalp henne med litt penger slik at hu kunne komme seg hjem til sitt hjemland. (Hun er skandinav, ikke norsk). Og siden har vi holdt en slaks kontakt. Mer og mer i de sener ående, via mail, og iblant telefon. Men i dag er dette et rent platonisk vennskap. Har sovet i samme rom uten noen som helst kropplig kontakt.

Hun har vert gift, men er det ikke lengre. Har ikke barn.

Jeg har besøkt henne et par ganger i hennes hjemland, uten at min kone vet det.

Imidlertid, etter som årene har gått, det er over 30 år siden vi var "lovers", og hun har passert de 60 og jeg de 70. Ønsker jeg at de her to kvinner som har, på hver sin måte, spilt en slik vesentlig rolle i mitt liv. Og jeg kan takke for at jeg i dag er den jeg er, og har den innsikt i min den innsikten i min egen personlighet som jeg har. (Husk, jeg var et barn av min tid, oppvokst på 1940/50 tallet - ingen stilte "kritiske" spørsmål til hvem, hva, hvor). Ønsker jeg skal lære hver andre å kjenne.  De er, på hver sin måte, to fantastiske damer og fortjener å lære hver andre å kjenne på godt og vont. Vet jo ikke om de vil "finne melodien", men jeg vil så gjerne prøve før jeg blir "spadd ned".

Det er ikke min venninne det står på, hun vil mer eller gjerne møte min hustru (gjennom snart 50 år). Det er min hustru. Hun er "den fornemmede part" i denne sammenhengen. I sin tid måtte jeg love på tro og ære og aldri ha kontakt med denne damen.

Og her essensen i historien. Hvorledes skal jeg "kolbe" de her to damer sammen? Jeg tørr ikke for mitt bare liv fortelle min hustru at jeg har kontakt med den forhenværende. Selv om den kontakten er aldri så uskyldig. De følelsene som en gang var mellom oss, er der ikke lengre. De er konvertert til et inderlig vennskap. Et fullstendig platonisk sådant. (Jeg ønsker nok, helt ærlig, innerst inne, og igjen å elske med henne - er fortsatt mann! Men det er ikke tema fra hennes side).

Kan du hjelpe med råd hvorledes jeg kan løse dette dilemmaet? 

[Trine]

Oppfør deg som en mann og ta deg av din kone. Du lovet henne å ikke ha kontakt med hun andre igjen, alikevel har du kontakt med henne. Hvorfor skal du utsette din kone, som tydeligvis har stått ved din side i tykt og tynt, for din tidligere elskerinne. Om det hadde vørt motsatt, hadde du ønsket å lære din kones elsker å kjenne?

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke forstå hvorfor disse damene skal "kobles" sammen? Vil du virkelig, av gudene vet hvilke grunner, gjøre din beste venn (kone) gjennom mange år ulykkelig? Gjensidig respekt og hengivenhet skriver du også så vakkert om, selv om du ikke en gang har respektert din kone. Kanskje du nå, før du spaes ned, heller skal søke å respektere din kone? 

Anonymous poster hash: 6d925...67b

[stjernestøv]

Jeg forstår ikke hvorfor du vil at de to skal møtes, hvorfor?

[Kalevaala]

Husk at dette ønsket kun er ditt, ikke din kone sitt. Hun har ingen fordeler av å bli kjent med den andre.

Et slikt forsøk fra din side vil neppe føre til noe godt, kun til sorg og vonde følelser for henne.

Det er din oppgave å skåne henne for dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Etter å ha tenkt meg om, kan jeg forstå ditt ønske, men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å legge denne saken stendød.

 

Her må ditt (egoistiske) ønske vike for din kones ønske. Verden er ikke slik at dine ønsker alltid kan komme først.

[FGT]

En kan ikke i dette tifelle få både i pose og sekk uten at dette vil skape problemer.Dette oppfatter jeg både som maktmisbruk og at du er svært selvopptatt. Hva er motivet ditt i dette ? Vil dette styrke ekteskapet med din kone? Kanskje det er heller på tide å rette opp noe av det du sikkert har forsømt opp igjennom årene.

[Louis Cyphre]

Høres ikke ut som noen god idé.

[Lillemus]

Hva hadde du sagt om hun hadde kommet drassende med en elsker og sagt at - "Han er såååå kjekk en kar, dere vil sikkert bli bestekompiser!" Herregud mann - skjerp deg! Vis din kone en smule respekt. Jeg hadde gått tvert om noe sånt hadde skjedd meg, hun har da vært mer tolerant og storsinnet enn man kan vente allerede.

[termsor]

Etter å ha tenkt meg om, kan jeg forstå ditt ønske, men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å legge denne saken stendød.

 

Her må ditt (egoistiske) ønske vike for din kones ønske. Verden er ikke slik at dine ønsker alltid kan komme først.

Takk for veeldig greit svar. dette tar jeg til etterretning. Svein

[AnonymBruker]

Oppfør deg som en mann og ta deg av din kone. Du lovet henne å ikke ha kontakt med hun andre igjen, alikevel har du kontakt med henne. Hvorfor skal du utsette din kone, som tydeligvis har stått ved din side i tykt og tynt, for din tidligere elskerinne. Om det hadde vørt motsatt, hadde du ønsket å lære din kones elsker å kjenne?

 

For omkring 30 år siden hadde jeg et sidesprang. Traff en kvinne som jeg ble hodestups forelsket i. Så forelsket at deg var nær på at mitt ekteskap gikk til H......

Men etter omkring et års tid "kaste hun meg på båten", noe jeg tok svært tungt. Hun ville ikke være en "mor" for meg.

Men jeg lærte mye av henne, jeg lærte å kjenne meg selv. Lærte at et menneske (Les; mann) har bare en mor, og at man kan/skal ikke ta sin kjæreste/hustru for en selvfølelse. + mye annet.

En periode etter bruddet hadde jeg ingen følelser for henne jeg var gift med. Ikke hat, absolutt intet. Men som kjent, tiden leger alle sår og når man ikke setter seg til å synes synd på seg selv, går det meste over. Også dette.

Etter hvert begynte også følelsen for henne jeg da hadde vert gift med i over 20 år å komme til bake. Ikke i form av inderlig kjærlighet, men hengivenhet og gjensidig respekt. Jeg vil, i dag, betegne henne som min aller beste venn.

Men så, etter omkring 10 år fikk jeg et brev fra min forhenværende "venninne". Hun var i dyp psykisk uballanse og store problemer. Ganske fortvilet. Jeg hjalp henne med litt penger slik at hu kunne komme seg hjem til sitt hjemland. (Hun er skandinav, ikke norsk). Og siden har vi holdt en slaks kontakt. Mer og mer i de sener ående, via mail, og iblant telefon. Men i dag er dette et rent platonisk vennskap. Har sovet i samme rom uten noen som helst kropplig kontakt.

Hun har vert gift, men er det ikke lengre. Har ikke barn.

Jeg har besøkt henne et par ganger i hennes hjemland, uten at min kone vet det.

Imidlertid, etter som årene har gått, det er over 30 år siden vi var "lovers", og hun har passert de 60 og jeg de 70. Ønsker jeg at de her to kvinner som har, på hver sin måte, spilt en slik vesentlig rolle i mitt liv. Og jeg kan takke for at jeg i dag er den jeg er, og har den innsikt i min den innsikten i min egen personlighet som jeg har. (Husk, jeg var et barn av min tid, oppvokst på 1940/50 tallet - ingen stilte "kritiske" spørsmål til hvem, hva, hvor). Ønsker jeg skal lære hver andre å kjenne.  De er, på hver sin måte, to fantastiske damer og fortjener å lære hver andre å kjenne på godt og vont. Vet jo ikke om de vil "finne melodien", men jeg vil så gjerne prøve før jeg blir "spadd ned".

Det er ikke min venninne det står på, hun vil mer eller gjerne møte min hustru (gjennom snart 50 år). Det er min hustru. Hun er "den fornemmede part" i denne sammenhengen. I sin tid måtte jeg love på tro og ære og aldri ha kontakt med denne damen.

Og her essensen i historien. Hvorledes skal jeg "kolbe" de her to damer sammen? Jeg tørr ikke for mitt bare liv fortelle min hustru at jeg har kontakt med den forhenværende. Selv om den kontakten er aldri så uskyldig. De følelsene som en gang var mellom oss, er der ikke lengre. De er konvertert til et inderlig vennskap. Et fullstendig platonisk sådant. (Jeg ønsker nok, helt ærlig, innerst inne, og igjen å elske med henne - er fortsatt mann! Men det er ikke tema fra hennes side).

Kan du hjelpe med råd hvorledes jeg kan løse dette dilemmaet? 

Her har det vert mye "fordømmelse". Derved er det i korte trekk kun å gjenta Jesus ord; "Døm ikke, for dommen hører meg til".

Anonymous poster hash: 2c13a...ddb

[AnonymBruker]

Jeg er kanskje i en lignende situasjon.  En av mine aller beste venner er en gift mann og vi var elskere for mange år siden.  Ekteskapet var da i en krise, men de ble aldri skilt bl.a. fordi jeg dyttet han tilbake til sin kone og ba ha finne ut hva han ville.  Vi har holdt kontakten og jeg vet en del om han som hun vet ingenting om.  Han har vært uvurderlig hjelp for meg i krisesituasjoner og jeg kan si at han har reddet mitt liv.

 

Jeg vet hvem hans kone er fordi tilfeldigvis så jobbet vi samme sted i noen få måneder.  Jeg holdt meg unna henne og hun har aldri hatt en anelse om at jeg kjenner hennes mann.  Slik har det vært og slik skal det bli.  Jeg har ikke noe ønske om å bli kjent med henne og syntes det var vanskelig å spise lunsj ved siden av henne, høre henne snakke om mannen sin og vite så mye om hennes privatliv.  Jeg jobber selvstendig så jeg er et annet sted nå, men aldri skal hun eller noen andre få vite at det har vært så mye i mellom meg og hennes mann.  Det dreier seg mest om tlf.samtaler og de kan vare i flere timer.  Jeg vet at de har fått det bra sammen med årene og ingenting er bedre.  Vi har aldri vært forelsket i hverandre.

Anonymous poster hash: 569b7...702

[Trine]

 

Her har det vert mye "fordømmelse". Derved er det i korte trekk kun å gjenta Jesus ord; "Døm ikke, for dommen hører meg til".

Anonymous poster hash: 2c13a...ddb

 

 

Men du klarte ikke svare på spørsmålet. Snu situasjonen din og si hvordan du ville følte det?

[Madelenemie]

Etter å ha tenkt meg om, kan jeg forstå ditt ønske, men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å legge denne saken stendød.

 

Her må ditt (egoistiske) ønske vike for din kones ønske. Verden er ikke slik at dine ønsker alltid kan komme først.

Hei!

Jeg liker sånne ærlige svar.

[AnonymBruker]

Her har det vert mye "fordømmelse". Derved er det i korte trekk kun å gjenta Jesus ord; "Døm ikke, for dommen hører meg til". Anonymous poster hash: 2c13a...ddb

Amen.

Anonymous poster hash: 614b9...128

[termsor]

Kun en person har opplevd noe tilsvarende, de øvrig overøser innsender med fordømmelse og oppfordrer meg til å snu saken på hodet.

Det skal dere vite, alle dere som fordømmer meg. Jeg har snudd saken på hodet. Jeg har tenkt hva ville jeg selv føle om det var meg som var min hustru.

Svaret er kort og greit; Det er 30 år siden, en menneskealder. Hadde det vert henne som for 30 år siden hadde en romanse (Om hun hadde det vet jeg ikke, og det gjør meg i så fall ingen ting. 30 år er lang tid) og alt nå var på et platonisk nivå ville jeg overhodet ikke ha reagert, men synes dette var veldig koselig og greit. Hvorfor skulle ikke hennes venner også kunne bli mine venner, dersom "kjemien" ellers passet? 

Vi mennesker eier ikke hver andre. Vi lever våre liv. Vi er frie sjeler. Men det er viktig at vi tar hensyn til hverandre.

[Trine]

Vi mennesker eier ikke hver andre. Vi lever våre liv. Vi er frie sjeler. Men det er viktig at vi tar hensyn til hverandre.

 

Nei, vi mennesker eier ikke hverandre, men da du valgte å gifte deg inngikk du et løfte om troskap, det løftet har du brutt. Hvorfor giftet du deg om det betyr så lite for deg? Kunne du ikke da heller nøyd deg med å være samboer? Man tar ikke hensyn til hverandre om man bryter et løfte.

[Gjest Xtra]

Kun en person har opplevd noe tilsvarende, de øvrig overøser innsender med fordømmelse og oppfordrer meg til å snu saken på hodet.

Det skal dere vite, alle dere som fordømmer meg. Jeg har snudd saken på hodet. Jeg har tenkt hva ville jeg selv føle om det var meg som var min hustru.

Svaret er kort og greit; Det er 30 år siden, en menneskealder. Hadde det vert henne som for 30 år siden hadde en romanse (Om hun hadde det vet jeg ikke, og det gjør meg i så fall ingen ting. 30 år er lang tid) og alt nå var på et platonisk nivå ville jeg overhodet ikke ha reagert, men synes dette var veldig koselig og greit. Hvorfor skulle ikke hennes venner også kunne bli mine venner, dersom "kjemien" ellers passet? 

Vi mennesker eier ikke hver andre. Vi lever våre liv. Vi er frie sjeler. Men det er viktig at vi tar hensyn til hverandre.

Du er jo ærlig nok til å innrømme at du fremdeles begjærer denne kvinnen, det er hun som ønsker at det skal være platonisk. Likevel synes du din kone bør vise forståelse? Tenk deg litt om.