Må man akseptere at man er god nok for å kunne endre seg?

[umakenverdt]

Dette er blitt sittende igjen hos meg, men jeg er usikker på om jeg er enig. Jeg har ofte tenkt at det er at man mener man ikke er god nok på ulike ting som skaper motivasjon for endring. Vil ikke det å tenke at man er bra nok som man er bare kunne føre til passivitet og selvgodhet? 

 

 

[Trine]

Er vel greit å tenke at man er bra nok samtidig som man jobber for å bli enda bedre, eller noe sånt. Om man f.eks er deprimert fordi man mener man ikke er bra nok så må man jo først lære seg å akseptere seg selv slik som man er.

[umakenverdt]

Er vel greit å tenke at man er bra nok samtidig som man jobber for å bli enda bedre, eller noe sånt. Om man f.eks er deprimert fordi man mener man ikke er bra nok så må man jo først lære seg å akseptere seg selv slik som man er.

 

Hm, jeg lurer på om jeg synes det er en forskjell på å akseptere seg selv slik man er, og det å akseptere at man er bra nok. Jeg ser at det kan være en fordel å klare å akseptere at akkurat nå er jeg slik, at man skal godta at man er den man er. Samtidig vet jeg ikke om det er lurt å arbeide for å akseptere at man er bra nok som man er, hvis man faktisk reelt sett ikke mener det. Er det ikke da bedre å arbeide med endring? Jeg vet egentlig ikke, jeg bare sliter med å godta at det uten videre er svært viktig å akseptere at man selv er bra nok som man er. 

[Trine]

Hm, jeg lurer på om jeg synes det er en forskjell på å akseptere seg selv slik man er, og det å akseptere at man er bra nok. Jeg ser at det kan være en fordel å klare å akseptere at akkurat nå er jeg slik, at man skal godta at man er den man er. Samtidig vet jeg ikke om det er lurt å arbeide for å akseptere at man er bra nok som man er, hvis man faktisk reelt sett ikke mener det. Er det ikke da bedre å arbeide med endring? Jeg vet egentlig ikke, jeg bare sliter med å godta at det uten videre er svært viktig å akseptere at man selv er bra nok som man er. 

 

Jo, der er jeg enig med deg. Men jeg er ikke noe god på slike ting. Man må vel ha lyst til å bli bedre for å klare å bli det. Hva er poenget med å bli bedre om man er bra nok og er man bra nok dersom man er syk?

[AnonymBruker]

Jo, der er jeg enig med deg. Men jeg er ikke noe god på slike ting. Man må vel ha lyst til å bli bedre for å klare å bli det. Hva er poenget med å bli bedre om man er bra nok og er man bra nok dersom man er syk?

 

Hvis man er syk må man vel prøve å bli bra?

Anonymous poster hash: 02bcf...e62

[Trine]

 

Hvis man er syk må man vel prøve å bli bra?

Anonymous poster hash: 02bcf...e62

 

 

Ja, har jeg sagt noe annet?

[umakenverdt]

Jo, der er jeg enig med deg. Men jeg er ikke noe god på slike ting. Man må vel ha lyst til å bli bedre for å klare å bli det. Hva er poenget med å bli bedre om man er bra nok og er man bra nok dersom man er syk?

 

Jeg tror man kan bli bedre selv om man er bra nok. Man kan alltid streve etter å bli bedre enn man er, ingen er perfekt osv, men jeg skjønner ikke hvorfor man må akseptere at man er bra nok som man er for at man skal kunne endre seg. Jeg klarer ikke se at det kommer noe særlig godt ut av at jeg skal prøve å se at jeg er bra nok som jeg er, når det er endring jeg ønsker. Jeg skjønner at det kan være viktig å akseptere at man er som man er, men hvorfor må man si at det er bra nok?

 

Jeg tenker man kan være bra nok dersom man er syk. Likevel tenker jeg at man kan strebe etter endring på enkelte punkter (kommer selvsagt an på sykdommen) dersom man ønsker endring. Det er selvsagt forskjellig hvor mye man ønsker endring og hvor mye endring som er mulig, men jeg tror ikke jeg er enig i at man må si at man er bra nok som man er for at man skal kunne klare å endre seg.

[AnonymBruker]

Ja, har jeg sagt noe annet?

 

Vet ikke.

Anonymous poster hash: 02bcf...e62

[Trine]

 

Vet ikke.

Anonymous poster hash: 02bcf...e62

 

 

Jeg forstår ikke hvorfor du stilte det andre spørsmålet.

[Trine]

Jeg tror man kan bli bedre selv om man er bra nok. Man kan alltid streve etter å bli bedre enn man er, ingen er perfekt osv, men jeg skjønner ikke hvorfor man må akseptere at man er bra nok som man er for at man skal kunne endre seg. Jeg klarer ikke se at det kommer noe særlig godt ut av at jeg skal prøve å se at jeg er bra nok som jeg er, når det er endring jeg ønsker. Jeg skjønner at det kan være viktig å akseptere at man er som man er, men hvorfor må man si at det er bra nok?

 

Jeg tenker man kan være bra nok dersom man er syk. Likevel tenker jeg at man kan strebe etter endring på enkelte punkter (kommer selvsagt an på sykdommen) dersom man ønsker endring. Det er selvsagt forskjellig hvor mye man ønsker endring og hvor mye endring som er mulig, men jeg tror ikke jeg er enig i at man må si at man er bra nok som man er for at man skal kunne klare å endre seg.

 

Jeg tror man bare må akseptere at man er syk og ønske å bli bra. Tror ikke man trenger si at man er bra nok, men hva vet vel jeg.

[umakenverdt]

Jeg tror man bare må akseptere at man er syk og ønske å bli bra. Tror ikke man trenger si at man er bra nok, men hva vet vel jeg.

 

Man må akseptere at ting er som de er, og forsøke å endre på dem dersom det er mulig. Og så trenger man ikke tenke at man er god nok. Da er det flere enn meg som er uenig i at man burde tenke at man er bra nok

[Trine]

Man må akseptere at ting er som de er, og forsøke å endre på dem dersom det er mulig. Og så trenger man ikke tenke at man er god nok. Da er det flere enn meg som er uenig i at man burde tenke at man er bra nok

 

Ja, det mener ihvertfall jeg, men jeg mener mye rart da

[frosken]

Dette er blitt sittende igjen hos meg, men jeg er usikker på om jeg er enig. Jeg har ofte tenkt at det er at man mener man ikke er god nok på ulike ting som skaper motivasjon for endring. Vil ikke det å tenke at man er bra nok som man er bare kunne føre til passivitet og selvgodhet? 

Nei, jeg tror ikke en grunnleggende anerkjennelse av seg selv på noen måte trenger å føre til passivitet og selvgodhet. Det er mange som mener at selvmedfølelse bidrar til menneskelig vekst, mens skam og selvfordømmelse gjør det motsatte.

 

Det er for øvrig forskjell på å anerkjenne seg selv som bra nok, og det å mene at man overhodet ikke har "forbedringspotensiale" eller ikke ønsker å strekke seg ut over nåværende begrensninger. Selvfordømmelse pleier ikke å bidra konstruktivt, men selvinnsikt og realistisk selvvurdering kan være til god hjelp.

Endret 18. april 2015 av frosken

[umakenverdt]

Ja, det mener ihvertfall jeg, men jeg mener mye rart da

 

Hehe, synes du mener mye fornuftig jeg da

[Trine]

Hehe, synes du mener mye fornuftig jeg da

 

Hehe...jo takk

[umakenverdt]

Nei, jeg tror ikke en grunnleggende anerkjennelse av seg selv på noen måte trenger å føre til passivitet og selvgodhet. Det er mange som mener at selvmedfølelse bidrar til menneskelig vekst, mens skam og selvfordømmelse gjør det motsatte.

 

Det er for øvrig forskjell på å anerkjenne seg selv som bra nok, og det å mene at man overhodet ikke har "forbedringspotensiale" eller ikke ønsker å strekke seg ut over nåværende begrensninger.

 

Jeg forstår den forskjellen. Likevel har jeg vanskelig for å akseptere at jeg er god nok slik jeg er nå, selv om jeg prøver å akseptere at ting nå er som de er. Jeg vet ikke om jeg er enig i premisset om at man må akseptere at man er god nok som man er, for å få til endring. Endring må vel være mulig, selv om man bare aksepterer hvor man står.

 

Men jeg mener nå skam og selvfordømmelse har ført meg litt videre. Tror for eksempel aldri jeg hadde klart å fullføre studiene hvis jeg ikke hadde motivert meg slik. Det er stort sett det jeg har brukt som motivasjon.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er inig med TS i at svaret på spørsmålet er nei, og jeg deler begrunnelsen.

[umakenverdt]

Jeg er inig med TS i at svaret på spørsmålet er nei, og jeg deler begrunnelsen.

 

Så man skal altså ikke sluke alt ens behandler sier Det er ikke å være vrang og kverulerende å ikke være enig i alle standpunkt man får der, selv om man selv kanskje ikke alltid tenker helt fornuftig om alt...?

[frosken]

Jeg forstår den forskjellen. Likevel har jeg vanskelig for å akseptere at jeg er god nok slik jeg er nå, selv om jeg prøver å akseptere at ting nå er som de er. Jeg vet ikke om jeg er enig i premisset om at man må akseptere at man er god nok som man er, for å få til endring. Endring må vel være mulig, selv om man bare aksepterer hvor man står.

 

Men jeg mener nå skam og selvfordømmelse har ført meg litt videre. Tror for eksempel aldri jeg hadde klart å fullføre studiene hvis jeg ikke hadde motivert meg slik. Det er stort sett det jeg har brukt som motivasjon.

 

Jeg mener at du har en viktig jobb å gjøre i forhold til deg selv som handler om å redusere selvfordømmelsen og å se etter andre drivkrefter. Jeg antar at også din behandler sier det hun mener er relevant for deg, og ikke nødvendigvis for alle andre. For en med tendens til narsissisme eller manglende ansvarstaking, så kan nok litt mer av din innstilling være til hjelp. For deg som forer deg selv med selvforaktelige tanker, så mener jeg at det er viktig med et fokus på selvaksept.  

[umakenverdt]

Jeg mener at du har en viktig jobb å gjøre i forhold til deg selv som handler om å redusere selvfordømmelsen og å se etter andre drivkrefter. Jeg antar at også din behandler sier det hun mener er relevant for deg, og ikke nødvendigvis for alle andre. For en med tendens til narsissisme eller manglende ansvarstaking, så kan nok litt mer av din innstilling være til hjelp. For deg som forer deg selv med selvforaktelige tanker, så mener jeg at det er viktig med et fokus på selvaksept.  

 

Jeg kan være enig i det. Jeg mener bare at når dette er den drivkraften jeg har hatt for endring i så lang tid, tenker jeg at det å finne andre drivkrefter kan ta lang tid, og at det å benytte litt av denne selvfordømmelsen kan være med på å få enkelte endringer i gang. Eller er det helt feil tenker du?

 

Er det ikke en forskjell på selvaksept og å mene at man er bra nok som man er?