Jeg er ensom

[AnonymBruker]

 

Jeg er 39 år gammel. Mine foreldre bor i en annen by og jeg har ingen søsken. Jeg har ikke kjæreste og jeg har ikke barn. Jeg går på jobb og møter mennesker der, men kvelder, helger og ferier er jeg oftest alene. Jeg bor i en stor leilighet med for mange tomme rom, jeg bor i en stor by med for mange gater med lykkelige mennesker. Jeg har alt jeg trenger materielt sett; leilighet, møbler, klær, masse ting.

 

(...)

 

 

 

Jeg kunne ha skrevet dette selv. Er på din alder og er veldig ensom. Virker ganske "vellykket" utad, men egentlig har jeg ingen. Har ikke en gang god relasjon til familien min. Er utadvendt og sosial, men når det kommer til nære relasjoner fixer jeg det bare ikke. Vet ikke om dette er til så mye hjelp for deg, men du skal hvertfall vite at du ikke er alene om å ha det sånn.

Anonymous poster hash: 5a81b...ccc

[AnonymBruker]

Du er frekk når du bruker deg selv som målestokk og sier at de som ikke har det like ille som deg ikke har noe å klage på. 

 

Nei, jeg bekrefta bare ved ts skrev i siste avsnutt.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

[Gjest Ladytron]

Nei, jeg bekrefta bare ved ts skrev i siste avsnutt.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

Selv om hennes problemer er annerledes enn dine så er de like fullt problemer. Hvis hun ikke hadde noe å klage på i utgangspunktet så hadde hun ikke startet denne tråden.

Hvis du vil prate om dine egne problemer så start en ny tråd, heller enn å surmule og komme med negative kommentarer i andres.

[Gjest]

Kanskje du kan bli kjent med noen via dol?

Jeg har full forståelse for at du synes dette er så vanskelig og tøft som du beskriver det.

[stjernestøv]

 

Ok, skjønner du har det mye verre. Jeg skammer meg over å ha lagt dette ut og skal ikke gjøre noe lignende igjen. Beklager.

Anonymous poster hash: 54542...33c

 

Det må du ikke gjøre, det er nok vondt å føle seg så ensom og alene. Jeg føler meg også ensom men har jo familie jeg da, vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem. Klem.

[litt_anerledes]

på den diskusjon så ber om å opprette et gruppe hvor syke som snille kunne vært ute sammen og evt prate litt ha det litt sosialt 

jeg sitter også hjeme hele tiden er ute når det er nødvendig har nesten ikke noe sosial liv og det gjør verre psykiske plager osv

[Inner self]

Jeg synes du ikke skal bry deg om den agressive posteren, som tydelig vis synes hen er konge av å ha det værst.

 

Jeg har og problemer med å skaffe kjæreste, jeg tror mye av det kommer av att jeg har blitt tykk. Men jeg kunne jo funnet meg en tykk dame, man må finne noen på samme "nivå".

 

Det er synd du føler deg ensom, du er ikke alene om å ha det slik, jeg tror man må tvinge seg til å bli sosial, eller være ivrig på datesider osv, for att det skal løse seg. Men bortsett fra det praktiske ved slike ting, så har du jo psykiske problemer i tillegg, og de trenger du hjelp med, det er ikke noe ålreit å føle seg sånn. Igjen jeg håper du ikke lar deg skvise ut av det ubehøvlede svaret du fikk

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette tenker jeg kan være et hovedtema i terapien. Du virker sosialt aktiv, men det blir ikke vennskap/forhold av det. Hva kan årsaken være? Kan du gjøre noe annerledes?

[Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i tankegangen om det å ønske å avslutte livet og samtidig ikke være sterk nok til det pga smerten forut. Har hatt slike tanker i mange år selv.

Men så begynte ting å endre seg, med terapi fikk jeg det bedre, og jeg har nesten ikke slike tanker lenger - de dukker opp når jeg møter punkter der jeg føler at jeg ikke klarer mer.

Men jeg skjønner den indre tomhten du kjenner på. Du er også et bevis på at utdannelse og materialistiske ting ikke nødvendigvis gjør en lykkelig.

Jeg syntes helt fra starten idag at innlegget ditt var utrolig bra. Kjempeviktig at det blir satt litt lys på også slike ting.

Jeg anbefaler deg rådet til nhd.

[AnonymBruker]

Selv om hennes problemer er annerledes enn dine så er de like fullt problemer. Hvis hun ikke hadde noe å klage på i utgangspunktet så hadde hun ikke startet denne tråden.

Hvis du vil prate om dine egne problemer så start en ny tråd, heller enn å surmule og komme med negative kommentarer i andres.

 

Det er ikke negative kommentarer å være ærlig.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

[AnonymBruker]

Jeg synes du ikke skal bry deg om den agressive posteren, 

 

Jeg er ikke agressivee.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

[AnonymBruker]

 

Det er ikke negative kommentarer å være ærlig.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

 

Hei. Jeg er enig med deg. Du var bare ærlig og jeg er jo helt enig i det du skriver. Jeg burde være glad over alt jeg har og jeg vet at mange har det verre. Dette gjør at jeg skammer meg enda mer og hater meg selv helt intenst.Det er egentlig ingen som vet om tankene jeg strever med, bortsett fra psykologen min, nettopp fordi jeg skjønner at jeg ikke kan si det til noen fordi de vil reagere akkurat som deg (selvsagt). Jeg har googlet mange måter å ta livet av meg på, men jeg tror ikke jeg klarer noen av dem, for jeg er redd for å ikke lykkes og bli veldig skadet, og også for smerten før jeg dør. Jeg gjorde et slags forsøk i går (etter at jeg hadde skrevet her,  det var på en måte dråpen som fikk begeret til å renne over), men det gikk ikke. Jeg brekker meg når jeg prøver å spise/drikke noe for tiden, og det skjedde da også. Etter det har jeg sovet og nå hater jeg meg selv enda mer.

 

 

Anonymous poster hash: 54542...33c

[umakenverdt]

 

Hei. Jeg er enig med deg. Du var bare ærlig og jeg er jo helt enig i det du skriver. Jeg burde være glad over alt jeg har og jeg vet at mange har det verre. Dette gjør at jeg skammer meg enda mer og hater meg selv helt intenst.Det er egentlig ingen som vet om tankene jeg strever med, bortsett fra psykologen min, nettopp fordi jeg skjønner at jeg ikke kan si det til noen fordi de vil reagere akkurat som deg (selvsagt). Jeg har googlet mange måter å ta livet av meg på, men jeg tror ikke jeg klarer noen av dem, for jeg er redd for å ikke lykkes og bli veldig skadet, og også for smerten før jeg dør. Jeg gjorde et slags forsøk i går (etter at jeg hadde skrevet her,  det var på en måte dråpen som fikk begeret til å renne over), men det gikk ikke. Jeg brekker meg når jeg prøver å spise/drikke noe for tiden, og det skjedde da også. Etter det har jeg sovet og nå hater jeg meg selv enda mer.

 

Jeg håper du forteller det til noen andre enn bare her, dette høres vanskelig ut å ha det slik. Håper i alle fall du forteller det til psykologen din.

 

Jeg vet ikke om jeg har rett, men det synes kanskje ikke som det er så mye rundt deg som gir deg noe? Har du noe du brenner for, noe som kun gir deg glede og energi? Er det forskjell på styrken i disse negative følelsene, og vet du i så fall hva det skyldes?

[Gjest Admin Doktoronline]

 

Jeg er alltid alene. Har hverken utdannelse eller jobb, ingen venner, og det kan gå uker mellom hver gang jeg ser et anna mennske.

 

 

Nei, du har ingen ting å klage på.

Anonymous poster hash: 067f7...69d

 

 

Denne typen respons anser vi for uønsket i dette forum. Vi lar imidlertid kommentaren bli stående av hensyn til trådens sammenheng siden mange andre har henvist til den i sine innlegg.

[DoleMari]

 

Jeg er 39 år gammel. Mine foreldre bor i en annen by og jeg har ingen søsken. Jeg har ikke kjæreste og jeg har ikke barn. Jeg går på jobb og møter mennesker der, men kvelder, helger og ferier er jeg oftest alene. Jeg bor i en stor leilighet med for mange tomme rom, jeg bor i en stor by med for mange gater med lykkelige mennesker. Jeg har alt jeg trenger materielt sett; leilighet, møbler, klær, masse ting.

 

Jeg har en god utdannelse og en jobb jeg er flink til. Jeg burde være lykkelig, men jeg er så alene. Jeg gruer meg til livet framover. Snart er jeg for gammel til å få barn og jeg klarer ikke å skaffe meg kjæreste, har ikke hatt en siden jeg var i 20-årene.

 

Utad er jeg smilende og positiv og jeg prøver å melde meg på alle ting som skjer og være med på alt jeg blir invitert til. Men jeg blir bare mer og mer ensom og savner veldig å ha noen rundt meg. Jeg misunner alle som har vokst opp med søsken og i alle fall har dem å prate med. Jeg misunner alle som har en storfamilie rundt seg. Jeg misunner alle som er gift eller bor sammen med noen. Jeg misunner alle som har barn. Jeg føler at livet mitt er totalt mislykket fordi jeg ikke har noen å være glad i og ingen andre enn foreldre som er glad i meg.

 

Hvis jeg ikke går ut av leiligheten min en hel helg, er det ingen som vil merke det. Jeg kan ligge død i flere dager, og folk vil ikke vite det. Hadde jeg ikke hatt en jobb, kunne jeg bare lagt meg ned for å dø. 

 

Jeg har en psykisk sykdom, men klarer å fungere likevel. Jeg går til psykolog, tar medisinene mine og prøver å være flink pike og gjøre alt som kreves av meg for å fortsette å være frisk, men jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gjør det. Jeg kommer ikke til å bli savnet av noen andre enn foreldrene mine hvis jeg dør, og de er gamle og syke vil ikke leve evig. Mange ganger tenker jeg at den eneste grunnen til at jeg lever er at jeg ikke tør å ta livet av meg; jeg er redd for smerten før jeg dør. Hvis jeg bare kunne ha trykket på en knapp og dødd, ville jeg gjort det ved første sjanse. 

 

Jeg er sint på meg selv for at livet har blitt slik. Jeg vet jeg bør prøve å gå mer ut, melde meg inn i en forening eller noe annet der det er mennesker jeg kan bli kjent med, men jeg har gjort så mye av det, og jeg er sliten. Jeg skammer meg og hater tanken på å måtte leve i mange år til. 

 

Jeg leser her på DOL og ser at mange er sykere enn meg, har det verre enn meg. Jeg skammer meg for at jeg er så uykkelig. En del klager på ensomhet, men skriver samtidig at de har foreldre, søsken, ektefeller, barn, kanskje til og med venner. Jeg har ingen. Jeg er ingen.

Anonymous poster hash: 54542...33c

 

Jeg kjenner meg igjen i tankene dine, hvis det er noen trøst. Jeg føler meg også ensom, selv om jeg har samboer. Jeg har mistet mange venner de siste årene. Har aldri hatt noe særlig familie, men har hatt venner. Jeg tror ikke det uvanlig at sånne tanker dukker opp når man er i midten/slutten av 30-årene. Det er lett å sammenligne seg med andre som ( man tror) har alt. Det er på en måte et veiskille i den alderen og man tenker på barn, familie osv.

 

Jeg tror mange flere enn du aner føler det sånn som deg.

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg trådstarter. Sliter med angst og tilbakevendende depresjoner. Er litt yngre , 33 år, men føler også sterkt på ensomheten og tanken om at mine foreldre dør er det ingen igjen som bryr seg.

Du er ikke alene. Tenker på deg

Anonymous poster hash: cbb85...25f

[tjohei1]

Jeg er 39 år gammel. Mine foreldre bor i en annen by og jeg har ingen søsken. Jeg har ikke kjæreste og jeg har ikke barn. Jeg går på jobb og møter mennesker der, men kvelder, helger og ferier er jeg oftest alene. Jeg bor i en stor leilighet med for mange tomme rom, jeg bor i en stor by med for mange gater med lykkelige mennesker. Jeg har alt jeg trenger materielt sett; leilighet, møbler, klær, masse ting. Jeg har en god utdannelse og en jobb jeg er flink til. Jeg burde være lykkelig, men jeg er så alene. Jeg gruer meg til livet framover. Snart er jeg for gammel til å få barn og jeg klarer ikke å skaffe meg kjæreste, har ikke hatt en siden jeg var i 20-årene. Utad er jeg smilende og positiv og jeg prøver å melde meg på alle ting som skjer og være med på alt jeg blir invitert til. Men jeg blir bare mer og mer ensom og savner veldig å ha noen rundt meg. Jeg misunner alle som har vokst opp med søsken og i alle fall har dem å prate med. Jeg misunner alle som har en storfamilie rundt seg. Jeg misunner alle som er gift eller bor sammen med noen. Jeg misunner alle som har barn. Jeg føler at livet mitt er totalt mislykket fordi jeg ikke har noen å være glad i og ingen andre enn foreldre som er glad i meg. Hvis jeg ikke går ut av leiligheten min en hel helg, er det ingen som vil merke det. Jeg kan ligge død i flere dager, og folk vil ikke vite det. Hadde jeg ikke hatt en jobb, kunne jeg bare lagt meg ned for å dø.  Jeg har en psykisk sykdom, men klarer å fungere likevel. Jeg går til psykolog, tar medisinene mine og prøver å være flink pike og gjøre alt som kreves av meg for å fortsette å være frisk, men jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gjør det. Jeg kommer ikke til å bli savnet av noen andre enn foreldrene mine hvis jeg dør, og de er gamle og syke vil ikke leve evig. Mange ganger tenker jeg at den eneste grunnen til at jeg lever er at jeg ikke tør å ta livet av meg; jeg er redd for smerten før jeg dør. Hvis jeg bare kunne ha trykket på en knapp og dødd, ville jeg gjort det ved første sjanse.  Jeg er sint på meg selv for at livet har blitt slik. Jeg vet jeg bør prøve å gå mer ut, melde meg inn i en forening eller noe annet der det er mennesker jeg kan bli kjent med, men jeg har gjort så mye av det, og jeg er sliten. Jeg skammer meg og hater tanken på å måtte leve i mange år til.  Jeg leser her på DOL og ser at mange er sykere enn meg, har det verre enn meg. Jeg skammer meg for at jeg er så uykkelig. En del klager på ensomhet, men skriver samtidig at de har foreldre, søsken, ektefeller, barn, kanskje til og med venner. Jeg har ingen. Jeg er ingen. Anonymous poster hash: 54542...33c

Jeg er litt i samme situasjon som deg. Føler meg også ensom selv om jeg har foreldre og søsken i nærheten. Jeg bor i et liten leilighet men kunne ønske en som var større pga av liten oppbevaringsplass. Hva med å kjøpe en mindre leilighet. Kan det hjelpe? Hvis du bor i Oslo kan kanskje fontenehuset være noe? De arrangerer turer annenhver helg i regi av røde kors, drar på ferieturer, holder åpent i høytider og lager middag på lørdager og onsdager. Ellers så kan jeg anbefale grupper på facebook eller mental helse sine nettsider. Hvis du ønsker kontakt, kan du kontakte meg på personlig melding.