AnonymBruker Skrevet 20. april 2015 Skrevet 20. april 2015 hei! ganske ofte erfarer jeg at det man tror er problemer ikke er problemer. sorgen min over feks ulike ting blir til overfladisk furting, mange barn, og for mange lider, pga av deres foreldres egosime. egoisme et ikke innunder psykiatri nødvendigvis, men når den blir så sykelig, at den ødelegger for omsorgsevne, ja så blir den under psykiatri. jeg har fortsatt baby og småbarn, jeg er fortsatt ammemor, selv om jeg ikke ammer, jeg tar fotavtrykk og bilder og arkiverer små historier som disse små sier, ting de gjør osv... jeg er så lei meg:-( så fortvilt, jeg er litt pausen, frirommet diisse små har, i hverdagen, med foreldre som " driter" i dem:-( og jeg er så maktesløs.... hva skal jeg gjøre og ikke gjøre? skal disse små miste meg?:-( når jeg er så viktig for dem? når de ikke vil hjem? når jeg opomuntrer og motiverer om å dra hjem... OM å komme igjen.... :-( det er leit,Anonymous poster hash: 9d194...d69 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.