Panikkangst

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en gutt på 22 år som den siste tiden har begynt å slite med panikkangst. Jeg har hatt mild angst og depresjon ganske lenge, men aldri hatt det som jeg har det nå. Jeg bor i Bergen, flyttet hit for 2 år siden for å studere musikk. Etter jeg flyttet hit har jeg vært veldig ensom, bor alene, og har ingen nære venner her som jeg har der jeg vokste opp. Har ingen å være sammen med, eller snakke med om hvordan jeg har det. Jeg har hatt en veldig tøff barndom; moren min døde da jeg var 8, og jeg sliter med traumer fortsatt(det var jeg som fant henne død). Min far og stemor er alkoholikere, og jeg vokste opp med mye fyll og krangling rundt meg. Men tross alt var jeg ganske flink på skolen, og hadde mange venner på barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Men på videregående begynte jeg å få veldig dårlig selvtillit, og sosial angst. Begynte å røyke hasj, og dette gjorde jeg hver dag en god stund. Dette gjorde angsten og selvtilliten enda verre, og jeg ble veldig sløv og fjern i hodet. Jeg har også eksperimentert med diverse andre rusmidler, noe jeg angrer på den dag i dag. Jeg driver ikke med noen form for rusmidler lenger, fordi psyken min takler det rett og slett ikke lenger. Jeg har aldri hatt noe kjæreste(hvis man ikke teller barneskolen) på grunn av dårlig selvtillit, og dette er noe som går veldig inn på meg når jeg ser alle venner og familiemedlemmer som har kjæreste og ser veldig lykkelige ut. Etter videregående tok jeg et årsstudium i psykologi, noe jeg egentlig gjorde for å lære mer om meg selv. Etter dette dro jeg til Guatemala i et halv år på folkehøgskole. Og deretter flyttet jeg til Bergen, hvor jeg er nå, og studerer musikk. Jeg har nå bare 3 måneder igjen på skolen, og sliter veldig med å finne ut hva jeg skal gjøre til høsten. Jeg tror det er dette som kan være grunnen til at jeg sliter såpass med panikkangst nå. Men det ødelegger egentlig alt, for jeg får ikke gjort noe av det må gjøre på skolen, jeg ligger bare og skjelver, klarer ikke spise, har tåketanker, og tør nesten ikke gå ut av døra i frykt for å få angstanfall blant folk. Jeg har bestilt time hos lege, og håper på å få time hos psykolog, men håper ikke det tar altfor lang tid for jeg orker ikke å ha det sånn her mye lenger. Har snakket med søstrene mine om det jeg sliter med, og de er veldig støttende og vil veldig gjerne hjelpe meg. Har ikke snakket med pappa og stemoren min, fordi jeg føler at det kommer til å føre til enda mer stress. Faren min har aldri vært noe støttende i noe av det jeg har gjort, og jeg er redd for hvordan han skal reagere. 

Anonymous poster hash: 0e604...79a

Anonymous poster hash: 0e604...79a

[DoleMari]

 

Hei. Jeg er en gutt på 22 år som den siste tiden har begynt å slite med panikkangst. Jeg har hatt mild angst og depresjon ganske lenge, men aldri hatt det som jeg har det nå. Jeg bor i Bergen, flyttet hit for 2 år siden for å studere musikk. Etter jeg flyttet hit har jeg vært veldig ensom, bor alene, og har ingen nære venner her som jeg har der jeg vokste opp. Har ingen å være sammen med, eller snakke med om hvordan jeg har det. Jeg har hatt en veldig tøff barndom; moren min døde da jeg var 8, og jeg sliter med traumer fortsatt(det var jeg som fant henne død). Min far og stemor er alkoholikere, og jeg vokste opp med mye fyll og krangling rundt meg. Men tross alt var jeg ganske flink på skolen, og hadde mange venner på barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Men på videregående begynte jeg å få veldig dårlig selvtillit, og sosial angst. Begynte å røyke hasj, og dette gjorde jeg hver dag en god stund. Dette gjorde angsten og selvtilliten enda verre, og jeg ble veldig sløv og fjern i hodet. Jeg har også eksperimentert med diverse andre rusmidler, noe jeg angrer på den dag i dag. Jeg driver ikke med noen form for rusmidler lenger, fordi psyken min takler det rett og slett ikke lenger. Jeg har aldri hatt noe kjæreste(hvis man ikke teller barneskolen) på grunn av dårlig selvtillit, og dette er noe som går veldig inn på meg når jeg ser alle venner og familiemedlemmer som har kjæreste og ser veldig lykkelige ut. Etter videregående tok jeg et årsstudium i psykologi, noe jeg egentlig gjorde for å lære mer om meg selv. Etter dette dro jeg til Guatemala i et halv år på folkehøgskole. Og deretter flyttet jeg til Bergen, hvor jeg er nå, og studerer musikk. Jeg har nå bare 3 måneder igjen på skolen, og sliter veldig med å finne ut hva jeg skal gjøre til høsten. Jeg tror det er dette som kan være grunnen til at jeg sliter såpass med panikkangst nå. Men det ødelegger egentlig alt, for jeg får ikke gjort noe av det må gjøre på skolen, jeg ligger bare og skjelver, klarer ikke spise, har tåketanker, og tør nesten ikke gå ut av døra i frykt for å få angstanfall blant folk. Jeg har bestilt time hos lege, og håper på å få time hos psykolog, men håper ikke det tar altfor lang tid for jeg orker ikke å ha det sånn her mye lenger. Har snakket med søstrene mine om det jeg sliter med, og de er veldig støttende og vil veldig gjerne hjelpe meg. Har ikke snakket med pappa og stemoren min, fordi jeg føler at det kommer til å føre til enda mer stress. Faren min har aldri vært noe støttende i noe av det jeg har gjort, og jeg er redd for hvordan han skal reagere. 

Anonymous poster hash: 0e604...79a

Anonymous poster hash: 0e604...79a

 

Så utrolig flink du har vært som har stått på etter alt det vonde du har opplevd! Jeg er imponert!

Veldig bra at du har søstre som det virker som du har et nært forhold til. Får vondt av å lese hvordan du har det.

 

Jeg får lyst å skrive mye mer, men jeg håper du får noen gode svar, for du fortjener all støtte du kan få, du!

[AnonymBruker]

Så utrolig flink du har vært som har stått på etter alt det vonde du har opplevd! Jeg er imponert!

Veldig bra at du har søstre som det virker som du har et nært forhold til. Får vondt av å lese hvordan du har det.

 

Jeg får lyst å skrive mye mer, men jeg håper du får noen gode svar, for du fortjener all støtte du kan få, du!

Tusen takk, det var hyggelig å høre

Anonymous poster hash: 0e604...79a

[FjellOgDalar]

Panikkangst er noe dritt, slitt en god del med det selv. Leit å lese om alt du har vært igjennom, og den smerten du i stor grad går og bærer på aleine. Jeg håper at legen din vil ta deg seriøst, og sørger for at du får den støtten og behandlingen du trenger. Dette er noe man kan kome ut av, eller i veldig stor grad lære å leve med. Jeg vet at det kan virke som en temmelig utopisk uttalelse, men med riktig hjelp kan man komme over mye. Kognitiv terapi, avslapningsteknikker, evt. medisiner.

 

Dessuten synes jeg du har skrevet svært utførlig og satt veldig godt ord på hvordan du har det. Det kan være en god ide å ta en utskrift av innlegget dittt som legen din kan lese.

 

Kryser fingrene for deg!

[AnonymBruker]

Takk for gode ord. Har nå vært hos legen, og fortalt det meste av det jeg skrev over. Har aldri opplevd å kunne snakke så lett om hva jeg føler og har opplevd som jeg gjorde da jeg var der. Jeg har alltid sliti med å sette ord på ting muntlig, men nå bare rant det ut meg. Ble henvist til psykolog, han sa at kognitiv terapi og ikke medisiner er den beste løsningen. Men det ville ta en måned før jeg kommer inn til behandling sa han. Synes det var litt lang tid, men satser på at det går bra. Hvis det ikke skulle gå så bra, vil det være mulig å få fortgang i det og få behandling raskere? Jeg glemte å spørre om det mens jeg var der, ville helst ut derifra så fort som mulig

Anonymous poster hash: 0e604...79a

[AnonymBruker]

Trodde medisiner, altså ssri, var mest effektiv mot panikkangst.

Anonymous poster hash: 369f0...ce1

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med så alvorlige symptomer bør du kontakte fastlegen for å få medisiner.

 

Du bør bruke et SSRI. Dette vil forverre angsten i et par uker. Derfo rbør du også få Sobril 10-15 mg x 3 i tre uker inntil SSRI begynner å gi positiv effekt.

[DoleMari]

 

Takk for gode ord. Har nå vært hos legen, og fortalt det meste av det jeg skrev over. Har aldri opplevd å kunne snakke så lett om hva jeg føler og har opplevd som jeg gjorde da jeg var der. Jeg har alltid sliti med å sette ord på ting muntlig, men nå bare rant det ut meg. Ble henvist til psykolog, han sa at kognitiv terapi og ikke medisiner er den beste løsningen. Men det ville ta en måned før jeg kommer inn til behandling sa han. Synes det var litt lang tid, men satser på at det går bra. Hvis det ikke skulle gå så bra, vil det være mulig å få fortgang i det og få behandling raskere? Jeg glemte å spørre om det mens jeg var der, ville helst ut derifra så fort som mulig

Anonymous poster hash: 0e604...79a

 

Fint at du tar tak og får hjelp!

Stå på, og tving deg selv ut selv om du er redd for panikkangst. Det pleier ofte å gå bedre enn man tror:)

[AnonymBruker]

 

Takk for gode ord. Har nå vært hos legen, og fortalt det meste av det jeg skrev over. Har aldri opplevd å kunne snakke så lett om hva jeg føler og har opplevd som jeg gjorde da jeg var der. Jeg har alltid sliti med å sette ord på ting muntlig, men nå bare rant det ut meg. Ble henvist til psykolog, han sa at kognitiv terapi og ikke medisiner er den beste løsningen. Men det ville ta en måned før jeg kommer inn til behandling sa han. Synes det var litt lang tid, men satser på at det går bra. Hvis det ikke skulle gå så bra, vil det være mulig å få fortgang i det og få behandling raskere? Jeg glemte å spørre om det mens jeg var der, ville helst ut derifra så fort som mulig

Anonymous poster hash: 0e604...79a

 

Så fint at du traff en både fornuftig og kompetent lege. Og ikke minst så fint at du fikk snakket lett og at det ble en god opplevelse. Det er uproblematisk å kontakte lege igjen om du skulle finne tiden lang. Kanskje du kan ringe legen å spørre om han/hun kan være til litt hjelp i ventetiden? Selv har jeg brukt min lege slik, mange ganger i mine år med angst. 

Anonymous poster hash: d2bf2...61b