Å ha gode følelser for en overgriper

[AnonymBruker]

Min far er alvorlig syk på intensiven. Jeg fikk store deler av mitt liv ødelagt pga han og må gå i langvarig terapi for å lære meg livet på nytt.

Men jeg klarer ikke å hate han, samme hvor mye jeg prøver. Får det ikke til. I stedet sliter jeg nå betydelig fordi han kan dø når som helst.

Jeg skulle ønske jeg hadde klart å stille mer opp for han etter at han ble syk. Men jeg har prioritert jobben, familien min og egen helse. Jeg vet at når han er borte, så har jeg et problem for resten av livet: dårlig samvittighet for enkelte ting jeg aldri gjorde.

Han har vært kjempetapper etter at han ble syk, han har kjempet betydelig mye, og nå kjemper han for livet.

Jeg klarer ikke å komme meg videre. Det hadde vært så mye enklere om jeg klarte å hate. Men jeg klarer det ikke. Det som skjedde er fortid, og selv om han ikke er så lett å forholde seg til alltid, så har han noen gode sider også. Og han sliter med masse angst og depresjoner, han er skjør og liten mens han i perioder snur helt om. Det er synd på han.

Det er disse gode sidene som ikke får meg til å hate og som gjør at jeg sliter med det.

Hadde det f.eks ikke vært for han, hadde jeg ikke klart meg økonomisk nå.

Er det noen her som forstår følelsene mine knyttet til dette og som med det også klarer å la være å dømme en overgriper? Noen som har opplevd noe lignende og kommet seg gjennom det som vil dele erfaringer med meg?

Jeg føler meg også så ensom med å ha det slik fordi ingen synes å forstå det, ikke en gang min egen kjernefamilie. Så jeg ønsker meg veldig svar fra andre som forstår hva jeg sliter med og vil fortelle meg hvordan det takles.

Anonymous poster hash: 246d4...7a1

[XbellaX]

Er det ikke litt bedre for deg å fokusere på å være (evt kanskje heller gi deg selv lov til å være) der du er følelsesmessig, hvor enn det er. Og ikke hige etter sinne, hevn eller hat om det ikke kjennes riktig for deg? Jeg opplever ikke dette som unormale følelser i din situasjon. 

[AnonymBruker]

Det er bare det at jeg har hatt det sånn så lenge nå og klarer ikke å komme meg videre. Det blir helt sikkert verre etterpå, for da har jeg ikke fler sjanser til å gjøre noe med det. Vurderer å prioritere han foran alt annet fremover, det er det eneste som kan hjelpe meg. Aner bare ikke hvordan jeg skal klare det oppå alt annet.

Jeg viste han at jeg bryr meg og da felte han noen tårer slik han nesten aldri har gjort.

Skulle ønske jeg traff noen som opplever noe av det samme og som forstår meg

Anonymous poster hash: 246d4...7a1

[DoleMari]

Jeg skjønner deg godt. Jeg har masse ambivalente følelser rundt det samme...

Jeg har tenkt at det bryr meg ikke noe om han blir syk og dør, men så enkelt er det jo ikke. Jeg vet jeg kommer til å sørge over en far jeg egentlig aldri ble kjent med. Og jeg vet at om han viser svakhet så blir jeg også svak og sårbar og synes synd på han osv osv...

[AnonymBruker]

Jeg er ikke helt sikkerpå om jeg forstår deg rett ,men vis der er som jeg tolker det, at du har delte følelser for din far så er det ikke uvanlig for barn av overgripere.De fleste har også gode minner fra sine foreldre,normale ting som huskes med glede, og så er disse normale opplevelsen blandet med vonde og uforståelig ting.Det er vanskelig og forvirrende å ha to oppfatninger av samme person og en kan komme til å bruke mye tid på å gruble over hvordan ens foreldre kan være både god og ond.

Jeg vokste selv opp med en pedofil far,som var som utenom det ,var både snill og morsom. Og som liten var jeg en skikkelig pappa jente.

Nå har han vært død i mange år og synet på han som menneske og far er forsatt blandet og forvirrende. Men jeg har slått meg til ro med at det bare er mennesker som er sånn som han ,en slags glad i sine barn men også villig til å skade dem for egen tilfredsstillelse. Sånn er det bare selv om det ikke er til å forstå.

Sårt vil det vel alltid være, vi ønsker alle å minnes de vi er glad i på en god måte.Selv prøver jeg å tenke på de god minnene når jeg tenker på han,men de dårlige har lett for å snike seg inn,så egentlig tenker jeg minst mulig på han.

Vet ikke om dette innlegget kan være til noen hjelpe, alle må vel finne sin måte å leve med fortiden på men er det noe du kan bruke så er det jo fint.

Anonymous poster hash: 34349...aaf

[AnonymBruker]

I går forsøkte jeg å forklare ham hvorfor legene er så streng på avhengighetsskapende medisiner. Han vil helst bruke disse hele tiden, og det er forståelig med tanke på hvor jævlig han har det. Men han skjønner ikke at de mister virkningen etter hvert, og at han til slutt da ikke har noen slike hjelpemidler igjen (eller har jeg misforstått virkningen av slike medisner?). Han ble sur på meg og hisset seg opp, og han er sur på legene fordi han ikke får mer enn han får. Selv om vi kun forsøker å hjelpe.

Jeg har etter det kjent på en følelse at det er mye bedre for meg at han er sur på meg, da takler jeg det hele

bedre. Akkurat som jeg har skrevet om; det hadde vært langt bedre om jeg klarte å hate han eller ha bare negative følelser for han. Å ha gode følelser for ham gir meg problemer.

Er jeg unormal?

Anonymous poster hash: 246d4...7a1

[AnonymBruker]

Det er ikke unormalt å ha ambivalente følelser over foreldre som og har utsatt deg for overgrep. Det er faktisk ganske normalt. Når jeg leser det du skriver opplever jeg at du ikke har ferdig bearbeidet det som skjedde, og din relasjon til din far. Og at du fremdeles dras inn av han og hans behov er de viktigste. Stemmer det?  Hvis jeg har rett, tenker jeg det er viktig at du prøver å snu fokus. Du har andre i livet ditt som er viktige. De trenger deg. Hele deg. Og du trenger deg selv. Å begynne å lytte til dine egne behov. 

For å gjøre det trenger du ikke å begynne å hate din far, du trenger bare å løsrive deg. La han være i sitt. Han høres jo ut som er godt ivaretatt av helsevesenet. Og bare oppsøke han når du gjør det fordi det gjør deg godt, ikke når du vil gjøre det på grunn av dårlig samvittighet ( hvem har påført deg den) eller vonde følelser 

Ellers finnes det flere steder du kan få hjelp å bearbeide dine følelser. Men regner med du kjenner til det. Lykke til, og husk du er helt normal. 

Anonymous poster hash: 04428...54d

[AnonymBruker]

Det er ikke unormalt å ha ambivalente følelser over foreldre som og har utsatt deg for overgrep. Det er faktisk ganske normalt. Når jeg leser det du skriver opplever jeg at du ikke har ferdig bearbeidet det som skjedde, og din relasjon til din far. Og at du fremdeles dras inn av han og hans behov er de viktigste. Stemmer det?  Hvis jeg har rett, tenker jeg det er viktig at du prøver å snu fokus. Du har andre i livet ditt som er viktige. De trenger deg. Hele deg. Og du trenger deg selv. Å begynne å lytte til dine egne behov. For å gjøre det trenger du ikke å begynne å hate din far, du trenger bare å løsrive deg. La han være i sitt. Han høres jo ut som er godt ivaretatt av helsevesenet. Og bare oppsøke han når du gjør det fordi det gjør deg godt, ikke når du vil gjøre det på grunn av dårlig samvittighet ( hvem har påført deg den) eller vonde følelser Ellers finnes det flere steder du kan få hjelp å bearbeide dine følelser. Men regner med du kjenner til det. Lykke til, og husk du er helt normal.  Anonymous poster hash: 04428...54d

Tusen takk for svar :-)

Anonymous poster hash: 246d4...7a1