Jeg vurderer å flytte.. er knust..

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke sove fordi jeg våknet av å ikke få puste. Da ble jeg ganske redd. Mamma irriterte seg over at hun kunne ikke hjelpe og pappa skrek til henne fra rommet ved siden av at hun ikke skulle hjelpe meg. Jeg var veldig redd pågrunnav pusten og begynte nesten å hyperventilere. Jeg fortalte også jeg har hatt  vondt i venstre del av magen i 3 dager. Alikevel ville ingen hjelpe meg.

 

Da jeg gikk opp av senga fordi jeg ikke klarte ligge mer så kjefta skikkelig på meg og sa jeg skulle gå å legge meg igjen. Jeg prøvde å forklare jeg ikke fikk puste når jeg ligger. Da ble han bare enda surere. Jeg knakk sammen i gråt og han skrek "Flytt herfra" "Kom deg ut" "Du ødelegger familien" "Nå får du starte skjerpe deg" og masse kjempe kjempe høyt

 

 

Jeg gikk ned og bare gråt. Da kom han stormende ned og begynte å si masse stygt til meg. Og jeg sa til han "Hvorfor er du sånn meg mot? Hvorfor kjefter du på meg når jeg trenger hjelp"? Og så forsetter han at "Det er alltid noe galt med deg" og "Du får ikke til noenting".

Jeg gråt mer og mer. Minnene fra barndommen kom inn i hodet. Alle årene pappa har sagt så mye stygt.

 

Ingen bryr seg om dette virker det som. For vanligvis er de kjempesnille. Men hver gang jeg føler meg dårlig så kan de bli veldig irriterte og sinte

Jeg leste nå på nettet at det er typisk vold-ringen. At alt er bra til vanlig. Men hvis det skjer noe man ikke liker så blir det slike situasjoner.

Jeg orker ikke mer. Jeg har fått veldig vonde tanker nå. Når ikke foreldrene mine støtter meg.. Da kan jeg ikke være mye verdt. Dette her har vart i årevis. Dager med god stemning, at de hjelper meg. Og plutselig så kjefter de, kaller meg ufattelig masse stygt.

 

Vurderer ringe et sted.. vet ikke om jeg takler enda flere runder med dette her..Føler meg bare veldig alene nå

 

Anonymous poster hash: a77a0...eea

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men du bør søke hjelp.  Du sier ingenting om du har snakket med noen uten familien, om du går på skole osv.  Du kan begynne med læreren din eller helsesøster på skolen.  Du kan også gå til fastlegen din eller ringe hjelpetlf. til mental helse.  Ingen skal ha det sånn som du har det og de tankene dine er kun destruktive. 

Anonymous poster hash: 5b2d4...a22

[frosken]

 

Jeg fikk ikke sove fordi jeg våknet av å ikke få puste. Da ble jeg ganske redd. Mamma irriterte seg over at hun kunne ikke hjelpe og pappa skrek til henne fra rommet ved siden av at hun ikke skulle hjelpe meg. Jeg var veldig redd pågrunnav pusten og begynte nesten å hyperventilere. Jeg fortalte også jeg har hatt  vondt i venstre del av magen i 3 dager. Alikevel ville ingen hjelpe meg.

 

Da jeg gikk opp av senga fordi jeg ikke klarte ligge mer så kjefta skikkelig på meg og sa jeg skulle gå å legge meg igjen. Jeg prøvde å forklare jeg ikke fikk puste når jeg ligger. Da ble han bare enda surere. Jeg knakk sammen i gråt og han skrek "Flytt herfra" "Kom deg ut" "Du ødelegger familien" "Nå får du starte skjerpe deg" og masse kjempe kjempe høyt

 

 

Jeg gikk ned og bare gråt. Da kom han stormende ned og begynte å si masse stygt til meg. Og jeg sa til han "Hvorfor er du sånn meg mot? Hvorfor kjefter du på meg når jeg trenger hjelp"? Og så forsetter han at "Det er alltid noe galt med deg" og "Du får ikke til noenting".

Jeg gråt mer og mer. Minnene fra barndommen kom inn i hodet. Alle årene pappa har sagt så mye stygt.

 

Ingen bryr seg om dette virker det som. For vanligvis er de kjempesnille. Men hver gang jeg føler meg dårlig så kan de bli veldig irriterte og sinte

Jeg leste nå på nettet at det er typisk vold-ringen. At alt er bra til vanlig. Men hvis det skjer noe man ikke liker så blir det slike situasjoner.

Jeg orker ikke mer. Jeg har fått veldig vonde tanker nå. Når ikke foreldrene mine støtter meg.. Da kan jeg ikke være mye verdt. Dette her har vart i årevis. Dager med god stemning, at de hjelper meg. Og plutselig så kjefter de, kaller meg ufattelig masse stygt.

 

Vurderer ringe et sted.. vet ikke om jeg takler enda flere runder med dette her..Føler meg bare veldig alene nå

 

Anonymous poster hash: a77a0...eea

 

 

Det høres ut som om du og familien din har hatt en veldig vanskelig natt. Kanskje vil det være bedre for deg om du flytter hjemmefra? Du kan kanskje søke "psykiatribolig" (det heter noe annet) i regi av bydelen, slik at du både kan bo for deg selv men samtidig få noe hjelp fra ansatte.

 

Det ville vært en stor fordel om faren din ikke reagerte slik når du har det vanskelig. Han bør ikke reagere slik. Men samtidig så tror jeg ikke han reagerer slik fordi han ikke bryr seg om deg, men han er nok også sliten av alle opp og nedturene dine og akkurat om natten er de fleste av oss innstilt på å sove.

 

Forhåpentligvis blir dere venner igjen nå på formiddagen og får en ok avslutning på påsken sammen. Jeg synes du skal diskutere med psykologen din dette med utflytting hjemmefra.

[AnonymBruker]

 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men du bør søke hjelp.  Du sier ingenting om du har snakket med noen uten familien, om du går på skole osv.  Du kan begynne med læreren din eller helsesøster på skolen.  Du kan også gå til fastlegen din eller ringe hjelpetlf. til mental helse.  Ingen skal ha det sånn som du har det og de tankene dine er kun destruktive. 

Anonymous poster hash: 5b2d4...a22

 

Tror jeg heller skal bare spørre psykologen om råd. Jeg er myndig.

Det er ganske vonde de idiotiske stundene men går over tilslutt som vanlig

Takk for råd

Anonymous poster hash: a77a0...eea

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du og familien din har hatt en veldig vanskelig natt. Kanskje vil det være bedre for deg om du flytter hjemmefra? Du kan kanskje søke "psykiatribolig" (det heter noe annet) i regi av bydelen, slik at du både kan bo for deg selv men samtidig få noe hjelp fra ansatte.

 

Det ville vært en stor fordel om faren din ikke reagerte slik når du har det vanskelig. Han bør ikke reagere slik. Men samtidig så tror jeg ikke han reagerer slik fordi han ikke bryr seg om deg, men han er nok også sliten av alle opp og nedturene dine og akkurat om natten er de fleste av oss innstilt på å sove.

 

Forhåpentligvis blir dere venner igjen nå på formiddagen og får en ok avslutning på påsken sammen. Jeg synes du skal diskutere med psykologen din dette med utflytting hjemmefra.

Ja, jeg burde kanskje vurdere det. Er en mulighet sikkert.

Han burde ikke reagere slik ja. Skulle ønske han reagerte som en normal far.. Han er tydeligvis lei av at det alltid er problemer med meg.. men det ødelegger selvtilliten min. Vi er venner igjen. Så du hadde rett i det. Går alltid over etter en stund. Takk for svar frosken

Anonymous poster hash: a77a0...eea