Huff, sosialangst igjen

[DoleMari]

Jeg snart i konfirmasjon til en av mine nærmeste. Kjenner at jeg gruer meg. For det første er jeg "ute av trening" som man så fint sier, og for det andre er det stort sett bare venner av familien som kommer, og alle er adademikere; leger, psykologer og andre høye stilinger.

Jeg hadde IKKE gruet meg sånn om det var mer folk som meg selv med mindre utdanning, men føler at jeg ikke passer inn der. Det er både formelt og mange oppegående folk.

 

Jeg klarer ikke å holde en samtale gående og sitter og holder pusten og er redd for hva jeg skal si og hva jeg ikke skal si osv... I tillegg er samboeren mer stille enn meg, han er helt stille. Han kjenner dem jo knapt etter flere år, han vil aldri være med dit og heller ikke ha besøk av dem. Så jeg har egentlig ikke lyst at han skal være med. Han satt i forrige konfirmasjon bare med telefonen, selv når noen prøvde å ta kontakt med han, trakk han seg helt unna.

 

Kan noen gi med noen konkrete tips for hvordan jeg skal "oppføre" meg? Jeg kjenner konfirmanten godt og har veldig godt forhold til dem, men jeg vil helst bare gjemme meg i sånne settninger. Føler meg som en dritt og at broren min helt sikkert er flau over meg som står på stedet hvil og hverken ha barnn, hus, bra jobb eller noenting!

[DoleMari]

Det verste er at jeg har lyst å pynte meg å være fin, men vil ha minst mulig oppmerksomhet og vil helst være "usynlig". Hva i alle dager har skjedd med meg. Jeg har bare blitt verre og verre. Før klarte jeg i det minste å delta på ting fordi det var forventet, men hadde det egentlig ikke noe gøy i sånne settinger. Nå føler jeg at jeg ikke mestrer det i det hele tatt lenger. Jeg har blitt mer og mer asosial.

Men for venninner fremstår jeg som sosial og dem kan ikke se at jeg har angst. Men angsten synes veldig godt i sånne settinger. Det er jeg sikker på.

[umakenverdt]

Jeg vet ikke om jeg har noen særlige råd, men ville bare gi min medfølelse. Slike situasjoner er pyton! Jeg skjønner forresten ønsket om å pynte seg, men samtidig være usynlig. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men for min del er det kanskje fordi man ved å være pyntet skikkelig ikke stikker seg ut i en slik anledning.

 

Ellers kan du kanskje forberede deg litt på noe du kan snakke om for å komme bort fra de temaene du ikke ønsker og fra å være helt stille. Men skjønner fryktelig godt at det er vanskelig. Og så er det greit å huske at for de fleste er slike anledninger litt heseblesende og stressende. Ellers tror jeg også det er "lov" å gjemme seg litt ved slike anledninger.

[frosken]

Jeg snart i konfirmasjon til en av mine nærmeste. Kjenner at jeg gruer meg. For det første er jeg "ute av trening" som man så fint sier, og for det andre er det stort sett bare venner av familien som kommer, og alle er adademikere; leger, psykologer og andre høye stilinger.

Jeg hadde IKKE gruet meg sånn om det var mer folk som meg selv med mindre utdanning, men føler at jeg ikke passer inn der. Det er både formelt og mange oppegående folk.

 

Jeg klarer ikke å holde en samtale gående og sitter og holder pusten og er redd for hva jeg skal si og hva jeg ikke skal si osv... I tillegg er samboeren mer stille enn meg, han er helt stille. Han kjenner dem jo knapt etter flere år, han vil aldri være med dit og heller ikke ha besøk av dem. Så jeg har egentlig ikke lyst at han skal være med. Han satt i forrige konfirmasjon bare med telefonen, selv når noen prøvde å ta kontakt med han, trakk han seg helt unna.

 

Kan noen gi med noen konkrete tips for hvordan jeg skal "oppføre" meg? Jeg kjenner konfirmanten godt og har veldig godt forhold til dem, men jeg vil helst bare gjemme meg i sånne settninger. Føler meg som en dritt og at broren min helt sikkert er flau over meg som står på stedet hvil og hverken ha barnn, hus, bra jobb eller noenting!

 

Jeg betviler at broren din er flau over deg, og så lenge du kommer i konfirmasjonen tror jeg ingen er veldig opptatt av hvor mye eller lite du sier.

 

Kan det hjelpe deg å fokusere på at konfirmasjonen er for konfirmantens skyld, og at du møter opp der fordi du har en god relasjon til konfirmanten? Hva du så gjør i selskapet, tror jeg det bare er du selv som er opptatt av.

[DoleMari]

Jeg betviler at broren din er flau over deg, og så lenge du kommer i konfirmasjonen tror jeg ingen er veldig opptatt av hvor mye eller lite du sier.

 

Kan det hjelpe deg å fokusere på at konfirmasjonen er for konfirmantens skyld, og at du møter opp der fordi du har en god relasjon til konfirmanten? Hva du så gjør i selskapet, tror jeg det bare er du selv som er opptatt av.

Ja, jeg skal prøve på det. Jeg liker liksom ikke å mingle med de andre. Tror jeg holder meg i bakgrunnen som jeg gjorde sist. Vennene kjenner jo hverandre, det gjør jo ikke jeg.

[DoleMari]

Jeg vet ikke om jeg har noen særlige råd, men ville bare gi min medfølelse. Slike situasjoner er pyton! Jeg skjønner forresten ønsket om å pynte seg, men samtidig være usynlig. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men for min del er det kanskje fordi man ved å være pyntet skikkelig ikke stikker seg ut i en slik anledning.

 

Ellers kan du kanskje forberede deg litt på noe du kan snakke om for å komme bort fra de temaene du ikke ønsker og fra å være helt stille. Men skjønner fryktelig godt at det er vanskelig. Og så er det greit å huske at for de fleste er slike anledninger litt heseblesende og stressende. Ellers tror jeg også det er "lov" å gjemme seg litt ved slike anledninger.

Takk for det! Jeg får tenke ut noe jeg kan snakke om, eller en måte jeg kan roe meg litt på..... Prøve å tenke at det er konfirmanten som faktisk er i fokus, ikke jeg.